Sist oppdatert 11. oktober 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
I
Oppgaven er en obligatorisk innleveringsoppgave hvor alle hjelpemidler står til rådighet, med de begrensninger som går frem av følgende standardtekst for innlevering av obligatoriske kursoppgaver:
”Det gjelder ingen begrensninger i hvilket materiale kandidaten vil bruke for å besvare oppgaven. Det er også anledning til å diskutere rettsspørsmålene muntlig med andre studenter, slik det ofte gjøres i det praktiske rettslige liv (men ikke med kursansvarlig, storgruppeledere, andre vitenskapelig ansatte eller jurister utenom fagmiljøet i fakultetet). Den skriftlige besvarelsen skal være kandidatens selvstendige arbeid, og avskrift av andres oppgavesvar kan bli regnet som fusk.”
Som det fremgår av studieplanen for kurset, må oppgaven være godkjent, det vil si vurderes til bestått (bedre enn F), for at kandidaten skal kunne avlegge eksamen. Som ved tidligere års obligatoriske oppgaver i kurset, gis i tillegg en meget omtrentlig, likevel veiledende karakter: Øvre sjikt som dekker A og B, midtre sjikt som dekker C, mens nedre sjikt dekker D og E. Det skal altså ikke gis bokstavkarakter på besvarelsen.
Ved fastsettelsen av den endelige karakteren (skoleeksamen) følger det av sentrale føringer at karakterene over tid (”en periode på minst 5 år er ikke utenkelig”), skal ligge i et nærmere bestemt intervall (gausskurve/normalfordeling). Det gjelder ikke for den omtrentlige karakteren på den obligatoriske kursoppgaven. Det sentrale er at studentene får tilbakemelding på skriving, metode etc. Den som retter oppgaven skal skrive kommentarer på besvarelsen med mønster fra det som tidligere gjaldt for fakultetsoppgaver. Kommentarene må gis en pedagogisk utforming, se vedlagte retteveiledning. Alle besvarelser som er innlevert skal tilbakeleveres, men slik at vi tar kopi av besvarelser som er vurdert til ikke bestått, da kandidatene har rett til påklage denne vurderingen. Hvis oppgaveretter mener at besvarelser skal stryke, skal disse sendes kursansvarlig. Nærmere info går frem av nevnte vedlagte sensorbrev.
II
Oppgaven inneholder bare familierettslige spørsmål. I familierettsdelen av kurset er følgende kjernelitteratur: Peter Lødrup og Tone Sverdrup: Familieretten, 5. utgave Oslo 2004 (heretter læreboken) §§ 1, 7, 9-22. I det følgende gis en veiledning til retterne om hvordan spørsmålene kan/bør drøftes. Da det ikke er tale om en tellende oppgave ut over grensen bestått/ikke bestått, gis det ingen antydninger med sikte på å skille mellom ulike karaktertrinn.
Spørsmål 1: Har Peder ansvar for gjelden til banken?
Læreboken s. 155-160 (163).
Et nærliggende rettslig utgangspunkt er at man ikke er ansvarlig for gjeld som ens ektefelle stifter, med mindre det er særskilt hjemmel for det, jf. el. § 40. Det første problemet er om Peder kan anses for å ha stiftet gjelden sammen med Marte, eller på annen måte dispositivt påtatt seg ansvar for hennes lånopptak. Da kreves et selvstendig forpliktelsesgrunnlag. Banken må trolig forstås slik at de påberoper seg selve låneavtalen, dvs. at selv om kun Marte undertegnet som låntaker, må Peder anses som part i avtalen. Da normal studieprogresjon tilsier at studentene har vært gjennom kontraktsrett I og kjenner til formfrihetens prinsipp, bør vi kunne forvente at man ser den teoretiske mulighet for at Peder kan være forpliktet etter låneavtalen på muntlig grunnlag, gjennom konkludent adferd eller lignende. Dette kan likevel klart nok ikke føre frem. Innsiktsfulle studenter vil også vite eller kunne resonnere seg frem til at en bank – profesjonell utlåner – vil sikre seg sine debitorers underskrifter. Det kan ikke legges selvstendig vekt på Peders samtykke til pantsettelsen, da Marte i utgangspunktet er nødt til å innhente dette, jf. el. § 32 a)/b), se også læreboken petitavsnitt s. 156-157. (Oppgaven skulle for øvrig ikke innby til å drøfte om leiligheten var ektefellenes felles bolig – eierforholdet har ikke betydning her. På den annen side kjenner gjerne ikke alle studentene regelen i § 32.) Heller ikke anførselen om at Peder var enig i lånopptaket kan føre frem. Faktum må vel ganske klart oppfattes slik at Peders ”OK” overfor Marte, ikke kan anses som fremsatt overfor banken, eller på noen annen måte skulle kunne tjene som et selvstendig forpliktelsesgrunnlag.
Subsidiært anfører banken § 41 som grunnlag (og altså som slik særskilt hjemmel som § 40 krever). Studentene bør da klare å formidle hva regelen går ut på, og gjerne også plassere regelen ift § 40. Lovtolkings-/subsumsjonsproblemet er om lånopptaket kan anses som Martes ”nødvendige behov”. Denne anførselen må avvises av to grunner: For det første kan ikke anskaffelse av et selskap til å drive næringsvirksomhet anses som et ”nødvendig behov” i denne sammenhengen. For det andre omfatter ikke regelen avtaler som kun indirekte tjener de formål som går frem av lovens ordlyd. Se nærmere læreboken s. 158-159. Om studenten velger å gå rett på en av disse to grunnene, eller om man for eksempel velger først å slå fast at avtalen er inngått ”under samlivet”, spiller etter mitt skjønn ingen rolle. Men det vil være dårlig oppgaveteknikk å gå nærmere inn på alle regelens alternative vilkår.
Det burde ikke være grunnlag for å gå inn på § 41 annet ledd.
Konklusjonen må bli at Peder ikke har ansvar.
Spørsmål 1 er ment som – og prøvd formulert som – et spørsmål om Peders ansvar overfor banken. Erfaring tilsier likevel at nærmest uansett hvordan spørsmål om denne problematikken formuleres, vil noen også drøfte (subsidiært) ektefellers interne gjeldsansvar, her Peders eventuelle ansvar overfor Marte i en regress-/refusjonsomgang, se læreboken s. 160-163. Jeg synes ikke at faktum innbyr til det, men hvorvidt slike drøftelser kan være meriterende eller tvert om trekker ned, kan avhenge noe av hvordan studenten har klart å skrive drøftelsen inn i besvarelsen ellers – i tillegg til dens innholdsmessige kvalitet.
Spørsmål 2: Er Peder medeier i boligen? I tilfelle for hvor stor andel?
Læreboken s. 128-153.
Oppgaveteknisk sett kan det være en liten utfordring hvordan spørsmål 2 best kan angripes. Herskende læringsideologi tilsier likevel at studentene står relativt fritt i så måte. Det vesentlige er at den materielle juss er forstått og formidles gjennom drøftelser av de rettslige problemer på en god og nyansert måte/med god ”flyt”.
Eneboligen ble ”anskaffet” av ektefellene under ekteskapet, og slik sett kan det ligge nær å spørre om den er ervervet av begge ektefellene og altså er i sameie mellom dem, jf. § 31, 2. ledd. Det er på det rene at eneboligen ble kjøpt, og det ligger muligens nær å tolke faktum slik at når ”ektefellene hadde anskaffet” eneboligen, ble den kjøpt i begges navn. Det vil i så fall være en indikasjon på sameie, men ikke et avgjørende moment. Videre vil ikke nødvendigvis alle studentene lese faktum slik – det heter jo også at ektefellene ikke hadde inngått en avtale om eierforholdet, og et kjøp i begges navn, vil vel ligge nær å se som en ”stilltiende” avtale om 50 % hver. Uansett må studentene drøfte partenes øvrige anførsler:
Peders anførsel om å eie 50 % pga. at formuesordningen er felleseie, er ikke holdbar. Den avvises trolig mest elegant ved å vise til at eierforholdene reguleres nettopp av § 31, og at spørsmål om hvem som eier hva og hvor mye, er et ganske annet spørsmål enn hvilken formuesordning ektefellene har. Til støtte for sitt krav anfører Peder imidlertid også saml. § 2, 1. ledd, som gjelder i utgangspunktet, jf. el. § 31, 2. ledd, da ”ikke noe annet er bestemt”, og heller ikke kan sies å følge ”av det særlige forholdet mellom ektefeller”. Spørsmålet er om det er ”grunnlag for anna”, dvs. en annen brøk enn en like stor part hver. Ektefellenes direkte og indirekte bidrag til ervervet vil være avgjørende for eierbrøk. Med hensyn til eventuelle indirekte bidrag – hjemmearbeid/omsorg – stiller partene likt, og det er mer nærliggende å vurdere betydningen av de direkte bidragene. Det er på det rene at 60 % av kjøpesummen stammet fra Martes leilighet. I tillegg var hun ansvarlig for lånet som utgjorde de resterende 40 % av kjøpesummen (sammen med Peder), og nedbetalte halvparten av det. Dette skulle tilsi at hun i alle fall må ha en eierandel på 80 %.
Marte anfører imidlertid at hele boligen må anses som hennes, da eneboligen ”har trådt i stedet for” leiligheten. Da spørsmålet gjelder eierforholdet, ligger det nær å tolke anførselen som at tilsvarende surrogasjonsprinsipp gjelder for eierspørsmål som det som er nedfelt i el. § 49, 1. setning hva angår avtalt eller giver-/arvelaterbestemt unntaksrett (særeie). Med tanke på at reglene om ektefellers eierforhold har ”vokst ut av” reglene om formuesordningene, kan det for så vidt være et argument at et ombyttet formuesgode skal anses som særeie dersom en vesentlig del av midlene som det ble anskaffet for, var særeie, jf. NOU 1987: 30 s. 119 og Ot.prp. nr. 28 (1990-91) s. 112. Dette kommer imidlertid ikke frem av læreboken s. 217, som i stedet hevder at hhv. en særeie- og felleseieandel i ombyttingstilfeller tilsvarer forholdet mellom brukte særeie- og felleseiemidler. Så lenge det gjelder eierforholdet, ligger det uansett nær å resonnere slik at når Peder er (med)ansvarlig for lånet, og dertil nedbetaler halvparten av det, har han en berettiget forventning om å eie en tilsvarende andel. Det er ikke avgjørende hvorvidt partene kan anses å ha en stilltiende avtale om dette, noe som kanskje vil være litt spekulativt ift faktum. Også der det er partenes bidrag som stifter sameie, skal eierandelen settes i forhold til bidraget, se for eksempel Rt. 1978 s. 1352 (1359-1360) (som gjaldt ugift samliv) og Rt. 1980 s. 1403 (1411).
Konklusjonen bør e.m..m. bli at Peder er medeier med en andel på 20 %.
Spørsmål 3: Kan Peder kreve skjevdeling? Hvor mye kan han i tilfelle holde utenfor delingen?
Læreboken s. 255-270.
Peder krever 3 000 000 holdt utenfor delingen i medhold av § 59, som er uttrykkelig angitt som grunnlag i oppgaveteksten. Marte hevder at vilkårene ikke er innfridd, og viser bl.a. til at hytteeiendommen ble ervervet under ekteskapet på annen måte enn ved arv eller gave, mens Peder viser til at eiendommen ble kjøpt for aksjene han hadde da han giftet seg. Med andre ord er det først spørsmål om vilkårene i første ledd er innfridd. Det er på det rene at første ledd sett isolert omfatter verdien av formuesgoder som er anskaffet for midler en ektefelle hadde da han giftet seg, jf. ordlyden ”kan føres tilbake til”. Faktum innbyr ikke til å drøfte hvorvidt bevistemaet ”klart” er innfridd.
Marte motsetter seg også skjevdeling under henvisning til at det vil gi et åpenbart urimelig resultat, jf. § 59 annet ledd. En del av studentene vil trolig fremføre betraktninger av typen ”en naturlig ordlydsforståelse av ’åpenbart urimelig’ tilsier at det skal svært mye til” eller lignende, og vil trolig også vise til dommer nevnt i læreboken s. 268 for å underbygge dette (men de bør da i tilfelle bruke Rt. 1999 s. 177, og helst ikke Rt. 2002 s. 1596, som på dette punkt bare viser til førstnevnte dom for å understreke et annet poeng, se s. 1602). Det må i og for seg godtas, men det bør ikke trekkes om en slik ”rituell øvelse” mangler. Det viktigste er at studentene makter å bruke oppgavens opplysninger/anførsler på en fornuftig og nyansert måte i en rimelighetsvurdering, der man ikke bør la tanken være for sterkt bundet av betraktninger om en høy ”terskel” for å nekte/redusere skjevdelingskrav, jf. nå også læreboken s. 268-270. At anskaffelsen nærmest synes å ha karakter av å være et felles prosjekt, trekker nok i retning av at skjevdeling vil være urimelig, særlig sett i lys av en ikke direkte kort eiertid i et ”mellomlangt” ekteskap. Jeg kan imidlertid ikke uten videre se at ”barneargumentet” trekker i denne retningen isolert sett. Bakgrunnen for realiseringen av aksjene kan i alle fall ikke trekke i Peders disfavør.
Slik anførslene er lagt opp, vil nok en del studenter konkludere, for så å drøfte betydningen av årsaken til verdistigningen (subsidiært) i medhold av § 59 annet ledd, som et krav om reduksjon av Peders skjevdelingsrett. Her kan det imidlertid tenkes andre måter å løse oppgaven på: Dersom man oppfatter tilbakeføringskravet i § 59 første ledd som relatert til ”verdien av formue”, slik læreboken synes å gjøre, vil det være logisk å legge til grunn at verdistigning ikke kan føres tilbake til den verdi hytten hadde da den ble ervervet. Da ville det videre vært logisk å konkludere med at Peder bare kan holde kr. 1.000.000 utenfor delingen, i alle fall etter § 59 første ledd. (Vi kan neppe forvente at noen går inn på tredje ledd for å vurdere om Peder bør få medhold i å holde mer enn dette utenfor delingen.) Slik resonnerer man imidlertid ikke i læreboken, der man på s. 266 mener at ”[h]vorvidt verdiendringer skal tas i betraktning ved fastsettelse av skjevdelingskravets størrelse, må løses med utgangspunkt i lovens ordlyd ’føres tilbake til’” – dog uten at man begrunner en slik fremgangsmåte. Herunder kommer læreboken samme sted til at ”[n]år en arvet bolig stiger som følge av markedssvingninger, kan nåverdien normalt føres tilbake til arven” (at det her henvises til NOU 1987: 30 s. 83 og får denne til å fremstå som et slags rettskildemessig belegg, har jeg vansker med å se berettigelsen av, se nærmere Thomas Eeg: Deling av ektefellers formuer. Bergen 2006 s. 376 flg.). Man får anta at det samme skal gjelde for eiendeler en ektefelle hadde da han giftet seg, og (som i oppgaven) eiendeler som har trådt i stedet for eiendeler ektefellen hadde da han giftet seg.
Selv om jeg ikke er enig i fremgangsmåtens rettskildemessige forankring, følger det etter mitt syn av § 59, 1. ledd at dersom en ektefelle innehar midler som han hadde ved ekteskapets inngåelse, eventuelt midler som er anskaffet for slike, kan deres verdi i utgangspunktet holdes utenfor delingen. Av lovens system følger at dette vil være eiendelens aktuelle omsetningsverdi, jf. § 69 (der det fremgår at dette er hovedregelen ift naturalutlegg). Det vil si at jeg legger til grunn samme utgangspunkt som det som blir lærebokens standpunkt: At § 59 første ledd gir Peder grunnlag for å holde utenfor kr. 3.000.000. Derimot er jeg ikke enig i at verdistigning som skyldes ”markedssvingninger” uten videre gir grunnlag for unntaksrett, men en reduksjon må slik jeg leser loven eventuelt foretas i medhold av § 59 annet ledd. Da læreboken (og til en viss grad annen litteratur) er ganske bombastisk mht betydningen av markedssvingninger, vil trolig mange studenter komme til at kravet ikke kan reduseres. Etter mitt skjønn er det absolutt prosedabelt, og med holdepunkter ikke bare i kvalifisert rimelighetssynsing, men også i lovens forarbeider, at det bare er det hytten var verdt da den ble anskaffet, oppjustert i tråd med alminnelig prisstigning, som bør kunne holdes utenfor delingen. Dette kan også støttes ved å trekke en parallell til rettspraksis ved situasjonen ved gjenstandsbestemt særeie, der ektefeller har fått medhold i vederlags-/kompensasjonskrav etter respektive el. § 73 og § 46, 2. ledd 2. setning i hhv. Rt. 2003 s. 1127 og Rt. 2006 s. 833. Såkalt ”samfunnsskapt verdistigning” ble her ansett relevant og tatt i betraktning ved utmålingen av kravet. Det spørs likevel om noen studenter ser parallellen her. Dessuten kan det vises til at realiteten i Rt. 2002 s. 1596 var at slik verdistigning langt på vei ble delt. Da dommen imidlertid er sentrert rundt et annet problem, spørs det om noen studenter oppfatter relevansen av denne her. Dersom noen likevel skulle se – og få noe ut av – de nevnte dommer i vår sammenheng, bør de honoreres for det. For øvrig er det mulig at det er rom for nyanser avhengig av hva slags formuesgode det er snakk om som har steget i verdi – det er her en fritidseiendom, og ikke ektefellenes bolig.
Ulike konklusjoner må etter dette godtas, avhengig av at den står i samsvar med studentens drøftelse, og avhengig av drøftelsens kvalitet.
Spørsmål 4: Kan båten holdes utenfor delingen?
Læreboken s. 237-238
Ut fra Peders anførsel er det nærliggende å vurdere § 61 a) som rettslig grunnlag. Forutsatt at Peder overhodet fikk brukt båten selv før skjæringstidspunktet (dvs da han flyttet ut dagen etter, jf. § 60 første ledd), er det vel ganske klart at det kun er Peder av ektefellene som har brukt båten. Man kan for øvrig neppe tolke bestemmelsen så snevert at den kun skal kunne omfatte eiendeler som faktisk har vært i bruk før skjæringstidspunktet, så fremt den må anses anskaffet for å tjene utelukkende til en ektefelles personlige bruk.
Bestemmelsen er i første rekke myntet på ting av rent personlig art, men ifølge læreboken kan også eiendeler av større verdi falle innunder den. Da bør imidlertid bestemmelsen tolkes forholdsvis snevert, slik at eiendeler som utelukkende har vært (tenkt) brukt av den ene pga den andres manglende interesse, faller utenfor. Her kan en veiledende retningslinje være om eiendelen etter sin art bare kan brukes av den ene. Det kan ikke være tilstrekkelig til å diskvalifisere Marte fra å kunne bruke en fritidsbåt at hun har vannskrekk.
Etter mitt skjønn må allerede en tolking av ”eiendeler som utelukkende tjener til ektefellens personlige bruk” føre til at hjemmelen ikke kan brukes for å holde båten utenfor delingen. Under enhver omstendighet bør studentene se at det ”vil være åpenbart urimelig” om Peder skal kunne holde den utenfor delingen: Den kostet kr. 3.000.000, og ble fullt ut ervervet for lånte penger, og dette lånet må Peder kunne trekke fra i verdien av formue som skal deles iht. § 58, annet ledd (evt. tredje ledd a)), jf. § 60 tredje ledd antitetisk.
Det bør ikke være nødvendig å anføre andre, subsidiære grunnlag – verken § 61 c) eller § 59 tredje ledd kan etter mitt skjønn føre frem (sistnevnte er til overmål bare en verdiregel).
Konklusjonen må bli at båten ikke kan holdes utenfor delingen.
III
Oppgaven er ikke spesielt vanskelig. Spørsmål 1 forutsetter likevel til en viss grad – i likhet med læreboken – innsikt i avtalerett/”formuerettens alminnelige regler”, og spørsmål 3 forutsetter evne til å foreta skjønnsmessige avveininger. Det må også tas hensyn til at kursoppgaven gis ca. 3 uker ut i kurset, og at kursdeltakerne i denne perioden også har startet tilegnelsen av arverettslig innsikt og kunnskaper. Det er først ved den endelige skoleeksamen vi kan forvente at de har nådd et tilfredsstillende faglig nivå. I denne omgangen er det tale om skille ut de som eventuelt ikke har det minstemål av kunnskaper og forståelse som kreves for å kunne gå opp til eksamen når vi kommer i midten av juni. Ut fra tidligere erfaringer, er det grunn til å tro at det er ytterst få studenter som vil ha problemer med å passere.
Jeg vil understreke betydningen av at det gis konstruktive tilbakemeldinger på besvarelsene. Dette er en forutsetning for at studentene skal kunne lære av oppgaven, og således stå bedre rustet til å mestre den endelige skoleeksamen.
Til slutt: Lykke til! Jeg tar gjerne imot innspill på oppgave/veiledning etc.
|
Sist oppdatert 11. oktober 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |