Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS113
Del I
Er det inngått bindende avtale mellom Peder Ås og Marte Kirkerud om salg av Peders eiendom?
Man står her overfor eventuell avtaleinngåelse, som ikke faller direkte inn under avtalelovens modell med tilbud og aksept. Hvorvidt det er inngått en gjensidig bindende avtale må dermed avgjøres ut fra retningslinjer som er oppstilt i rettspraksis og juridisk teori. Det grunnleggende vurderingstema og de nærmere retningslinjer for vurderingen av om det foreligger avtalerettslig binding i slike tilfeller er formulert på noe ulike måter i rettspraksis og juridisk teori. I læreboken s. 71 oppsummeres avtaleinngåelse etter forhandlinger på følgende måte: ”Skriftlige og muntlige utsagn og annen atferd må analyseres for å avklare om partene har fått en rimelig grunn til å tro at den annen har bundet seg, og at partene er enige om sine rettigheter og plikter.” For øvrig inneholder læreboken omfattende henvisninger til relevant rettspraksis, jf. særlig s. 43 – 58 og s. 71 – 82. Det forventes selvsagt ikke at kandidatene foretar noen fullstendig gjennomgang av all aktuell rettspraksis. Det er imidlertid positivt om det rettslige vurderingstema og de nærmere retningslinjer, underbygges ved å vise til noen relevante dommer. Relevante dommer kan også trekkes inn i den nærmere drøftelsen, men det er viktig at kandidatene ser at vurderingen ofte skjer svært konkret, slik at man i alle fall må være varsom med å trekke direkte slutninger fra en dom selv om saksforholdet har likheter.
Ved vurderingen av om det er inngått en rettslig bindende avtale er det noen grunnleggende retningslinjer eller vilkår som er sentrale, og som står i nær sammenheng. Det må for det første ut fra en tolking av partenes utsagn og andre relevante omstendigheter kunne legges til grunn at partene er enige om å binde seg, dvs. at man har gått fra det forberedende til det forpliktende stadium. For det andre vil det i utgangspunktet være et nødvendig, og i mange tilfeller tilstrekkelig, vilkår at partene er kommet til enighet på vesentlige punkter, jf. bl.a. Rt.1998.946 (Vinagent-dommen) på s. 958. I forhold til sistnevnte kriterium er det også et vilkår at det partene er blitt enige om er tilstrekkelig klart. Mellom disse to kriteriene vil det være en nær sammenheng: Hvis partene ikke kan anses å ha kommet til enighet på vesentlige punkter, vil det ha formodningen mot seg at de har bundet seg. Uansett om partene er enige om å binde seg rettslig, vil rettsordenen stille visse minstekrav til avtalens substans. Partene kan ikke fullt ut overlate til domstolene å fastlegge avtalens innhold. Dersom det kan legges til grunn at partene i og for seg er kommet til enighet på vesentlige punkter, vil det også ha formodningen for seg at de er enige om å binde seg. Men i slike tilfeller kan det likevel foreligge omstendigheter som tilsier at partene likevel ikke har forpliktet seg endelig, for eksempel den omstendighet at det ikke er underskrevet skriftlig kontrakt. I oppgaven her er problemstillingen knyttet både til om partene er enige om å binde seg, og om det foreligger tilstrekkelig enighet og klarhet på vesentlige punkter,
Det verken forventes, eller er ønskelig, at kandidatene foretar en lengre teoretisk fremstilling av hva som skal til for at det skal anses å foreligge en gjensidig bindende avtale. Kandidatene bør søke å formulere det overordnede vurderingstema og de grunnleggende retningslinjer for vurderingen, jf. også ovenfor om bruk av rettspraksis i den forbindelse.
Ved den nærmere vurderingen er det naturlig å ta utgangspunkt i den skriftlige, undertegnede ”kontrakten” som foreligger. Underskriving av kontrakt er en omstendighet som isolert sett taler med relativt stor tyngde for at man er enige om å binde seg rettslig. Dette har sammenheng med at underskriving av en kontrakt i praksis ofte vil være det avgjørende disposisjonskriterium som markerer overgangen fra det forberedende til det forpliktende stadium. Kontraktsunderskriving er imidlertid verken et nødvendig eller tilstrekkelig vilkår for at avtalerettslig binding skal anses å foreligge, jf. bl.a. Rt.1992.110 (Stiansen-dommen) og Rt.1995.1543 (Selsbakkhøgda) som eksempler på at det forelå skriftlige avtaledokumenter, men hvor partene ikke ble ansett endelig å ha bundet seg. At et skriftlig dokument kalles ”kontrakt”, er heller ikke i seg selv avgjørende. Etter ordlyden i kontrakten, bortsett fra selve overskriften ”kontrakt”, er det ikke formuleringer som entydig indikerer rettslig binding På den annen side tilsier heller ikke formuleringene uten videre at man befinner seg på et uforpliktende stadium.
Både forhistorien til kontraktsunderskrivingen og Peders utsagn i forbindelse med underskrivingen kan tilsi at Marte ikke har noen berettiget forventning om at Peder har bundet seg rettslig. I forkant av kontraktsunderskrivingen har partene bare hatt uformelle samtaler, en gang, en uke tidligere. Ut fra faktum synes det relativt klart at partene i alle fall ikke på dette stadiet kan anses å ha bundet seg rettslig. Det er etter mitt syn mindre hensiktsmessig om kandidatene her går inn og foretar mer omfattende drøftelser av de enkelte utsagnene i forbindelse med denne samtalen. Peders utsagn i forbindelse med at han skriver under på Martes kontrakt, kan forstås som det er noe han gjør mest for å tekkes Marte, og mindre med tanke på om han binder seg rettslig. Det er også et moment at kontrakten er utarbeidet av Marte alene, og at underskriving skjer umiddelbart etter at kontrakten er presentert for han.
Disse momentene har også en side mot et mulig ugyldighetsspørsmål, jf. avtl. § 33, hvis man først skulle anse bindende avtale å være inngått etter de ulovfestede prinsipper for avtalemekanismen. Se om forholdet mellom avtalemekanismen og ugyldighetsspørsmålet i Læreboken s. 44 -45. Etter mitt syn er det neppe grunnlag for å anvende avtl. § 33 slik faktum fremgår av oppgaveteksten. Oppgaveteksten legger heller ikke opp til noen drøftelse av ugyldighet. Skulle noen ta opp avtl. § 33 i tillegg til selve bindingsspørsmålet, må det være greitt.
Bakgrunnen for, og omstendighetene ved kontraktsunderskrivingen, også sett i sammenheng med at det er tale om en objektivt og subjektivt sett betydningsfull transaksjon for Peder, kan tilsi at Marte ikke har noen berettiget forventning om at Peder er endelig bundet. De ytre omstendigheter svekker således betydningen av at kontrakt formelt er opprettet og underskrevet. På den annen side; hvis det først forelå en underskrevet kontrakt, hvor de vesentlige punkter var regulert, er det heller tvilsomt om Peder kunne anses som ubundet alene av de omstendigheter som gjelder kontraktens tilblivelse, hva enten man ser det under perspektivet avtalemekanisme, eller fra et ugyldighetsperspektiv.
Hvorvidt det kan legges til grunn at partene er endelig bundet vil imidlertid også måtte ses i sammenheng med ”kontraktens” innhold. Dersom kontraktsunderskriving formelt sett tilsier at det foreligger enighet og tilstrekkelig klarhet på vesentlige punkter, vil dette tale for at det foreligger endelig binding. I forhold til innholdet i ”kontrakten” blir det spørsmål om de vesentlige punkter er regulert, og om det foreligger tilstrekkelig klarhet i forhold til kontraktens vesentlige punkter.
Selve realytelsen (den faste eiendommen) synes i utgangspunktet tilstrekkelig avklaret. Eventuelle uklarheter her kan utfylles med bestemmelsene i avhendingsloven.
Ved salg av fast eiendom vil det vanskelig kunne anses å foreligge en bindende avtale, hvis det ikke foreligger i alle fall et minimum av enighet med hensyn til pris. Se nærmere om betydningen av pris, læreboken s. 79-80.
Marte og Peder Ås har ikke avtalt noen eksakt pris, men kontrakten fastslår at salg skal skje til markedsverdi. Problemstillingen blir da om salg til markedsverdi er tilstrekkelig klart. For fast eiendom vil markedsverdi i mange tilfeller være en heller usikker størrelse. Hvis avtalen bestemmer at prisen skal settes lik markedsverdi, vil det kunne være usikkert både hvordan prisen skal fastsettes, og ikke minst hva den endelige prisen blir. Marte anfører at man vil finne markedsverdien ved å innhente takst, men det er ikke gitt at det er denne fremgangsmåten som skal benyttes. Man kan for eksempel også tenke seg at eiendommen bør legges ut for salg for å se hva markedet reelt er villig til å betale. Uansett hva som eventuelt skal anses som den korrekte fremgangsmåten for å fastsette markedsverdi, vil det normalt knytte seg stor usikkerhet til hva prisen vil bli. Så lenge dette spørsmålet er beheftet med stor usikkerhet, kan det sies å ha formodningen mot seg at partene er endelig bundet.
I Stiansen-dommen Rt.1992.1110 forelå an skriftlig avtale mellom partene om et byggeprosjekt med kontraktssum i størrelsesorden 30- 40 millioner. Det var uenighet om partene var endelig bundet, Førstvoterende gav her sin tilslutning til lagmannsrettens uttalelse om at prisen er ”et fundamentalt poeng ved avtaleinngåelse, og når pris ikke er avtalt, vil det vanligvis være en meget sterk formodning for at endelig avtale ikke er sluttet”. Avtalen fastsatte ikke noen pris, men et punkt om husbankfinansiering ble anført å gi tilstrekkelig klarhet om prisspørsmålet. Førstvoterende sa seg her enig i at den aktuelle bestemmelsen. ”kan gi en indikasjon på hvilket prisnivå partene forventet. Men som angivelse av den konkrete pris som skal betales, er dette etter min mening for upresist.” Dommen illustrerer for så vidt at det gjelder visse klarhetskrav til prisfastsettelsen, selv om faktum ikke er direkte sammenlignbart. Rt. 1995.543 Selsbakkhøgda, som gjaldt spørsmål om det var inngått bindende avtale mellom et borettslag og et entreprenørselskap om utførelse av arbeider på 18 boligblokker, kan også ha en viss interesse. Det forelå et enkelt, skriftlig avtaledokument, men førstvoterende fant ikke at partene var endelig bundet og la bl.a. vekt på at prisen ikke var tilstrekkelig avklart,
Begge sakene gjaldt større og mer komplekse avtaleforhold, hvor det vel i enda mindre grad enn her lå til rette for å utfylle avtalen i forhold til prisspørsmålet, men også ved avhendelse av fast eiendom må pris normalt regnes som et ”fundamentalt poeng”.
Noen vil kanskje ta opp at den nøyaktige prisen subjektivt sett kanskje ikke betydde så mye for Peder, siden det bl.a. var tale om salg til en slektning. Argumentet kan i og for seg ha noe for seg, men oppgavens faktum gir strengt tatt ikke holdepunkter for å trekke slike slutninger, slik at man fort kommer i fare for å spekulere i faktum. Så lenge oppgaveteksten ikke gir holdepunkter for noe annet, bør man helst bygge på normalforutsetningen om at prisen har stor betydning.
Etter mitt syn er den mest nærliggende konklusjonen at det ikke er tilstrekkelig klarhet omkring prisen til at bindende avtale kan anses inngått.
Hvis det som her ikke foreligger tilstrekkelig enighet og klarhet omkring pris, vil det i seg selv være tilstrekkelig til at gjensidig bindende avtale ikke kan anses inngått. Starter man drøftelsen her, og konkluderer med at det ikke foreligger tilstrekkelig enighet og klarhet vil de videre drøftelser i realiteten være subsidiære, Uavhengig av om kandidatene ser at det er spørsmål om subsidiære drøftelser, må det forventes at kandidatene tar opp alle anførslene som direkte fremkommer av oppgaveteksten.
For så vidt gjelder overtakelsesdato blir det spørsmål om dette skal anses som et vesentlig punkt. Det må etter teori og rettspraksis legges til grunn at overtakelsesdato ikke med nødvendighet skal anses som et vesentlig punkt, men at det etter omstendighetene kan være det, jf. bl.a. Rt.1996.415 og nærmere i læreboken s. 78-79.
For en slik avtale det her er tale om å inngå er det vel mye som taler for at overtakelsesdato må anses som et vesentlig punkt: Man står overfor en salgssituasjon med et visst ekstraordinært preg, og hvor situasjonen ikke uten videre ligger til rette for å utfylle med bakgrunnsretten. Kontrakten fastslår at overtakelse skal skje ”senest innen utgangen av året”. Bestemmelsen slik den lyder kan by på en viss tolkningstvil, men ut fra Peders utsagn må legges til grunn at Marte har rett og plikt til å overta ved årets utgang, men at de kan bli enige om at overtakelse skal skje tidligere. Den mest nærliggende konklusjonen synes å være at det ikke er slik uklarhet om overtakelsesdatoen at det er til hinder for å anse bindende avtale inngått.
”Kontrakten” mellom Marte og Peder inneholder til sist et punkt om leierett, som ikke er typisk for avtaler om salg av fast eiendom. Ut fra omstendighetene bør avtalen om leierett helst anses som et vesentlig punkt. Det fremstår som vesentlig for Peder å ha en avklaring med hensyn til fremtidig bosted hvis han skal selge eiendommen. Problemstillingen er også her først og fremst om det foreligger tilstrekkelig klarhet. En avtale om husleie, vil som Marte anfører, i prinsippet kunne utfylles med bestemmelsene i husleieloven. Husleie som ledd i avtalen om eiendomsoverdragelse vil imidlertid kunne reise særskilte spørsmål. Et nærliggende spørsmål kan for eksempel være om Peder evt. skal gis et særskilt vern, utover det som følger av husleielovens bestemmelser. Sammenhengen mellom husleieavtalen og avtalen om salg til markedsverdi kan også være uklar. Hva som er eiendommens markedsverdi vil blant annet kunne avhenge av hva som er husleierettens nærmere innhold. Ut fra omstendighetene må Peder Ås anses å ha et berettiget behov for en ytterligere avklaring av hva retten til å leie i underetasjen nærmere innebærer, før han binder seg rettslig.
Selv om partene i og for seg synes å være enige så langt kontrakten rekker, er det omstendigheter ved kontraktstilblivelsen som tilsier at partene ikke kan anses endelig å ha bundet seg. Sett i sammenheng med manglende klarhet omkring pris og leierett, er antakelig den mest nærliggende konklusjonen at det ikke foreligger en bindende avtale.
Dersom noen kommer til motsatt konklusjon, bør det avgjørende for bedømmelsen være den nærmere drøftelse og begrunnelse for resultatet, herunder om grunnleggende prinsipper for avtaleinngåelse synes forstått.
Del II
Er Lars Holm forpliktet til å betale kravet fra Patrix?
Dette er et spørsmål om filmklubbens vilkår om kjøpsforpliktelse skal anses vedtatt av Lars Holm, eller sagt på en annen måte: Er vilkåret en del av avtalen mellom Lars Holm og Patrix.
I læreboken s. 83 er problemstillingen knyttet til vedtagelse av standardvilkår formulert på følgende måte: ”Spørsmålet om standardvilkår er vedtatt og dermed bindende, beror på om den part som har utformet vilkårene (…) har en rimelig grunn til å tro at den annen part –bestilleren- har vedtatt disse. Problemet er dermed i prinsippet det samme som ved andre former for avtaleinngåelse.”
Hvis tilbudet inneholder en tilstrekkelig klar henvisning til de alminnelige vilkår tilsier dette i utgangspunktet at Lars Holm er bundet. Ut fra faktum må legges til grunn at Lars Holm ved innmeldingen er klar over at han blir medlem av en ”filmklubb” for ett år. Som et utgangspunkt må det også være klart at Lars Holm vil være bundet av eventuelle vilkår som måtte fremgå direkte av den aktuelle web-siden. Problemet her er om han er bundet av vilkåret som bare fremgår ved en henvisning (link) på siden. Prinsipielt kan løsningen neppe være annerledes for de tilfeller hvor bestilling/innmelding skjer elektronisk enn ellers hvor det i tilbud, kontrakt e.l. henvises til standardvilkår. Foreligger en tilstrekkelig klar henvisning til ordinære standardvilkår vil disse i utgangspunktet anses bindende.
I saken her foreligger ikke en helt eksplisitt henvisning til standardvilkårene. Når Lars Holm godtar et medlemskap i en filmklubb, må imidlertid sies å være påregnelig at det gjelder nærmere vilkår for dette medlemskapet. Han har i utgangspunktet en oppfordring til å gjøre seg kjent med disse. Vilkårene er her i og for seg enkelt tilgjengelige, ved at det er direkte linket til dem på web-siden. Som anført av Lars Holm er det vanlig ved bestilling på internett at henvisning til vilkår skjer ved at man uttrykkelig merker av for at vilkårene er lest og godtatt, og at slik avmerking teknisk sett er en betingelse for å gå videre i bestillingsprosessen. Det kan spørres om selve måten vilkårene tilgjengeliggjøres i seg selv er til hinder for at vilkåret kan anses vedtatt
I følge e-handelsloven § 9 tredje ledd følger at ”reklametilbud, som for eksempel rabatter premier og gaver, skal lett kunne identifiseres. Opplysninger om vilkår for å benytte seg av tilbudene skal være klare og lett tilgjengelige”. Det kan være usikkert om tilbudet som Lars Holm har takket ja til, oppfyller vilkårene i denne bestemmelsen, selv om bestemmelsen ikke stiller noe uttykkelig vilkår om ”vedtagelse” som nødvendig (teknisk) forutsetning for at bestilling skal kunne gjennomføres. I lovens forarbeider er det imidlertid uttrykkelig fastsatt at lovens bestemmelser ikke regulerer de avtalerettslige virkningene inter partes, Bestemmelsen vil uansett kunne ha en viss relevans i alle fall som et støttemoment. Det forventes ikke at kandidatene er kjent med bestemmelsen. Hvis noen tar opp bestemmelsen er det positivt. Skulle noen i så fall legge til grunn at bestemmelsen gjelder direkte for det avtalerettslige spørsmål får man helst vise en viss overbærenhet.
Også retningslinjer fra Forbrukerombudet inneholder uttalelser som gjelder vedtagelse av standardvilkår ved elektronisk handel, bl.a inneholder retningslinjene følgende: ”Kravet til klarhet i avtaleforholdet ivaretas ved at forbrukeren må ”passere” og ”akseptere” en side med opplysninger om avtalevilkårene før bestillingen kan effektiveres. Om en kunde trykker på lenken ”bli medlem”, som ofte er en forutsetning for å kunne handle med nettstedet, bør altså vilkårene fremkomme over hele skjermen med en akseptknapp nederst merket ”ja – jeg har akseptert ovennevnte vilkår” før videre registrering av kundeinformasjon eller kjøp kan foretas. Ved å sørge for at dette gjøres på en tilstrekkelig klar måte vil kunden ha mulighet til å vite på hvilke vilkår handelen foretas.”
Retningslinjene har først og fremst betydning i forhold til de offentligrettslige plikter som følger av markedsføringsloven, men vil også kunne ha en viss relevans for det avtalerettslige spørsmål.
Imidlertid kan hevdes at hensynet til teknologinøytralitet tilsier at man uten klar hjemmel må være varsom med å stille strengere krav for vedtagelse ved internetthandel enn ellers. Det forventes heller ikke at kandidatene har funnet frem til disse retningslinjene. Hvis noen tar opp disse er det uheldig om man uten videre legger til grunn at uttalelsen er avgjørende for det avtalerettslige spørsmålet, uten å problematisere den rettskildemessige betydningen av slike retningslinjer.
Både det at man har en teknisk mulighet for å sikre seg at den andre parten gjøres kjent med vilkårene og at dette er vanlig praksis, kan være et argument av en viss vekt for at vilkåret ikke anses vedtatt. Dette kan imidlertid knapt være noe avgjørende moment: Selv om det finnes en mer betryggende måte å henvise til vilkårene på, må det avgjørende om det er henvist til vilkårene på en tilstrekkelig klar måte. Hvor strenge krav man skal stille i så måte må ses i sammenheng med om det er tale om overraskende og/eller ubalanserte vilkår. I forbrukerforhold vil det kunne bli stilt strengere krav til at vilkårene er presenterte på en tydelig måte.
I forhold til spørsmålet om vilkåret fremstår som overraskende er det et poeng at tilbudet Lars takker ja til i liten utstrekning markedsføres som et ”velkomsttilbud”. Slik tilbudet opplyses å være utformet har det mer preg av et vanlig tilbud, og hvor selve medlemskapet i liten utstrekning fremheves. Det kan da hevdes at det fremstår som upåregnelig at man ved å takke ja til tilbudet påtar seg en ytterligere kjøpsforpliktelse, som kan få relativt vidtrekkende økonomiske konsekvenser om den ikke overholdes. Selv om denne type vilkår ikke er helt uvanlig i praksis, kan det ikke nødvendigvis forventes at forbrukere flest er kjent med dette. Alene den omstendighet at det er tale om et tyngende vilkår, tilsier at man bør stille visse krav til klar henvisning for at vilkåret skal anses vedtatt. I denne sammenheng er det et poeng at slik tilbudet er presentert synes det ikke å ha vært noen begrensning til hvor mange billige DVD-er man kunne kjøpe, noe det ofte vil være for denne type tilbud. Manglende oppfyllelse av kjøpsforpliktelsen, vil da kunne utløse et relativt stort økonomisk krav.
På den annen side er neppe vilkåret i seg selv spesielt ubalansert når det ses i sammenheng med et gunstig ”velkomsttilbud”.
Jeg antar at noen kandidater vil komme inn på hvor gunstig tilbudet Lars Holm takker ja til er. Dette vil for så vidt avhenge av opplysninger som ikke fremkommer i oppgaveteksten. I den grad det måtte ha relevans bør legges til grunn at det er et gunstig tilbud, men ikke nødvendigvis ekstraordinært gunstig. Skulle noen gi seg i kast med mer omfattende faktumspekulasjon er det et klart minus.
Her bør det ikke være avgjørende hvilken konklusjon man kommer til, men hvor vidt man ser og drøfter de relevante momentene.
Oppgaven legger i utgangspunktet opp til en drøftelse av vedtagelsesspørsmålet. Avtaleloven § 36 er ikke direkte påberopt. Om noen kandidater skulle drøfte ut i fra avtl. § 36 enten alternativt eller i tillegg til selve vedtagelsesspørsmålet må det være greitt, man kandidatene bør da helst få frem at anvendelse av avtl. § 36 først blir aktuelt om vilkåret ikke anses vedtatt. Hvorvidt det blir aktuelt å anvende avtl. § 36 vil gjerne bero på hvor langt man vil gå i å legge vekt på rimelighetsbetraktninger ved vedtagelsesspørsmålet. Se for øvrig nærmere læreboken s. 86-87 om de alternative rettsgrunnlagene. Oppgaveteksten legger ikke opp til drøftelse av alternative rettsgrunnlag, slik at det uansett ikke skal trekkes for at man kun har behandlet ett rettsgrunnlag.
Del III
Har Åge Åger krav på å få tilbake PC-en etter avsluttet sommersemester?
Løsningen av spørsmålet beror på en tolking av avtalen mellom Åge og Ulla.
Nærmere bestemt er det spørsmål om hvordan man skal tolke ”avsluttet første studieår”. Det er neppe grunnlag for å legge til grunn at det forelå en felles partsoppfatning om det aktuelle tolkningsspørsmålet selv om det foreligger utsagn som kan indikere noe om partenes forutsetninger. Med ”første studieår” må i utgangspunktet forstås den normerte tidsperiode, høst- og vårsemesteret, hvor det avvikles kurs tilhørende det aktuelle studieåret. Problemstillingen blir så om ”avsluttet” skal knyttes til utløpet av denne tidsperioden, eller til det tidspunkt hvor eksamen er avlagt (og eventuelt bestått) for kurs hørende inn under første studieår. I normalsituasjonen vil disse to tidspunktene være sammenfallende, og det er ut fra oppgaveteksten ikke noe som tilsier at Åge og Ulla ved avtaleinngåelsen reflekterte over muligheten for den situasjonen som nå er oppstått. Ut fra alminnelig språkbruk er det vel mest nærliggende å forstå avsluttet første studieår som utløpet av det ordinære studieåret.
Noen vil kanskje si at blant studenter vil ”avsluttet første studieår” ut fra alminnelig sjargong like gjerne knyttes til at man har avlagt, og bestått, alle eksamener under det aktuelle studieår. Siden Åge er jusstudent, og en slik tolking er til gunst for Ulla, kan det i så fall argumenteres for at det er mest naturlig å legge denne sjargongen til grunn.
Den rent språklige forståelsen gir etter dette ikke noen helt klar og entydig løsning. Det er flere andre tolkningsmomenter som kan ha betydning når man skal ta stilling til det endelige tolkningsresultat. Det kan hevdes at hensynet til forutberegnelighet og en rettsteknisk håndterbar løsning tilsier at utløpet av det ordinære studieåret må være avgjørende. Situasjonen for utleier Åge vil kunne bli temmelig uforutsigbar om man legger en annen løsning til grunn. Åge gav dessuten i forkant av avtaleinngåelsen til kjenne at han sannsynligvis ville få bruk for PC-en selv når han var tilbake fra jordomseiling om ett år. Selv om utsagnet ikke direkte var knyttet til spørsmålet om leieperiodens lengde, kan det hevdes at Ulla ut fra dette ikke hadde noen berettiget forventning om å leie lenger enn dette. På det tidspunktet avtalen ble inngått var vel også Martes forutsetning at hun ville gjennomføre kursene og avlegge eksamen på ordinær tid. I utgangspunktet kan det synes å ha vært felles forutsetninger med hensyn til hvor lenge Marte hadde behov for PC-en. På den annen side gav Ullas utsagn i forkant av avtaleinngåelsen også implisitt uttrykk for at hun hadde behov for PC-en helt til alle eksamener på første studieår var avlagt, noe som også var synbart for Åge, selv om ingen av partene på dette tidspunktet tok i betraktning muligheten for at dette ikke skulle skje i løpet av ordinær tid. Heller ikke situasjonen ved avtaleinngåelsen gir dermed et helt entydig svar på tolkningsspørsmålet, selv om den vel mest trekker i retning av å forstå avtalens ordlyd i lys av normalsituasjonen.
Ulla anfører at man ved tolkingen må ta hensyn til at hun er blitt uventet syk. Etterfølgende omstendigheter vil kunne kaste lys over hvordan en avtale med rimelighet skal forstås. Den etterfølgende utvikling her, at Ulla blir syk, er imidlertid lite egnet til å kaste lys over hvordan avtalens skal forstås. Spørsmålet blir i så fall heller om det ut fra ”sosiale hensyn” er rom for å tolke avtalen på en måte som hensyntar en uforutsett utvikling i form av sykdom som rammer den ene part. Den aktuelle tolkningstvist befinner seg ikke innenfor et område hvor det er grunn til, eller grunnlag for, at sosiale hensyn får særlig gjennomslagskraft.
Ulla anfører også at uklarhetsregelen skal anvendes ved tolkingen. Etter å ha tolket ordlyden i lys av de øvrige tolkningsmomenter foreligger etter mitt syn ikke slik uklarhet at det er rom for å anvende uklarhetsregelen, selv om Åge Åger både er kontraktsforfatter og vel muligens er den som må anses som mest kyndig.
Antagelig må avtalens ordlyd, avtalens bakgrunn og hensynet til forutberegnelighet være avgjørende for at man legger til grunn at leietiden utløper ved utløpet av det ordinære studieår.
Oppsummering:
Del I må antas å være den mest omfattende og antagelig også den mest krevende.
Oppgavesettet byr på utfordringer i forhold til at alle tre delene knytter seg til ulovfestede rettsgrunnlag. Særlig delen om avtaleinngåelse utenfor avtalelovens modell må etter mitt syn anses som relativt krevende så tidlig på studiet, selv om selve konklusjonen på drøftelsen nok i og for seg ikke er så tvilsom. Ved vurderingen må man ta hensyn til at oppgaven er metodisk utfordrende. Jeg vil anta at det fort kan enten bli for mye (”teoretisering”), eller for lite om de rettslige utgangspunktene for drøftelsene. Her er det også viktig å gi studentene tilbakemeldinger. Sentralt ved bedømmelsen vil ellers som vanlig være bl.a. evnen til å formulere presise problemstillinger og å foreta poengterte og balanserte drøftelser. Ikke for noen av spørsmålene bør konklusjonen i og for seg ha noen avgjørende betydning for vurderingen.
For hjemme-eksamen er resultatet bestått eller ikke bestått. Vanlige bokstavkarakterer skal ikke settes. Det skal ikke meget til før en kand har passert minimumsnivået, jf vanlig praksis om grensen stryk/bestått.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |