Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS113
Sensorene må først og fremst granske om studentene stiller rettsspørsmålene presist, og om studentene anvender rettskilder i sine drøftelser (i motsetning til privat synsing), om den skriftlige fremstillingsformen er klar, om konklusjonene er klart formulert etc. Vi må være meget varsomme med å stille for strenge krav når det gjelder huskestoff i form av domsreferater og hva ulike forfattere skriver. Poengterte besvarelser skal honoreres. Irriterende omstendelighet er ikke alltid et minus, i hvert fall ikke på ”normale” karakternivåer, så fremt kand. ser og drøfter de relevante problemene. Men hvis omstendelighet må antas å skyldes faglig usikkerhet, er det et minus. Fullstendighet i den forstand at studentene utnytter alle argumenter i hver drøftelse kan på ingen måte kreves – også en besvarelse til ”A” inneholder atskillige mangler ut fra en tenkt vurdering av det ”perfekte”.
(fra fagets hjemmeside,
http://org.uib.no/jur/studier/Reglementer/master/JUS113.htm)
Læringsmål
Kontraktsretten i rettsstudiet er først og fremst læren om avtaler. Rettsstoffet i kontraktsretten er uoversiktlig. Det er f.eks bare delvis lovregulert.
Kontraktsrettsstudiet er oppdelt slik at man i første studieår legger hovedvekten på bl.a. reglene om binding (herunder særlig inngåelse av avtaler) og ugyldighet. I tredje studieår - kontraktsrett II - følger en mer omfattende fordypning i kontraktsretten, med hovedvekt på analysen av kontraktspartenes plikter og læren om mislighold.
I kontraktsrett I kreves grundig kjennskap til de rettsregler og prinsipper som gjelder for binding (særlig avtaleinngåelse) og avtaletolking.. Det nærmere studium av kontrakters innhold når det bl.a. gjelder lovgivningen om kjøp og andre spesielle avtaletyper er lagt til konktraktsrett II.
I kontraktsrett I kreves også grundig kjennskap til ugyldighetsspørsmål, dvs reglene om rettslig handleevne (habilitet), tilblivelsesmangler (falsk, tvang, svik ol), lovstrid og lignende ufravikelighetsregler. Det kreves også grundig kjennskap til lempningsregelen i avtaleloven § 36, og til reglene om representasjon, dvs. reglene om binding ved bruk av fullmektiger og andre representanter.
Det kreves dessuten kjennskap til trekk i den internasjonale utvikling i kontraktsretten som kan få betydning for norsk kontraktsrett.
Litteratur
Hovedlitteratur: Johan
Giertsen: Avtaler. Bergen 2006.
Tilleggslitteratur:
1. Jo Hov: Avtaleslutning og ugyldighet:
Kontraktsrett I. 3. utgave. Oslo 2002.
2. Geir Woxholth: Avtalerett. 5. utgave. Oslo 2003.
Del I
1) Bindende løfte?
Problemet er om det å utstyre ting i en forretning med prislapp er et løfte fra forretningen om å selge til angitt pris. Utgangspunktet er om mottakeren av utsagnet – Martine Kirkenær og andre kunder – har en rimelig grunn til å oppfatte det slik at forretningen binder seg. Studentene bør kunne forstå at spørsmål om bundethet beror på en konkret vurdering med utgangspunkt i den generelle formulering ”rimelig grunn”, som i prinsippet favner om alle måter binding kan skje på.
Synspunktet ”rimelig grunn” er fremhevet i rettspraksis, se bl.a. ”Avtaler” s. 38. Dette synspunktet er også gjentatte ganger fremhevet i forelesningene. I hvert fall de flinkere studenter bør se at problemet skal drøftes i lys av hvilke forventninger kundene kan få. At forretningen subjektivt ikke ville selge til den lave prisen, er ikke avgjørende.
I ”rimelig grunn”-vurderingen kan også kobles inn at Martine hadde spesialkunnskap om priser på ski. Poenget kan da kanskje bli at hun ikke har hatt noen rimelig grunn til å anta at forretningen er bundet til pris 1.899, i lys av denne spesialkunnskap. Hennes kunnskap kan også knyttes til ugyldighetsvurderingen, se nedenfor.
Noen studenter vil kanskje vise til at avtalelovens forarbeider pekte på at ulike former for massekommunikasjon normalt ikke kan anses som et bindende løfte, se ”Avtaler” s. 45-47. Men i vår tid er situasjonen en annen, og prismerking i forretninger er en ordinær måte å kommunisere med kundene på.
Konklusjonen er ikke det viktigste, men at problemet stilles presist, og at faktum settes inn i en treffsikker rettslig ramme.
2) Tilbakekall?
Problemet beror på avtl. § 39 annet pkt. analogisk anvendt for tilbakekall av løfter re integra (”Avtaler” s. 88-91).
For det første må forretningen påvise en ”særlig grunn”. I dette tilfellet er forbyttingen av prislappene en mulig slik grunn. Dette er et ugyldighetsliknende forhold (sml. avtl. § 32 første ledd), hvor terskelen for tilbakekall re integra kanskje er noe lavere enn ellers, se ”Avtaler” s. 90 setningen som begynner med ”Avgjørelsen illustrerer …”. Studenter som ser dette poenget, viser solid forståelse.
For det andre må Martine ikke ha innrettet seg. Det har hun vel for så vidt ennå ikke gjort.
For det tredje ”kan” tilbakekall skje dersom de nevnte vilkår er innfridd. I ”kan”-vurderingen er tidsforløpet relevant. Dette er relativt kort i denne saken. Dernest kan vektlegges om det i det aktuelle tilfellet er et tungt behov for forutberegnelighet. Det har da vekt at forretningen er en profesjonell avtalepart, se ”Avtaler” s. 90. Dessuten har praksis vist at terskelen for tilbakekall re integra generelt sett er høy.
Konklusjonen er her som ellers ikke avgjørende.
3) Ugyldighet?
Problemet beror på avtl. § 32 første ledd ”anden lignende feiltagelse”. En slik ”feiltagelse” foreligger ved forbyttingen av prislappene. Problemet er om Martine burde innse dette. Hvis ja, er kjøpsavtalen ugyldig. Et alternativt grunnlag er avtl. § 33. Denne bestemmelsen kan i dette tilfellet neppe gå lenger enn § 32 første ledd.
Spørsmålet om Martines subjektive forhold blir avgjørende. Et utgangspunkt er om en antatt ”normalperson” burde ha undersøkt nærmere, se ”Avtaler” s. 147. En slik normalperson har vel neppe inngående kunnskap om priser på langrennsski. Men Martine var en erfaren skiløper, og hadde spesialkunnskap om priser på ski. Begge konklusjoner er mulig i spørsmålet om forretningen kan få medhold etter § 32 første ledd, men kanskje er det mest nærliggende at hun var uaktsom i forhold til den lave prisen.
Studenter som anvender § 33 må også drøfte Martines mulige uaktsomhet. Lovteksten sier der ”kjendte til”, men de fleste studentene bør kunne reise spørsmålet om denne kan tolkes utvidende til ”burde vite”, se bl.a. ”Avtaler” s. 161. Dersom Martine var uaktsom, vil vel uaktsomheten gjøre det uredelig å bygge rett på forretningens løfte om salg til pris kr. 1.899.
Noen studenter vil formentlig drøfte § 32 første ledd, og så deretter § 33 alternativt eller subsidiært. Vi kan ikke kreve at begge bestemmelser behandles. Men de som gjør det på en forstandig måte, skal ha et pluss.
Enkelte vil kanskje først behandle § 32 første ledd, så § 33, og til slutt spørsmålet om tilsidesettelse av avtalen etter § 36 – eventuelt § 32 eller § 33 med § 36 deretter. Vi kan ikke kreve behandling av § 36. Men forstandige drøftelser av denne bestemmelsen skal honoreres. Et poeng er da at urimelighetsvurderingen kan knyttes til summen av a) tilblivelsesmangelen (forbyttet prislapp) og b) lav pris. Studenter som ser begge disse forhold i sammenheng i forhold til § 36, viser innsikt. For å score maksimalt må man da i tillegg vite at terskelen etter § 36 generelt sett er (meget) høy, og at den er særlig høy for profesjonelle. I dette tilfellet er det eventuelt tale om å sette avtalen til side til fordel for en næringsdrivende. § 36 i sin nåværende form ble gitt i 1983, men vi har ennå ingen HR-dom som lemper etter § 36 til fordel for en næringsdrivende.
4) Virkningen av ugyldighet
Anvendes avtl. § 32 første ledd, er virkningen formulert slik at forretningen ”er ikke bundet ved erklæringens indhold”. Studenter som tar utgangspunkt i lovteksten vil her som ellers score. Ordene ”ikke bundet” må føre til at partene stilles som om avtalen ikke hadde vært inngått – skiene leveres tilbake, forretningen gir Martine pengene tilbake. Avtl. § 33 bruker ordene ”binder … ikke den”, hvilket gir uttrykk for samme realitet. Det er viktig at sensorene her ser om studentene kobler seg til lovteksten.
§ 36 taler om tilsidesettelse, hvilket i denne sammenheng også må bety at partene stilles som om avtalen ikke hadde vært inngått.
Del II
Studentene prøves i inngåelse av avtale etter forhandlinger mellom profesjonelle parter. Oppgaven prøver også studentenes evne til å anvende et omfattende faktum på et enkelt spørsmål – slik sett er oppgaven krevende på første studieår, men gir forhåpentligvis et solid læringsutbytte. Besvarelsenes disposisjon vil nok variere, og sensorene bør ikke stille stramme krav når det gjelder opplegget for drøftelsene.
Første spørsmål er om partene har en forutsetning om skriftlighet som utelukker at avtale er inngått (”Avtaler” s. 63 flg.). Dette kan enten dreie seg om a) en gjensidig forutsetning om skriftlighet, eller b) at en av partene hadde en ensidig og synbar forutsetning om dette.
Smådalens direktør sa at hans part er ”uformell og rask”. På den annen side sa ”Grønt Er Godt” at et dokument ”bør vel sette[s] opp”. Smådalens folk synes ikke å ha hatt en forutsetning om skriftlighet, og det var Smådalens folk som brøt forhandlingene. Det er derfor nærliggende at en tilstrekkelig forutsetning om skriftlighet ikke forelå, men det er vel mulig å hevde motsatt løsning. Det kan kanskje også hevdes at tradisjonen ofte tilsier skriftlighet i denne typen avtaler, men det er i seg selv ikke avgjørende – vurderingen er alltid konkret.
Smådalens advokat mente dessuten at ”andre vilkår” for avtaleinngåelse ikke var til stede. Han må her antas å sikte til grunnvilkåret om enighet ikke var innfridd (skulle noen studenter ha andre forstandige tolkinger av denne anførselen, er det OK). Denne vurderingen skal foretas pr. situasjonen ved forhandlingsbruddet fredag, i lys av de forutgående omstendigheter. Problemet er om ”Grønt Er Godt” på dette tidspunktet hadde en rimelig grunn til å tro at Smådalen hadde bundet seg på de aktuelle vilkår og motsatt, se nærmere om problemformuleringen siste avsnitt i kap. 11.1 i ”Avtaler” s. 61. Studenter som kan formulere problemet klart, viser meget solid forståelse.
Er problemet treffende formulert, gir faktum atskillige momenter, og begge løsninger er mulig. Oppgavens faktum ligner på vinagentdommen, hvor resultatet ble binding, se ”Avtaler” s. 66, se bl.a. førstvoterendes uttalelse om betydningen av enighet om ”vesentlige punkter”. Studenter som kan koble synspunktet enighet om vesentlige punkter til faktum, skal honoreres kraftig.
Skulle noen studenter også ha innsiktsfulle synspunkter om hvor terskelen generelt bør legges når det gjelder avtaleinngåelse i denne typen forhandlinger mellom profesjonelle, skal vedkommende honoreres solid. Praksis har her neppe vært konsistent – jf f.eks den mulige kritikk mot vinagentdommen for den kanskje for lave terskel i saken, se ”Avtaler” s. 66 til slutt i det lange avsnittet. Den konkrete vurdering som alltid må foretas i slike saker gjør at konsistens ikke er lett å oppnå – fordi hvert tilfelle må vurderes for seg.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |