Sist oppdatert 04.mars.2004 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
I
Spørsmål 1: Hvem er eier av huset? Dersom boligen er i sameie, er eierandelene forskjellige?
Det er naturlig å ta utgangspunkt i el. § 31 og de prinsipper som ligger til grunn for denne bestemmelsen. Etter andre ledd vil eiendeler som erverves av begge ektefeller være i sameie mellom dem. Den rettslige problemstillingen er derfor hvem som skal anses å ha ervervet boligen.
Det er på det rene at boligen er finansiert gjennom to kilder: For det første oppsparte midler og et lån. Ut fra faktum er det mulig å regne seg frem til at de oppsparte midler utgjør kr. 600 000 ? kr. 480 000 som Kari har spart opp før inngåelsen av ekteskapet, og kr. 120 000 som er lagt opp under det året som har gått siden ekteskapets inngåelse og kjøp av boligen. Det er derfor helt på det rene at Kari har bidratt med kr. 480 000 som er ervervet før ekteskapet, og kr. 120 000 som er ervervet under ekteskapet, se Rt. 1980 s. 1403 (s. 1408) hvor kontant innskudd og betaling av lån er oppstilt som motstykke til innsats i hjemmet. Hun har også betjent gjelden på lånet slik at det i utgangspunktet skulle ligge til rette for boligen i sin helhet er ervervet av henne, se Rt. 1977 s. 876 (s. 878) og 1999 s. 177 (s. 182).
Peder anfører imidlertid at han er registrert som eier og derfor må anses å eie boligen. Til dette må det fremheves at de formelle forhold ikke er avgjørende ? noe som er lagt til grunn allerede i avgjørelsen i Rt. 1956 s. 264 (s. 265):
«... det var [N N] som sto som utsteder for de pantobligasjoner som ble utferdiget i forbindelse med kjøpet, men slik forholdene her lå an kan jeg ikke se denne formelle ordning som noe avgjørende bevis forat det var mannen alene som brakte eiendommen inn i fellesboet. ...»
Se også senere avgjørelser i f.eks. Rt. 1977 s. 553 (s. 556) hvor hustruens inntekt hadde gått til familiens løpende fellesutgifter. For så vidt gjelder betydningen av de formelle forhold kan det også vises til tvfbl. § 7-13 tredje ledd som lyder:
«At bare den ene part er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.»
Så lenge det ikke er tale om noe forretningsforhold jfr. Rt. 1977 s. 330 (s. 332) hvor det ble fremhevet at det i slike forhold måtte formelle forhold tillegges en annen betydning, men det er tale om en tvist mellom ektefellene om eierforholdet til en bolig, er det ikke grunnlag for å legge noen særlig stor vekt på hvem som er registrert som eier. I slike forhold må man fokusere på de underliggende forhold.
Det som her må trekkes inn og vurderes er opplysningene om at Peder under hele ekteskapet har stått for de løpende utgifter. Med utgangspunkt i rettspraksis, se Rt. 1977 s. 553 og RG 1975 s. 583 (Eidsivating) må det legges til grunn at dersom ektefellene praktiserer en utgiftsfordeling hvor den ene nedbetaler på varige formuesgoder mens den andre betaler løpende utgifter, kan det oppstå sameie i de varige formuesgoder. Alternativet hadde vært at begge betalte lånet med en halvpart hver, og da bør ikke en praktisk ordning som i dette tilfellet kunne hindre at Peder blir medeier.
Anvender man denne rettssetningen på det foreliggende faktum, vil altså kr. 120 000 som er spart under ekteskapet før boligkjøpet, være et produkt av en felles innsats. Videre må nedbetaling av lånet under ekteskapet være et produkt av en felles innsats. Dette innebærer at boligen på kr. 1 200 000 er ervervet slik at kr. 480 000 er Karis eierandel alene, mens de resterende kr. 720 000 er et produkt av en felles innsats.
Det er på denne bakgrunn neppe tvil om at boligen er i sameie mellom ektefellene.
Ved fastsettelsen av sameieandelenes størrelse, kan det være naturlig å ta utgangspunkt i sameielovens § 2 som fastslår at dersom det ikke er grunnlag for noe annet, skal hver av sameierne anses å ha like stort part. Det som gir grunnlag for å fravike dette utgangspunktet i dette tilfellet, er at innskudd fra henholdsvis Kari og Peder er forskjellige. Tar man utgangspunkt i tallene ovenfor, skulle dette gi en eierandel på 70 % på Kari og 30 % på Peder.
Konklusjonen på spørsmål 1 blir at boligen er i sameie mellom Peder og Kari med eierandeler på 70 % på Kari og 30 % på Peder.
Spørsmål 2: Har Kari krav på skjevdeling? I tilfelle ja;
hvor stort er kravet.
Utgangspunkt for denne drøftelsen er el. § 59 første ledd. Hovedregelen er at verdien av formue som kan tilbakeføres til midler som ektefellen hadde før inngåelse av ekteskap kan kreves skjevdelt. Alternativet om arv og gave er ikke aktuelt i dette tilfellet.
Formuen som i tilfelle kan kreves skjevdelig refererer seg til kr. 480 000 som sto på Karis konto ved inngåelsen av ekteskapet. Problemet er om disse er i behold. Det fremgår av oppgaven at pengene er brukt til å erverve boligen. Spørsmålet er da om det foreligger formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde før ekteskapet.
Av forarbeidene går det frem at skjevdelingskravet kan være i behold selv om det har skjedd en ombytting av verdier, se NOU 1987: 30 s. 83 første spalte. I dette tilfellet må man legge til grunn at beløpet på kr. 480 000 er byttet om i en andel i boligen som er ervervet. I utgangspunktet må man derfor konkludere med at Kari i hvert fall har krav på skjevdeling for beløpet på kr. 480 000 som er formue hun har ervervet før ekteskapet.
Spørsmålet er om kravet må oppjusteres på bakgrunn av den alminnelige prisstigningen. I følge forarbeidene, NOU 1987: 30 s. 83 første spalte, er det lagt til grunn at eventuell verdisvingning etter inngåelse av ekteskapet i visse tilfeller skal komme eieren til gode eller skade avhengig av hva som er årsak til verdiendringen. Verdiøkning som følge av ektefellenes innsats under ekteskapet skal likedeles. Men alminnelig inflasjon eller deflasjon vil komme eieren til gode eller skade. I dette tilfellet er det tale om en verdistigning slik at spørsmålet er om det er grunnlag for å oppjustere skjevdelingskravet på kr. 480 000.
Det er her naturlig å søke å beregne skjevdelingskravet i en prosent ut fra verdiene på ervervstidspunktet. Skjevdelingskravet utgjorde da kr. 480 000 av boligen på kr. 1 200 000. Omregnet i prosent utgjør skjevdelingsformuen i boligen 40 %. Dette tilsier at 40 % av boligen på skjæringstidspunktet kan kreves skjevdelt. Skjevdelingskravet utgjør da kr. 960 000.
Kari har imidlertid krevd hele eiendommen skjevdelt. Dette kravet må i så fall bygge på el. § 59 tredje ledd som åpner for at man kan kreve skjevdeling for verdier som er ervervet under ekteskapet. Bestemmelsen er i følge forarbeidene en snever unntaksregel, se NOU 1987: 30 s. 130 andre spalte. Noen kan mene at Kari har ervervet ytterligere kr. 120 000 ved sparing før boligen ble ervervet og at hele boligens verdi derfor kan kreves skjevdelt etter § 59 første jfr. tredje ledd.
Men når man ser hvordan denne sparingen er muliggjort — Peder har dekket de løpende utgifter, mener jeg at det ikke er grunnlag for en slik betraktning. Peder vil jo i realiteten eie 30 % av boligen, og det er på det rene at skjevdelingskrav må referere seg til egen formue, se RG 2001 s. 14 (Borgarting).
Min konklusjon så langt blir at det ikke er grunnlag for at Kari kan kreve noe av boligens verdi etter § 59 tredje ledd, og at skjevdelingskravet må begrenses til kr. 960 000.
Peder bestrider imidlertid at det er grunnlag for skjevdeling. Denne innsigelsen bør vurderes i lys av el. § 59 andre ledd om at skjevdelingskravet kan falle bort dersom det vil medføre et åpenbart urimelig resultat. I følge forarbeidene er andre ledd en snever unntaksregel, se NOU 1987: 30 s. 130 første spalte. Dette er også uttalt i Rt. 1999 s. 177. Det kan nok diskuteres hvor stor vekt man bør legge på uttalelsen i forarbeidene: Underrettspraksis viser at andre ledd temmelig ofte har fått anvendelse.
Uansett; i dette tilfellet er det tale om et relativt kortvarig ekteskap. Det er ikke felles barn, og oppgaven gir ikke holdepunkter for at Peder kommer urimelig dårlig ut av ekteskapet om man gir Kari medhold i hennes krav. Han vil sitte igjen med kr. 720 000 av boligens verdi.
På denne bakgrunn ville jeg lagt til grunn at det ikke er grunnlag for å anvende andre ledd, slik at Kari gis medhold i at kr. 960 000 av boligens verdi kan kreves skjevdelt etter § 59 første ledd.
Spørsmål 3: Har Kari rett til å bruke hytten i separasjonstiden?
Dette spørsmålet kan kanskje være noe vrient. Det er på det rene at det er Kari som eier hytten ? hun har ervervet den for arvede midler. Etter el. § 31 første ledd vil Kari under ekteskapet rådet fritt over hytten og kan følgelig nekte Peder å bruke denne. Spørsmålet er om dette utgangspunket endrer seg når partene skal foreta en deling av formuen.
Etter skiftelovens § 54 andre ledd fremgår det at en deling av ektefellenes formue for tingretten, ikke endrer en ektefelles rådighet over egne eiendeler med mindre det et er truffet bestemmelse etter skiftelovens § 57 eller el. § 91. Dette siste kan man se bort fra ? midlertidig avgjørelse for å sikre en ektefelles rettigheter ved delingen er det ut fra faktum ikke grunnlag for. Det er på det rene at sl. § 54 andre ledd også får anvendelse når det skiftes privat, se Peter Lødrup, Familieretten 4. utgave 2001 s. 195-196. Oppgaven gir for øvrig ingen opplysninger om det skiftes ved tingretten eller om det skiftes privat. Men uansett medfører skiftelovens § 54 andre ledd at Kari også under delingen råder over hytten i samsvar med el. § 31 første ledd.
Det kan være grunn til å understreke at el. § 34 ikke får anvendelse i dette tilfellet. Bestemmelsen i el. § 32 gjelder bare felles bolig, slik at Kari kan råde fritt over en hytten i samsvar med hovedregelen i el. § 31 første ledd.
Det kan imidlertid anføres at el. § 34 kan forstås slik at den også viser til § 31 første ledd. Det bør derfor ikke trekkes for de som forankrer løsningen i el. § 34 jfr. § 31.
Konklusjonen blir at Kari har en eksklusiv rett til å bruke hytten i separasjonstiden.
Spørsmål 4: Skal hun betale vederlag for bruken?
Også dette spørsmålet kan være litt vrient. Her bør man ta utgangspunkt i at det er tale om en hytte som fullt ut eies av Kari. Uavhengig av om hytten kan kreves skjevdelt ? jfr. at det fremgår av faktum at den er ervervet ved arvede midler ? fremgår det av el. § 60 at avkastning av eiendeler som en ektefelle var eier av på skjæringstidspunktet, ikke er gjenstand for deling. Bruk av egne ting er en form for avkastning ? alternativet var å leie ut det aktuelle formuesgodet. Det er derfor på det rene at man ikke skal betale noe vederlag til fellesboet for bruken av egne ting mens delingen pågår.
Dersom eiendelen var i sameie, kunne det blitt tale om et delvis vederlag dersom man hadde lagt til grunn at den ene ektefellen skulle ha en eksklusiv bruksrett i separasjonstiden, sml. el. § 68 andre ledd for det tilfellet at det er tale om en felles bolig som er i sameie mellom ektefellene.
Konklusjonen blir at det er ikke er grunnlag for å pålegge Kari å betale vederlag for bruken.
II
Oppgaven har form av en hjemmeeksamen hvor alle hjelpemidler står til rådighet. Om prøvens funksjon fremgår det av kursplanene:
«Prøvingsformer:
1. Midtveis i kurset gis en praktisk oppgave som skal leveres inn for evaluering.
Studentene vil ha en uke på seg for å løse oppgaven. Oppgaven
vil bli vurdert i sammenheng med den avsluttende prøven, se punkt
2 nedenfor. Det gis en foreløpig karakter på besvarelsen, men
det kan ikke klages særskilt over denne karakteren.
2. Kurset avsluttes med individuell prøving med begrensede hjelpemidler.
Prøvingen kan være av praktisk eller teoretisk art, men slik at
det alltid skal gis en praktisk oppgave. Prøvingen vil skje innenfor
en tidsramme på seks timer. Ved den endelige karakteren skal man ta hensyn
til prøven som ble innlevert midtveis i kurset, men hovedvekten legges
på den avsluttende prøven.
Ved den avsluttende prøven deltar det to sensorer.»
Det skal altså gis en foreløpig karakter på oppgaven, se punkt 1 og det skal også tas hensyn til besvarelsen ved fastsettelsen av den endelige karakteren, se punkt 2.
Ved fastsettelsen av den endelige karakteren skal karakterfordelingen følge en gauskurve. Det er derfor ikke påkrevd med noen gausing ved hjemmeeksamen ? det sentrale i denne omgang er at studentene får tilbakemelding på skriving, metode etc. Den som retter oppgaven skal skrive kommentarer på besvarelsen på lik linje med det som tidligere gjaldt for fakultetsoppgaver. Kommentarene må gis en pedagogisk utforming da det er forutsatt at man skal kopiere opp besvarelsene med kommentarer og gi dem tilbake til studentene.
III
Oppgaven er ikke spesielt vanskelig i seg selv. Spørsmål 1 og 2 er sentrale problemstillinger i den del av kurset som omhandler familierett. Spørsmål 3 og 4 er heller ikke spesielt vanskelige, men det kan være noe vanskelig å finne frem til de relevante bestemmelser.
Spørsmål 1 omhandler imidlertid en problemstilling som i seg selv er temmelig vanskelig ? eierforholdet til ektefellens eiendeler. Det vil erfaringsmessig ofte gå i surr mellom begrepene felleseie, sameie, eneeie og særeie.
Det må tas hensyn til at prøven gis etter at studentene kun har brukt i overkant av 3 uker på å studere familierett. Selv om de ikke har andre fag å konsentrere seg om i denne perioden, er det først ved den endelige skoleeksamen at man kan forvente at de har nådd et høyere faglig nivå.
Jeg vil igjen understreke betydningen av at det gis konstruktive tilbakemeldinger på besvarelsene. Dette er en forutsetning for at studentene skal kunne lære av hjemmeeksamen og således bli bedre rustet til å mestre den endelige skoleeksamen.
|
Sist oppdatert 04.mars.2004 av TEG Kommentarer til denne siden. |