Sist oppdatert 16. april 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS113
Sensorveiledning
Sensorene må først og fremst granske om studentene stiller rettsspørsmålene presist, om studentene anvender rettskilder i sine drøftelser (i motsetning til privat synsing), om studentene – der grunnlaget er en lovregel – knytter drøftelsene nært opp til lovteksten fremfor å ”gli” ut av lovteksten og inn i mer private betraktninger, om kildene er vektlagt hensiktsmessig, om den skriftlige fremstillingsformen er klar, om konklusjonene er klart formulert etc. Vi må være varsomme med å stille for strenge krav når det gjelder huskestoff. Poengterte besvarelser skal honoreres. Irriterende omstendelighet er ikke alltid et minus, i hvert fall ikke på ”normale” karakternivåer, så fremt kandidaten ser og drøfter de relevante problemene. Men hvis omstendelighet må antas å skyldes faglig usikkerhet, er dette et minus. Ryddighet i gjennomgang av lovtekst eller andre rettsregler er grunnleggende. Studenter som ser vilkårene, og spalter opp drøftelsene i henhold til vilkårene, skal etter omstendighetene ha et meget solid pluss.
Spørsmål 1
Problemet er om Martine har bundet seg. Rettspraksis har knyttet dette til stikkordet ”rimelig grunn”, se ”Avtaler” side 38 flg. Problemet kan dermed formuleres som om Rossignol hadde en rimelig grunn til å anta at Martine bandt seg på flyplassen. Problemet kan selvsagt også formuleres med andre ord enn dette. Klarhet i hvordan rettsspørsmålene stilles er viktig.
I denne drøftelsen bør kandidaten både utnytte de ord som ble brukt på flyplassen og de ledsagende omstendigheter. Merk at Høyesterett har stilt klare krav om presisjon før binding anses inngått, jf bl.a. Harkedstad-dommen, ”Avtaler” s. 42. En flyplass er neppe noe normalt sted for denne typen avtaleinngåelse. Om det kan vektlegges at Martine var trøtt er vel mer tvilsomt, hun ga utad inntrykk av at hun var sterk og klar, og dette inntrykket måtte Rossignol kunne bygge på.
Konklusjonen er her som ellers ikke avgjørende, men om faktum er utnyttet på en hensiktsmessig måte, og om drøftelsen viser forståelse.
Spørsmål 2
Problemet er om Martine i gjerning – ved konkludent atferd – har akseptert det tilbud hun fikk på flyplassen. Prinsipielt er problemet det samme, hadde Rossignol nå en rimelig grunn til å tro at hun bandt seg. At annen atferd enn ord kan være avtalestiftende, er ikke tvilsomt, se f.eks ”Avtaler” s. 47-48.
Flere studenter har henvendt seg til undertegnede med spørsmål om avtl. § 3 annet ledd – muntlige tilbud må straks aksepteres – får betydning. Jeg har ikke gitt noe håndfast svar til disse. Et fornuftig resonnement rundt denne bestemmelsen er et pluss, men er selvsagt intet krav. Studenter som kommer til at tilbudet fremsatt på flyplassen er bortfalt fordi det ikke umiddelbart ble akseptert, må drøfte subsidiært – ellers bortfaller problemet om mulig avtaleinngåelse i Lahti. Merk at avtl. § 3 annet ledd – i likhet med de øvrige bestemmelsene i avtl første kap – er deklaratorisk, jf § 1. Det kan dermed fremgå av situasjonen at aksept ikke må gis straks. Skulle noen kandidater antyde noe slikt, vises solid forståelse. Når Martine sa på flyplassen ”dette var interessant, tilbudet er bra, og vi får vel en løsning på dette” (min kursivering), kan det tyde på at Marte ikke la til grunn at hun måtte akseptere umiddelbart, men at hun (kanskje) måtte forstås slik at hun antok at hun hadde en viss akseptfrist.
Spørsmål 3
Problemet må knyttes til avtl § 36. Faktum gir momenter studentene kan utnytte – at Martine som langrennsløper ikke føler hun kan prestere topp med de aktuelle skiene må ha stor vekt. Rossignol hevder at hun må bedømmes som profesjonell, med den meget høye terskel for lemping som gjelder i relasjon til profesjonelle. Om dette synspunktet kan føre frem i en situasjon der hun har inngått en avtale i egenskap av langrennsløper, er vel tvilsomt – men studenter som er kreative i forhold til denne anførselen skal honoreres uansett i hvilken retning vedkommende argumenterer.
Drøftelser av § 36 har for noen en tendens til å bli enkle parafraser over ordet ”urimelig”. Skillet går formentlig mellom kandidater med en slik enkel behandling på den ene siden, og kandidater som på den annen side utnytter faktum innsiktsfullt.
Spørsmål 4
Problemet er om kundebehandlerens informasjon i telefonen var slik at redelighetskriteriet i avtl § 33 ikke er innfridd. At vedkommende var ung og uerfaren kan ikke ha betydning, Ole har som kunde krav på korrekt informasjon, eller at kundebehandleren tar nødvendige forbehold. Firmaets anførsel om at kundene måtte vite at standardvilkår forelå kan nok kanskje ha vekt overfor profesjonelle (jf bl.a. kortslutningsdommen ”Avtaler” s. 74), men kan neppe veie tungt til fordel for bedrifter som henvender seg pr telefon til yngre mennesker, og i hvert fall ikke når kunden uttrykkelig spør om priser til Sibir.
Avtl § 33 i relasjon til opplysningssvikt er grundig behandlet i undervisning og lærebok, se ”Avtaler” s. 168 flg.
Spørsmål 5
Dette vil kanskje bli kursoppgavens ”nøtt”, ettersom grunnlaget for anførselen ikke er nevnt i oppgaveteksten. Testen for studentene blir å se mulige grunnlag.
For det første er et mulig grunnlag at standardvilkåret om ”spesialpriser” ikke er vedtatt, særlig i lys av Oles spørsmål i telefonen der han signaliserte at prisnivået til Sibir var sentralt for han. Studentene kan her trekke veksler på undervisning og læremiddel hva gjelder vedtakelse av standardvilkår, se ”Avtaler” s. 72 flg.
For det andre er avtl. § 36 et mulig grunnlag. Anførselen må da være at i dette konkrete tilfellet – særlig på bakgrunn av at Ole overfor kundebehandleren markerte at prisnivået til Sibir var viktig for han – vil avtalen virke urimelig.
Relevante argumenter under disse to grunnlagene blir i noen grad overlappende, jf vedtakelse som ”skjult” rimelighetskontroll og § 36 som ”åpen” rimelighetskontroll.
|
Sist oppdatert 16. april 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |