Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
I
Oppgaven har form av en obligatorisk innleveringsoppgave hvor alle hjelpemidler står til rådighet. Om prøvens funksjon fremgår det av studieplanen for kurset:
«Prøvingsformer:
Midtveis i kurset gis en praktisk oppgave som skal leveres inn for evaluering. Det vil bli fastsatt en ordgrense for besvarelsene, og bare oppgaver som ligger innenfor denne grensen vil bli godkjent. Studentene vil ha avgrenset tid for å løse oppgaven. Oppgaven vil bli vurdert til bestått/ikke bestått, og skal gis tilbake til studenten før den avsluttende prøven. For å gå opp til eksamen, se punkt 2 nedenfor, kreves det at oppgaven under kurset er bestått.
Kurset avsluttes med individuell prøving med begrensede hjelpemidler. Prøvingen kan være av praktisk eller teoretisk art, men slik at det alltid skal gis en praktisk oppgave. Prøvingen vil skje innenfor en tidsramme på seks timer. Karakteren i kurset fastsettes på bakgrunn av denne prøven.»
Som det fremgår skal oppgaven vurderes til bestått/ikke bestått. De kursansvarlige har bestemt at det også skal gis en omtrentlig karakter: Øvre sjikt som dekker A og B, midtre sjikt som dekker C, mens nedre sjikt dekker D og E. Det skal ikke angis noen bokstavkarakter på besvarelsen utover hvilket sjikt besvarelsen ligger i. Besvarelsene skal ikke signeres av oppgaveretterne. Fakultetet har oversikt over hvem som har rettet de ulike oppgaver, og studentene har ikke behov for å vite hvem som har rettet oppgaven.
Ved fastsettelsen av den endelige karakteren følger det av sentrale føringer at ”… karakterane ”over tid” (”en periode på minst 5 år er ikke utenkelig”), skal liggja i …” et nærmere bestemt intervall (gausskurve/normalfordeling). Det gjelder ikke for den omtrentlige karakteren på den obligatoriske kursoppgaven. Det sentrale er at studentene får tilbakemelding på skriving, metode etc. Den som retter oppgaven skal skrive kommentarer på besvarelsen på lik linje med det som tidligere gjaldt for fakultetsoppgaver. Kommentarene må gis en pedagogisk utforming, se vedlagte retteveiledning. Alle besvarelser som er innlevert skal tilbakeleveres, men slik at vi tar kopi av besvarelser som er vurdert til ikke bestått, da kandidatene skal ha rett til påklage denne vurderingen. Hvis oppgaveretterne mener at noen kandidater skal stryke, skal disse sendes kursansvarlig (Thomas Eeg).
II
I familierettsdelen av kurset er følgende oppgitt som kjernelitteratur: Peter Lødrup og Tone Sverdrup: Familieretten, 5. utgave Oslo 2004, §§ 1, 7, 9-22.
I det følgende gis en veiledning til retterne om hvordan spørsmålene kan/bør drøftes. Da det ikke er tale om en tellende oppgave ut over grensen bestått/ikke bestått, gis det ingen antydninger med sikte på å skille mellom ulike karaktertrinn.
Spørsmål 1: Kan Kari kreve at Peder betaler regningen fra Mastercard?
Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i el. § 38 om underholdsplikt. Etter første ledd første punktum omfatter underholdsplikten hver av ektefellenes særlige behov, og etter andre ledd første punktum kan en ektefelle kreve at det stilles midler til rådighet utgifter som nevnt i første ledd. Etter mitt syn er det ikke dekkende å se kjøpet som omfattet av alternativene ”kreves for det felles hushold” eller ”dekning av andre felles behov”. Riktignok kan det hevdes at et parabolanlegg er etter sin art typisk til felles bruk i en husholdning, men felles bruk er i alle fall ikke i mitt vokabular det samme som felles behov. Med Peders reisefravær mv. kan det også hevdes at det ikke er sannsynlig at han vil bruke anlegget i særlig utstrekning. Jeg har også vansker for å se at et parabolanlegg er noe som kreves i en husholdning – det er noe annet enn at det er vanlig å ha slike. Spørsmålet blir da om kjøp av parabolanlegg mv. kan anses som en ektefelles særlige behov.
Videre blir det (evt. subsidiært) spørsmål om begrensningen i andre ledd gjelder, da man bare ”i rimelig utstrekning” kan kreve penger av den andre til formål som omfattes av første ledd. Det kan nok være delte meninger på disse punkter. Som vanlig der det kan være grunn til tvil, er drøftelsens kvalitet, og ikke konklusjonen, det viktigste.
Spørsmål 2: Er Peders ansvarlig for gjelden overfor Mastercard?
Drøftelsen må ta utgangspunkt i el. § 41. Det er en fordel om kandidatene ser at denne regelen er et unntak – en ”særskilt hjemmel” – i forhold til det rettslige utgangspunktet som følger av el. § 40: En ektefelle kan som hovedregel ikke stifte gjeld med virkning for den andre. Spørsmålet er altså om hjemmelen i el. § 41 fører frem. Bestemmelsen omhandler bare ansvar for gjeld som flyter av avtaler som direkte angår det daglige husholdet mv. Det ryddigste er derfor kanskje å avvise bruk av § 41 på grunnlag av at kredittyter og vareyter er to forskjellige personer, da slike forhold faller utenfor regelens virkeområde. Deretter kan man subsidiært slå fast at disposisjonen ble foretatt under samlivet, og drøfte om kjøp av et parabolanlegg mv. kan anses som en vanlig avtale om å dekke en ektefelles nødvendige behov. Noen drøfter også/alternativt ”vanlige avtaler om det daglig husholdet” – det må vel godtas, men det er – i alle fall hva angår selve parabolanlegget – mindre aktuelt etter mitt syn. For øvrig er det noen som vurderer hva som er en ”vanlig avtale” løsrevet fra de avtaleformål bestemmelsen omhandler. Det kommer det sjelden noe godt ut av.
Selv under forutsetning av at kjøpet faller utenfor også under en subsidiær drøftelse, er det neppe nødvendig å ta opp § 41, annet ledd. Bestemmelsen synes å forutsette at man har for seg en avtale som etter sin art kunne falt innenfor første ledd, for eksempel av tekniske hjelpemidler i hjemmet, som den handlende ektefellen imidlertid for eksempel gir bort (slik at retten overfor ektefellen overskrides, uten at avtalemotparten burde forstå dette). Ingen i min kommisjon har så langt tatt opp annet ledd.
Spørsmål 3: Er Peder medansvarlig for abonnement hos Sat 1?
Også drøftelsen av dette spørsmålet må ta sitt utgangspunkt i el. § 41, og også her kan kandidatene først slå fast at disposisjonen ble foretatt under samlivet (noe tilsynelatende ganske få gjør). Under dette spørsmålet er det etter min mening vel så nærliggende å drøfte om det er tale om en vanlig avtale om det daglige husholdet, som for å dekke en ektefelles nødvendige behov. Det kan være ulike syn på hvordan problemet bør angripes: Dersom man tar utgangspunkt i at paret nå har et parabolanlegg, vil det være nærmest formålsløst å ha dette dersom man ikke også abonnerer på en kanalpakke. I teorien er det antatt at visse former for abonnement i form av løpende ytelser kan omfattes av el. § 41, for eksempel telefonabonnement, aviser etc. Er man enig i det, kan det ligge nær å mene at dette må gjelde for husstandens abonnementer mer generelt, herunder abonnement på en kanalpakke. Tar man derimot utgangspunkt i at anlegget (og den første månedsavgiften) ikke var et nødvendig behov, kan det virke som en logisk brist å komme til at det løpende abonnementet faller inn under regelen. Konklusjonen er likevel av underordnet betydning, det viktigste er også her drøftelsens kvalitet.
Spørsmålsformuleringen/utformingen av Peders bestridelser, har skapt noe forvirring. Det kan derfor ikke anses som feil å drøfte (evt. subsidiært) om Peder er ansvarlig i forholdet mellom ektefellene med grunnlag i el. § 38. Da bør det imidlertid gå klart fram hvilket spørsmål man til enhver tid drøfter, slik at partsforhold og rettslige poenger ikke ukritisk ”sauses” sammen i utflytende drøftelser.
Spørsmål 4: Er Kari medeier i boligen og innboet?
Dette er i utgangspunktet en ”klassisk” sameiedrøftelse. Det som virker kompliserende er at parene har avtalt fullstendig særeie. Det er grunn til å fremheve at el. § 31 ikke sondrer etter om ektefellene har formuesordningen særeie eller felleseie. Dette innebærer at vanlige prinsipper om stiftelse av sameie, jf. særlig ”erverves av begge ektefellene” i § 31 annet ledd, gjelder. Høyesterett har riktignok antatt i Rt. 1980 s. 1403 (1410) at det ”… må noe mer til for å fastslå sameie når partene har opprettet ektepakt”, jf. også Rt. 1982 s. 1269 (1271). Dette ble til dels også lagt til grunn i lovens forarbeider, se bl.a. Ot. Prp. 28 (1990-91) s. 62, men det er vanskelig å se tungtveiende grunner til dette, se nærmere Lødrup og Sverdrup: Familieretten s. 151-152 med videre henvisninger. Likevel må det selvsagt godtas at kandidatene legger til grunn den oppfatning som gis uttrykk for i forarbeidene og (tidligere) rettspraksis.
Det som er sagt over, er så vidt ses relevant for både boligen og innboet, likevel slik at det er mindre grunn til å legge vekt på oppfatningen om at det skal ”noe mer til” når det gjelder innboet.
Til orientering: En student har sendt mail der han skriver at ”[o]ppgaven virker logisk i forhold til boligen, men vi vet ingenting om hvordan innboet er anskaffet. Skal vi bare nevne at reglene er lite for innbo og bolig, men at vi ikke har grunnlag for å kunne drøfte med hensyn til innboet?” Til dette svarte kursansvarlig at ”[o]ppgaven inneholder tilstrekkelig med opplysninger til at du bør kunne trekke en slutning mht hvordan innboet er anskaffet.” Poenget er at Kari har vært hjemmeværende under hele ekteskapet, og altså uten inntekter, mens Peder har hatt gode inntekter. I et 23 årig ekteskap – der ektefellene først anskaffet seg enebolig etter to år – er det videre lite trolig at nåværende innbo er det samme som eller stammer fra innbo som partene eventuelt måtte ha hatt da de giftet seg.
Uansett om man mener at det her må ”noe mer” til eller ikke, må spørsmålet vurderes konkret, forankret i de vanlige prinsipper: Når det gjelder boligen, må man få frem at Peder er ansvarlig for lånet, og han er tinglyst som eier (strengt tatt er det vel overdragelsen som er tinglyst med ham som erverver), og at dette isolert sett kan tale for at han er eier. På den annen side har Kari ytet en innsats i hjemmet, og dette må få betydning. Det er også viktig å få frem at partene var enige om anskaffelsen og at den skjedde under ekteskapet. Om det er grunn til å tillegge kontantinnskuddet på kr 200.000,- særskilt betydning, er noe tvilsomt. I tilfelle man finner at dette er penger som tilhører Peder, er dette bare noe som kan ha betydning for sameiebrøkens størrelse. Her kan det være forsvarlig å komme frem til 50-50, eller 60-40 dersom kandidaten går inn på dette, noe som – slik spørsmålet er stilt – strengt tatt ikke er nødvendig.
Det er grunn til å vente at kandidatene kan slite litt med dette spørsmålet. Sameie i særeie er slett ikke et enkelt problemkompleks. Forhåpentlig kan arbeidet med problemstillingen i en obligatorisk kursoppgave hjelpe dem til å få større forståelse for dette.
Spørsmål 5: Er Kari ansvarlig for en del av gjelden?
Dette spørsmålet vil bero på hva man er kommet til under spørsmål 4. Slik spørsmålet er formulert, kan det tolkes som å gjelde ansvaret utad, men ikke bare det. Hensett til særlig Peders anførsel inntatt som siste setning i oppgaveteksten, vil det etter vår mening være feil å unnlate å drøfte ansvaret innad.
En student – som hevder at flere lurer på det samme, har sendt mail og spurt om vi mener ansvaret utad, innad eller begge deler. Da spørsmålet sett isolert kan tolkes på flere måter, la kursansvarlig på mandag (27.02) ut følgende melding (som vi ikke kan forvente at alle har lest) på kursets hjemmeside på Studentportalen: ”Betegnelsen "ansvarlig" kan nok brukes både om ansvar utad og innad, og slik sett kan jeg forstå at spørsmål 5 kan skape noe tvil om hva som skal drøftes. Jeg mener likevel at meningen må være klar nok når spørsmål 5 ses i lys av oppgavetekstens siste setning: "Peder bestred Karis krav, og anførte dessuten at dersom hun eide en andel av boligen, måtte hun anses ansvarlig for en del av gjelden, i alle fall i deres interne forhold". Merk særlig ordene "i alle fall". Det skulle vel bety at Peder mener at dersom Kari ikke har (med)ansvar utad, må hun i alle fall ha det innad. Dersom dere fortsatt mener at det er uklart hva dere bør drøfte, bør dere presisere hvordan dere tolker spørsmålet, og besvare det i tråd med dette.”
Det går etter vårt syn klart frem av oppgaven at Peder er ansvarlig for gjelden, og her er ingen opplysninger som kan tyde på at Peder skulle ha hatt fullmakt eller lignende til å pådra Kari ansvar. Det følger da av § 40 at Kari ikke kan holdes ansvarlig overfor banken.
Spørsmålet er etter dette om Kari har ansvar innad. Det vil vel i tilfelle normalt være i form av et regress- eller refusjonskrav. Problemstillingen er nok derfor mer teoretisk enn praktisk, da ansvaret innad neppe vil komme på spissen så lenge boligens verdi overstiger gjelden og oppgjøret ellers forløper på noenlunde ”normal” måte.
Også ansvar i forholdet til ens ektefelle som er eneansvarlig utad, krever et særskilt forpliktelsesgrunnlag, jf. Rt. 1996 s. 1666. Kanskje vet kandidaten også at i praksis vil er det først og fremst avtale – om enn avtalebegrepet tatt i vid betydning – som har vært ansett som grunnlag, se f eks Rt. 1990 s. 1226. Dette synes relativt få å gå inn på/få noe særlig ut av. Med utgangspunkt i Rt. 1996 s. 1666 må det likevel trolig legges til grunn at dersom den aktuelle eiendom er i sameie mellom ektefellene ut fra betraktninger om arbeid i hjemmet etc., vil det også være et felles ansvar mellom ektefellene i tilknytning til gjeld som direkte angår det aktuelle formuesgodet, selv om et avtalegrunnlag vanskelig kan la seg konstruere. Derfor bør man legge til grunn at Kari i det interne rettsforholdet må svare for halvparten av restgjelden, dvs. kr. 50.000,-.
III
Oppgaven er ikke spesielt vanskelig; men spørsmål 4 omfatter en kompleks og vanskelig problemstilling som studentene erfaringsmessig sliter med å få tak på. Spørsmål 5 krever dessuten evnen til å drøfte rettsspørsmål uten forankring i lovtekst. Det må også tas hensyn til at prøven gis etter at studentene kun har brukt ca. 3 uker på å studere familierett. Selv om de ikke har andre fag å konsentrere seg om i denne perioden, er det først ved den endelige skoleeksamen at man kan forvente at de har nådd et tilfredsstillende faglig nivå. I denne omgangen er det tale om skille ut de som eventuelt ikke har det minstemål av kunnskaper og forståelse som kreves for å kunne gå opp til eksamen når vi kommer i slutten av mars. Ut fra tidligere erfaringer, er det grunn til å forvente at det er ytterst få studenter som vil ha problemer med å passere bestått-grensen.
Vi vil understreke betydningen av at det gis konstruktive tilbakemeldinger på besvarelsene. Dette er en forutsetning for at studentene skal kunne lære av hjemmeoppgaven og således bli bedre rustet til å mestre den endelige skoleeksamen.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |