Sist oppdatert 02. mai 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS113
Sensorveiledning
Dette er en kursoppgave. Det viktigste er at studentene får konstruktive tilbakemeldinger. Kommentarene må skrives i lys av at dette er juridisk kurs nr 2 for disse studentene, det første var forvaltningsrett I. Kontraktsrett I er studiets første privatrettslige fag.
Oppgaveretterne må først og fremst granske om studentene stiller rettsspørsmålene presist, om studentene anvender rettskilder i sine drøftelser (i motsetning til privat synsing), om studentene – der grunnlaget er en lovregel – knytter drøftelsene nært opp til lovteksten fremfor å ”gli” ut av lovteksten og inn i mer private betraktninger, om kildene er vektlagt hensiktsmessig (lovteksten har normalt større vekt enn andre kilder etc.), om den skriftlige fremstillingsformen er klar, om konklusjonene er klart formulert etc.
Vi må være varsomme med å stille for strenge krav når det gjelder huskestoff i form av hva ulike forfattere skriver etc. Poengterte besvarelser skal honoreres. Irriterende omstendelighet er ikke alltid et minus, så fremt kand. ser og drøfter de relevante problemene. Men hvis omstendelighet må antas å skyldes faglig usikkerhet, er dette et minus.
Ryddighet i gjennomgang av lovteksten og andre kilder er grunnleggende. Studenter som ser vilkårene, og spalter opp drøftelsene i henhold til vilkårene, skal honoreres.
Del I
Hadde kundebehandleren gitt Anna et løfte om at hennes rente skulle forbli 6,5%? Eller kunne banken heve renten i henhold til sine lånevilkår?
Spørsmålet om kundebehandleren hadde fullmakt til å binde banken til rente på 6,5% er med vilje ikke stilt. Det er derfor OK å unnlate å drøfte dette. Skulle noen drøfte fullmakt, er problemet (1) om kundebehandleren har en stillingsfullmakt etter avtl § 10 annet ledd, (2) alternativt en ulovfestet adgang til å binde banken, jf om det siste Giertsen: Avtaler s 241-242 og s 254-255.
Spørsmålet om kundebehandlerens utsagn er et løfte som binder banken til rente på 6,5% beror på en tolking av utsagnet. Høyesterett har ved flere anledninger stilt spørsmålet som om mottakeren av utsagnet – her Anna – har en ’rimelig grunn’ til å anta at avgiveren binder seg. Det er viktig at studentene forstår at tolkingen i denne sak beror på ordenes betydning i vanlig språkbruk og mulige ledsagende omstendigheter som måtte ha betydning, og – ikke minst – at mottakerens berettigede forventning er avgjørende. Se Giertsen: Avtaler s 38 flg. Det er nærliggende at ordene kundebehandleren brukte ikke er så konsise at binding blir resultatet, men konklusjonen er på ingen måte avgjørende.
I spørsmålet om banken er bundet til rente på 6,5% er det også sentralt at Anna undertegnet bankens standardvilkår som åpnet for rentejusteringer. Hennes underskrift på dette dokumentet kan drøftes under ulike synsvinkler: (1) At det muntlig uttalte som i dette tilfellet normalt går foran det skrevne hva gjelder standardavtaler. Dette er et prinsipp vi ikke kan forvente at studentene på dette nivået kjenner til. En konsekvens av dette vil være at hvis kundebehandleres utsagn anses som et løfte, går dette løftet foran standardvilkårene. (2) Spørsmålet om banken er bundet til rente på 6,5 kan bero på en samlet vurdering av kundebehandlerens utsagn og lånevilkårene. Legges det da vekt på at kundebehandlerens utsagn ikke er entydig samtidig som de skriftlige standardvilkår er klare, kan resultatet bli at banken ikke er bundet til rente på 6,5.
Studenter som viser kreativitet og selvstendighet og modenhet i sammenstillingen av kundebehandlerens utsagn og standardvilkårene, må honoreres.
Hvis banken hadde rett til å øke Annas rente: Kan hun vinne frem med lemping etter a) pristiltaksloven § 2, b) avtaleloven § 36? Hva er mulige rettsvirkninger av lemping i Annas tilfelle?
Pristiltaksloven § 2
Det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Heller ikke må det kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser.
Med pris menes i denne lov vederlag av enhver art, uten hensyn til om det ellers brukes andre betegnelser som godtgjørelse, salær, honorar, frakt, takst, leieavgift eller liknende.
Se Giertsen: Avtaler s 186-188.
Første spørsmål er om renten er en ”pris” etter første ledd første pkt. eller ”forretningsvilkår” etter første ledd annet pkt. Slik pris er definert i annet ledd, kan rente anses som pris.
Neste spørsmål blir om prisen er ”urimelig”. Pristiltaksloven § 2 skal i likhet med sin forløper prisloven § 18 ramme priser som ”klart og ikke ubetydelig” overskrider markedsprisen. I grensetilfeller er partenes status – særlig om det er et vernebehov i forhold til mottakeren av vedkommende vare eller tjeneste – relevant. I spørsmålet om Bergen Banks rente i denne sak ”klart og ikke ubetydelig” overskrider markedsprisen er det relevant at bankens nivå på Annas lån var 1-1,5% høyere nominelt enn de fleste andre banker. Reelt sett er denne forskjellen ca 10%. Studentene kan også vurdere om det kursiverte sitatet fra Rt 1996 s 407 i læreboken s 188 slår inn i dette tilfellet.
Avtaleloven § 36
En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.
Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.
Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane.
Det er renteøkningen etter avtaleinngåelsen som eventuelt medfører urimelighet. Studenter som fremhever at lovteksten ”ville virke urimelig” innebærer at domstidspunktet er vurderingstemaet (i motsetning til løftetiden etter § 33), og at endrede forhold etter avtaleinngåelsen derfor er relevant, skal honoreres.
Et problem med § 36-drøftelser er ofte at det blir synsing og private betraktninger. Studenter som løfter seg ut over dette må få et pluss. Det finnes intet mønster for hva som er hensiktsmessige fremgangsmåter i dette tilfellet. Forbrukersynspunkter er relevant ved tolkingen av § 36, men overdreven vektlegging av slike hensyn er intet pluss.
En mulighet er å utfylle urimelighetskriteriet med i denne sak (1) forutsetningslæren jf Giertsen: Avtaler s 217 flg, (2) å sammenholde Annas rente med markedsrenten (læreboken s 213), (3) å vektlegge at Anna fikk visse forventninger om stabil rente av kundebehandleren, (4) fremheve at terskelen for lemping pga pengemangel (jf Annas betalingsproblemer) generelt er særlig høy. Konklusjonen kan så bero på en samlet vurdering av disse faktorene.
Når det gjelder (3), kan dette poenget også inndras i forutsetningslæren. Når det gjelder (4), kan vi ikke forvente at studenter på dette nivået i studiet kjenner obligasjonsrettens lære om at pengemangel ’aldri’ fritar. Studenter som trekker inn Røstad-dommen eller annen praksis kan honoreres, men bare hvis studenten også viser hvorfor vedkommende praksis er relevant i forhold til denne oppgavens faktum.
Virkningen av lemping
Urimelighet etter pristiltaksloven § 2 kan medføre tilbakebetaling av ulovlig merpris (’mer-rente’) etter § 6. Lovteksten åpner ikke for en generell nedsetting av renten, men det kan ikke utelukkes at pristiltaksloven kan suppleres med en slik regel på ulovfestet grunnlag.
Avtaleloven § 36 åpner for en skala fra endring til tilsidesetting, jf lovteksten. I denne sak vil det aktuelle være å sette renten ned.
Del II
Er Martines kjøp av aksjene i Krill AS ugyldig etter avtaleloven § 33?
Selv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kundskap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende.
Studenter som poengtert sammenholder faktum med denne kronglete lovteksten, må honoreres. De mulige problemene i Chile er en ”omstændighet”, disse forelå da Martines løfte kom til Inge Kjells kunnskap, Inge Kjell var klar over disse omstendighetene (jf advokat Smarts opplysning om erkjennelse), denne kunnskap forelå utvilsomt på løftetiden (jf avtl § 39 første pkt), omstendigheten var motiverende for Marte (jf differansen 80 vs 100 mill, motivasjonskravet ikke nevnt i § 33, men er her ulovfestet).
Problemet blir om det var uredelig av Inge Kjell å unnlate å informere. Vi må kunne forvente at studentene utfyller redelighetskriteriet med en henvisning til god forretningsskikk el.l. Når det så gjelder den konkrete subsumsjonen, må vi ikke stille urealistiske krav. Tre faktorer kan i hvert fall trekkes inn: (1) Utenlandssjefens notat ga en indikasjon – en hypotese – knyttet til mulige problemer i forhold til Chile. Det var tale om formodninger knyttet til fremtiden. Generelt er terskelen høyere for å pålegge opplysningsplikt om slike forhold, sammenlignet med eksakt informasjon om et foreliggende faktum. (2) Opplysningsplikten i denne sak må sees i lys av at Martines advokater foretok en detaljert gjennomgang av selskapet. (3) Terskelen for å pålegge opplysningsplikt er generelt sett høyere i forretnings- enn i forbrukerforhold, ettersom forutberegnelighetshensyn normalt veier tyngre mellom næringsdrivende. Konklusjonen er ikke avgjørende.
Del III
Forutberegnelighet – avtl §§ 33 og 36
Oppgaven inviterer til en (kort og poengtert) drøftelse av forutberegnelighetshensyn vs de åpne skjønnstemaene i §§ 33 og 36. Hvis man ser på stikkordet ”forutberegnelighet” i Giertsen: Avtaler s 298 finnes en rekke henvisninger – se bl.a. s 4, s 161 nederst, s 197, s 198, s 200 flg om partenes ressurser. Skulle noen generalisere temaet til å si noe alminnelig om forutberegnelighet knyttet til generalklausuler, kan det etter omstendighetene være utmerket.
Motsetningen er ofte forutberegnelighet av hensyn til en av partene, mot rimelighetshensyn i relasjon til den annen part. Studenter som kan resonnere langs en slik linje viser ofte forståelse.
Studenter som får frem at forutberegnelighet kan virke inn på ulike nivåer, viser usedvanlig modenhet. Slike nivåer er bl.a.:
(1) Forutberegnelighet er et relevant hensyn for lovgiver ved utforming av kontraktsrettslig lovgivning, herunder generalklausuler som §§ 33 og 36. Dette hensynet kan tilsi varsomhet med overdreven bruk av generalklausuler. På den annen side er en fordel med generalklausuler at de gir en utviklingsmulighet, ved at retts- og samfunnsoppfatningen slik denne er til enhver tid står sentralt i lovtolkingen. Terskelen kan dermed endres uten at lovteksten endres, jf redelighetsterskelen i § 33 som er annen i 2008 enn da avtaleloven ble gitt i 1918.
(2) Forutberegnelighet kan inndras som et – etter omstendighetene tungtveiende – reelt hensyn i lovtolkingen de lege lata, f.eks i relasjon til nyansen mellom forretnings- og forbrukeravtaler, ved at forutberegnelighetshensyn veier tyngst i forretningsforhold.
(3) Forutberegnelighet er et relevant argument i analysen av gjeldende rett de lege ferenda.
|
Sist oppdatert 02. mai 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |