DEN 12. DESEMBER 1927

ble det besluttet å konstituere Selskapet til Videnskapernes Fremme som det het i datidens språkdrakt. Selskapet kan se tilbake på 75 års virke som formidler av vitenskapens frukter til forskere og til «enhver interesseret mand eller kvinde». Da Selskapet ble dannet, hadde flere forskningsmiljøer i Bergen alt satt dype spor etter seg internasjonalt, med lepraforskningen, havforskningen, «silde-demografien» og den vitenskapsbaserte værvarslingen som selve flaggskipene. Bergen Museum var blitt en lærdomsinstitusjon med faglig tyngde og med professorer som hadde ambisjoner om å bli selve kjernen i Vestlandets universitet.

De vitenskapelige miljøene i Bergen hadde lange tradisjoner i formidlingen av kunnskap og innsikt til et større publikum. De var utadvendte og hadde i flere tiår arrangert åpne foredrag og forelesningsserier for hvermann med til tider meget stor oppslutning. Fra 1925 kunne de gjennom Bergen Radios daglige foredragsserie bidra til å stette vitebegjæret til enda bredere befolkningslag. Folkeopplysning i ordets rette forstand var en virksomhet som forskerne ved Bergen Museum hadde vært og var sterkt engasjert i. Men det var ikke forskerne som unnfanget ideen til Selskapet til Vitenskapenes Fremme.


INTIATIVET KOM FRA EN AV BERGENS markante politikere, stortingsmann, overrettssakfører og dispasjør Henrik Ameln. I Mandagsforeningen, en diskusjonsklubb for en engere krets av vitenskapsmenn og vitenskapelig interesserte, slo han en septemberdag i 1925 til lyd for et vitenskapsselskap i Bergen, tilsvarende de selskapene som for lengst var i virksomhet i Trondheim og i Oslo. Ameln møtte motbør, og det var først da tanken var blitt lutret og konseptet demokratisert at tilslutningen fra forskningsmiljøene kom. Selskapet skulle ikke være en lukket, eksklusiv klubb av forskere, men også favne andre som ville være med på å fremme vitenskapene. Det svekket neppe inter-essen at Ameln i neste omgang kunne anvise en mulig vei til å skaffe nyskapningen et økonomisk grunnlag for virksomheten.

Ameln var formann i Norsk Varekrigsforsikring, og formann i Norsk Varekrigsforsikrings Videnskabelige Fond som i 1921 fikk en stor del av overskuddet i Norsk Varekrigsforsikring som kapitalgrunnlag. Det stundet nå mot fordeling av restoverskuddet, og Ameln kunne øve innflytelse ved tildelingen. Vissheten om dette bidro nok til å påskynde organiseringen av Selskapet til Videnskapernes Fremme i Bergen, og i aller siste liten fikk nykomlingen sendt inn en søknad om støtte.

Fremstøtet resulterte i at Norsk Varekrigs-forsikring bevilget 50.000 kroner til et grunnfond. Dermed hadde Selskapet også fått sin skjerv av de store midlene som ble kanalisert til norsk forskning på denne tiden. Nansenfondet, Varekrigsfondet og det statlige forskningsfondet av 1919 ble virkelig tunge aktører i forskningsfinansieringen etter første verdenskrig. Parallellen til denne styrkingen av det økonomiske grunnlaget for forskningen i form av nokså betydelige fondsmidler like etter første verdenskrig, finner vi i oppbyggingen av forskningsrådssystemet kort etter annen verdenskrig.


FOR SELSKAPET BETYDDE DET MYE at Henrik Ameln i tillegg hadde beveget noen formuende bergensere til å yte 21.500 kroner til et driftsfond. Avkastningen av grunnfondet og driftsfondet samt medlemskontingenten ga imidlertid ikke Selskapet særlig stort økonomisk spillerom. Ved siden av foredragsmøtene - av og til med tilreisende foredragsholdere klarte det likevel ved streng prioritering å finansiere Den Bergenske Prisbelønning for Vitenskapelig Arbeide, som hvert femte år ble delt ut til en humanist og en naturvitenskapsmann, første gang i 1935, og leilighetsvis å se seg råd til å stimulere publisering av populærvitenskapelige artikler. Foredragsmøtene var utvilsomt den viktigste aktiviteten i selskapet. Dels skjedde de i regi av de to klassene, den naturvitenskapelige og den humanistiske, og dels som fellesmøter for begge klasser.

Ameln hadde hele tiden tanke for Selskapets økonomiske velbefinnende. På 20-årsdagen i 1947 kunne han overrekke Selskapet et fond på 40.000 kroner som han hadde samlet inn blant velhavende bergensere. Ameln ble i 1949 utnevnt til Selskapets hittil eneste æresmedlem. Han var vel heller ikke uten innvirkning på beslutningen i 1955 om å øke Selskapets grunnfond med 100.000 kroner fra A/S Norsk Varekrigsforsikring av 1938. Tross fondskapitalens økning sørget inflasjon og lavrentepolitikk for at Selskapets økonomi hele tiden forble meget stram.

Blant de over 400 medlemmene i de første 25 årene var de fleste av byens rektorer, lektorer, apotekere, jurister, arkivarer og ingeniører i tillegg til legene ved Gades Institutt og forskerne ved Bergen Museum og Fiskeridirektoratet. Forventningene til Universitetets opprettelse var store i Selskapet.

Ved 25-årsjubileet i 1952 ønsket det å bli et akademi i tradisjonell forstand med en vitenskapelig avdeling av innvalgte i tillegg til de to klassene med åpent medlemskap. Forsøket ble lite vellykket. Den vitenskapelige avdelingen var uten livskraft, og seinere da opprøret mot autoritetene også bølget inn over de norske universitetene, erkjente Selskapet at en særskilt vitenskapelig avdeling ikke hadde livets rett. Ikke nok med det, det var åpenbart at medlemmene hadde størst interesse av fellesmøtene. Etter en organisasjonsreform i 1974 ble Selskapet «klasseløst» i ordets beste forstand, for «enhver interesseret mand eller kvinde» med tørst etter kunnskap utover eget arbeidsfelt.


DET ER VEL KJENT AT INTERESSEN for møter på kveldstid har dalt. Mange trekk ved samfunnets utvikling har bidratt til det. Selskapet har selvfølgelig fått merke dette i form av synkende medlemstall i forhold til storhetstiden på 1960- og 1970-tallet. På bakgrunn av 25.000 studenter og et par tusen forskere samt tusenvis av akademikere i offentlig og privat sektor skulle potensialet av vitenskapsinteresserte i Bergen og omegn være langt, langt større enn de 250 medlemmene Selskapet kan skilte med ved 75-årsjubileet. Selskapets videre eksistens vil stå og falle med aktualiteten og kvaliteten på foredragene. Det er tegn i jubileumsåret på at medlemstørken er i ferd med å gli over. Medlemstallet har nemlig økt med 10 prosent. Kanskje er dette et uttrykk for et økende behov for grundigere innføring i ny forskning enn de raske «mediesnutter» kan gi. Muligheten for å stille spørsmål direkte til foredragsholderen der og da er også av de fortrinn Selskapets tverr-faglige virksomhet har fremfor forsknings-formidling gjennom radio, tv og andre medier.

Selskapet markerer jubileet den 12. desember bl.a. ved å rette søkelyset mot den aller nyeste samfunnsutfordringen, korrupsjon. I samarbeid med Universitetet har det lyktes Selskapet å få spesialråd Eva Joly som foreleser. Videre foreligger en jubileumsbok som foruten Selskapets historie også inneholder portretter av noen markante forskerprofiler, samt presen-tasjoner av fagområder hvor Selskapet ser et stort potensial for fremtidig formidling, nemlig arvestoffet, havforskningen og klimaendringene, språkteknologien og menneskerettighetene.


Karen B Helle, Astrid Forland og Edgar Hovland

Forskningsformidling i 75 år

Den 09.12.2002 skrev Selskapets medlemmer Karen B Helle, Astrid Forland og Edgar Hovland en kronikk i Bergens Tidende om Selskapets tilblivelse og virksomhet.


Lenke til innholdsfortegnelsen i Selskapets jubileumsskrift

Selskapet til vitenskapenes fremme

Historie