Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
I
1) Var Peders salg av møblementet i strid med loven?
Spørsmålet må anses som relativt enkelt. Kandidatene må finne frem til el. § 33, og må slå fast at denne begrenser seg til innbo i hjemmet. Innbo på hytten faller utenfor, og det er da ikke krav om samtykke.
Siden det fremgår av oppgaveteksten at Peder har fått møblementet av sin far, er det ikke grunnlag for å gå inn på spørsmålet om Kari er medeier i dette.
Konklusjonen bør være rimelig klar: Peder trenger ikke samtykke til å selge møblementet.
Spørsmålet er ikke særlig vanskelig — det er også inntrykket etter å ha rettet en del besvarelser. Noen kandidater bruker imidlertid svært mye tid både på spørsmål 1 og 2. Dette er gjerne kandidater i svakere sjiktet. De gode kandidater ser at de største utfordringer ligger lenger ute i besvarelsen.
2) Er Kari ansvarlig for gjelden som Peder har pådratt seg i anledning kjøp av møblementet?
Her kan gjerne kandidatene få frem hovedprinsippet i el. § 40, og deretter reise spørsmål om det foreligger særlig hjemmet for at Kari skal hefte for gjelden. Jeg vil anta at de fleste finner frem til el. § 41. Etter mitt skjønn er det mange grunner til at denne bestemmelsen ikke får anvendelse. Det er tale om en engangsanskaffelse som faller utenfor det daglige hushold. Dersom man hadde foretatt en tilsvarende disposisjon i forhold til møblement i den felles bolig, kunne man kanskje løsningen vært mer. Beløpets størrelse tilsier vel uansett at det ikke er tale om en «vanlig avtale», slik at det uansett faller utenfor el. § 41.
Konklusjonen også på dette punkt er etter min mening rimelig klar: Kari er ikke ansvarlig for gjelden.
Jeg viser til kommentaren til spørsmål 1. For øvrig er det noen studenter som surrer litt rundt dette med vanlige avtaler. Jeg mener at det er naturlig å se dette begrepet i sammenheng med det daglige hushold. Selv om noen bruker en del tid på ”vanlig avtale” er det mitt inntrykk at de aller fleste kommer frem til at Kari ikke hefter for denne gjelden.
3) Er det stiftet et gyldig særeie, og i tilfelle omfatter dette hele eller kun deler av huset?
Her inviteres kandidatene til både å drøfte om det ble stilt vilkår om særeie og i tilfelle særeiets omfang. Det rettslige grunnlaget er el. § 48 jfr. Rt. 1986 s. 164 og 1990 s. 432.
Hva gjelder spørsmålet om det er stiftet særeie, er det på det rene at det ikke gjelder formkrav. Men det er på det rene at påbudet om særeie må fastsettes samtidig som gaven ytes. Her kan nok faktum invitere til om det har skjedd samtidig, jfr. at dette ble brakt opp i tilknytning til forhandlingen om gaveoverføringen. Kandidatene kan gjerne problematisere dette, men jeg vil helle til at samtidighetskravet er oppfylt her.
Det neste spørsmålet er om særeie kan stiftes i dette tilfelle: Det er ikke tale om en ren gave. Drøftelsen kan gjerne deles i to: 1) Er el. § 48 anvendelig når det betales vederlag, og 2) i tilfelle ja; hvor stor del av huset er særeie.
Ut fra rettspraksis, Rt. 1986 s. 164 og 1990 s. 432, er det klart at 1) må besvares bekreftende: Man kan stille vilkår om særeie selv om det delvis betales vederlag. For så vidt gjelder om hele boligen skal være særeie eller bare gavedelen som i dette tilfellet utgjør ¾, kan det nok være mer delte meninger. Det hele beror på en totalvurdering og kandidatene skulle med kjenneskap til rettspraksis kunne få noe ut av denne drøftelsen. Jeg vil vel helle til at man bør godta at hele huset er særeie, jfr. særlig Rt. 1986 s. 164.
Jeg er overrasket over at så vidt mange studenter ikke har fått med seg problemet knyttet til vederlagsdelen og gavedelen. Mange kommer frem til at rett nok er deler av huset Karis særeie, men anvender så § 31 for å gi Peder en sameieandel. Etter min mening er dette lite skjønnsomt. De beste kandidater løser dette med utgangspunkt i de dommer som er nevnt, og knytter gjerne en kommentar til el. § 73 eventuelt el. § 63 første ledd. Problemstillingen er gjennomgått i forelesningene og er tatt opp i kurset i rettskildelære som løper parallelt med familie- og arverettskurset.
4) Dersom det er stiftet et gyldig særeie: Kan Kari gis medhold i at verdistigningen skal tilkomme henne alene?
Dette er nok et noe vrient spørsmål som har en viss parallell til det tilfellet at man bringer med seg et hus inn i ekteskapet som er belånt. Ved beregningen av skjevdelingskravet etter el. § 59 skal man da foreta en forholdsmessig beregning, jfr. Rt. 2002 s. 1596.
Forutsatt at hele huset er Karis særeie, er det imidlertid ikke grunnlag for en slik vurdering i dette tilfelle. Verdistigningen ville komme henne til gode fullt ut, enten det er tale om inflasjon eller oppussingen. Det er grunn til å understreke at løsningen kan bli en annen dersom man kommer til at bare «gavedelen» av huset er særeie, jfr. drøftelsen under spørsmål 3. For så vidt gjelder oppussingen må man henvise Peder til el. § 73 som kommer nedenfor.
Svært mange tar utgangspunkt i el. § 49. Det synes jeg ikke man skal trekke for. Det er tale om studenter på 1. studieår og når man støter på noe som ikke direkte kan forankres i en lovtekst blir det kanskje vanskelig. Som sagt må det være greit å bruke el. § 49 — de som poengterer forskjellen mellom avkastning og verdistigning viser tross alt at bestemmelsen ikke direkte omhandler vår problemstilling. Og de gode kandidater viser igjen til reglene om vederlagskrav når de lar Kari beholde hele verdistigningen.
5) Har Peder krav på vederlag som følge av Karis nedbetaling av lån på huset og oppussingen som ble foretatt?
Her må kandidatene finne frem til el. § 63 og § 73.
Det er vel rimelig klart at vilkårene i el. § 63 er oppfylt. Kari brukes sin løpende inntekt på å forøke sitt særeie ved nedbetaling av lånet.
For så vidt gjelder el. § 73 må grunnlaget for vederlag kunne begrunnes i at Peder har brukt sine sparepenger på å pusse opp boligen. Kanskje kan man også ta ut en del av verdistigningen her som vederlag hvis man finner at Peder har tatt en større del av fellesutgiftene. I det hele er det adgang til å ta hensyn til den generelle verdistigningen ved beregningen av kravet, se senest Rt. 2003 s. 1127. Dette siste poenget er ikke utrykkelig berørt i oppgaveteksten — heller ikke i forelesningene eller i øvingsoppgavene under kurset. Det må derfor ikke forventes noe særlig av studentene på dette punkt, men kanskje dette er et poeng som kan skille ut de 10 % beste?
Igjen et spørsmål hvor sensuren har overrasket meg. Mange finner ikke de to vederlagsbestemmelsene — noen knytter begge kravene til el. § 73. Dette er ikke overbevisende, men i noen besvarelser har jeg funnet gode resonnement selv om ikke den rettslige forankring er riktig. Noen mener at nedbetaling av lån ikke medfører en økning av verdien av særeeie etter el. § 63 første ledd. Dette er etter min mening lite skjønnsomt sett i lys av formålet med vederlagsbestemmelsen.
6) Er Kari medeier i hytten?
Dette er en klassisk sameiedrøftelse. Spørsmålet er om Kari er medeier. Kandidatene må ta utgangspunkt i el § 31 andre og tredje ledd. Her må de få frem at hytten kanskje kan stå i en særstilling sammenlignet med felles bolig. Videre er det et poeng at det i vårt tilfelle neppe fremstår som et felles prosjekt — det hele skjer i Peders regi. Videre må kandidatene få frem de klassiske momenter, som formell eier, hvem er ansvarlig for lånet, går betjeningen av dette ut over familiens økonomi. Etter min mening vil nok faktum i dette tilfelle trekke i retning av at Peder er eneeier av hytten.
Dette er en drøftelse som kandidatene virkelig gis anledning til å utfolde seg, men det er overraskende få som griper denne muligheten. Jeg synes ofte at drøftelsen på spørsmål 6 ble noe knappe, men jeg har også funnet eksempel på utførlige behandlinger av dette. Jeg har selv plassert en kandidat på A-nivå selv om det blir noe enkelt på dette spørsmålet, så lenge hovedpoengene er med. På den andre siden vil enkelte kandidater på dette punktet kunne vise at de utvilsomt hører til blant de 10 % beste.
7) Kan hele eller deler av verdien av hytten holdes utenfor delingen?
Her angir faktum at Peder påberoper seg el. § 59 tredje ledd. Hvordan denne drøftelsen legges opp vil nok bero på konklusjonen i spørsmål 6. Det er viktig å få frem at eventuell skjevdeling etter el. § 59 bare refererer seg til egen formue: Dersom Kari er medeier i hytten kan Peder bare kreve skjevdeling av sin del av hytten, se RG 2001 s. 14 (Borgarting).
Kandidatene må få frem at det er tale om formue som er ervervet under ekteskapet slik at første ledd ikke er aktuelt. Om man skal anvende tredje ledd kan nok være tvilsomt. Det bør innledningsvis i drøftelsene fremheves at tredje ledd er en meget snever unntaksregel. At den ene beholder en stor formue utenfor som følge av særeie, er imidlertid nevnt som eksempel i forarbeidene på hva som kan begrunne anvendelsen av bestemmelsen For øvrig kan det kanskje her være et pluss om kandidatene har noe fornuftig å si om bakgrunnen for at man har en snever regel ut over at dette fremgår av forarbeider og rettspraksis. På den andre siden må man huske på at det er tale om en praktikum og at det derfor ikke bør bli for mye teori.
I dette tilfeller synes jeg ikke det er naturlig først å drøfte tredje ledd, for deretter å drøfte andre ledd som sådan. Terskelen for å anvende tredje ledd er så vidt høy, at de momenter man ville lagt vekt på etter andre ledd heller bør trekkes inn ved vurderingen om kravet til særlige grunner er oppfylt. Dertil er det heller ikke gitt at vurderingen vil være lik etter andre og tredje ledd.
Konklusjonen er ikke det viktige her. Man må få frem de ulike hensyn.
Nivået på dette spørsmålet er noe varierende. Men stort sett finner de fleste frem, får frem at bestemmelsen er en snever unntaksregel etc. Hvilket resultat de kommer frem til, må være av underordnet betydning. Det viktigste er argumentasjonen.
II
Denne delen inviterer til en drøftelse av om formkravene til testamenter og krav til vitnene er oppfylt.
Raymonds fetter hevder at testamentet er ugyldig, prinsipalt på grunn av formfeil. Det er et pluss om studentene finner frem til al. § 60 første setning, der det går frem at ”tvingande reglar” i kap VIII må være fulgt for at testamentet skal være gyldig. Men det må godtas om drøftelsen forankres direkte i de aktuelle bestemmelser i kap. VIII.
For innsigelsen om at testamentet ikke kan anses underskrevet i lovens forstand bør studentene finne al. § 49 første ledd andre setning, som krever at testamentet skal være underskrevet.
Spørsmålet er om vi står overfor en underskrift i lovens forstand. Dokumentet inneholder arvelaters navnetrekk, som imidlertid er påført ovenfor og i tid før selve de testamentariske bestemmelser. Dette til dels vanskelige spørsmålet er i Peter Lødrup: Arverett 4. utgave 1999 kun berørt i petit på s. 79, der det riktignok vises til Rt. 1996 s. 98 og Rt. 1995 s. 67. Dersom studentene kjenner til disse dommene, kan de nok få en del ut av spørsmålet. Dommene er også nevnt under (de ikke obligatoriske) forelesningene som gode illustrasjoner på at reglene tas på alvor når det gjelder de alternative krav til underskrift og vedkjennelse. Det ble videre nevnt at Høyesterett særlig i Rt. 1996 s. 98 drøfter ganske grundig ut fra rettskildene på området, og med utgangspunkt i de hensyn som begrunner reglene. Studentene ble anbefalt å studere dommene nærmere, uten selve saksforholdene ble trukket frem.
Det kan likevel ikke forventes særlig mye under dette spørsmålet. De fleste vil kanskje uten videre innsiktsfull drøftelse legge til grunn at navnetrekket er underskrift i lovens forstand, og deretter slå fast at Raymond må anses for å ha vedkjent seg sin underskrift slik det alternative vilkåret i § 49 første ledd andre setning krever, se nærmere nedenfor. Spørsmålet kan likevel være egnet til å skille ekstra flinke studenter fra de andre, dersom man enten har lest dommene, eller får til en god besvarelse uten kjennskap til dommene, ved å få frem de samme hensyn som Høyesterett har vektlagt.
I Rt. 1996 s. 98, som oppgaven har størst likhetstrekk med, kom Høyesterett enstemmig til at testamentet var ugyldig. Høyesterett viste til forarbeidene til lovens forløper, og la til grunn at ”[d]et ligger i dette en forutsetning om at de testamentariske bestemmelser er påført forut for underskriften”. ”Gode grunner” kunne tale for at det samme gjaldt etter al. § 49 første ledd. Det sentrale hensynet er her til solenniteten, se Rt. 1996 s. 98 (101). Solennitetshensynet drøftes generelt av Lødrup s. 76-78, slik at vi kan i det minste håpe at noen ser hensynet, og vurderer oppgavens problem i lys av dette.
Det er likevel viktig å merke seg at det ikke er et gyldighetskrav at underskriften skal være etter og under de testamentariske disposisjoner (innholdet), se Rt. 1996 s. 98 (101-102). Det er også dette Lødrup ”dokumenterer” med dommen på s. 79, og det er trolig stort sett dette de fleste studentene som overhodet ser problemet, har fått med seg. Plasseringen og tidsrekkefølgen vil derimot være momenter mot å anse navnetrekket som en underskrift i lovens forstand, Rt. 1996 s. 98 (102). I den aktuelle saken ble det lagt vekt på at dokumentet ikke fremtrådte som underskrevet, og at det var en nærliggende mulighet at arvelater enten hadde glemt å underskrive, eller hadde ment å gjøre det i vitners nærvær. Det ble også vist til at arvelater som selvstendig næringsdrivende måtte være kjent med hvor en underskrift normalt plasseres.
Med utgangspunkt i denne dommen, og de hensyn som ligger til grunn for avgjørelsen, må det være forsvarlig å slutte at Raymonds testament ikke var underskrevet slik loven krever. Det må imidlertid være vel så forsvarlig å trekke motsatt slutning: Slik faktum fremstår i vår sak, kan det argumenteres med at Raymond må ha oppfattet navnetrekket som sin underskrift, i og med at han har dokumentet med til sine venner og fremlegger det for deres vitnepåtegnelser, uten å gjøre mine til å underskrive (en gang til). Sagt med andre ord fremstår ikke muligheten for en forglemmelse som videre nærliggende ut fra faktum.
Men selv om en slik slutning trekkes, har ikke Raymond dermed det opprettet et gyldig testament, for vitnene var jo ikke ”til stades” da Raymond skrev sitt navn på dokumentet. Dersom det legges til grunn at navnetrekket er en underskrift i lovens forstand, må det vel imidlertid også legges til grunn at Raymond har vedkjent seg sin underskrift på gyldig måte overfor to vitner, jf. al. § 49 første ledd andre setning. Det kreves ikke her en uttrykkelig vedkjennelse, det kan gå frem av selve situasjonen, Rt. 1991 s. 48 (51), Lødrup s. 80 (petit). Se også Rt. 1996 s. 98 (102), der det riktignok sies at ”[j]eg finner grunn til å tilføye at man normalt bør kunne godta at det er skjedd en stilltiende vedkjennelse av underskriften dersom det testamentet som ble fremlagt for vitnene, var undertegnet på regulær måte, men dette er ikke situasjonen her”. Men hvorvidt det bør kreves en uttrykkelig vedkjennelse ved en ”irregulær” underskrift, må avhenge av hvem som er vitnene – i oppgaven er det vennene Torstein og Mia, i dommen var det to bankansatte. Det er større sannsynlighet for at venner kjenner til arvelaters navnetrekk enn at fremmede gjør det.
Dersom navnetrekket ikke anses som en underskrift i lovens forstand, er det heller ikke en underskrift som kan vedkjennes, Rt. 1996 s. 98 (102), Rt. 1995 s. 67 (70), Lødrup s. 80 (petit). Testamentet må da settes til side som ugyldig, og videre drøftelser blir subsidiære.
Fetterens innsigelser om manglende datering osv., bør studentene avvise raskt og kontant: I § 50 heter det at testamentet ”bør” inneholde visse opplysninger og at det bør dateres. Det er ikke et gyldighetskrav, eller ”tvingande reglar” for å bruke terminologien i § 60 første setning.
Fetterens innsigelse som går på bruk av Torstein som vitne, må forankres i al. § 61 annet ledd. Torstein kan ikke anses for å være ”i teneste hos” sportsklubben i kraft av å være bingo-opproper. Alminnelige arbeidstaker- eller ansettelsesforhold, som vi i fravær av motstridende opplysninger må kunne legge til grunn at arvelovens tjenestebegrep henviser til, har som en sentral komponent at det skal betales lønn eller annen form for vederlag. Selv om dette ikke går klart frem av Lødrup s. 87, bør vi kunne forvente at studentene ser dette. Når det gjelder Torsteins tidligere verv som styreleder, fører ikke det i seg selv til at testamentet kan falle bort: § 61 annet ledd andre setning taler om forhold som skal regnes ”som teneste”, og da må vi legge til grunn at vilkåret om at forbindelsen er til stede ”på testasjonstida” gjelder også her, sml. Lødrup s. 87. (Selv om Torstein måtte ha en ideell interesse i at hans klubb tilgodeses, kan ikke testamentet bli ugyldig av den grunn - § 61 rammer ikke slike forhold, og bestemmelsen er med hensikt utformet slik at den skal tolkes ”firkantet”, se for eksempel Rt. 2003 s. 198 (særlig avsnitt 28-33), som imidlertid angår et noe annet forhold, og som det ikke kan forventes at studentene kjenner til. Se ellers om ideell interesse RG 1980 s. 873 (Hålogaland) som det heller ikke kan kreves kunnskaper om; lovens formulering er da også mer enn tilstrekkelig for en praktikumsdrøftelse her).
Det viser seg at de fleste kommer sånn noenlunde gjennom del II, men det er tydeligvis stor forskjell i nivået. Noen ser ikke dette med at underskriften kommer før testasjonen, tar nokså lett på hvor overskriften er plassert uten at dette problematiseres noe særlig. Noen tar også noe lett på al. § 61, mens andre får mer ut av dette.
III
Veiledningen er skrevet før jeg har sett en eneste besvarelse. De nødvendige
korreksjoner og tillegg må derfor komme når erfaringene fra sensuren
foreligger. Noen spørsmål er lette, andre mer krevende. Jeg håper
at dette kan bidra til at man får en spredning av kandidatene. Sensuren
skal jo til syvende og siste avspeile en normalfordeling basert på gauskurven.
Av mine 20 besvarelser i første hånd var det bare en stryk. Det
er kanskje ikke så overraskende i lys av de øvrige resultatet
man har sett etter at man iverksatte den nye studieordningen. Ellers finner
jeg grunn til å understreke at det øverste karaktersjikt — A-nivået — spenner
temmelig vidt. Etter den gamle karakterskalaen skulle altså alt fra 2,00
til ca. 2,65 gis A. Det kan derfor være en utfordring for sensorene og
skulle plassere to besvarelser som er vidt forskjellig i kvalitet i samme karakternivå.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |