Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
Spørsmål 1: Har Bente rett til å sitte i uskifte med Gunhild?
Kjernelitteratur: Lødrup: Arverett, 4. utg. 1999 (heretter Lødrup) s. 348-350. Emnet (hvem gjenlevende ektefelle har rett til å sitte i uskifte overfor), er også behandlet under en forelesning og i en arbeidsgruppeoppgave.
Noen studenter vil her trolig ta utgangspunkt i al. § 6 tredje ledd og/eller § 9 (fortrinnsvis første ledd) til støtte for Bentes krav, mens andre gjerne går rett på unntaket i § 10. Dette er av underordnet betydning, så lenge studentene finner – og viser at de forstår – § 10, som er et sentralt unntak fra gjenlevende ektefelles rett til uskifte med andre arvinger etter loven. Regelen krever at arvelaters ”særskilt[e] livsarving” må samtykke til uskifte, og den første problemstillingen er i realiteten så enkel: Er Gunhild ”særskilt livsarving” etter Audun? Dette bør ikke by på tolkingsproblemer, og studentene bør ikke ha problemer med å se at Gunhild er Auduns særkullsbarn i lovens forstand.
Det er sagt uttrykkelig i teksten at farskapet var fastsatt etter barnelovens regler, og det er da bra dersom studentene peker på § 4 første ledd (også den nevnt på forelesninger og behandlet i litteraturen, se Lødrup s. 46-48). Gunhild er mindreårig, og det betyr at overformynderiet eventuelt må samtykke på hennes vegne til at Bente skal få overta formuen uskiftet, § 10 andre setning. Det må ut fra teksten kunne legges til grunn at et slikt samtykke ikke er aktuelt.
Studentene bør selvsagt ta opp Bentes anførsler, men de bør raskt se at det er uten betydning at Bente var rikest. Anførselen om at det ikke var opprettet testament til fordel for Gunhild, kan med fordel knyttes til nevnte § 6 tredje ledd/§ 9. Noe større innsikt krever det kanskje for å tilbakevise anførselen om varslingsplikten. De fleste vil trolig kort slå fast at vi ikke har en lovhjemmel om dette; at § 7 må tolkes antitetisk eller lignende. Dette må helt klart godtas. De noe mer avanserte ser gjerne at Bentes anførsler om at virkningen av unnlatt varsel og anstendighetshensyn mv. nok kan være et poeng, dersom man utelukkende ser saken fra hennes side. Et motargument er at det er forskjell på den som innsettes i et testament og skal arve etter arvelaters vilje, og den som er en legalarving som andre legalarvinger ikke vet om. Man kan også si at det ikke kan holdes mot Gunhild at hennes far burde ha informert sin ektefelle.
Spørsmål 2: Forutsatt at Bente ikke har rett til å sitte i uskifte med Gunhild, har hun likevel rett til å sitte i uskifte med Cecilie, David og Endre?
Kjernelitteratur: Lødrup. s. 349-350 (se også 353). Også denne regelen (§ 12) er nevnt på en forelesning, og da nettopp relatert til særkullsbarn/fellesbarn-problematikken.
Dette spørsmålet bør overhodet ikke by på problemer, det er nærmest som et kontrollspørsmål å regne; at studentene finner og forstår § 12. Bente har her ingen anførsler som gjør det nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet.
Spørsmål 3: Var andelene i verdipapirfondet Auduns særeie?
Kjernelitteratur: Lødrup og Sverdrup: Familieretten, 5. utg. 2004 (heretter Lødrup/Sverdrup) s. 214-217. Problemstillingene; hvordan særeie skal bestemmes for arv, og reglene om ombytting av særeie, er også behandlet på forelesninger. Videre har trolig de fleste storgrupper berørt problemstillingen knyttet til spørsmålet om særeie som vilkår for gaver.
Svaret på spørsmål 3 følger ikke av en enkelt regel, og det kan muligens by på en utfordring for enkelte av studentene. Videre vil kanskje noen flere studenter ha problemer med å finne rette hjemler å forankre problemstillingene i, dvs. el. § 48 andre setning og § 49 første setning, enn under de foregående spørsmålene. (Noen vil kanskje også trekke inn al. § 31 (som er behandlet i Lødrup s. 109-110 og under en forelesning), noe som ikke er feil, men etter mitt skjønn heller ikke strengt nødvendig i denne sammenhengen.) I alle fall regelen om at særeie for arv må bestemmes ved testament, bør likevel forventes kjent. Bentes erkjennelse av at hun kjente svigerforeldrenes ønske, bør tas opp i tilknytning til denne. Forutsatt at studenten finner § 48 andre setning, bør han/hun også trekke rett konklusjon her, og drøfte videre subsidiært slik Bentes anførsler legger opp til, dvs. under forutsetning av at fritidseiendommen likevel var Auduns særeie.
Drøftelsen videre; om andelene i verdipapirfondet nå er særeie, bør altså forankres i § 49 første setning. Vilkåret er at andelene ”trer i stedet for” fritidseiendommen. Bentes innsigelser om at andelene ikke eksisterte da en eventuell særeiebestemmelse ble truffet, og forskjellen på de ulike formuesgoder, bør tas opp i denne forbindelse. Løsningen er likevel ganske klar, da § 49 skal verne den økonomiske interessen som knytter seg til unntaksretten (særeie). Det er derfor normalt uten betydning hvordan de opprinnelige særeiemidler brukes; det som anskaffes anses likevel med lovens ord for å ”tre i stedet” for de opprinnelige.
Dersom noen skulle drøfte surrogasjon ut fra § 59 første ledd, er det feil i den forstand at den gir vilkår for skjevdeling av felleseie, og ikke for ombytting av særeie. Slik sett kan dette gi grunnlag for trekk. På den annen side bør det gis et mindre trekk enn for de som totalt overser problemstillingen. El. § 59 første ledd og § 49 første setning har en parallellitet i den forstand at begge regulerer betydningen av at midler en ektefelle/gift arvelater har ved skjæringstidspunktet, kan føres tilbake til andre midler som ville gitt unntaksrett.
Spørsmål 4: Er Bente ansvarlig for lånet?
Kjernelitteratur: Lødrup s. 357. Emnet (at uskifte innebærer ansvar for avdødes gjeld) er også behandlet under en forelesning.
Svaret følger av al. § 20 første setning, som nok ikke står like sentralt i faget/kurset som vilkårene for uskifte, og som derfor kanskje ikke alle studentene vil kjenne til. Likevel må det være klart trekk om regelen overses.
Studentene bør her som ellers ta opp de innsigelser teksten legger opp til: Opplysningsplikten etter el. § 39 første setning (behandlet i Lødrup/Sverdrup s. 90-91 og i kursoppgaver, men visstnok ikke på forelesning) gir neppe grunnlag for at Audun skulle ha fortalt om sin gjeld uoppfordret. Selv om det skulle ha vært tilfellet, kan det ikke ha betydning for Bentes gjeldsansvar, jf. § 20 første setning. (Se også § 20 annen setning som gir Bente anledning til å utstede proklama. Reglene om proklama faller generelt utenfor kursets ramme, men § 20 annen setning og betydningen av den er nevnt under en forelesning.) Det er også uten betydning hva gjeldsposten ble brukt til.
Spørsmål 5: Kan barna kreve avtalen omstøtt?
Kjernelitteratur: Lødrup s. 358-361. De viktigste sider av emnet (gjenlevende ektefelle som sitter i uskifte sin råderett) er behandlet under en forelesning, og i kursoppgaver. Den aktuelle varianten; samboerskap og samboeravtale, er likevel ikke behandlet spesielt. Derfor er heller ikke Rt. 1989 s. 539 behandlet, men noen studenter kjenner den nok likevel, da den er behandlet i læreboken s. 359 (og s. 247, i tillegg til at den er henvist til andre steder). Videre er kravet til aktsom god tro og søksmålsfristen behandlet, både under en forelesning og i kursoppgaver.
Problemstillingen er for det første om Bente, ved å inngå avtalen, har gått ut over den rett hun har til å råde. Selv om hun ”rår i levande live som ein eigar”, gjelder retten bare ”med dei atterhald som særskilt er fastsette”, jf. al. § 18 første ledd. Spørsmålet som teksten legger opp til skal drøftes, er om hun her har gitt bort fast eiendom, jf. § 19 første ledd, eventuelt ved ”sal eller anna som inneheld ei gåve”, jf. fjerde ledd. Her bør studentene vise at de forstår hva det vil si at noe er en gave i den forstand begrepet brukes i § 19. Studentene bør se at selv om både Bente og Karl gir hverandre sameieandeler i noe hver av dem fra før av eide/rådet over alene, er eiendommens verdi 5 ganger større enn verdien av det Karl eide. Sagt med andre ord er det rimelig klart at Karl ”betaler” en betydelig lavere pris enn Bente. Det gjelder selv om man mener at verdien av Karls arbeid og de utgifter han har betalt, skal legges til, slik han hevder. Etter mitt skjønn er det ikke grunnlag for en slik addering, da oppgaveteksten nokså klart trekker i retning av at dette ikke var et avtalt ”vederlag” fra Karls side.
Oppgaven kan derimot ikke sies å gi helt klar beskjed om Bente handlet med berikelseshensikt, og det kan neppe kreves særlig mye av studentene på dette punktet. (At Høyesterett ikke berørte dette spørsmålet uttrykkelig i Rt. 1989 s. 539, betyr selvsagt ikke at spørsmålet er uten betydning, men finnes det tilgivelse for Høyesterett, bør det også gjøre det for studentene.) Etter mitt skjønn ligger det nær å forstå formålet med avtalen i lys av at den reelt sett ikke har betydning for Bente ved samlivsbrudd eller ved Karls død, slik at den er en klar prioritering av Karl for det tilfellet at samboerforholdet oppløses ved Bentes død. Dette er først og fremst av interesse under spørsmål 7, men det har også betydning for spørsmålet om gavehensikt: Hun (og Karl) synes å ha tatt sikte på å etablere en sameierett; mer eller mindre reell, men som han i alle fall skal kunne (prøve å) gjøre gjeldende overfor hennes barn, og denne fordelen får han for en billig penge. (At kjærlighet kan ha gjort Bente ”blind”, kan neppe frata disposisjonen dens gavepreg, da man her nok må ”objektivisere” vurderingstemaet noe. Under enhver omstendighet kan man kanskje resonnere slik Høyesterett muligens gjorde implisitt i nevnte Rt. 1989 s. 539 (543-544), slik at dersom avtalen innebar en ”klar ulikevekt”, kan man også presumere gavehensikt.)
Studentene bør altså komme til at vi har for oss en gave, eller aller helst noe ”anna som inneheld ei gåve”. I motsatt fall må de forutsette det for å drøfte videre, da oppgaven også legger opp til å drøfte hvorvidt Karl var i aktsom god tro, eller med lovens ord om han ”skjøna eller burde ha skjøna” at Bente ikke hadde rett til å foreta disposisjonen, jf. § 19 andre ledd. Det er vanskelig å se hva som ut fra oppgavens opplysninger skulle tilsi at Karl ikke burde ha forstått dette, i alle fall når det gjelder sakens faktiske side. Og selv om man (som meg) skulle mene at Lødrup formulerer seg for generelt/absolutt når han sier at ”rettsvillfarelse ikke tillegges betydning”, må det nok normalt være slik at en voksen gavemottaker som er samboer til den som gir en gave, og som er klar over at giver sitter i uskifte, ikke kan høres med at han ikke burde forstå at giver ikke hadde rett til å gjøre som hun gjorde.
Under forutsetning av at Karl ikke var i aktsom god tro, skal det også drøftes om barna har aksjonert i rett tid. Her gir § 19 andre ledd andre setning den regel at fristen løper ut ett år ”etter at arvingen fekk kunnskap om gåva”. Oppgaven legger her opp til at studentene problematiserer når fristen starter å løpe: Er det da de ble klar over at det fantes en samboeravtale, eller er det da de fikk vite hva den gikk ut på? Dersom det første er riktig, er det mulig at fristen løper ut på ulike tidspunkter for barna, men det er det ikke nødvendig å gå inn på. (Fristen vil her under enhver omstendighet vil være utløpt i februar 2002 for den yngste av barna (og dermed også for de eldre). Men det er etter min mening rimelig klart at kjennskap til at det finnes en samboeravtale som gjelder ”dersom noe skulle skje”, ikke kan anses for å ha fått kunnskap om en gave. Her kan Rt. 1997 s. 1037 trekkes inn – den er nevnt både i Lødrup s. 361 og på forelesning, men saksforholdet er ikke gjennomgått, og det var ganske annerledes enn det oppgaven gjelder. Etter mitt skjønn kan man ikke kreve at barna skulle ta noen skritt før moren etter eget ønske ga dem de opplysningene de trengte for å aksjonere.
Spørsmål 6: Er samboeravtalen ugyldig overfor Bentes arvinger?
Kjernelitteratur: Lødrup s. 230-248. Emnet (om når testamentsreglene gjelder for disposisjoner som fremstår som eller påstås å være oppfylt ved arvelaters død) er også behandlet under en forelesning, og trolig også på storgrupper i forbindelse med oppgaver.
Barna påstår at disposisjonen er ugyldig, da den ikke er foretatt i testaments form, og da den er en gave. Studentene bør her ikke vurdere testamentsformkravene som sådanne, det bør i tilfelle bare kort påpekes at dersom de gjelder, er ikke kravet om vitners medvirkning oppfylt, jf. al. § 60, jf. §§ 49 og 53. Problemet er om vi står overfor en disposisjon som krever at testaments form brukes for at den overhodet skal være gyldig, jf. § 48 første ledd ”kva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr”, eventuelt også § 53 ”gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død”. (Denne del av § 53 er strengt tatt overflødig ved siden av § 48 første ledd, men det er det selvsagt ingen grunn til å ta opp. – Det vil for øvrig ikke være en feil om studentene også påpeker at dersom disposisjonen er av testamentarisk karakter, vil den også kunne være i strid med barnas krav på pliktdelsarv, jf. § 18 andre ledd første setning, jf. §§ 29 og 35, men det vet vi strengt tatt ikke noe om, og det er heller ikke anført som et grunnlag.)
En del av utfordringen her vil trolig være å få til en god problemstilling, og
det er kanskje lettest dersom man tar utgangspunkt i § 53 og spør om gaven var
ment å skulle oppfylles etter Bentes død. Vurderingen av om disposisjonen var
oppfylt eller ikke, vil likevel bli den samme om dette i stedet relateres til
hvorvidt hele eiendommen er noe Bente ”let etter seg” når hun dør, og med andre
ord at overføringen av eierandelen egentlig ”skal gjerast” etter Bentes
bortgang. Det vi står overfor, er i alle tilfelle at eierandelen er overskjøtet,
og at overdragelsen er tinglyst. Slik sett kan det sies at disposisjonen er
oppfylt, formelt sett. Men når loven snakker om gaver som (ikke) er
”meint å skulle oppfyllast” etter arvelaters død, respektive at det formuesgode
som er disponert over, ikke er noe arvelater ”let etter seg når han døyr”, betyr
det at disposisjonen også må ha hatt – eller var ment å skulle ha – reelle
virkninger for (her) Bente før hennes død. Her gir oppgaven mange momenter, og
så å si alle trekker i retning av at disposisjonen ikke hadde eller var ment å
skulle ha det. Egentlig er det vel bare forholdet til eventuelle kreditorer som
muligens taler i en annen retning. For egen del har jeg her sans for barnas
innvending. Jeg vil likevel ikke være bombastisk med hensyn til hvilken
konklusjon studentene her bør komme til, men bare understreke at konklusjonen
her – og vel i større grad enn under de øvrige spørsmålene – er underordnet
kvaliteten på drøftelsen.
- - -
Veiledningen er skrevet før jeg har sett en eneste besvarelse. De nødvendige korreksjoner og tillegg må derfor komme når erfaringene fra sensuren foreligger. Det kan vel likevel sies at noen spørsmål er lette, andre mer krevende. Dette bør kunne bidra til at man får en spredning av kandidatene. De sterkeste vil trolig utmerke seg under spørsmål 6 og 5, og for så vidt gir oppgaven også et visst rom for det under andre og lettere spørsmål. De aller svakeste vil kanskje ha problemer med å finne frem til sentrale lovbestemmelser, og dermed for å drøfte relevante problemer. Klarer ikke studenten å svare noe fornuftig på spørsmålene 1, 2 eller 4, står besvarelsen i F-faresonen, i alle fall dersom det er svikt på flere av spørsmålene. Tilsvarende bør vel gjelde for den som ikke kjenner regelen i el. § 48 (spm. 3). Videre bør studentene finne frem til § 19 (spm. 5), men her skal det relativt lite til av drøftelser for å passere listen isolert sett. Det siste gjelder vel også for spm. 6. Videre bør det være rom for å trø feil for eksempel mht ombytting i spm. 3, og likevel kunne få en relativt bra karakter.
Jeg
vil gjerne ha synspunkter på veiledningen.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |