Tilbake til Hovedside

KRIGSFORSPILL

 

OKKUPASJONEN

 

FRIGJØRINGEN

Følg oss på Facebook!

 






 

En avismann på bygda: Torolv Solheim og Gjallarhorn

Skrevet av Kristian Jensen (Prosjektmedarbeider ved Universitetet i Bergen - Institutt for Informasjons- og Medievitenskap).

Det kom ut over 30 illegale aviser i Hordaland under krigen. De fleste ble laget og distribuert i Bergen og omegn og det er kun få eksempler på slik virksomhet på bygdene. Et slikt unntak var avisen Gjallarhorn som ble laget i den lille bygden Lønningdal i Nordhordland. En sentral aktør bak denne avisen var Torolv Solheim (1907-1995).  Solheim vokste opp i en bondefamilie i Sæbø i Nordhordland.  Han tok artium på Firda gymnas 1929, statsøkonomisk eksamen 1933 og aktuareksamen 1939. Fra 1938 til 1939 var han redaktør av Kringsjå – et tidsskrift tilknyttet Kommunistisk Studentgruppe, som han hadde tatt initiativet til å etablere sammen med Viggo Hansteen og Jacob Friis i 1932. Under krigen jobbet Solheim aktivt med forskjellige typer motstandsarbeid både på Vest- og Østlandet.  Solheim hadde tilknytning til det kommunistiske motstandsnettverket, som blant annet ga ut den landsdekkende avisen Alt for Norge. Solheim sto sentralt i arbeidet med å få ut denne på Vestlandet i 1942.  Senere skulle Solheim bli en frontfigur innenfor det Vestlandske Frihetsråd som han selv tok initiativ til å etablere våren 1944.  Dette rådet sto bak utgivelsen av Gjallarhorn – en av de få illegale avisene i nynorsk språkdrakt. Kilden til denne presentasjonen er Solheims bok ”I Solnedgangstider” (1976). 

Solheims virksomhet innenfor illegal avisproduksjon fant i første omgang sted i Lønningdal, hvor Solheim oppholdt seg våren 1942.  Her hadde Solheim og et par nære kollegaer en trykkemaskin og settekasser plassert i et båtbyggernaust, der en mann ved navn Karl Midseter hadde sitt daglige arbeid.  Det var uthullet et rom i gauken på naustet, der boktrykkeren holdt til med settekassen og utstyret ellers for å sette i sats etter hvert som manuskriptene og uttegningen av avisen tok form.  Aviseksemplarene av Alt for Norge som ble trykt her ble i stor grad distribuert inn til Bergen.  Typografen kom opp fra Bergen en gang i uken – som regel i helgene.  Han hadde ellers sitt daglige og legale typografarbeid i Bergen.

En utfordring for de som jobbet med illegal avisvirksomhet var at det jobbet mennesker rundt dem som ikke måtte få kjennskap til virksomheten.  Et problem i begynnelsen var at man ikke kunne gå på toalettet så lenge man jobbet i det hemmelige rommet.  Dette ble senere løst ved at de allierte seg med en som arbeidet fast i naustet. Det var også nødvendig å rekruttere hjelp til å sveive trykkmaskinen og til å pakke og transportere de ferdige eksemplarene.  Hjelpen kom stort sett fra ungdommer i bygden.  Avisen hadde et opplag på ca 1000 eksemplarer og satsen ble fraktet til Bergen hvor trykkeren kunne få avisen trykt om natten i trykkeriet hvor han arbeidet legalt.

Man innså imidlertid fort at for mange var involvert i arbeidet.  Det ble nødvendig med mer sikring og adskillelse av ledd i tilfelle det skulle forekomme arrestasjoner.  Det ble vedtatt å flytte trykkeriet til et nytt naust tvers over fjorden til Austesundet i Paddhola.  Ved å gjøre dette ville trykkeriet være på et mer hemmelig sted, samt at man hadde enklere samband med Bergen ettersom man fra det nye stedet lettere kunne reise med båt heller enn bil.  Fra Bergen skulle det organiseres transport av utstyret, og det skulle også ordnes med materialer for å bygge ferdig naustet i Paddhola.  Under flytteperioden ble avisen i sin helhet trykt i Bergen.

Det oppstod imidlertid mange forsinkelser i forbindelse med flyttingen.  Byggingen av det nye naustet tiltrakk seg også uheldig oppmerksomhet fra lokale innbyggere som begynte å stille spørsmål om hva som foregikk.  I august ble hele prosjektet avlyst.  Ryktene var blitt alt for omfattende til at det var mulig å holde virksomheten hemmelig.  Avisen ble derfor igjen trykt i Bergen, men i Bergensområdet var det stor uro etter den såkalte Tælavåg-affæren.  Tælavåg er en liten bygd i Sund kommune som ligger på Sotra like utenfor Bergen.  Her hadde Gestapo den 30. april 1942 jevnet bygden med jorden etter at to tyske offiserer var blitt drept av lokale motstandsfolk.  Alle de 72 mannlige innbyggerne i bygden ble så sendt til konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen hvor 31 av dem døde.

Solheim flyktet sammen med en av sine nærmeste kollegaer ved navn Sigurd.  De flyktet til Sigurds hjem på Tjore.  Kort tid etter kom det imidlertid varsel om at en annen kollega ved navn Bjarne Dalland var blitt arrestert i Bergen.  Alt materiale ble nå ødelagt av frykt for at Gestpo var på sporet av Solheim og Sigurd.  Solheim flyktet og endte opp på Hjelmås i Lindås kommune i Nordhordland.  Den illegale avisvirksomheten Torolv Solheim gjennomførte for Alt for Norge var nå definitivt over.

Den neste tiden tilbrakte Solheim i stor grad på Hjelmås eller på Østlandet.  Våren 1944 returnerte han til Hjelmås etter et lengre opphold på Østlandet.  Solheim var nå med på å etablerte Vestlandske Frihetsråd som var viktig i siste del av motstandsvirksomheten på Vestlandet.  En viktig del av denne virksomheten var illegal avisvirksomhet, og rådet produserte avisen Gjallarhorn frem til frigjøringen.
 
Denne siste tiden før frigjøringen var imidlertid mye preget av gnisninger mellom Vestlandske Frihetsråd og Hjemmefrontens ledelse i Bergen om hvordan arbeidet skulle koordineres.  Flere av rådets medlemmer, blant annet Torolv Solheim, så på dette som en typisk ”by versus land-mentalitet” hvor ledelsen i Bergen så på seg selv som bedre egnet til å lede virksomheten.  Et annet viktig aspekt var at Solheims oganisasjon hadde sterke forbindelser til det kommunistisike motstandsnettverket, noe som Hjemmefronten ikke var særlig begeistret for.

Bergens-ledelsen ønsket å samarbeide med Vestlandske Frihetsråd om utgivelsen av en illegal avis under navnet Dagrenningen, men vansker med å komme til enighet om retningslinjer vanskeliggjorde arbeidet.  Bergens-ledelsen hevdet at de hadde en kompetent fagredaktør som ville ta seg av de politiske artiklene.  Rådet skulle holde seg til avisstoff av spesiell art som forsyningsspørsmål, svartehandel og lignende.  Den 24. september 1944 hevdet Bergens-ledelsen så at det kun burde være én redaksjon for avisen, og den måtte være i Bergen.  Dette ble møtt med kraftig motstand fra Solheim og resten av Frihetsrådet.  En slik ordning var særdeles upraktisk ettersom Rådet hadde best oversikt over informasjon; setteri og trykkeri holdt til i distriktet; og sist, men ikke minst, Dagrenningen skulle i utgangspunktet være Rådet sin avis.  Den 10. oktober vedtok Rådet at redaksjonen av Dagrenningen skulle være i Rådets sekretariat.  Mot slutten av 1944 kom så endelig første eksemplar av avisen ut, men grunnet et innbrudd fra Gestapo ble dette det eneste eksemplaret av Dagrenningen som så dagens lys.  Den eneste illegale avisen som ble utgitt av Rådet over lengre tid var derfor Gjallarhorn.

Den 5 januar, 1945 ble det i Bergen vedtatt at all organisert motstand skulle kontrolleres av Hjemmefrontens ledelse og et nyopprettet ”Vestlandsråd.”  Solheims organisasjon ble nå underordnet dette, og måtte sende alle avismanuskript og informasjon inn til dette rådet.  Solheim skriver i sine memoarer at dette ble gjort ”for å kontrollere at manuskriptene og informasjonen samsvarer med ledelsens, og derved sikrer samhold og enhet i arbeidet.”  Dette var naturligvis ikke en ordning Solheim og hans kollegaer var tilfredse med, og vedtaket var også nærmest umulig å gjennomføre i praksis.
 
Torolv Solheims organisasjon ble nå kalt for ”Heimefrontens Fylkesråd.”  Gnisningene fortsatte utover vinteren og våren 1945, og tiden var også preget av mange rassiaer og arrestasjoner – noe som ytterligere vanskeliggjorde arbeidet.  Torolv Solheim hevder at rassiaene og arrestasjonen i stor grad var et resultat av Vestlandsrådets inkompetanse.  I følge Solheim skrev flere illegale aviser ofte negativt om Hjemmefronten og dens retningslinjer på denne tiden.  En proklamasjon fra London i midten av april om retningslinjene for kampen nå og etter krigen hadde for eksempel et innhold stikk i strid med de nye retningslinjene Bergens-ledelsen og Vestlandsrådet hadde presentert for Torolv Solheim og hans organisasjon.

Disse gnisningene opphørte imidlertid etter hvert som det ble tydelig at freden nærmet seg og presset avtok.  Siste nummer av Gjallarhorn ble skrevet på frigjøringsdagen med ordet FRED trykt over hele forsiden.  Det Vestlandske Frihetsråd ble oppløst kort tid etter, og Solheim returnerte til Østlandet hvor han i Oslo ble et aktivt medlem av Det Norske Arbeiderpartiet. Her jobbet Solheim i tidsrommet 1945-52 som finanssekretær og konsulent i Fiskeridirektoratet.  Solheim flyttet så til Søndeled ved Risør hvor han drev et sagbruk og etablerte sitt eget tidsskrift ved navn Fossegrimen.  Dette tidsskriftet kom ut jevnlig fra 1954 til 1968.  I 1961 var Solheim med på å etablere Sosialistisk Folkeparti i 1961, og senere jobbet han som lektor ved Breivik og Porsgrunn videregående skole.  Solheim døde den 23. mai, 1995 i Oslo.

 

Dagrenningen (Nummer1, 1944 - eneste eksemplar utgitt).

Gjallarhorn (nummer 5, 1945 - inneholder omfattende kritikk mot Hjemmefronten).

Gjallarhorn (fortsettelse av nummer 5, 1945).

 

 

 

MEDIA

Foto

Film

Lyd

Dokumenter

Databaser


Anmeldelser

Bøker


FORSKNING OG FORMIDLING

Nettutstillinger

Andre nettsteder

Litteraturlister

Oppgaver og Artikler

Arrangement


ARKIV

Nyhetsarkiv

Medieoppslag