Sist oppdatert 04. juni 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
Oppgaven dreier seg om ulike spørsmål knyttet til representasjonsregelen i ekteskapsloven § 41 og skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59. Siste spørsmål er en test på om kandidatene har forstått hovedprinsippene vedrørende delingsreglene. I og med at det ikke skal settes karakterer, men kun angis om besvarelsen er i øvre, midtre eller nedre sjikt, går jeg ikke nærmere inn på hva som bør kreves for å oppnå de tre ulike ”karakternivåene”. Besvarelsen er heller ikke tellende og vil ikke bli vurdert i forbindelse med karakterfastsettelsen til eksamen. Besvarelsen skal formelt sett kun bedømmes til bestått eller ikke bestått. Det må legges til grunn at strykgrensen er den samme her som ved ordinær skoleeksamen. Kandidatene har imidlertid anledning til å bruke hjelpemidler og det kan medføre i alle fall visse forskjeller i forhold til besvarelse av en skoleeksamen. Ved skoleeksamen vil referanser normalt være noe upresise fordi de må baseres på hva kandidatene husker. Her kan det refereres presist til ulike rettskilder. I veiledningen gis en antydning av hvilke momenter som kan være relevante og hvordan det kan resonneres. Veiledningen er ikke uttømmende.
Spm. 1. Er det utelukket at Jan kan bli ansvarlig for Lises gjeld fordi gjelden er stiftet ved bruk av Kakeia-kortet?
Utgangspunktet når det gjelder el. § 41 er at den dekker visse typer kjøp på kreditt, for eksempel innkjøp av dagligvarer. Ved slike innkjøp vil det være klart for både selger og kjøper hva slags varer det dreier seg om. Selgeren, i den grad han var kjent med regelen i el. § 41, kan da gjøre seg opp en mening om hvorvidt innkjøpet er omfattet av representasjonsregelen eller ikke. En situasjon som ikke omfattes av representasjonsregelen er dersom en ektefelle opptar lån, for eksempel i en bank, og bruker midlene til dagligvareinnkjøp. Her vil ikke banken kunne vite hva midlene blir brukt til, og de bør derfor ikke ha noen utvidet adgang til å kreve pengene tilbake fra noen annen enn den som har lånt pengene. Tilsvarende vil det være om en ektefelle bruker et kredittkort som ikke har noen annen begrensning enn at brukerstedet aksepterer det aktuelle kredittkortet (visa, mastercard osv.). Heller ikke her er det grunnlag for noen utvidet adgang til å kreve noen andre enn den som har tatt opp kreditten.
Oppgaven fokuserer på en type kreditt som har elementer av begge de to ovennevnte typene av gjeldsstiftelse. I Lødrup/Sverdrup, Familieretten s. 159 sies det at kredittkort ikke er omfattet av regelen og det sies videre: ”Er kortet bare knyttet til vedkommende forretning, kan medansvar for ektefellen bli aktuelt, men ikke hvor det er et alminnelig betalings- eller kredittkort knyttet til en finansieringsinstitusjon.” Kandidatene vil sikkert referere til denne uttalelsen og trolig vil en del med henvisning til dette legge til grunn at Jan kan bli ansvarlig siden kortet er knyttet til Kakeia. Det dreier seg imidlertid kun om en uttalelse i teorien og det blir noe enkelt å konkludere bare på bakgrunn av en slik uttalelse. Det er heller ikke helt åpenbart at uttalelsen må forstås slik at den leder til ansvar for Jan. Det spørs hva man oppfatter med ”vedkommende forretning”. Her dreier det seg om en varehuskjede der kortet kan benyttes i alle varehusene tilknyttet kjeden. Det er uansett grunn til å drøfte spørsmålene noe bredere, gjerne med henvisning til hensynene bak regelen. Varehuset fører ikke noen kontroll med hensyn til hvilke varer som kjøpes og det har et bredt varesortiment. Kredittkortet får dermed, i alle fall for Lise, noenlunde samme funksjon som et alminnelig kredittkort.
Spm. 2. Forutsatt at Jan kan bli ansvarlig for gjelden knyttet til kredittkortet, må han da også betale gjelden som knyttet seg til:
a) kafébesøkene?
b) kontantuttakene?
Her må kandidatene ta stilling til om de ulike kjøpene faller inn under anvendelsesområdet for § 41.
a) kafébesøkene.
Her bør kandidatene identifisere at det er kriteriet ”den enkelte ektefelles nødvendige behov” som er aktuelt. Det kan hevdes at Lise vel har kjøpt mat og drikke på kafeen og at mat og drikke er et nødvendig behov. Likevel bør dette falle utenom fordi det ikke er nødvendig å gå på kafé for å dekke behovet for mat.
b) Kontantuttakene.
Her får uttakene samme karakter som om hun hadde tatt opp et banklån. Selv om det brukes et kredittkort som ut fra forutsetningen i spørsmålet er omfattet av § 41, så brukes kortet til noe annet enn å oppta kreditt. Det kan da ikke få noen betydning at pengene er brukt på varehuset. De som kommer til at kontantuttakene er omfattet bør se at vi ikke vet hva som er kjøpt for pengene utover at de er brukt på varehuset.
3. Er det utelukket at Jan kan kreve skjevdeling fordi han ikke hadde nettoformue ved ekteskapsinngåelsen?
På dette punktet er spørsmålsstillingen noe misvisende i det Jan har nettoformue ved ekteskapsinngåelsen. Legges det til grunn at bilen er verd rundt kr. 200 000 ved ekteskapsinngåelsen blir resultatet også at Jan kan kreve skjevdeling. Av tomtens opprinnelige verdi er det likevel ikke grunnlag for å kreve skjevdelt mer enn Jans nettoformue ved ekteskapsinngåelsen (altså kr. 200 000).
Ut fra påstanden til Lise fremstår det som om Jan har bruttoformue på kr. 400 000 (tomten) og gjeld på kr. 400 000 (gjelden som er stiftet i forbindelse med bilkjøpet og studiegjelden.) For dem som overser verdien av bilen (slik oppgaveskriveren har gjort) blir det et poeng å få frem at det som hovedregel er en forutsetning for å kunne kreve skjevdeling at man har nettoformue ved ekteskapsinngåelsen. Som Lødrup/Sverdrup, Familieretten s. 259-260 nevner, er imidlertid dette kun et utgangspunkt, og ut fra et lignende eksempel hevdes det at når den faste eiendommen stiger i verdi vil verdistigning kunne være gjenstand for skjevdeling. Den opprinnelige verdien av tomten (kr. 400 000) kan ikke kreves skjevdelt. Det vil kanskje ikke være mange som problematiserer dette. De fleste vil trolig henvise til teorien og komme til at Kari ikke kan høres med sin innsigelse. Det må være akseptabelt. (Det er her ikke spørsmål om hvor mye som eventuelt kan kreves skjevdelt).
Når det gjelder dette spørsmålet bør det aksepteres ulike måter å løse oppgaven på, ettersom det er en uriktig forutsetning i spørsmålet. Det kan nevnes at det er lagt ut følgende melding til studentene på studentportalen. Det er imidlertid ikke gitt at samtlige har lest meldingen: ”På obligatorisk hjemmeoppgave er det en uriktig forutsetning i spm. 3. Jan hadde nettoformue når det tas hensyn til bilens verdi. Flere studenter har stilt spørsmål ved dette. Det anbefales at studentene enten besvarer spørsmålet ut fra den forutsetning som Lise legger til grunn, altså at Jan hadde tomten, samt studiegjeld på 200 000 og pantsikret gjeld på 200000,- eller at spørsmålet besvares ut fra at Jan i tillegg eide en bil med verdi 200 000. (Enkelte har visstnok forutsatt at studiegjelden var på kr. 400 000 i stedet for kr. 200 000. Det er også en mulighet.) På spørsmål 6 legges svarene på spørsmål 3,4 og 5 til grunn.”
4. Forutsatt at det ikke er utelukket at Jan kan kreve skjevdeling; skal det tas hensyn til pantegjelden på kr. 200 000 (bilkjøpet) ved beregningen av skjevdelingskravet?
Det følger av Rt. 2001 s. 1434 og Rt. 2002 s. 1596 at dersom skjevdelingsgjenstander er belånt ved ekteskapsinngåelsen er det kun den forholdsmessige del av verdistigningen som kan holdes utenfor,- i dette tilfellet halvparten. Spørsmålet blir her om det skal legges avgjørende vekt på at gjelden formelt sett er knyttet til eiendommen gjennom pantsikringen, eller om det avgjørende skal være at midlene er brukt til bilkjøp. Dette spørsmålet er ikke problematisert i pensumlitteraturen, Lødrup/Sverdrup s. 266 flg. Det er imidlertid diskutert i FAB 2003 s. 228 flg. særlig s. 232 flg. I artikkelen antas det at reelle og ikke formelle betraktninger bør være avgjørende. Kandidatene kan ikke forventes å ha kjennskap til teorien på dette punktet, men de bør likevel få frem noen synspunkter som taler for og mot de ulike modellene og vise at de forstår selve problemstillingen. Legges det avgjørende vekt på formelle betraktninger, altså at det er stilt sikkerhet i boligen, blir det en rettsteknisk enkel regel. Men en rent formell betraktning leder igjen til at det blir en del tilfeldige utslag.
Dersom det avgjørende er at gjelden er sikret i eiendommen, blir betydningen at halvparten av tomteverdien i utgangspunktet kan kreves skjevdelt, mens den belånte delen blir likedelingsformue. Gjelden som skyldes bilkjøpet må da anses å være likedelingsgjeld, selv om dette ikke er helt enkelt å lese ut av el. § 58. Legges det til grunn at Jan ikke hadde nettoformue ved ekteskapsinngåelsen kan han likevel ikke kreve skjevdeling av halvparten av den opprinnelige tomteverdien. Det vil da kun være i forhold til verdistigningen han eventuelt kan kreve halvparten skjevdelt. (Men likevel slik at verdistigningen muligens må fordeles forholdsmessig mellom hus og tomt. Dette er imidlertid problemstillingen i spm. 5) Dersom det legges til grunn at Jans nettoformue ved ekteskapsinngåelsen var kr. 200 000, vil han ut fra el. § 59 første ledd kunne kreve skjevdelt kr. 200 000 av den opprinnelige formuen og i tillegg halvparten av verdistigningen.
Hvis det avgjørende er at pengene er brukt til å kjøpe bil (altså reelle betraktninger), vil resultatet være at hele verdistigningen i utgangspunktet kan kreves skjevdelt. Dersom det legges til grunn at nettoformuen ved ekteskapsinngåelsen var kr. 200 000 vil også dette beløpet kunne kreves skjevdelt etter el. § 59 første ledd.
Jan må ha anledning til å avstå fra å kreve verdien av bilen skjevdelt, selv om han krever skjevdeling av tomten. Det innebærer at dersom gjelden skal tilordnes bilen, så vil den bli likedelingsgjeld. Selv om hovedregelen, altså § 59 første ledd åpner for at Jan kan kreve slik delvis skjevdeling, er det ikke opplagt at det endelige resultatet bør bli at verdistigningen på tomten kan kreves skjevdelt fullt ut. Det kan reises spørsmål om en slik selektiv ”utnyttelse” av retten til å kreve skjevdeling leder til et åpenbart urimelig resultat, jf. el. § 59 andre ledd.
5. Forutsatt at Jan kan kreve skjevdeling av hele eller deler av verdistigningen på tomten; skal verdistigningen kun tilordnes tomten, eller skal det regnes verdistigning på både tomten og huset?
Problemstillingen er her om tomt og hus skal anses å være en enhet, slik at forholdstallet på etableringstidspunktet blir avgjørende. I så fall må deler av verdistigningen tilordnes huset selv om det kun er tomten som har steget i verdi. Alternativet er å vurdere tomt og hus separat. Spørsmålet kom på spissen i Rt. 2004 s. 108 og Høyesterett kom til at tomt og hus burde vurderes separat. Et slikt resultat kan begrunnes i ordlyden: ”formue som klart kan føres tilbake til”. Synspunktet blir da at nåverdien av tomten klart kan føres tilbake til den tomten Jan eide ved ekteskapsinngåelsen. Sverdrup er kritisk til dommen. Noe av kritikken er gjengitt i læreboken på s. 267, og hun har skrevet utførlig om dette i FAB 2004 s. 77. Hun begrunner sin kritikk i sameierettslige betraktninger og hevder blant annet at løsningen som ble valgt av Høyesterett leder til en situasjon med hus på fremmed grunn.
6. Hvor mye har henholdsvis Lise og Jan krav på?
Her er oppgaven å forklare hvordan boet skal gjøres opp. Noen vil kanskje lage et oppsett og det vil også være bra, men det er kanskje ikke så enkelt å få til i Kark. Dersom det er laget et oppsett bør det forklares hvorfor oppsettet er blitt som det er blitt. Det avgjørende er, uansett fremgangsmåte, at kandidatene viser at de har forstått prinsippene for delingen. I og med at svarene på de øvrige spørsmålene vil ha betydning for resultatet her, kan det ikke gis noe fasitsvar med hensyn til hvor mye hver av dem har krav på. Den samlede nettoverdien som skal fordeles utgjør kr. 760 000, slik at det ikke skal være mulig å komme til at Jan og Lise til sammen har krav på mer enn dette beløpet.
Et mulig svar er at Jans gjeld ved ekteskapsinngåelsen skal tilordnes bilen. Han kan da kreve skjevdelt kr. 200 000 av tomtens verdi ved ekteskapsinngåelsen. Om resultatet i Rt. 2004 s. 108 legges til grunn, og Lødrup/Holmøys lære, jf. spm. 3, legges til grunn har han i utgangspunktet også krav på å skjevdele hele verdistigningen på tomten, altså kr. 600.000. Det betyr at han har en brutto skjevdelingsformue på kr. 800.000. I likedelingsmidler har Jan en million brutto i huset, kr. 200.000 i tomten og 100.000 i bilen, til sammen kr. 1 300 000. Samtidig er hans andel av gjelden som er pantsikret i huset på kr. 1 200 000. Ut fra forutsetningen ovenfor blir dette likedelingsgjeld. Studiegjelden på kr. 140.000 er annen gjeld, jf. el. § 58 tredje ledd bokstav c, som skal fordeles forholdsmessig på likedelingsmidler (som er 1,3 mill) og skjevdelingsmidler (som er kr. 800.000). Det betyr at 13/21 av gjelden, altså kr. 87.000 skal gå til fradrag i likedelingsmidlene. Resultatet blir da at Jan har 13.000 i likedelingsmidler. Skjevdelingsmidlene utgjør kr. 800 000, men her skal 8/21 kr. 53 000 av studiegjelden gå til fradrag og da blir netto skjevdelingsmidler kr. 747 000.
Lise har likedelingsmidler i huset for en million kroner og hun har likedelingsgjeld på en million kroner. Dermed kommer det ikke noe til deling fra Lise. Lise har under disse forutsetningene krav på kr. 6550 av Jans 13.000 i likedelingsmidler. Jan har krav på kr. 753 500 (747 000 pluss 6500). Dette blir et nokså skjevt resultat og det er mulig at en del vil drøfte el. § 59 andre ledd og komme til andre resultater ut fra at skjevdelingskravet bør reduseres.
For dem som kommer til at billånet skal tilordnes tomten blir resultatet at halvparten av verdistigningen kan kreves skjevdelt, altså kr. 300 000. I tillegg kan 200 000 av den opprinnelige verdien av tomten kreves skjevdelt (men dette avhenger i noen grad av hva som er lagt til grunn på spm. 3). Det innebærer igjen at brutto likedelingsmidler utgjør kr. 1 600 000. Studiegjelden skal fordeles forholdsmessig. Det betyr at 5/21 av studiegjelden ca. kr 33 000. skal gå til fradrag i skjevdelingsmidlene. Netto skjevdelingsmidler blir da 467 000. Resten av studiegjelden kr. 107 000 skal gå til fradrag i likedelingsmidlene. Likedelingsmidlene utgjør da kr. 1 600 000 fratrukket 1 307 000 (1 200 000 og 107 000). Til sammen blir det da 293 000 i likedelingsmidler. Av dette har Lise krav på halvparten, til sammen kr. 146 500. Også her kan det tenkes at noen har kommet til at skjevdelingskravet bør reduseres med hjemmel i el. § 59 andre ledd.
Når det gjelder betydningen av studiegjeld skal det nevnes at det ovenfor er tatt utgangspunkt i at studiegjelden skal fordeles forholdsmessig i forhold til brutto skjevdelings- og likedelingsmidler. Dette standpunktet synes å være best forankret i ordlyden i § 58 annet ledd bokstav c. Et annet synspunkt som også er fullt forsvarlig kan være at annen gjeld skal fordeles forholdsmessig i forhold til netto likedelings,- og skjevdelingsmidler. Da blir svarene annerledes. Dersom utgangspunktet er at halvparten av verdistigningen kan kreves skjevdelt utgjør som nevnt likedelingsmidlene kr. 1 600 000 og likedelingsgjelden kr. 1 200 000. Det innebærer at netto likedelingsmidler er kr. 400 000. Netto skjevdelingsmidler er kr. 500 000. Ut fra en slik beregningsmodell skal 4/9 av studiegjelden (kr. 62 000) gå til fradrag i likedelingsmidlene, slik at netto likedelingsmidler utgjør kr. 338 000. Lise har da krav på halvparten av dette, kr. 169 000. Jan har under disse forutsetningene krav på 169 000 pluss 422 000 (500 000 minus 78 000). Til sammen vil Jan da få kr. 591 000.
De ulike svarene ovenfor (og det vil også være andre mulige svar) viser som nevnt at det her ikke er tale om å komme frem til et bestemt riktig svar. Poenget er at kandidatene ut fra de svarene de har kommet til på de foregående spørsmålene viser at de kan anvende ekteskapslovens regler om likedeling, skjevdeling og gjeldsavleggelse.
|
Sist oppdatert 04. juni 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |