Nr 2 - 1995

Les om:
Natur
Helse
Språk / Kultur
Samfunn
Kommentar/
politikk

Universitetet i Bergen sine hovedsatsings- områder er
marin forskning og utviklings-
forskning

Redaksjon

 

 

Oppgjørets time

Hvordan vurderes det norske rettsoppgjøret nå 50 år i ettertid? Førsteamanuensis Stein Ugelvik Larsen ved Institutt for sammenlignende politikk ønsker å bringe fram nye perspektiver.

Tekst: Rolf Larsen 

I 1964, da det norske rettsoppgjøret etter annen verdenskrig ble drøftet i Stortinget, fremhevet representanten Eikeland at dersom man kunne komme frem til nye perspektiver på rettsoppgjøret, ville dette være "et lyspunkt" og et tegn på at vi levde i en godt utviklet rettsstat. Dette er nå mer enn tredve år siden, og hvordan står det i dag til med nye perspektiver?

Gjennom å samle en rekke norske og internasjonale forskere, har Stein Ugelvik Larsen forsøkt å kaste nytt lys over det norske rettsoppgjøret ved å sette det inn i et internasjonalt, komparativt perspektiv. Under tittelen "Oppgjørets time – analyse – diskusjon" arrangerte han i samarbeid med Goethe-instituttet i Bergen i 1994 en konferanse om det norske rettsoppgjøret i komparativt perspektiv. En engelskspråklig artikkelsamling som bygger på innleggene fra konferansen, skal gis ut i 1996.

Foruten en rekke norske forskere og deltagere, som belyser oppgjøret både gjennom enkeltskjebner som Quisling og Hamsun og gjennom samfunnssektorer og profesjoner som næringsliv og industri, jurister og leger, samler "Oppgjørets time" også representanter for de tre landene som utgjorde aggressorene ved utløsningen av Den annen verdenskrig. Clemens Vollnhals fra Tyskland, Guiseppe Conti fra Italia og lIiroshi Masuda fra Japan kaster på ulike vis lys over rettsoppgjørene og den politiske rensningen i disse landene. Personlige beretninger og refleksjoner fra motstandsbevegelsen og tiden rundt frigjøringsdagene og rettsoppgjøret (filosofen Arne Næss) og fra livet i Nasjonal Samling og på østfronten (sivilingeniør Sverre Madsen) bringer et subjektivt, menneskelig erfaringsgrunnlag til de historiske begivenhetene.

Lite forskning hittil

– Egentlig har det vært gjort relativt lite forskning på det norske rettsoppgjøret, forteller Stein Ugelvik Larsen.

– En komite under Justisdepartementet arbeidet i perioden 1955-62 med å granske rettsoppgjøret, og la frem en omfattende utredning, i den hensikt å tilrettelegge materiale for fremtidig forskning og debatt. I de senere årene er det kommet ut mye interessant og avslørende litteratur, blant annet om NS-bamas og "tyskerungenes" skjebne. De siste føler seg sviktet både av foreldre, myndigheter, skole og omgivelser.Det er også skrevet omfattende biografier, til dels apologetiske, om Quisling og Hamsun. Men "Oppgjørets time" er det første, bredt anlagte forsøket på å ta opp det norske rettsoppgjøret i et komparativt, analytisk perspektiv.

Hvorfor har man nølt med å ta det opp?

– En grunn kan være at man er redd for å relativisere eller utvanne begreper som forræderi og landsvik, eller tilsløre skillet mellom rett og galt. Noen kan tro at man prøver å sette spørsmålstegn ved motstandsbevegelsens innsats, eller at man mangler sympati med ofrene for okkupasjonen. Man må huske at både krigen og oppgjøret dreidde seg om å velge side, og at sårene lenge satt dypt, og til dels ennå gjør det. Men en kritisk, analytisk tilnærming er ikke det samme som en moralsk eller politisk relativisering.

Hva karakteriserer en samfunnsvitenskapelig og faghistorisk tilnærming til det norske rettsoppgjøret nå, femti år etter?

– Slik jeg ser det, er det to spørsmål som kan stilles. For det første: var oppgjøret rettferdig og rimelig? Og for det andre: Hvordan kan vi forklare det som skjedde, før og under krigsutbruddet, under okkupasjonen, ved kapitulasjonen, under rettsoppgjøret og etterpå? Det dreier seg altså på den ene side om å bedømme, på den annen side om å forklare. For å ta noen konkrete spørsmål: Hvorfor kom store bedriftseiere bedre fra anklagene om landssvik og samarbeid med fienden enn små og mellomstore? Hvorfor ble færre leger enn jurister dømt for landssvik, samtidig som legene fikk strengere straffer?

Det kapitalistiske systemet er slik at det overlever overalt. Dag Ellingsen har vist hvordan de store foretakene har kapital, strategisk overblikk og handlingsrom nok til både å samarbeide med okkupasjonsmakten og samtidig, i tide før 1945, å ikle seg motstandens og "jøssingenes" klær. De mindre bedriftene har ikke denne friheten. Og når oppgjørets time kommer, har de store foretakene større mu1igheter til å kjøpe de beste advokatene, forsinke rettsprosessen og så videre. Det kapitalistiske systemet viser sitt vesen også gjennom rettsprosessen.

Medisinerne hadde relativt færre NS-medlemmer enn andre profesjoner og yrkesgrupper. Samtidig ble de strengere staffet. Anders Gokstad har vist hvordan den medisinske yrkesetikken forplanter seg både i forhold til utbredelsen av landssvik og rettsoppgjør. Medisinerne har en oversiktlig, vel organisert og strengt normert profesjonstilhørighet som både skaper sterke barrierer mot å engasjere seg politisk "feil", og som samtidig medfører at det straffer strengere når oppgjøret står for døren.

Dobbelt oppgjør

Hva kjennetegner det norske oppgjøret i et internasjonalt, komparativt perspektiv?

– Det norske oppgjøret var et dobbelt oppgjør, dels av politisk, dels av juridisk karakter. Det første er oppgjøret med de politiske og militære myndigheters handlinger i "usikkerhetsperioden" i 1940-41, det andre er det egentlige landssvikoppgjøret. Mens det siste ble svært omfattende og langvarig, ble det første utsatt og til slutt lite eller ingenting av, kanskje mest på grunn av mattheten som etter hvert gjorde seg gjeldende, samt den endrede, intemasjonale politiske situasjon, med kald krig og nye fiendebilder. I 1948 var både folket og politikeme trette av rettssaker og undersøkelser; man ønsket å se fremover, ikke bakover.

Alle de tre angrepsnasjonene var store land sammenlignet med Norge, og renselsen og gjennoppbygningen fikk stor betydning for den globale og politiske utviklingen. Det norske oppgjøret var først og fremst av betydning for nasjonens indre liv og dens egen selvforståelse og identitet. Det var dessuten vel forberedt og foregikk under kontrollerte former, blant annet fordi Norge ikke var gjenstand for noen blodig invasjon, men gjennomførte en ublodig kapitulasjon og avvæpning. Man fikk derfor ikke de "ville" utrenskningene og snikmyrderiene som karakteriserte land som f.eks. Italia og Frankrike, men også Nederland og tildels i Danmark.

Hvem straffet hardest?

– Skal man sammenligne, er det viktig å vite hva og hvordan man skal sammenligne, å finne et fokus og en problemstilling som er meningsfull. Men nettopp dette er ofte det vanskeligste, sier Stein Ugelvik Larsen.

– Den vanligste referanserammen for internasjonal sammenligning har vært det danske og nederlandske rettsoppgjøret. I Danmark ble det henrettet 46 dødsdømte, i Nederland 40, mot bare 25 i Norge. Tar man foketallet i betraktning, var Norge mildere enn Danmark, men strengere enn Nederland. Ser man derimot på faktiske henrettelser i forhold til antall dødsdommer, er Norge det langt strengeste, med 83 prosent fullførte henrettelser mot 26 prosent i Nederland. På den annen side fant det sted mye mer lynsjing og "ville" utrenskninger i Nederland. Danmark hadde under okkupasjonen og frigjøringen 500 såkalte "stikklikvideringer" eller snikmord på okkupanter og kollaboratører, Norge offisielt bare 65. Samtidig hadde Norge en mye større andel av mindre dommer, som bøter, tap av offentlig tillit, og den kollektive, økonomiske skyld som rammet alle NS-medlemmer. Så hva sier mest: antallet offisielle henrettelser, eller totaliteten av ulike måter de antatt skyldige blir straffet på? Dette viser hvor problematisk det er å finne et fokus for sammenligning, konkluderer Ugelvik Larsen.

Vidkun Quisling

Frontfigur

– Saken mot Vidkun Quisling ble en avgjørende sak, på et relativt tidlig stadium av rettsoppgjøret. Nordmenn følte at han hadde pervertert deres nasjonale stolthet og på en falsk måte utnyttet Norges historiske storhetsperiode fra middeladleren, sier Ugelvik Larsen.

– Denne perverteringen kommer til uttrykk i hans politisk-diktatoriske nyordning og i hans estetikk, dvs. måten politikken ble utformet i symboler og ikoner, hilsingsseremonier, politiske organisasjonsfomer av "nasjonal" karakter (hirden) og retorikken i partipropaganda og partimøter. Han hadde også begått åpenbart landsforræderi både gjennom sitt statskupp 9. april 1940 og gjennom de hemmelige forberedelsene av den tyske invasjonen i samarbeid med de senere okkupantene.

I sin analyse av saken mot og behandlingen av Quisling, viser professor Hans Fredrik Dahl hvordan saken kjøres frem gjennom rettsystemet med ekspressfart, der det daglig legges frem nye dokumentbunker med fersk dokumentasjon og nye anklager, ukjente og uforberedte for den anklagede og for forsvaret. Rettens administrator, lagmann Erik Solem, er sarkastisk og partisk. Quisling tappes for krefter gjennom å bli utsatt for medisinske eksperimenter i cellen, men klarer likevel å levere et patosfyllt "historisk forsvar" for seg selv.

– Utfallet av saken var opplagt, og kanskje også rettferdig, men er i alle fall et godt eksempel på en norsk "ethos" i tiden umiddelbart etter okkupasjonen, kommenterer Ugelvik Larsen.

Handlet Norge rett?

Professor Arne Næss, som holdt sluttinnlegget ved symposiet om "Oppgjørets time", og som selv var aktiv i hjemmefronten under krigen, reiser det grunnleggende spørsmål om Norge handlet rett i 1945.

– Et for stort antall ble anklaget på for svakt grunnlag, mener han. Næss stiller ikke bare spørsmål ved gjennomføringen av selve rettsoppgjøret, men så å si ved den samlede ressursbruk. Ble det brukt for mye energi på å straffe, og for lite på å lindre smerte hos de som hadde lidd? Han mener at rettsoppgjøret i stor grad var et gjengjeldelsesoppgjør, noe som for ham er etisk uakseptabelt.

– Hele høsten 1945 var en tid i Norge hvor gjengjeldelser sto i høysetet, ikke forsøk på å mildne de betydelige lidelser som var resultat av krigen. Tusener overlevde, men var mer eller mindre ødelagt etter deltagelse i krigen på hjemmefronten eller ute, blant annet sjøfolkene som hadde vært torpedert en eller flere ganger. I mai og ut over sommeren 1945 fikk mer enn 1000 foreldre visshet for at deres sønner var torturert i hjel. Næss var med og etablerte en organisasjon for å hjelpe foreldrene til å finne sine døde og gi dem fred. Hvor mye ble ellers bevilget til rekonvalesens, restituering, av de som hjalp og ofte ba om hjelp?

– Rettsoppgjøret som ble planlagt i 1944 og som mange i min krets kritiserte i halvhemmelige sammenkomster, brukte ordet "landssvik". Meget uheldig! Man kan meget vel begå høyforræderi med motiver som ikke er landsforræderiske. Det må skjelnes mellom land og regjering selv om regjeringen er demokratisk. En regjering kan ikke erstatte den enkeltes samvittighet, hans etiske fordringer, mener Næss.

Han mener også at generalpreventive virkninger av straff ved høyforræderi synes å være liten, og særlig liten i Norges situasjon etter 1945.

– Frontkjemperne, de fleste motivert til kamp mot kommunismen, var forståelig nok hatet av svært mange. Men av de cirka 6000 som deltok, døde 600-700. Det fordret sterk overbevisning å melde seg frivillig til slakteriet i øst. Generalpreventive hensyn kan ikke så lett begrunnes for de overlevende som ble satt i fengsel. Melder man seg frivillig til kamp på liv og død tenker man ikke på straffen man eventuelt kan få etterpå, hevder Næss.

– Regjeringer må markere straffbarheten av høyforræderi, men retten må også markere at høyforræderi kan være foretatt ut fra høyverdige motiver og etter alvorlige overveielser. Det gir god mening både å peke på at oppgjøret i den form det fikk ikke kan aksepteres fra et etisk synspunkt, men på den annen side være tilbakeholdende med etisk fordømmelse av de som bidro til at oppgjøret fikk den form det fikk, eller som unnlot å bremse på alle utvekstene, sier Næss.

Filosofen HermanTønnessen gjorde det norske rettsoppgjøret til gjenstand for sin magistergradsavhandling i filosofi. Han påviser at det var stor uenighet om rettsoppgjøret blant de norske, deltagende juristene, mest blant forsvarerene, men også hos enkelte i aktoratet. Professor Johs. Andenæs på sin side karakteriserer oppgjøret som svært godt administrert, gjennomført av fremragende advokater og dommere.

 

 

Se også:

Fienden på film – nazifilmane sin estetikk

Knut Hamsun og nazismen

 

Stein Ugelvik Larsen

Copyright © 2001-2002 Universitetet i Bergen  Ansvarlig redaktør: Morten Steffensen Kontaktredakjsonen