Sist oppdatert 11. oktober 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
I. Læringsmål, litteratur, undervisning og studentenes forutsetninger
Om læringsmål og kjernelitteratur viser jeg til vedlagte studieplan. Peter Lødrup og Tone Sverdrup, Familieretten forkortes heretter Lødrup/Sverdrup, og Peter Lødrup, Arverett forkortes heretter Lødrup.
Kurset gir 12 studiepoeng og varte i år i 8 uker (inkl. maifridager og pinse). Av obligatorisk undervisning skal studentene ha minst 75 % fremmøte til sammen på 4 storgruppesamlinger (inntil 30 studenter ledet av lærere ved fakultetet/eksterne lærere) á 2 t. med muntlig diskusjon av på forhånd gitte praktiske oppgaver; 5 arbeidsgruppemøter (inntil 10 studenter ledet av viderekomne studenter) á 2 t., og utskriving/kommentering av deler av på forhånd gitte praktiske oppgaver, som også drøftes på arbeidsgruppemøtene. I tillegg har studentene skrevet den obligatoriske kursoppgaven, som også er en praktikumsoppgave. Det er videre holdt 22 forelesningstimer med frivillig fremmøte (2 t. innføring familie/arv, 8 t. familie, 8 t. arv, 1 t. gjennomgang obligatorisk kursoppgave og 3 t. oppsummeringsforelesning/”spørretime”), der utvalgte emner behandles. Alle regler oppgaven aktualiserer, er gjennomgått på forelesninger, og de viktigste har også vært jobbet med på arbeidsgrupper/storgrupper/obligatorisk kursoppgave.
I år har ikke undervisning i kurset JUS114 juridisk metode ”kilt seg inn” i vår kursperiode, men ble avholdt i en ”blokk” før JUS113 kontraktsrett I. Nytt av i år er ellers at JUS112 går etter JUS113, noe som bl.a. skulle tilsi at vi kan forvente en noe større forståelse hva angår avtaler ol. som grunnlag også for rettigheter/plikter av arve- og familierettslig karakter. Dessuten kan en viss modningseffekt følge av at studentene på det tidspunkt eksamen avholdes, har studert ”rene” jussfag noe lenger enn tidligere semestre (dvs. fra senhøst 2006, da JUS111 forvaltningsrett I startet).
II. Materiell veiledning. Besvarelsenes innhold
Innledende presisering:
Veiledningen inneholder momenter/diskusjoner som kan være med i en drøftelse, og er stedvis skrevet relativt utførlig for å lette sensorenes arbeid med å sette seg inn i oppgaven og relevant stoff. Drøftelsene nedenfor må altså ikke oppfattes som en liste over poenger som må være med, heller ikke for å få A. Dette understrekes pga. ”Instruks om oppgåvegjeving og sensur for mastergraden” pkt. 1.4, der det bl.a. heter:
Sensorrettleiinga skal kort gjera greie for kva problemstillingar som det er rimeleg å vente at studentane tek opp. Vidare skal det gjerast greie for kva grunnlag kurset har gjeve for å svara på oppgåva. Så langt det er råd, bør det òg gjevast retningsliner for vurderinga.
Ein bør unngå at sensorrettleiinga inneheld ei utførleg framstilling av dei rettsspørsmåla som oppgåva reiser eller kan reise, og på det viset skapar eit urealistisk inntrykk av kva som kan krevjast av studentane.
Spørsmål 1: Er Peder ansvarlig for gjelden overfor Hypertrend?
Lødrup/Sverdrup s. 155-160.
Rettslig grunnlag er el. § 41 – andre grunnlag synes ikke aktuelle. Studentene vil gjerne starte med hovedregelen i § 40, og vise til at § 41 er en slik ”særskilt hjemmel”. Problemet er todelt: Går kjøp av spisestuemøblement til 30.000 inn under et av bestemmelsens alternativer? Om kjøpet kan anses som en ”vanlig avtale om det daglige husholdet” er nærliggende å drøfte. For det andre (evt. subsidiært): Omfattes i så fall kredittkortkjøp av denne typen?
Mht. om kjøp av møblement går inn under regelen, vil noen studenter kanskje huske at iht Lødrup/Sverdrup s. 158 er bl.a. møbler omfattet. P.d.a.s. heter det i NOU 1987: 30 s. 111 sp. 2 at ”Uttrykket det ”daglige” hushold er brukt for å avgrense mot engangsanskaffelser f.eks. av varige forbruksgoder som dypfryser eller stuemøblement”. Studentene kan ikke forventes å ha kjennskap til NOU-utsagnet, men noen vil kanskje vurdere om kjøp av et helt spisestuemøblement er vanlig, om prisen er for høy til at avtalen kan anses vanlig osv. Jeg er tilbøyelig til å anta at alminnelige møbler må falle innunder regelen, i alle fall for par med ”alminnelig” økonomi. Verken beløpets størrelse eller det å kjøpe helt fremfor stykkevis og delt, kan e.m.m. føre til at avtalen faller utenfor, til tross for NOU-utsagnet. For som det også heter (l.c.): ”Utvalget vil peke på at loven er formulert som en rettslig standard. Omfanget av representasjonsretten vil derved over tid kunne bli noe endret som følge av endringer i den økonomiske utvikling. For øvrig bør de kvalitative og kvantitative grenser for representasjonsretten fastlegges gjennom rettspraksis og teori”. Jf. også Ot.prp. nr. 28 (1990-91) s. 109. Om avtalen er ”vanlig”, må altså vurderes i lys av disse ektefellenes økonomiske stilling. Den vet vi ikke mye om, utover at de gjennomgående klarer å møte sine forpliktelser i form av boliglån, husleie o.a. En økning på månedlige forpliktelser på 2500 over et år, burde være overkommelig, særlig i lys av at inntektene ga rom for ”fornøyelser med mer”.
Om kredittkortkjøp av denne typen omfattes av regelen, se Lødrup/Sverdrup s. 159 (jf. NOU 1987: 30 s. 111 sp. 2). Jeg vil tro at kort knyttet til en møbelkjede bør komme i samme stilling som kort knyttet til ”vedkommende forretning”. For kjøp ved slike kort er det ganske stor sannsynlighet for at kreditten gjelder anskaffelser som faller inn under lovens vilkår, til forskjell fra pengebruk muliggjort ved avtaler om banklån, alminnelig kredittkort og lignende.
Spørsmål 2: Er ektepakten av 1983 gyldig?
Lødrup/Sverdrup s. 208-213, 180-182, Lødrup s. 348.
Første innsigelse: Manglende tinglysing – fører ikke frem, jf. el. § 54 første jf. tredje ledd. Tinglysing gir ektepakter som overfører formue rettsvern, jf. el. § 55, men er ikke et gyldighetsvilkår etter norsk rett. Ektepakten av 1983 overfører for øvrig ikke formue, men handler kun om formuesordningen.
Andre innsigelse: Innholdsmessig mangel: Avtalen må forstås slik at retten til å sitte i uskifte med den andres særeie bare skal gjelde dersom Peder dør først, og en slik ordning er tillatt, jf. el. § 43, fjerde ledd.
Tredje innsigelse: Karis søster kunne ikke være vitne. Fører ikke frem, jf. el. § 54 annet ledd, som er den eneste bestemmelsen som stiller krav til vitner til ektepakt. Til forskjell fra al. § 61 første ledd andre setning, om vitner til testamenter, er ikke søskenforhold (til den som tilgodeses) inhabilitetsgrunn.
Fjerde innsigelse: Karis søster var ikke til stede ved undertegnelsen. Fører e.m.m. heller ikke frem – men denne avvisningen er neppe like opplagt som de foregående. El. § 54 krever at vitnene skal være til stede sammen når ektefellene underskriver, eller – om ektefellene alt har underskrevet – når de vedkjenner seg sin underskrift. Det er dette siste alternativet som er aktuelt her, og det er vel det eneste som kan være tvilsomt mht om de formelle krav til fremgangsmåten ved opprettelsen ble fulgt. Faktum må oppfattes slik at naboen fortsatt er til stede. At han var til stede da ektefellene underskrev, er selvsagt ikke til hinder for at han også kan være til stede når ektefellene senere vedkjenner seg sin underskrift, og slik bidrar til å oppfylle kravet om at vitnene skal være til stede sammen. Spørsmålet er om ektefellene kan sies å ha vedkjent seg sine underskrifter. Dette sier oppgaven ikke noe uttrykkelig om, men det ligger nær å tolke selve situasjonen slik at det i alle fall skjer en stilltiende vedkjennelse. Det er godtatt hva angår formkrav til testamenter Rt. 1991 s. 48 (51), omtalt under arverettsforelesninger og i Lødrup s. 80 (petit). Formkravene til EP er ment å tilsvare formkravene til testamenter, se NOU 1987: 30 s. 123 ot.prp. 28 (1990-91) s. 115, Lødrup/Sverdrup s. 209. Uten å gå inn på diskusjonen om mulige forskjeller, tilsier vel dette at de bør tolkes på samme måte på de punkter der de utvillsomt er parallelle.
Spørsmål 3: Hvis ja på spørsmål 2, gir erklæringen fra 2007 Peder rett til å sitte i uskifte? Har han i tilfelle rett til å overta hele Karis formue i uskifte?
For ordens skyld presiseres at verken problemstillingen eller Rt. 1985 s. 1291 er eksplisitt behandlet under de ordinære arverettsforelesninger. Under spørretimen 12.juni ble imidlertid spørsmålet om en ektefelle ved testament kan gi den andre rett til å sitte i uskifte med særeie, besvart mer generelt.
I utgangspunktet beror rett til å sitte i uskifte med særeie på en disposisjon som krever ektepakt, jf. el. § 43 første ledd, der det imidlertid heter at ”ektefeller kan ved ektepakt avtale …”. Spørsmålet er om en ektefelle alene kan bestemme at den andre skal ha en slik rett. Svaret på det må trolig bli ja, da en regel som synes å gi slik kompetanse finnes (mal)plassert blant formreglene i § 54, nærmere bestemt 1. ledd, 4. setning. For at Peders medvirkning ikke skal være nødvendig, er vilkåret at ektepakten ”bare er til fordel” for ham. Uttrykket tar nok typisk sikte på gaver, altså overføring av formue, jf. § 50. (Om bakgrunnen for regelen se NOU 1987: 30 s. 123, Lødrup/Sverdrup s. 210.) Det er likevel neppe en holdbar innvending/et grunnlag for innskrenkende tolking at disposisjonen her ikke dreier seg om en gave (i alle fall ikke i nevnte forstand).
Lødrup s. 347 (petit) hevder at ”Hvor det ikke er livsarvinger etter avdøde, er det selvsagt ikke noe i veien for at arvelateren ved testament gir sin ektefelle rett til å sitte med særeiet uskiftet”. Jeg tviler på at særlig mange har bitt seg merke i utsagnet, men i så fall er det en fare for at man tolker det antitetisk, og mener at dette ikke kan gjøres der arvelater har livsarvinger, selv om man skulle ha disse sammen med gjenlevende ektefelle. Utgangspunktet er som sagt at en ektefelle ensidig kan bestemme dette, og så langt formkravene til ektepakter og testamenter er like, må det være uten rettslig betydning hva vi kaller disposisjonen, se i samme retning Lødrup s. 56-57 (petit).
Spørsmålet er så om det forhold at Marte foretok disposisjonen på sitt dødsleie, betyr at reglene om testamenter, nærmere bestemt pliktdel, fører til at den ikke kan legges til grunn. (Forholdet til formkravene er ikke uttrykkelig anført og skulle uansett være greit, jf. al. § 49 første ledd, og foran under spm. 2.) Spørsmålet er berørt i Lødrup/Sverdrup s. 184 (petit) og s. 206, og Lødrup s. 56-57 (petit), 102 og 114 (se også nedenfor). Det forhold at disposisjonen ble foretatt på hennes dødsleie, skulle ikke sette den i en annen stilling. Også der en ektefelle som ikke er på sitt dødsleie gir den annen en rett til å sitte i uskifte med særeie, kan man i og for seg si at det rådes over det man etterlater seg når man dør, sml. al. § 48 første ledd. Det er likevel ikke nok til at disposisjonen må klassifiseres som testamentarisk (dødsdisp.): Disposisjoner om ektefellers formuesordning må trolig anses som en særskilt type disposisjoner, særskilt regulert i el. kap. 9, som generelt ikke regnes ikke som testasjoner, selv om den som her bare kan få virkning etter ektefellens død. Grunnen er at de er av eller er betinget av disposisjoner av familierettslig, og ikke arverettslig, karakter. Rt. 1985 s. 1291 (1295) støtter opp om dette synet. Der hadde ektefellene på mannens dødsleie inngått en ektepakt som omgjorde en bolig som ved tidligere ektepakt var gjort til hans særeie, ”tilbake” til felleseie. Martes disposisjon må sies å være mindre inngripende sett fra hennes livsarvingers ståsted. Reglene om testamenter, herunder pliktdelsreglene, kommer trolig bare til anvendelse dersom disposisjonen (også) inneholder en gave (formuesoverføring) som ikke er oppfylt/er uten nevneverdig realitet eller oppfylt på arvelaters dødsleie, jf. al. § 35, se i denne retning Rt. 1985 s. 1291 (1294), og det er altså ikke tilfellet her.
Rt. 1985 s. 1291 (1294-1295): ”Lagmannsretten er imidlertid kommet til at ektepakten i sitt innhold representerte en gave gitt av C på dødsleiet, og at den derfor var ugyldig så langt den kom i strid med livsarvingens krav på pliktdel, jfr. arveloven § 35. I dette er jeg ikke enig. Det er her tale om en ektepakt som omgjør særeie til felleseie. Dette er det en alminnelig adgang til å gjøre under ekteskapet, jfr. ektefelleloven § 26. Jeg bemerker at kreditorenes dekningsadgang ikke berøres av en slik disposisjon, idet vedkommendes tidligere særeie vil høre til hans rådighetsdel i felleseiet. … Verken i ordlyden i § 26 eller i de lovforarbeider som ligger til grunn for de forskjellige bestemmelser som er inntatt i § 26, er det kommet til uttrykk at adgangen til å omgjøre særeiet til felleseie ved ektepakt, skulle begrenses av livsarvingers krav på pliktdelsarv. Jeg viser særlig til uttalelser på side 13 første spalte i Ot. prp. nr. 14-1937 som ligger til grunn for § 26 annet ledd. Det kan heller ikke ses å være grunnlag for at dette skulle gjelde for det tilfelle at ektepakten inngås når den ene ektefelle ligger på dødsleiet. Det er nok så at ved skiftebehandlingen vil en omgjøring fra særeie til felleseie etter omstendighetene kunne få tilsvarende økonomisk virkning for livsarvingen som om eiendom var overført fra den ene ektefelle til den annen ved gave. Og slike disposisjoner vil undertiden kunne ramme livsarvinger på en lite rimelig måte. Men dette er en følge av den adgang til å omgjøre særeie til felleseie som lovgiveren med åpne øyne har innført med særlig sikte på å sikre gjenlevende ektefelles stilling. Avtaleloven § 36 finner jeg vanskelig kan ramme - direkte eller analogisk - en slik ren familierettslig avtaleordning som ektepakten innebærer.”
Det er meg bekjent ikke noe i ekteskapsloven eller dens forarbeider som tilsier endringer i rettstilstanden på dette punkt.
Det foranstående er likevel ikke det eneste ”gyldige” resonnementet. I Lødrup s. 114 ses de relevante bestemmelser i el. kap. 9 som gir rett til å inngå ektepakter om formuesordningen som får virkning etter en ektefelles død, som ”særleg heimel” til å råde over pliktdelsarv, jf. al. § 29 annet ledd, og altså som dødsdisposisjoner. Vi må derfor regne med at de fleste studenter vurderer spørsmålet i et slikt lys, selv om synsmåten e.m.m. står i en viss motstrid med op. cit. s. 102. Dersom disposisjonen først anses å være av en slik art at pliktdelsvernet ”operasjonaliseres”, er det på det rene at Marte har rådet over barnas pliktdel ved at hun traff en bestemmelse som gjaldt hele hennes formue, og altså må ha hjemmel til det. Det har hun jo forutsetningsvis, jf. foran, uavhengig av om det er mest dekkende å oppfatte ektepakter om formuesordningen som disposisjoner som prinsipielt sett ikke kan rammes av pliktdelsreglene, eller som ikke rammes fordi man har ”særleg heimel” til å foreta dem.
Tilleggspørsmålet; om Peder i tilfelle har rett til å overta hele Karis formue i uskifte, har karakter av å være et kontrollspørsmål. Selv om det foreligger særskilt grunnlag for å overta avdødes formue i uskifte, jf. al. § 9 annet ledd, må særskilte livsarvinger – Martes døtre – samtykke i dette, jf. al. § 10 første setning. Overfor sønnen har Peder imidlertid rett til uskifte, jf. § 12. Se nærmere Lødrup s. 348-350.
Spørsmål 4: Hvis ja på spørsmål 2, var borettsandel og innskudd i sameie mellom Peder og Kari?
Lødrup/Sverdrup s. 128-152.
Rettslig grunnlag for at rettighetene var i sameie mellom ektefellene, er el. § 31 annet ledd første setning. Spørsmålet blir om rettighetene ble ”ervervet av begge ektefellene”. Dette er kanskje den problemstilling studentene har blitt mest kjent med under kurset, gjennom obligatorisk kursoppgave, flere arbeids- og storgruppeoppgaver, og forelesninger. Det eventuelt ”ukjente” momentet her er at det dreier seg om en borettslagsleilighet, og ikke selveierbolig. Jeg forventer likevel at studentene klarer å se parallellen mht. for eksempel betydningen av formalia; at det her ikke er skjøte og tinglysning etc, men andelsutstedelse og protokollinnførsel i tillegg til føring i selvangivelse mv, skulle ikke gjøre noen forskjell i resonnementene.
Døtrene har rett i at Marte hadde ”inngangsbilletten, og i at inngåelse av ekteskap ikke i seg selv gir grunnlag for sameie, jf. el. § 31 første ledd. Disse forhold er imidlertid, i likhet med formalia, ikke til hinder for at leiligheten anses for å være i sameie. Det avgjørende er i mangel av avtale mellom ektefellene om eierforholdet her som ellers de direkte og indirekte bidrag partene yter. Det blir ikke nødvendigvis et ”avtalemoment” at det er Peder som handler som (med)andelseier vis-a-vis borettslaget, men forholdet er vel i alle fall egnet til å gi ervervet karakter av å være et felles prosjekt. Det samme kan vel sies om at partene de facto synes å ha praktisert et relativt utstrakt økonomisk fellesskap, særlig vedrørende boligen.
Saksforholdet har hentet inspirasjon fra utrykt dom av Gulating lagmannsrett av 10. april 2007, som finnes publisert på Lovdata som LG-2006-133803 (det var imidlertid et oppgjør mellom to tidligere samboere). Lagmannsretten var ikke i tvil om at leiligheten var i sameie. Til forskjell fra vårt faktum, synes ikke anført at mannen ikke kunne være sameier pga at han bevisst hadde tatt en risiko ved ikke å melde flytting mv. Jeg kan ikke se at den innsigelsen bør tillegges vekt i totalvurderingen: Peder kan i alle fall ikke av den grunn hevdes å ha avstått fra eierrettigheter på avtalegrunnlag, og det vil være en tilfeldig fordel for Marte om dette skulle vektlegges. Vurderingen bør som sagt knyttes til bidragene, som synes å være relativt likeverdige.
Noen studenter vil sikkert komme inn på at når partene har særeie, finnes rettskildefaktorer som trekker i retning av at det da skal noe mer til for at sameie skal anses etablert, se nærmere Lødrup/Sverdrup s. 151-152. Rt. 1980 s. 1403 kan imidlertid ikke tas til inntekt for at dette har generell gyldighet. I vårt tilfelle er det snakk om en ektepakt som ikke spesifiserer noen som helst eiendeler som den enes eller andres særeie. Det tilsier at vurderingen ikke skiller seg fra hva som gjelder ved felleseie. Det kan riktignok hevdes at når en slik ektepakt ”ligger i bunn”, kan det være grunn til å legge vekt på i hvem av ektefellenes navn eiendeler erverves osv, altså mer generelt: Det kan være en noe større presumsjon for at ektefellene mener noe med hvordan de innretter seg ift. formalia. Jeg synes likevel ikke det slår til i denne saken, der årsaken synes å ha vært forholdet til trygdemyndighetene.
Oppgaven etterspør ikke hvor store sameieandelene eventuelt vil være, men noen vil sikkert ta opp spørsmålet, og bør i tilfelle komme til like andeler, jf. saml. § 2, 1. ledd.
Spørsmål 5: Hvis ektepakten av 1983 ikke er gyldig, og det skal foretas et skifte: Kan Karis arvinger kreve vederlag for at spillegevinsten gikk tapt?
Forutsetningen er her altså at ektefellene har felleseie. Utgangspunktet er da etter el. § 76 at ”dersom” – eller kanskje heller i den utstrekning – gjenlevende ektefelle ikke skal overta formue i uskifte, kan deling kreves iht. § 77. Den sier i første ledd at reglene i bl.a. kapittel 12 gjelder tilsvarende, herunder § 63. Sistnevnte bestemmelse gir etter annet ledd en ektefelle rett til å kreve vederlag ”når en ektefelle på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget“. Det kan ikke utelukkes at noen vil gå nærmere inn på bestemmelsen (se nærmere om denne Lødrup/Sverdrup s. 290-293). Det er imidlertid ikke nødvendig, da avdødes arvinger ikke kan kreve vederlag etter § 63, jf. § 77 annet ledd b). Vi må nok regne med at en del overser dette.
III. Om bedømmelsen
Veiledningen er skrevet før eksamen, og derfor uten erfaring fra sensuren mht. hva som har falt lett, bydd på vansker, om visse misforståelser er utbredt osv. Ingen av spørsmålene gir i mine øyne rom for alvorlig tvil mht. konklusjonene. Noen av spørsmålene (2, tilleggspørsmålet under 3, og 5) kan virke enkle, men gjelder på den annen side regler som neppe kan sies å stå mest sentralt i kurset. Sett under ett er vel dette en oppgave av middels vanskelighetsgrad.
Utgangspunkt for karaktersettingen kan tas i de generelle beskrivelser i ”Utfyllende retningslinjer for karakterfastsettelse i juridiske fag” (vedlagt), forutsatt at man legger en meget vid forståelse til grunn for uttrykk som ”fremragende”, ”svært god” og ”meget god”. Som vanlig gjelder at står vi overfor spørsmål som krever mer enn ren lovregelfinning og enkel subsumsjon, bør vi ikke legge (særlig) vekt på om kandidatens vurderinger er annerledes enn de som gis til kjenne i veiledningen. I slike tilfeller er det kandidatenes evne til å se og stille rettslige problemer, og få til balanserte og poengterte drøftelser, som bør stå sentralt på dette trinnet av studiet. A-kandidater vil typisk finne de relevante rettslige grunnlag, formulere presise problemstillinger der lovbestemmelsers relevante/springende vilkår gjerne integreres, relatert til faktum, og drøfte balansert og nyansert ved bruk av anførslene. Det bør likevel være mulig å få A selv om disse ideale kravene ikke innfris gjennomgående. For B-kandidaten må vi forlange en stort sett ryddig besvarelse som har med de fleste sentrale problemer, og drøfter disse balansert, om enn ikke alltid like poengtert og presist som A-kandidaten – kanskje er også enkelte av drøftelsene noe knappe, eller tvert om vel vidløftige. Viser en kandidat som etter dette ligger an til B på et eller flere punkter for eksempel en orientering i rettsstoff og/eller modenhet/innsikt i de aktuelle rettsspørsmålene utover det vanlige, bør A absolutt vurderes – og tilsvarende ”opprykk” kan man tenke seg for de øvrige trinn på karakterskalaen. C-kandidaten klarer seg brukbart gjennom de fleste av oppgavens ulike deler, i den forstand at grunnlag finnes og drøftes, men gjerne slik at problemstillingene er mindre gode, og flere av drøftelsene ubalanserte og relativt knappe/for vidløftige. D-kandidaten klarer å dokumentere at noen kunnskaper om oppgavens temaer sitter, men legger gjerne også for dagen ”huller”, og har gjennomgående svake problemformuleringer/tynne drøftelser, eller beveger seg et stykke utenfor det som ligger nær å behandle. E-kandidaten er den som man vurderer seriøst å stryke, men som redder seg i land ved å vise en viss oversikt/evne til å orientere seg i regelverket, og ser i alle fall noen problemstillinger, men har et generelt lavt nivå av innsikt og materielle kunnskaper og sliter gjerne i tillegg med å formidle det fremstillingen tross alt indikerer at kandidaten har fått med seg.
Snubler man totalt i spørsmål 2 tilleggspørsmålet under 3 og 5, skal det trolig mye til under de øvrige spørsmål for å passere, og litt mindre dersom man bare bommer på et par av de ”enkle” øvelsene. De fleste vil trolig ha gode muligheter for å redde en ståkarakter gjennom spørsmål 4 – klarer man ikke her å få vist sine kunnskaper, ligger det nær å tro at det må skyldes jernteppe under eksamen, da sameie mellom ektefeller som sagt skal være jobbet grundig med. Det er likevel sikkert en del som kommer til å vise mangelfulle kunnskaper/forståelse ved å blande sammen regler om eierforhold og delings- eller formuesordning. Slike drøftelser blir sjelden gode, men trenger heller ikke nødvendigvis å tangere strykgrensen sett isolert. Også representasjonsretten i el. § 41 (spørsmål 1) er jobbet en del med, mens spørsmål 3 (hovedspørsmålet) vil jeg anta kan by på størst utfordring blant flertallet av studenter. Det er på den annen side trolig her at de beste vil utmerke seg – de har gjerne i tillegg solide drøftelser av sameie og gjeldsansvar.
Disse beskrivelsene må kanskje justeres, dersom en karaktergivning basert på dem skulle vise at vi ligger an til et markert avvik fra en normalfordeling basert på gausskurven.
Jeg vil gjerne ha synspunkter på veiledningen.
|
Sist oppdatert 11. oktober 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |