Sist oppdatert 12. mai 2006 av LISR
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
I. Læringsmål, litteratur, undervisning og studentenes forutsetninger
Om læringsmål og litteratur viser jeg til kursplanen. Peter Lødrup og Tone Sverdrup, Familieretten forkortes heretter Lødrup/Sverdrup, og Peter Lødrup, Arverett forkortes heretter Lødrup.
Kurset gir 12 studiepoeng og strekker seg over 8 ½ uker, fra innførings-/oversiktsforelesning til eksamen. Av obligatorisk undervisning skal studentene ha minst 75 % fremmøte til sammen på 4 storgruppesamlinger (inntil 30 studenter ledet av lærere ved fakultetet/eksterne lærere) á 2 t. med muntlig diskusjon av på forhånd gitte praktiske oppgaver; 5 arbeidsgruppemøter (inntil 10 studenter ledet av viderekomne studenter) á 2 t., og utskriving/kommentering av deler av på forhånd gitte praktiske oppgaver, som også drøftes på arbeidsgruppemøtene. I tillegg har studentene skrevet den såkalte obligatoriske kursoppgaven, som også er en praktikumsoppgave. Det er videre holdt 22 forelesningstimer med frivillig fremmøte (2 t. innføring familie/arv, 8 t. familie, 8 t. arv, 1 t. gjennomgang obligatorisk kursoppgave og 3 t. oppsummeringsforelesning/”spørretime”), der utvalgte emner behandles. Den samlete relevante undervisning(sbyrd)en er likevel større, da det i løpet av denne perioden gis også 4 t. forelesning i kurset JUS114 juridisk metode. Der er det bl.a. fokusert på særegenheter for metodespørsmål innenfor familie- og arverett. Studentene har videre i dette kurset deltatt på 1 arbeidsgruppe- og 1 storgruppesamling med prosedyreøvelse knyttet til et saksforhold som vedrører grensen livs- og dødsdisposisjoner og råderett under uskifte.
JUS112 er det andre ”rene” jusskurset for studenter som følger normal progresjon. Det første – forvaltningsrett I – starter sent i førstesemesteret, etter kurs i ex.phil. og ex. fac. Selv om eksamen holdes i slutten av mars, kan studentene derfor ikke regnes som å ha studert juss – herunder juridisk metode – i mer enn et (kort) semester. Etter tidlige studieordning tilsa normal progresjon at 1. avdelingseksamen kom etter 1,5 studieår (om vi regner med ex.phil.), og etter at flere andre fag var studert. Disse forskjeller må få betydning for bedømmelsen, se under III.
II. Materiell veiledning. Besvarelsenes innhold
Innledende presisering:
Veiledningen inneholder momenter/diskusjoner som kan være med i en drøftelse, og er skrevet relativt utførlig for å lette sensorenes arbeid med å sette seg inn i oppgaven og relevant stoff. Drøftelsene nedenfor må altså ikke oppfattes som en liste over poenger som må være med, heller ikke for å få A. Dette understrekes pga. ”Instruks om oppgåvegjeving og sensur for mastergraden” pkt. 1.4, der det bl.a. heter:
Sensorrettleiinga skal kort gjera greie for kva problemstillingar som det er rimeleg å vente at studentane tek opp. Vidare skal det gjerast greie for kva grunnlag kurset har gjeve for å svara på oppgåva. Så langt det er råd, bør det òg gjevast retningsliner for vurderinga.
Ein bør unngå at sensorrettleiinga inneheld ei utførleg framstilling av dei rettsspørsmåla som oppgåva reiser eller kan reise, og på det viset skapar eit urealistisk inntrykk av kva som kan krevjast av studentane.
Spørsmål 1: Har Peder krav på arv etter loven?
Lødrup s. 41, 44-45, 51. Reglene om arv etter loven er også nokså grundig gjennomgått på forelesninger. Videre inneholder en arbeidsgruppeoppgave et spørsmål som går på å ta stilling til hvem som arver der arvelater etterlater seg både barn, mor og søsken.
Peders potensielle krav på arv etter loven har sitt grunnlag i al. § 2 andre ledd andre setning. Paragrafen gjelder ifølge sine innledningsord bare der arvelater ikke har livsarving. Eli er som Kjell Inges datter nettopp livsarving og således arvelaters ”næraste slektsarving”, jf. § 1. Dette er et rent oppvarmings- og kontrollspørsmål, og den kandidat som ikke ser at Peder ikke har krav på arv etter loven, bør besvare resten av oppgaven meget godt for kunne passere.
Av de besvarelser jeg så langt har lest, er det kun en som enten ikke forstår spørsmålet eller hva arv etter loven er. Flere viser likevel ustøhet ved å tro at Peders potensielle krav må hjemles i § 3, eller ved å blande inn pliktdelsarv. Slike forhold vil vel gjennomgående trekke noe ned.
Spørsmål 2: Kan Peder kreve å overta aksjene til deres pålydende?
Lødrup s. 213 flg., særlig s. 222-223. Det er også forelest over temaet for hvilke disposisjoner testamentsreglene gjelder, og en storgruppesamling er viet løsning av oppgaver om grensen livs-/dødsdisposisjoner, riktignok slik at det er disposisjoner over fast eiendom som har stått sentralt.
Det oppstod forvirring hos enkelte, formidlet via studentrepresentanter i eksamenslokalene, på grunn av at det i oppgaveteksten er vist til bestemmelser i aksjeloven. Dette til tross for at disse bestemmelsene viser at aksjelovens regler på disse punkter er deklaratoriske, slik at disposisjonen sett isolert ut fra selskapsrettslige regler altså er i orden. Grunnen til henvisningene var da også å forebygge at noen skulle vurdere disposisjonens gyldighet ut fra slike regler. For å presisere, og ytterlige forebygge at noen likevel skulle misforstå hva som var problemstillingen (selv om studenter i familie- og arverett burde forstå at det ikke er å referere eller drøfte ut fra Aksjelovens bestemmelser eller avtalerettslige regler), ble følgende melding formidlet til eksamenslokalene ca. kl. 10.00: ”Vedrørende henvisning til Aksjeloven: Det går frem av § 4-19 (3) at bestemmelser i bl.a. § 4-21 (2) kan fravikes gjennom selskapets vedtekter, og det er det man har gjort i dette tilfellet”. Noen få har likevel ikke fått med seg dette. Av disse gir noen helt enkelt Peder medhold nettopp fordi § 4-21 (2) er fraveket, mens andre synes å mene at § 4-21 (2) er til hinder for vedtektene/forkjøpsrettsavtalen. Dette er selvsagt ikke meriterende. Likevel er det noe tvilsomt om det bør trekkes vesentlig for at man overhodet ikke har sett problemet og dermed ikke har prøvd å drøfte om avtalen fra Kjell Inges side var en dødsdisposisjon, til tross for partenes anførsler og opplysninger ellers i faktum. På den annen side vil jo dette svekke helhetsinntrykket, som er avgjørende, se nærmere under III. (Det skal legges til at disse bommertene forekommer først og fremst i besvarelser som er gjennomgående svake. Mange turnerer spørsmål 2 på skalaen godt til ikke uforsvarlig, sett i lys av at den konkrete problemstilling nok var litt krevende, men dermed også egnet til å skille ut de virkelig gode.)
Lovens utgangspunkter for vurderingen av om man står overfor en dødsdisposisjon som krever testaments form og ikke må stride mot reglene om livsarvingers pliktdel mv., er at arvelater bestemmer ”kva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr”, jf. al. § 48 første ledd. Se også §§ 53 og 35 for så vidt angår dødsgaver, som er ”meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død”. Da vi står overfor en avtale som etter sin ordlyd gir avtalepartene like rettigheter og plikter, kan det vel sies å ha formodningen mot seg at det kan være en dødsdisposisjon, men spørsmålet må vurderes konkret.
Dersom begge yter/skal yte etter arvelaters død, vil svaret kunne avhenge av arvelaters formål med disposisjonen, Lødrup s. 219 jf. s. 222-223. Peder synes å ha ønsket avtalen ut fra en rent forretningsmessig hensiktsmessighetsbetraktning, og ikke ut fra et ønske om å bli begunstiget. Onkelen synes å være kjent med bakgrunnen for Peders ønske, og det trekker vel i retning av at vi ikke har å gjøre med en disposisjon som er foretatt med tanke på å fordele sine etterlatenskaper. På den andre side er onkelens medvirkning utslag av et ønske om å ”hjelpe Peder”. Kanskje vil noen kandidater også hevde at dette er onkelens eneste motiv, jf. ”bare ville hjelpe Peder”. Poenget er i alle fall at det nok kan argumenteres for at disposisjonen fra onkelens side kan sies å inneholde et gaveelement ut fra hjelpehensikten. Mot dette kan det selvsagt innvendes at man ikke kan vite noe sikkert om (verdi)utviklingen i selskapet, slik at en forkjøpsrett til pålydende ikke med nødvendighet vil være en fordel for den som vil kjøpe. Videre vil jo ingen være tvunget til å avhende sine aksjer, og dermed få et eventuelt tap. Det vil nok derfor være vanskelig å argumentere godt for at disposisjonen fra onkelens side var gavepreget i rettslig forstand.
I og med at forkjøpsretten ble gjort gjeldende etter onkelens død, kan det tenkes at noen vil hevde at dette isolert sett taler for at onkelen rådet over etterlatenskaper/(under synsvinkelen gave) mente at disposisjonen skulle oppfylles etter hans død. Det synes ganske klart at et slikt argument ikke kan være holdbart. Etter vedtektene gjaldt forkjøpsretten ved enhver form for eierskifte. Selv om kandidatene på dette stadium ikke har lest kontraktsrett, må vi kunne forvente at de ser betydningen av vedtektsbestemmelsen i vår sammenheng: Forkjøpsretten skulle kunne gjøres gjeldende også ved eierskifte i live. Hver av avtalepartene ”risikerte” altså at den forpliktelse de tok på seg, kunne kreves oppfylt i levende live, selv om man i og for seg kunne forhindre at oppfyllelsestidspunktet inntrådte før sin død. Nok et argument mot dødsdisposisjon er at onkelen forlangte særeiebestemmelse for Peders aksjer, for å lette et mulig krav om forkjøpsrett til pålydende fra onkelens side. Det er i denne sammenheng uten betydning at Martes muligheter til å ”stikke kjepper i hjulene” ikke avhenger av formuesordningen (særeie/felleseie) – poenget her er at onkelen synes å ha vært av den oppfatning. (Derimot kunne hun kanskje ha skapt problemer om aksjene var i sameie, jf. under spm. 5).
Spørsmål 3: Dersom onkelen skulle ha opprettet testament for å gi Peder forkjøpsrett, måtte aksjene likevel ha ligget innenfor 1/3 av onkelens formue?
Lødrup s. 94, 105-107. Pliktdelsreglene – herunder beløpsgrensene – er også forholdsvis grundig behandlet under forelesninger, og det har også vært gitt spørsmål i en arbeidsgruppeoppgave om å råde kvalitativt over mer enn den testasjonsfrie del.
Elis innsigelse kan vanskelig forstås på annen måte enn at pliktdelsreglene vil være til hinder for disposisjonen. Al. § 29 annet ledd setter forbud mot å råde over pliktdelsarv uten ”særleg heimel”, første ledd første setning fastlegger pliktdelens størrelse til maksimalt 2/3 av arvelaters formue, mens andre setning begrenser den til 1 million per barn. For kandidater som er kjent med regelen om beløpsgrensen, og som forstår både forholdet mellom første ledd første og andre setning, og forholdet mellom første og annet ledd, bør spørsmålet ikke by på særlig tvil: Selv om aksjene verdsettes til 3 millioner, og derfor utgjør ½ av ”formuen til arvelataren”, kunne arvelater ha testamentert bort aksjene ”gratis” uhindret av pliktdelsreglene, da Eli ikke har krav på annet enn at boet inneholder verdier som utgjør 1 million. Da kan heller ikke en testamentarisk forkjøpsrett til pålydende (1/15 = 200 000) stride mot pliktdelsreglene.
Kandidater som overser beløpsgrensen, og altså anser pliktdelen for å utgjøre 2/3 også her, må trekkes for det. Hvordan svaret ellers skal bedømmes, vil avhenge av hvilke grenser de anser reglene for å sette: Forutsatt at vi her har å gjøre med en testamentarisk bestemt forkjøpsrett, kan det ikke være holdbart å hevde at aksjene kun var verdt pålydende, altså til sammen 200 000, og at arvelater derfor har holdt seg innenfor den testasjonsfrie del. Og selv om noen mener at Kjell Inge råder over 2 800 000 og ikke 3 000 000 ved å gi forkjøpsrett (noe som neppe er en korrekt betraktning, da det nok er aksjenes verdi og ikke verdien av testasjonen som må legges til grunn for vurderingen), må man komme til at testasjonen overskrider 1/3. Det er alminnelig lære at også kvalitative overskridelser som ikke har særskilt hjemmel, må settes til side som ugyldige, jf. bl.a. Rt. 1980 s. 1515 (1518). Riktignok kan denne lære kritiseres (og den har vært kritisert) i alle fall de lege ferenda, men det skulle ikke være noen foranledning for å ta opp dette spørsmålet. (Det måtte her hatt som forutsetning at Peder tilbød seg å løse ut aksjene for (minst) 1 million, dvs. differansen mellom 2/3 av formuen og den ”uberørte” del av denne.)
Spørsmål 4: Kan Marte kreve at ektepakten mellom henne og Peder settes til side på grunn av forhold ved vitnene? (Andre mulige ugyldighetsgrunner, herunder Ekteskapsloven § 46 annet ledd, skal ikke drøftes.)
Lødrup/Sverdrup s. 210-211, Lødrup s. 86-88. Krav til vitnene ved ektepakter er ikke gjennomgått under familierettsforelesningene. Derimot er krav til vitnene ved testamenter (dog f.o.f. § 61) gjennomgått under arverettsforelesningene, og reglene om testasjonshabilitet (al. § 62) som innholder tilsvarende formulering som al. § 52. Videre inneholder en arbeidsgruppeoppgave et spørsmål som handler om vitnehabilitet pga mulig tilknytning til tilgodesett organisasjon.
Så vel reglene om tilblivelsesmangler som ugyldighetsgrunner generelt ved avtaler mellom ektefeller, som reglene om lemping spesielt, faller utenfor læringsmål/kjernelitteratur. For å forebygge frustrasjoner/at noen bruker tid på å drøfte spørsmål der vi ikke forventer at de skal ha tilegnet seg relevante kunnskaper og innsikt, er det derfor sagt uttrykkelig at andre mulige ugyldighetsgrunner, herunder el. § 46 annet ledd, ikke skal drøftes.
Marte anfører to forhold; vitnenes beruselse og Truls sitt ansettelsesforhold.
Noen få kandidater har drøftet om Marte har godtatt vitnene. Det er e.m.m. unødvendig når det i faktum fremgår at ”[e]ktepakten ble … underskrevet i tråd med reglene i Ekteskapsloven § 54 første ledd”. At en slik drøftelse er med, bør vel likevel ikke i seg selv medføre trekk, men det går jo gjerne på bekostning av andre, mer sentrale spørsmål. At drøftelsen er med, vil normalt avsløre en usikkerhet mht. hva som er sentralt, eller skyldes at man er mer eller mindre blank/ustø på andre spørsmål. Det er da typisk i ellers svake besvarelser at spørsmålet tas opp.
Vitnenes beruselse: El. § 54 annet ledd krever at vitnene skal være ”ved full sans og samling”. Denne regelen bør kandidatene klare å finne, særlig pga at oppgaveteksten viser til § 54 første ledd. Vurderingen av svaret vil deretter avhenge av hvordan de tolker vilkåret, og hvordan de håndterer subsumsjonsspørsmålet: En naturlig forståelse av ordlyden – ”full sans og samling” – tilsier muligens at selv den minste beruselse vil være til hinder for at noen kan tjene som vitner. På den annen side vil – og bør? – kandidatene kanskje foreta en sammenligning med kravet til vitner til testamenter i al. § 52. Marte hevder jo at kravene til vitner må være de samme, riktignok direkte i tilknytning til anførselen om Truls sitt ansettelsesforhold. Ut fra argumentasjonen må det godtas både at kandidater legger til grunn at kravet til vitnene på dette punktet samsvarer, og at kravene i el. § 54 annet ledd er strengere.
Vilkåret ”ved full sans og samling” utdypes ikke i læreboken der det siteres, men der tilføyes ”sml. al. § 52”. I al. § 52 heter det bl.a. at vitner ikke må være ”i høg grad sjeleleg svekte”. Formuleringen ”ved full sans og samling” stammer fra Ekteskapslovutvalget, som uttalte at det var ”… i sterk tvil om den formulering som er gitt i arvelovens § 52 om at vitnene ikke må være ’sinnsjuke eller i høg grad hemma i sjeleleg utvikling eller i høg grad sjeleleg svekte’ er hensiktsmessig og i overensstemmelse med utviklingen innen psykiatrien. Utvalget foretrekker her ordene ”myndige og ved full sans og samling”. Det er et tradisjonelt begrep og som er bedre egnet til å beskrive de forhold kravet skal dekke, og som for øvrig også er brukt i arvelovens § 50”, NOU 1987: 30 s. 123. Denne forklaringen tilsier i likhet med forskjellene i formuleringene at det skal mindre til for ikke å være ”ved full sans og samling” enn for å være ”i høg grad sjeleleg svekte”. (Se Rt. 1975 s. 97 som et tilfelle der testator ble vurdert som ”i høg grad sjeleleg svekt” etter § 62 på grunn av beruselse. Særlig den inngående beskrivelsen av vitneobservasjoner mv. s. 100-102 tyder på at det skal en del til, selv når det er den mye viktigere tilstanden til den disponerende det gjelder, enn ”bare” vitnenes.) Likevel kalte departementet dette for å innføre ”lignende krav ved ektepakt som ved testament”, men ved ”en noe annen formulering”, Ot. prp. 28 (1990-91) s. 116.
Bakgrunnen for og hensynet bak regelen, som må antas å ligge i retning av at opprettelse av ektepakter er viktige disposisjoner som krever en viss grad av aktpågivenhet og verdighet, og at vitnene skal være i stand til å bedømme oppretternes tilstand mv., trekker vel også i retning av at beruselse hos vitnene kan føre til at ektepakten er ugyldig inngått. Det er jo også et poeng at man ikke behøver å bruke vitner som har inntatt alkohol. På den andre side er det ut fra faktum tvil om vitnene var beruset, også i medisinsk forstand, og i alle fall ut fra en ”folkelig” betraktning: Et par slurker vil for voksne normalt ikke medføre beruselse å snakke om, og i alle fall ikke beruselse i en slik grad at man ikke kan anses for å være ”ved full sans og samling”.
Truls sitt ansettelsesforhold: Der er ingen bestemmelser i ekteskapsloven som tilsvarer al. § 61 annet ledd, som lar visse former for vitners ansettelsesforhold mv., føre til at testasjoner blir ugyldige. Det kan derfor neppe være feil materielt sett å konstatere dette, for så å konkludere. Oppgaveteknisk sett er en slik fremgangsmåte håndtering av problemet likevel neppe den heldigste. Marte gjør tross alt gjeldende at kravene til vitner må være de samme som for testamenter. At Martes disposisjon ikke kan anses som en dødsdisposisjon, fører jo ikke til at vi uten videre kan se bort fra anførselen om at kravene til vitnene er de samme. Bakgrunnen for at vi fikk lovfestet i alle fall reglene i el. § 54 første ledd – det vi kanskje kan kalle formkravsreglene i snever forstand – var jo at man ville ha like regler med formkravsreglene for testamenter, NOU 1987: 30 s. 123, Lødrup/Sverdrup s. 209. Riktignok skyldtes det at ektepakter kunne inneholde dødsdisposisjoner, noe som ikke er tilfellet her, men det kan vel ikke være av betydning i seg selv. Det er likevel vanskelig å operere med regler tilsvarende al. § 61 annet ledd på ulovfestet grunnlag, selv om mangelen på en identisk bestemmelse i ekteskapsloven kan skyldes en forglemmelse. Det er neppe generelt behov for slike regler for ektepakter, og det vil også være en ”felle” for dem som lojalt har opprettet sin ektepakt i tråd med de bestemmelser som går frem av Ekteskapsloven.
Skulle kandidatene likevel vurdere hvorvidt al. § 61 annet ledd (evt. pr. analogi) kan føre frem, får vi håpe at de ser forskjellen på at Truls er ansatt i AS Supersild, og ikke hos Peder personlig. Selv en dominerende stilling i aksjeselskapet er ikke nok, jf. Rt. 2003 s. 198 (som det for øvrig ikke kan ventes at kandidatene skal ha kjennskap til). – Av dem som har gått inn på dette, har de fleste nærmest uten videre foretatt en identifikasjon mellom Peder og AS Supersild. Dette er selvsagt ikke meriterende, men bør heller ikke trekkes for. Spørsmålet er ikke behandlet på forelesninger eller i læreboken som er eldre enn nevnte dom, og som vi altså ikke kan forvente at studentene skal skaffe seg kjennskap til på egen hånd under et relativt kort kurs så tidlig i studiet.
Spørsmål 5: Er Marte sameier i aksjene for en halvpart?
Lødrup/Sverdrup s.128 flg., særlig s. 143-152. Reglene om sameie mellom ektefeller har også vært grundig behandlet på forelesninger, og spørsmål om sameie har vært en gjenganger i så vel arbeidsgruppe-, storgruppe- og den obligatoriske kursoppgaven.
Rettslig grunnlag for Martes krav er el. § 31 annet ledd, som kandidatene bør finne, og forankre sin drøftelse i. Reglene i § 31 annet (og tredje) ledd er imidlertid deklaratoriske, og viker altså for avtale. Aksjene er Peders særeie etter en ektepakt som kun omhandler aksjene. Når ektefeller avtaler særeie for bestemte eiendeler, må dette normalt også oppfattes som en avtale om eierforholdet, og da er vi utenfor de deklaratoriske reglene. Dette er ikke direkte påberopt, men det er selvsagt lov for den innsiktsfulle kandidat å ta dette opp. Kandidater som ser poenget, og kort og greit kommer frem til at Marte derfor ikke er sameier, bør honoreres for det. På den annen side bør man ikke honoreres for å gå direkte videre til neste spørsmål, da oppgaveteksten klart legger opp til at partenes anførsler må drøftes (noe som da mest elegant gjøres ved en subsidiær drøftelse).
Til tross for presiseringen i spørsmål 4, drøfter enkelte i spørsmål 5 hvorvidt ektepakten kan settes til side etter § 46 annet ledd. Da har de gjerne ikke bare misforstått spørsmålet, men også sentral familierett: Tilnærmingsmåten avslører her normalt at kandidatene ikke ser forskjell på hhv. særeie og eneeie, og felleseie og sameie. Dette tilsier relativt kraftig trekk.
Hovedproblemstillingen blir om aksjene er ervervet av begge ektefellene. Det er klart at ikke bare den andre, men også den første aksjeposten på 50 % av aksjene i selskapet, erverves etter at ekteskapet er inngått, men det er ikke nok til at den kan anses ervervet av begge. Det er videre klart at det er Peders halvdel av ”Havsølv” som brukes til å erverve aksjeposten. Båten ble i sin tid kjøpt for penger som Peder hadde spart opp. At Peder i oppsparingsperioden hadde et godt øye til sin fremtidige kone Marte, fører selvsagt ikke til at Marte har vært delaktig i erverv av inntektene, oppsparingen av dem eller kjøpet av båten. Sagt med andre ord har Peder stått for det direkte bidraget til anskaffelsen av de første 50 %.
Spørsmålet må bli om Marte har ytt et relevant indirekte bidrag. Her kan kandidatene komme velberget i mål med både en relativt omfattende og en relativt kort drøftelse. Klarer kandidaten å slå raskt ned på det sentrale (”eiendeler som har tjent til felles personlig bruk”, jf. nedenfor), kan drøftelsen bli kort. Kandidaten bør honoreres for det, i alle fall dersom dette følges opp av (nok) en subsidiær drøftelse, der dette vilkåret forutsettes innfridd. Mangler en slik subsidiær drøftelse, må en slik håndtering av problemet trolig ha til følge en mer omfattende drøftelse av spørsmål 6. Kandidater som velger en mer omfattende drøftelse her under spørsmål 5, kan nok derimot i større grad under 6 henvise til drøftelsen under 5.
For at et indirekte bidrag skal kunne anses som et relevant ervervsgrunnlag, kreves at ervervet må ha karakter av å være et felles anliggende/prosjekt for partene, Lødrup/Sverdrup s. 145-146. At Peders navn står i stiftelsesprotokollen, og at han er registrert som aksjeeier (i et verdipapirregister?), taler for at vi ikke har å gjøre med et felles prosjekt. Rettssetningen om at formalia ikke nødvendigvis er avgjørende, gjelder riktignok også her, men i dette tilfellet synes de å uttrykke realiteter: Selskapet driver med sildefiske, som alltid har vært Peders næringsvei, det er opprettet på hans initiativ, tilsynelatende for å øke inntektene (”god forretningssans”). Ingen opplysninger tyder på at opprettelsen av selskapet har vært gjenstand for diskusjoner mellom ham og Marte. Videre må faktum oppfattes slik at hans ekstraordinære innsats mht opparbeidelse av selskapet er udiskutabel.
Den andre aksjeposten erverves gjennom et lånefinansiert kjøp til kr. 1 000 000. Heller ikke ved denne korsvei tyder noe på at ektefellene diskuterer ervervet, som altså også synes å mangle karakteren av felles prosjekt. Selv om Peder nedbetaler lånet ved sine inntekter, tilsier dette i utgangspunktet at også aksjepost nr. 2 er Peders eneeie.
Martes eventuelt relevante bidrag er som nevnt av indirekte karakter. Det dreier seg i første rekke om en innsats i hjemmet utover det vanlige, og betydningen av denne må forankres i § 31 tredje ledd. Det er neppe diskutabelt at hennes innsats har vært en forutsetning for Peders store innsats for selskapet, i og med at hennes innsats har fritatt ham for hans del av oppgavene med hus, hjem og barn, og dermed frigjort tid for å opparbeide selskapet. Selv om det ikke går klart frem av ordlyden, må det vel også kunne sies at det ligger betraktninger om å oppnå konkret rimelighet til grunn for bestemmelsen. Sagt med andre ord kan det tale for sameie at det vil virke urimelig om ikke Marte, som må sies å ha hatt det slitsomt ut over det vanlige som hjemmeværende, og under til tider stramme økonomiske rammer, ikke skal få del i verdiene. Kandidatene bør her likevel se at bestemmelsen kun tillegger innsats i hjemmet betydning ”[v]ed vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk”. Aksjer i et næringsdrivende foretak faller utenfor. Det synes heller ikke å være grunnlag for å bruke bestemmelsen analogisk utenfor sitt område. Det vil i tilfelle være en ”snikutvidelse” av et anvendelsesområde som har fått sin utforming gjennom uttrykkelig vurdering av tre ”lovgiverinstanser”, inklusive Stortingets Justiskomite. Se også Lødrup/Sverdrup s. 144: ”Formuleringen vil i praksis omfatte alle eiendeler som har vært knyttet til annet enn ektefellenes yrkesaktive liv”, og lengre nede på samme side/s. 145. Etter dette synes det klart at innsats i hjemmet ikke kan være relevant alene, men ”… hjemmearbeid kan tillegges vekt ved siden av andre bidrag til anskaffelsen også for næringseiendom”, i alle fall dersom den ”er knyttet til familiefellesskapet”.
En del kandidater ser begrensingen som ligger i ”felles personlig bruk”, men overraskende mange tar feil, eller prøver å ”argumentere seg rundt” dette – vanligvis uten nevneverdig hell. Noen påberoper seg rimelighetshensyn, noe som indikerer at de ikke helt har forstått betydningen av og sammenhengen med § 73.
Marte må videre anses for å anføre betaling av forbruksutgifter som relevant ervervsgrunnlag, noe som riktignok kommer frem indirekte gjennom Peders innsigelser. Også dette kan være et ervervsgrunnlag, se nærmere Lødrup/Sverdrup s. 143, men ”[d]et fremgår av rettspraksis at det i hovedsak er de samme eiendeler som kan erverves med grunnlag i betaling av forbruksutgifter”, s. 145.
Spørsmål 6: Kan Marte kreve vederlag for sin innsats?
Lødrup/Sverdrup s. 293-296. Vederlag ved særeie er også nevnt under forelesninger, uten at temaet er inngående behandlet. Videre berøres el. § 73 i alle fall i ett spørsmål i en arbeidsgruppeoppgave.
Rettslig grunnlag for Martes krav er altså el. § 73. Spørsmålet er for det første om Marte ”i vesentlig grad” har ”medvirket” til å ”øke midler” som er Peders særeie, dvs. aksjenes verdi, og om det i tilfelle har skjedd ”gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte”. Hennes innsats kan i alle fall karakteriseres som bidrag til familiens underhold. Så vel arbeid i hjemmet som betaling av forbruksutgifter er relevant her, jf. forutsetningsvis § 38 første ledd.
Om kandidatene velger å vurdere om – og skulle komme til – at bidraget også kan anses som ”arbeid” i bestemmelsens forstand, eller medvirkning som har skjedd ”på annen måte”, kan ikke det anses som feil. En annen sak er at vi med ”arbeid” muligens må forstå direkte verdiskapende/økende arbeid, som f eks rehabiliteringsarbeider, og at vi med ”på annen måte” (som jo etter sin ordlyd kan omfatte nærmest hva som helst) først og fremst må forstå mer direkte tilskudd av penger og lignende.
Det kan neppe være tvilsomt at Martes innsats her er relevant, jf. foran under spm. 5. Imidlertid må det vurderes om det er riktig som Peder påstår, at Martes medvirkning til opprettelse av ektepakten må anses som en gave fra hennes side. Dersom vi har for oss en gave, vil krav på vederlag normalt være avskåret, Lødrup/Sverdrup s. 294/NOU 1987: 30 s. 145. Ektepakt er videre formriktig opprettet, slik at en eventuell gave ikke kan kreves tilbake som ugyldig. Det synes imidlertid ganske klart ut fra hva faktum forteller oss om forholdene rundt opprettelsen av ektepakten at Marte ikke hadde til hensikt å gi Peder en gave. Det er jo for så vidt også et poeng som Marte er inne på; at disposisjonen ikke overførte eiendomsrett fra henne til Peder, med mindre hun allerede ved ektepaktens opprettelse skulle anses for å være medeier. Ergo står vi ikke overfor en gave slik begrepet vanligvis forstås i rettslige sammenhenger.
Mange kandidater kommer sikkert til å peke på at § 73 er en ”kan”-bestemmelse, men det betyr selvsagt ikke at tilkjennelse av vederlag skal være overlatt til den enkelte rettsanvenders subjektive skjønn. Bestemmelsen må trolig forstås slik at dersom vilkårene er innfridde, skal vederlag tilstås (når det kreves), såfremt dette ikke må anses som urimelig (vurdert ut fra objektiverte kriterier). Jeg kan ikke se tungtveiende grunner som skulle tilsi at Marte ikke skulle gis medhold i sitt krav.
Spørsmål 7: Kan Marte kreve vederlag for hvordan aksjene etter Kjell Inge ble ervervet?
Lødrup/Sverdrup s. 283-287. Det har ikke vært gitt oppgaver som berører denne vederlagsregelen.
Rettslig grunnlag for kravet er el. § 63, første ledd første setning. Vurderingstemaet er etter ordlyden ganske enkelt: Dersom Peder har brukt ”felleseiemidler” til å ”øke verdien av midler som er særeie”, så har Marte krav på vederlag. Riktignok kan man tenke seg tilfeller der vurderingene må være mer sammensatte enn ordlyden gir uttrykk for, men i dette tilfellet synes saken relativt grei: Dersom inntektene må anses som ”felleseiemidler”, og dersom erverv av aksjer som pga utformingen av en tidligere inngått ektepakt blir særeie, kan anses for å være å ”øke verdien av midler som er særeie”, har Marte krav på vederlag.
Noen avslører her samme misforståelse som andre gjør under spm. 5: Fordi det settes likhetstegn mellom felleseie og sameie, forstås gjerne ikke spørsmål 7, selv om man finner § 63 (1) ledd. Dermed forstås heller ikke innholdet av regelen, noe som vises ved at man om Marte er medeier i Peders lønnsinntekter, i stedet for å drøfte om hun har krav på vederlag.
For å ta det siste først: Vilkåret må nok anses som oppfylt. Vi godtar at ektefeller kan avtale at midler som ennå ikke er ervervet, skal kunne bli den enes særeie nærmest etter dennes forgodtbefinnende. Dermed åpner vi for muligheten til at ektefellen gjennom ensidige posteringer omplasserer midler fra felleseie til særeie. Dette kan bare aksepteres fordi vi har en regel som § 63, første ledd første setning, som gir oss det nødvendige instrument til å motvirke urimelighet som følger av at denne muligheten utnyttes.
Spørsmålet er så om løpende inntekter kan anses som felleseiemidler. Dette var før ansett som tvilsomt, bl.a. fordi bestemmelsens forløper var utformet annerledes, men synes nå å være alminnelig akseptert – i alle fall er det lærebokens standpunkt på s. 284. Peders innsigelse om at han kunne råde over sine inntekter som han ville, jf. § 31 første ledd, må tas opp, men i alle fall kandidater i øvre karaktersjikt vil se at den ikke kan føre frem. Peder innvender imidlertid også at inntektene var hans særeiemidler, da de var å anse som avkastning fra selskapet, jf. el. § 49. For standpunktet kan det kanskje anføres at det i noen grad er tilfeldig hva som tas ut som arbeidsinntekter, og hva som eventuelt tas ut som aksjeutbytte. I dette tilfellet synes det imidlertid i liten grad å være tatt ut aksjeutbytte, og det skyldes en bevisst strategi om å pløye mest mulig overskudd tilbake i selskapet. Dessuten må det være et avgjørende synspunkt for grensedragningen – som vi riktignok neppe kan forvente at studenter på 1. studieår ser – at man må ta konsekvensen av det valg som er truffet, når inntektene først tas ut som lønn for daglig leder. Og uten at det egentlig er å spekulere i fakta etter min mening, må det også kunne forutsettes at Peder i rollen som daglig leder har en mer eller mindre formalisert arbeidsavtale med sin arbeidsgiver ”Supersild AS”. Hovedpoenget her blir at det som i denne sammenhengen er ”tilfeldig”, er at Peders arbeidsgiver er et aksjeselskap der han er eneste aksjeeier, og at aksjene er hans særeie. Lønnen er like fullt hans arbeidsinntekter, som i mangel av ektepakt (typisk om fullstendig særeie) må anses som felleseiemidler.
III. Om bedømmelsen
Veiledningen er skrevet før eksamen, og derfor uten erfaring fra sensuren mht. hva som har falt lett, bydd på vansker, om visse misforståelser er utbredt osv. Selv om et par av spørsmålene (1, 3) kan virke enkle, og selv om ingen av spørsmålene i mine øyne gir rom for alvorlig tvil mht. konklusjonene, tror jeg likevel at oppgaven samlet sett er relativt krevende og ganske omfattende. Dersom dette er en riktig antakelse, bør vi se med milde øyne på ufullstendigheter og lignende som skyldes tidsnød. I tillegg til dette og parametere som fremgår under II, og at vurderingen må skje på bakgrunn av studentenes læremessige forutsetninger, jf. under I, kan dessuten følgende punkter nevnes mht vurderingen:
Utgangspunkt for karaktersettingen kan tas i de generelle beskrivelser i ”Utfyllende retningslinjer for karakterfastsettelse i juridiske fag” (vedlagt), forutsatt at man legger en meget vid forståelse til grunn for uttrykk som ”fremragende”, ”svært god” og ”meget god”. Spørsmål 1 bør ikke by på vansker, og bom her kan som sagt være en god indikator for ikke bestått (F), likevel slik at resten av besvarelsen vil være avgjørende. Det samme kan sies dersom kandidatene har problemer med å finne flere av de rettslige grunnlagene under spørsmålene 3 – 7 (med et mulig forbehold for 7), for i så fall vil vel gjerne drøftelsens kvalitet også være preget av mangelen. Særlig dersom kandidaten ikke ser § 31 annet ledd, eller ikke makter å formidle at hun har kjennskap til regelens innhold, ligger hun tynt an. Også under spørsmål 2 kan det nok være en fordel å se lovens bestemmelser, som om ikke annet kan gi hjelp i arbeidet med å formulere relevante problemstillinger. Det må likevel helt klart aksepteres om man ikke knytter problemstillingene til ordlyden.
De fleste synes å ha funnet de fleste problemstillinger, og de mest sentrale rettslige grunnlag. Da er det vanskelig å misforstå så mye/få så lite ut av oppgaveteksten at det blir stryk. Se også beskrivelsen nedenfor, som synes å ha truffet ganske godt med hensyn til å skille mellom de ulike karaktertrinn.
Som vanlig gjelder at står vi overfor spørsmål som krever mer enn ren lovregelfinning og enkel subsumsjon, bør vi ikke legge (særlig) vekt på om kandidatens vurderinger er annerledes enn de som gis til kjenne i veiledningen. I slike tilfeller er det kandidatenes evne til å se og stille rettslige problemer, og få til balanserte og poengterte drøftelser, som bør stå sentralt på dette trinnet av studiet. A-kandidater vil typisk finne de relevante rettslige grunnlag, formulere presise problemstillinger der lovbestemmelsers relevante/springende vilkår gjerne integreres, og drøfte balansert og nyansert ved bruk av anførslene i faktum. Det bør likevel være mulig å få A selv om disse ideale kravene ikke innfris gjennomgående. For B-kandidaten må vi forlange en stort sett ryddig besvarelse som har med de fleste sentrale problemer, og drøfter disse balansert, om enn ikke alltid like poengtert og presist som A-kandidaten – kanskje er også enkelte av drøftelsene noe knappe. Viser en kandidat som etter dette ligger an til B på et eller flere punkter for eksempel en orientering i rettsstoff og/eller modenhet/innsikt i de aktuelle rettsspørsmålene utover det vanlige, bør A absolutt vurderes – og tilsvarende ”opprykk” kan man tenke seg for de øvrige trinn på karakterskalaen. C-kandidaten klarer seg brukbart gjennom de fleste av oppgavens ulike deler, i den forstand at grunnlag finnes og drøftes, men gjerne slik at problemstillingene er mindre gode, og flere av drøftelsene ubalanserte og relativt knappe. D-kandidaten klarer å dokumentere at noen kunnskaper om oppgavens temaer sitter, men legger gjerne også for dagen ”huller”, og har gjennomgående svake problemformuleringer/tynne drøftelser. E-kandidaten er den som man vurderer seriøst å stryke, men som redder seg i land ved å vise en viss oversikt/evne til å orientere seg i regelverket, og ser i alle fall noen problemstillinger, men har et generelt lavt nivå av innsikt og materielle kunnskaper og sliter gjerne i tillegg med å formidle det fremstillingen tross alt indikerer at kandidaten har fått med seg.
Disse beskrivelsene må kanskje justeres, dersom en karaktergivning basert på dem skulle vise at vi ligger an til et markert avvik fra en normalfordeling basert på gausskurven. I denne sammenheng kan nevnes at ca. ¼ av kandidatene må antas å være studenter som tar eksamen om igjen, dels tidligere ”strykere”, men fortrinnsvis studenter som vil forbedre karakteren. Basert på erfaringene fra vinterens eksamen i forvaltningsrett I, er det likevel ikke grunn til å tro at dette skal gjøre utslag på fordelingen: Både gjentaks- og ordinære kursstudenter lå innenfor denne, med unntak av karakteren E, der begge gruppene hadde en lavere andel en gausskurven skulle tilsi.
På bakgrunn av den obligatoriske kursoppgaven, nevner jeg avslutningsvis at det er (minst) like dekkende å vise til en lovbestemmelses ”avsnitt” og ”setning” i stedet for ”ledd” og ”punktum”, i tråd med Lovstrukturutvalgets anbefalinger i NOU 1992: 32 s. 84.
|
Sist oppdatert 12. mai 2006 av LISR Kommentarer til denne siden. |