Tidligere gode eksamensbesvarelser

PSYK101, høsten 2006

KOGNITIV PSYKOLOGI:

Oppgave 1.

Det virker utbredt blant lekpersoner (ikke-psykologer) å mene at mennesker bare har en type hukommelse, og som attpåtil er ganske pålitelig. Droft og kritiser dette synspunkt ut i fra bevis fra kognitiv psykologi.

 INNLEDNING

Kognitiv psykologi omhandler hvordan mennesket innkoder, lagrer, omformer og bruker kunnskap, og involverer dermed et vidt spekter av mentale prosesser. Den menneskelige tankeprosessen har fascinert teoretikere i over 2000 år. Kontemporær kognitiv psykologi kan spores tilbake til Wundt’s utvikling av introspeksjonismen i 1879, tidlig minneforskning, og William James’ teorier om kognitive prosesser (“Principles of psychology, 1890). Under behaviorisme-epoken i første halvdel av 1900-tallet vektla behavioristene observerbar atferd fremfor mentale prosesser. Hva som foregikk inni “sinnet” (The black box) skulle man helst ikke snakke om, og vertfall ikke forske på.

Men den teknologiske utviklingen som vokste frem på 1950-60 tallet førte til nye oppdagelser innen felter som minne og persepsjon. Slike vitenskapelige funn, samt manges misnøye med det noe nedsettende menneskesynet behaviorismen representerte, førte til en nedgang for behaviorismen, og kognitiv psykologi vokste frem og ble mer og mer populær fra 1960-tallet. I dag er kognitiv psykologi et av de mest omfattende feltene innen psykologi, og kobler kunnskaper om menneskets psyke med nymotens hjerneteknikker som ERP, EEG, PET og fMRI..

Denne oppgaven skal gjøre rede for begrepet hukommelse, og vise til evidens for at verken korttidsminnet eller langtidminnet er enhetlig, men består av ulike deler. Det vil videre bli diskutert hvorvidt vi kan se våre langtidsminner (selvbiografiske minner) tilsvarende et fillager i en datamaskin eller om det er konstruktivt.

HOVEDDEL

 Hva er hukommelse?

Hukommelse kan defineres som innkoding, lagring og gjenhenting av informasjon. Minne har det lenge blitt forsket på. Allerede på slutten av 1800-tallet målte pioneren Ebbinghaus glemselsraten, og fant at man husket best det som ble presentert først og sist i en rekke med meningsløse stavelser (primacy and recency effect).

Forskning på feltet minne, var som nevnt lite eksisterende i første halvdel av 1900-tallet. Men den datateknologiske utviklingen på 1960-tallet førte til en analogi mellom menneskets minnesystem og datamaskinen. Man så på mennesket som en informasjonsbearbeider på lik linje med datamaskinen som innkoder, lagrer og gjenhenter informasjon.

Kortidsminnet/Arbeidsnflnnet

Den mest innflytelsesrike informasjonsbearbeidingstilnærmingen ble utformet av Atkinson og

Shiffrinn i 1968, og bestod av en minnemodell hvor man delte minnet opp i ulike lagre:

1. Sensorisk minne, som svært kort holder en mengde informasjon (en brøkdels sek i ikonisk/visuell lager og et par sekunder i ekoisk/fonologisk lager)

2. Korttidsminnet, som er svært kapasitetsbegrenset og holder informasjon vi er oppmerksomme på, f. eks et telefonnummer man skal ringe.

3. Langtidsminnet, som ble ansett som nærmest ubegrenset i tid og rom.

Forskere spekulerte i hvorvidt langtidsminnet var videre delt inn i ulike områder, eller om det var enhetlig. Atkinson og Shiffrmn lot dette spørsmålet stå åpent.

I 1974 kom Baddeley og Hitch med sin hukommelsesmodell hvor korttidsminnet ble delt inn i ulike funksjonelle enheter. De kalte korttidsminnet for arbeidsminnet, og så på det som en aktiv arbeidsplass hvor minner ble manipulert og endret. Det var uenig i Atkinson og Shiffrinns fremstilling av korttidsminnet som et passivt lager som bare videreførte informasjon til langtidsminnet. En av årsakene til dette var en studie som viste at selv om man ikke kunne gjøre flere visuo-spatielle oppgaver samtidig, kunne man f. eks gjøre en visuell og en fonolisk oppgave samtidig uten at man brukte noe bemerkelsesverdig lengre tid.

De delte dermed arbeidsminnet opp i ulike enheter:

1. Fonologisk løkke: et begrenset lager for auditiv informasjon. Denne er det forsket mest på.

2. Visuospatiell rableblokk: som midlertidig holder visuell informasjon

3. Sentral utøvende: som ikke har et eget lager, men som kordinerer og delegerer, og tar avgjørelser for hvilke prosesser som bør fokuseres på og hvilke man ikke bør gi oppmerksomhet. Studier viser at den sentralutøvende særlig aktiverer frontallappene, som også brukes ved høyere mentale prosesser som problemløsning og resonnering.

4. Episodisk buffer: Denne midlertidige lagringsplasset innførte Baddeley først i år 2000, og man har lite empiri for denne. Men han hevder episodisk buffer har en egen lagringsplass slik som både visuospatiell rableblokk og fonologisk løkke. Episodisk buffer kan integrere informasjon fra disse to og inneholder dermed både visuelle og fonologiske koder.

Dette er gjort en rekke ulike studier som støtter antakelsen om at arbeidsminnet må være delt i ulike lagre. Baddeley har fortalt en historie om hvordan han svingte av veien når han samtidig skulle kjøre bil og mentalt forestille seg en amerikansk fotballkamp. Dette fordi de begge opptar det begrensede visuospatielle lageret. Dermed viser studier at man kan klarer å høre musikk og kjøre bil (uten å kjøre av veien) samtidig.

Det er i dag enighet om at arbeidsminnet må bestå av ulike deler.

Oppgaven skal nå ta for seg langtidsminnet, og hvilke empiri som finnes for at langtidsminnet ikke er enhetlig.

Langtidsminnet

11968 var det altså mange som mente at langtidsminnet var enhetlig. Men minneforskeren Squire delte langtidsminnet i to: deklarativt og proseduralt minne.

Deklarativt minne er bevisste minner som f.eks Paris-turen man var på i fjor høst eller at Paris er hovedstaden i Frankrike. Disse minnene kan man verbalt gjengi. Proseduralt minne, er ubevisste i den forstand at de ikke ble innkodet språklig/verbal prosessering (bevisstheten er i stor grad avhengig av språket).Prosedurale minner er formet gjennom læringsbetingelser som habituering og klassisk betinging, og priming. Det består av ferdigheter og evner, som f. eks å sykle. Det kan være vanskelig å verbalt forklare hvordan man sykler.

 

Videre delte Tulving det bevisste deklarative minnet inn i semantisk og episodisk minne. Semantisk refererer til faktakunnskap, slik som at Bergen er en by i Norge. Forskning har vist at semantisk minne ser ut til å være kategorisert kategorisk.

Episodisk minne er minner om hendelser i ens liv, som julaften i fjor hvor man først spiste pinnekjøtt, åpnet gavene og drakk Cognac. Man husker gjerne også eksakt hva man gikk med den dagen, og om naboen som kom julegodter. Slike minner er kategorisert kronologisk, og dermed kan tidscues hjelpe en å komme på slike minner.

Man antar gjerne at minner først er episodiske, men pga liten repetering (f. eks eksakt hvem og hvor som lærte en at Frankrike’s hovedstad er Paris), forsvinner de episodiske delene av minnet, og kun faktaopplysningen, som er en del av det semantiske minnet blir værende. En mulig forklaring kan være at det ville tatt altfor stor plass dersom man skulle husket når, hvor og med hvem for alle ens konsepter i minnet.

Studier med anmesipasienter kan demonstere at minnet ikke er enhetlig men består av ulike deler:

En mye forsket amnesipasient er H.M. som pga temporallapp-epilepsi fikk fjernet store deler av hippocampus og omkringliggende vev i begge hemisfærene. Man vet i dag at kun området i en hemisfære bør fjernes. H.M. lider nemlig av anterograd amnesi og lever således i nåtiden. Han klarer ikke danne nye deklarative minner, og koser seg med de samme tegneseriene om igjen og om igjen, og kan bli forbauset når han ser seg selv i speilet. Derimot har studier med H.M. og andre pasienter med anterograd amnesi, at de klarer å danne nye prosedurelle minner. I en studie ble de opplærte til speillesing. Tiltross for at de ikke kunne huske å ha utført oppgaven tidligere, ble de i likhet med kontrollgruppen (mennesker hvor minnet er intakt) bedre og bedre i oppgaven.

 

Eksplisitte og implisitte minneoppgaver, viser også at det er forskjell hos amnesikere. Ved eksplisitte minneoppgaver er en klar over at minnet skal testes og får gjenkjenning eller gjenhentingsoppgaver. Her gjør pasientene med anterograd amnesi det svært dårlig. Men i implisitte oppgaver (som fragment-completion test) har det vist seg at de har gjort det tilnærmet like bra som de uten anmesi. Slike oppgaver nevner ingenting om at minne testes, men består f.eks av å fullføre ord hvor noen bokstaver er oppgitt. Ordene som amnesikerne tidligere har lest (men ikke kan bevisst huske å ha lest) blir fortere fullført/valgt i slike tester, noe som tyder på at ordene har blitt prosessert, men på et ubevisst plan.

Det ser dermed ut til at man har både bevisste og ubevisste minner, noe som støtter antakelsene til psykoanalytikere om at atferd kan påvirkes av underliggende ubevisste minner.

Vi har nå sett hvordan empiri viser til at mennesket har mer enn bare en type hukommelse. Et annet interessant spørmål innen minneforskning er i hvilken grad vi kan stole på minnene våre. Vi skal nå se nærmere på empiri som peker mot at våre minner ikke er så pålitelige som man først antok på den tiden man sammenliknet menneskets hukommelsessystem med datamaskinen:

Minne som en konstruktiv prosess

Atkinson og Shiffrin brukte datamaskinen som en analogi på minnet i sin modell. Dette har vært en svært innflytelsesrik modell, men mye forskning viser at det menneskelige minnet er sårbart og kan dermed bli rekonstruert.

Elisabet Loftus er en verdenskjent minneforsker som har forsket mye på validiteten til minner. Særlig har det blitt forsket mye på vitneforklaringer, da dette har høy relevans for samfunnet. I en kjent studie fikk forsøkspersoner se to biler som kolliderte. Når de etterpå skulle svare på spørsmål angående denne hendelsen de så på video ble var den manipulerte variabelen hvilket ord som ble brukt for kollisjonen: “Bumped into, crashed, smashed, collieded”. Det viste seg at de forsøkspersonene som fikk spørmål med ordet som antydet sterkest smell- smashed-estimerte farten til å ha vært høyere enn f. eks de som fikk spørmål hvor ordet bumped-into ble brukt om selve kollisjonen. I tillegg svarte de ofiere feilaktig “ja” på spørsmålet om hvorvidt det hadde vært glass-skår på bakken.

Elisbet Loftus har gjort flere liknende studier, hvor resultatene viser at forsøkspersonenes minne blir påvirket av ordlyden eller informasjon gitt i etterkant. Dette har viktig relevans for rettssystemet, hvor dessverre det viser seg at uskyldige blir dømt grunnet feilaktige vitneforklaringer.

I en annen av Loftus sine studier, fikk forsøkspersoner se en bil som kjørte kjørte på en fotgjenger idet den skulle kjøre ut fra en sidevei hvor det stod et vikepliktskilt. Etterpå skulle forsøkspersonene svare på spørsmål angående hendelsen hvor noen fikk “vikepliktskiltet” byttet ut med “stoppskilt”. De som fikk inkonsistent informasjon, viste også større inkonsistens i svarene sine. Dette viser igjen at menneskers minne er sårbar for informasjon man fått oppgitt i ettertid. Liknende funn er funnet hvor man har feilinformert vitner angående hvorvidt forbryteren hadde bart osv.

En foreslått forklaring på hvorfor minne kan bli forvrengt i slike sammenhenger, er fordi detaljene ikke har vært så relevante i situasjonen, eller at begge er like sannsynlig. F.eks er det like sannsynlig (vertfall i USA) at det er et stoppskilt som et vikepliktskilt ved utkjørselen.

Andre laboratoriestudier har vist hvordan mennesker kan “huske” ord de aldri har sett i en liste fordi det minner om ord de har lest. F.eks har de lest en liste med ord relatert til søvn (uten at ordet “sove” er nevnt), men på gjenkallingstest i etterkant hevder de at ordet “sove” var i listen.

En studie gjort i 2000, som mulig kommer til å bli en klassisk studie testen i hvilken grad man klarte å få college-studenter til å “huske” en tur i en varmluftsballong de aldri hadde hatt. Forskerne ringte foreldrene til studentene i forsøket, og bad om å få tilsendt ulike bilder fra barndommen. Blant bildene plantet forskerne et falsk konstruert bilde som blant annet inneholdt en luftballong. Ved første intervju var det ikke mange av studentene som husket at

de hadde vært på ballongtur som liten. Men alle forsøkspersonene fikk bildet med seg hjem, og ble intervjuet på nytt uken etterpå. Nå var det flere som “husket” at de hadde vært på ballongtur, og ikke nok med det: de kunne fortelle fullstendige historier om turen!

Recovered memory-false memory debatten

I forbindelse med minne som en konstruktiv prosess har man også vært interessert i validiteten til såkalte gjenoppdagede minner. For endel år siden hevdet flere jenter at de hadde gjenoppdaget minner fra barndommen angående seksuelt misbruk. Dette skapte stort oppstyr i en tid hvor minne ble ansett som usårbart. Minneforskerene delte seg i to grupper:

1. De som hevdet at det var mulig å gjenoppdage tidligere fortrengte minner

2. De som mente dette ikke var mulig, at minnene måtte være falske.

Det foregikk heftige debatter, hvor argumentet mot slike gjenoppdagede minner isærskilt grad dreiet seg om antydninger fra terapeuten disse jentene hadde blitt behandlet av. F. eks hadde flere blitt fortalt at problemer gikk i terapi for, erfaringsmessig pekte i retning på seksuelle misbruk. Elisabet Loftus var en av dem på denne tiden som var svært imot ideen om såkalte gjenoppdagede minner.

I dag er det ikke slike kontraster at man snakker om at man er enten en “false-memory-person” eller en “recovered-memory-person”. Det har vist seg grunnet evidens i etterkant at det faktisk er tilfeller hvor man har fortrengt minner som i voksen alder har blitt gjenoppdaget, og det har også vist seg at i noen tilfeller har minnene blitt konstruert (gjerne av historier man har hørt eller lest om andre). I det hevder Loftus at ikke alle gjenoppdagede minner er falske selv om noen er det, og at ikke alle gjenoppdagede minner er reelle selv om noen er det. Det som er viktig, i følge Loftus, er å være klar over prosessen som kan føre til at falske minner blir konstruert, som f. eks antydninger fra autoritetspersoner eller populærpsykogi-bøkers påvirkning. Det værste som kan skje, mener hun, er at samfunnet blir så lei falske minnesaker at man ikke tar alvorlig reelletilfeller av gjenoppdagede minner angående barnemisbruk.

Studier gjort i laboratorie har dessuten ikke nødvendigvis særlig høy relevans i forhold til en så dramatisk traume som barnemishandling.

AVSLUTNING

Denne oppgaven har nå gjort rede for teori om empiri som viser til at vi har flere ulike typer hukommelse. Det ser ut til at vi har flere ulike typer minner: Både bevisste og ubevisste, både langtids og korttidsminner. Det ser også ut til at man kan skille mellom minner om faktaopplysninger, minner om hendelser i våre liv, og om hukommelse for hvordan vi utfører oppgaver som å stå på ski. Tilslutt er det blitt sett på empiri som viser at våre minner er konstruerte, og kan bli rekonstruert i etterkant. Minner kan ofie i ettertid bli justert slik at de er mer i tråd med slik man ser verden på det nåværende tidspunkt. Som Schachter har sagt: hvem vi var, avhenger av hvem vi er. Mennesket har et behov for å se seg selv i godt lys. Dette innebærer konsistens mellom hvordan vi har vært og hvordan vi er. Det blir dermed for enkelt og en undervurdering av våre imponerende kognitive prosesser å sammenlikne det menneskelige hukommelsessystem med hardisken på pc’en.

Utviklingspsykologi.

Oppgave 1: Drøft teori og forskning om tilknytning.

 INNLEDNING

Utvikling kan defineres som tidsbundne endringer i mennesker og dyrs struktur og fungering som et resultat av biologiske og miljømessige forhold. Slike endringer kan best ses som en tilpasningsprosess (Tetchzner). Det er mangfold og kompleksitet som preger den menneskelige utviklingen.

I følge det ortogenetiske prinsippet til Heintz Werner er utvikling alltid endringer som skjer i positiv retning. Dvs endringer som fører til mer integrering, mer differensiering, mer organisering og lignende. Med andre ord er ikke endringer som skyldes skade eller sykdom utvikling. Utvikling er endringer som skjer på ca samme tidspunkt, og det kan derfor være vanskelig å skille læring og utvikling, da læring er definert som relativt varige endringer i organismens tenkning eller atferd grunnet erfaring. All læring er likevel ikke utvikling, f.eks er det å lære seg matte ikke utvikling tiltross for at det tilegnes relativt på samme tidspunkt hos alle barna i skolen.

 

Denne oppgaven skal omhandle tilknytning, som er det relasjonelle båndet som barnet knytter til omsorgsgiver. Det vil bli drøftet ulike teorier om tilknytning.

HOVEDDEL

 Hva er tilknytning? John Bowlby

En hovedrepresentant innen tilknytning er etologen John Bowlby. Han definerer tilknytning som et atferdssystem, hvor tilknytning er all atferd som får personen til å fysisk nærme seg, eller opprettholde fysisk nærhet til en klart identifisert person som oppfattes som bedre i stand til å hanskes med omgivelsene.

I følge Bowlby er tilknytning er atferdssystem som skal sikre overlevelse for det lille barnet som selv ikke ville overlevd miljøet uten å bli tatt hånd om. Han hevdet alle mennesker har medfødte evner til å uttrykke smil og gråt som leder omsorgspersonen til barnet (gråt), og får det til å bli værende (smil). Samtidig har voksne medfødte evner til å vise omsorg for barna sine.

Det er viktig å skille mellom tilknytning og hengivelse. Hengivelse er en emosjon, mens tilknytning er et atferdsssystem. Tilknytningsatferd blir særlig utløst når barnet er sykt, og dermed i enda dårligere stand til å ta vare på seg selv. I tillegg søker barnet utforskning. Omsorgpersonen utgjør en trygg base som barnet vekselsvis forlater og kommer tilbake til. Man kan si at utforskningsatferd og tilknytningsatferd er to komplementære systemer, som paradoksalt nok utløses av stort sett de samme betingelsene. Når barnet er uttrygtsøker til omsorgsgiveren, når det er trygt tør det utforske objekter og hendelser.

Tilknytning begynner gjerne å forme seg rundt 7-mnd alderen, samme tid som barnet begynner å vise frykt for fremmede, og dermed selektivitet. Tilknytning blir særlig dannet i 2- 3 årsalderen, og man anser de tidlige leveårene som en sensitiv periode for utvikling av tilknytning.

Tilknytning er også selektiv, den er alltid mellom to personer av samme art, og som regel mor eller en annen som står barnet nær. Bowbly hevdet i utgangspunktet at barn bare knytter seg til en person, moren, men reviderte senere sin teori da det har vist seg at barn kan ha flere tilknytningspersoner.

Tilknytning er noe som er felles for alle barn, men ulike forhold kan føre til individuelleforskjeller i tilknytningen:

Individuelle forskjeller i tilknytning: Mary Ainsworth

Mary Ainsworth har vært opptatt av å studere forhold som kan føre til individuelle forskjeller i tilknytning.

Hun satt opp en eksperimentell situasjon kalt “fremmedsituasjonen” hvor man måler individuelle forskjeller i barns tilknytning. I situasjonen plasseres barnet på gulvet med leker i et rom hvor mor sitter på en stol. Forskerne kan se inn i rommet via et enveis-vindu. Først er barnet i rommet med mor, så kommer en fremmed inn, etter hvert går mor så barn er alene med fremmed, og tilslutt kommer mor tilbake. Hele scenarioet tar 21minutter. Man studerer her hvordan barn reagerer når det blir værende alene med fremmed og hvordan det reagerer på mor når hun kommer tilbake.

Studier med denne fremmedsituasjonen fikk Mary Ainsworth til å legge frem 3 (senere 4) ulike former for tilknytning:

A usikker-avvisende

B sikker tilknytning

C usikker-motvillig

D usikker —disorganisert

Ainsworth fant at de fleste barn har sikker tilknytning (blir opprørt når mor går, men roer seg fort når hun kommer tilbake- noen går for å klemme henne når hun kommer tilbake, for andre holder det at de ser mot mor en liten stund for så å fortsette i leken).

Ainsworth hevdet at forskjeller i tilknytning skyldes mors sensitivitet, dvs i hvilke grad mor er responderne og forutsigbar overfor barnet og dets behov.

Ainsworth utførte fremmedsituasjonen i et par land, og fant høy grad av konsistens. Men dette har siden blitt kritisert. For senere studier har vist at, særlig for de usikre kategoriene, er det ulike forhold som kan føre til denne kategoriseringen. F.eks er barn i Nederland og Tyskland vant til situasjonen som oppleves i “fremmedsituasjonen”, mens japanske mødre lar i liten grad barna være borte fra dem. Dermed er ikke fremmedsituasjonen like gunstig alle steder for å vise individuelle forskjeller i tilknytning. Dette betyr ikke at tilknytning ikke er universelt, men at metoden Ainsworth brukte nødvendigvis ikke er det.

Tidlige teorier om tilknytning

De tidlige tilknytningsteoriene vektla dekking av primærbehov. Atferdsanytikerne så på tilknytning som en måte å få tilfredstilt behov for næring, psykoanalytikerne la i tillegg vekt på behovet for oral stimulering (suging).

Studier har vist at tilknytning ikke skyltes behovet for å dekke primbehov som føde. I en kjent studie skilte Harry Harlow apeunger fra mødrene ved fødsel og plassene dem med to surrogatmødre. Den ene var at stål og gav næring (hadde tåteflaske påfestet), mens den andre var av mykt tøy, men gav ingen næring. Harlow skremte apeungene bla med å plassere inne en mekanisk edderkopp, og å lage høye lyder. Det viste seg at apene klynget seg rundt den bløte moren og ikke den som gav dem mat. Også når de ikke ble skremte tilbrakte de mer tid hos tøymoren.

Dette avviser teoriene om at tilknytning primært utvikles og utløses for å dekke primærbehov.

 

Separasjonsteorien

Margaret Mahler tilhører den psykodynamiske tradisjonen, og hevdet at barn ved fødselen ikke klarte å skille mellom seg selv og moren (“Mommy and I are one”). Barnet vil etter hvert lære seg å skille seg selv fra moren, og danne et morsobjekt og et “jeg”-objekt. Hun teoretiserer dermed for en medfødt tilknytning til mor grunnet at man oppfatter seg selv som ett med mor. Det er lite evidens som støtter denne teorien.

Temperamentsteorier

Kegan hevdet at forskjeller i tilknytning skyltes barns ulike temperament. Dette avviser Ainsworth, fordi det har vist seg at barn har ulik tilknytning til ulike personer. Dette ville ikke være mulig dersom kvaliteten i tilknytningsrelasjonen skyltes barns temperament, da dette ville være likt i de ulike relasjonene, hevdet hun.

Det er nå gjort rede for begrepet tilknytning, og drøftet ulike teoretikeres syn på tilknytning. Bowlby har vært den mest sentral representanten innen tilknytning, fordi han var den første til å foreslå tilknytning som et atferdssystem. Han vektla behovet for overlevelse som primærårsaken til tilknytning. Eksempler av barnehjemsbam som har opplevd alvorlig omsorgssvikt har vist at tiltross for at behov som mat, drikke, klær osv har blitt dekket, har de fatt dårlig emosjonell og kognitiv utvikling grunnet mangel på menneskelig omsorg. Mennesket er sosiale individer som har behov for sosialt felleskap. Utviklingen av tilknytning kan ses i sammenheng emosjonell og sosial utvikling.

 

 

[Se video]

[University of Bergen) Institutt for samfunnspsykologi
Christiesgt. 12, 5015 Bergen
Telefon: 0047 55 58 31 90 , Email: Arne Magnus Morken