Sist oppdatert 11. september 2008 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS112
Læringsmål, litteratur og undervisning
Om læringsmål og kjernelitteratur viser jeg til vedlagte studieplan.
Kurset gir 12 studiepoeng og varte i år i 8 uker (inkl. maifridager og pinse). Av obligatorisk undervisning skal studentene ha minst 75 % fremmøte til sammen på 4 storgruppesamlinger (inntil 30 studenter ledet av lærere ved fakultetet/eksterne lærere) á 2 t. med muntlig diskusjon av på forhånd gitte praktiske oppgaver; 5 arbeidsgruppemøter (inntil 10 studenter ledet av viderekomne studenter) á 2 t., og utskriving/kommentering av deler av på forhånd gitte praktiske oppgaver, som også drøftes på arbeidsgruppemøtene. I tillegg har studentene skrevet den obligatoriske kursoppgaven, som også er en praktikumsoppgave. Det er videre holdt 23 forelesningstimer med frivillig fremmøte (2 t. innføring familie/arv, 8 t. familie, 8 t. arv, 1 t. gjennomgang obligatorisk kursoppgave og 3 t. oppsummeringsforelesning/ ”spørretime”), der utvalgte emner behandles. Sensorveiledningen er skrevet før eksamen og uten kjennskap til hva studentene har svart på de ulike spørsmålene. Veiledningen gir kun en antydning om hvilke momenter som kan være med i besvarelse og er ment å lette sensorenes arbeid med å sette seg inn i oppgaven.
Er bestemmelsen i ektepakten om overføring av malerisamlingen til Lise gyldig?
Det fremgår klart av faktum at Per var på dødsleiet da ektepakten ble opprettet. Da er det også klart at ektepaktsbestemmelsen ikke er gyldig i den forstand at Lise blir eier av malerisamlingen gjennom ektepakten. Dette bør være et enkelt spørsmål, men noen vil muligens legge til grunn at ektepakter per definisjon er å anse som livsdisposisjoner. I Rt. 1985 s. 1291 ble det akseptert at det ble opprettet en ektepakt på dødsleiet som fikk betydning for arveoppgjøret. Avgjørelsen gjaldt imidlertid en ektepakt som ikke medførte formuesoverføring mellom ektefellene.
Det som er noe spesielt med ektepaktsbestemmelsen angående malerisamlingen er at Per og Lise har bestemt at halvparten av malerisamlingen skal overføres til hennes særeie. Meningen har dermed vært å føre halvparten av malerisamlingen ut av Pers dødsbo. Når det gjelder det verdimessige kunne de imidlertid oppnådd samme virkning dersom de i stedet hadde bestemt at malerisamlingen skulle være felleseie, enten fra opprettelsestidspunktet eller ved Pers død. Per og Lise har slik sett valgt feil fremgangsmåte for å oppnå den virkningen de ønsket. De som ser dette viser innsikt og det må gi uttelling. Den rettslige problemstillingen er om det er mulig å omfortolke ektepakten slik at virkningen (i alle fall langt på vei) blir den Per og Lise ønsket. I pensumlitteraturen er ikke dette eksplisitt behandlet, og spørsmålet blir om studentene kan trekke på det de har lært om avtaletolkning generelt, og om tolkning om ektepakter. Utgangspunktet må være å klarlegge hva partene har ment og som en del av dette, hvilke virkninger de har ment at avtalen skal ha. Legges det avgjørende vekt på hvilken virkning Per og Lise ønsket, bør resultatet blir at ektepakten tolkes slik at malerisamlingen er felleseieformue som skal deles likt. Det er imidlertid et resultat som er nokså langt fra ordlyden i avtalen, altså overføring av eiendomsrett. Begge løsninger, altså at ektepakten er en dødsdisposisjon eller at ektepakten tolkes slik at malerisamlingen skal være likedelingsformue, bør kunne godtas. Se ellers Eeg, Deling av ektefellers formuer, s. 204 flg. Eegs bok er ikke pensum.
Dersom overføringen av malerisamlingen til Lise er ugyldig,- kan disposisjonen opprettholdes som en testamentarisk disposisjon?
Forutsetningen er her at ektepakten ikke kan omfortolkes til en avtale om at malerisamlingen skal være felleseie. Når ektepakten er opprettet på dødsleiet er den en testamentarisk disposisjon fordi den innebærer overføring av formue mellom ektefellene. Spørsmålet blir da om ektepakten tilfredsstiller formkravene til testament. Selv om formkravene for ektepakter og testamenter i utgangspunktet er samsvarende er det enkelte forskjeller. Når det gjelder ektepakter er det ikke habilitetskrav til ektepaktsvitnene. Grunnen er at ektepakter i utgangspunktet bare får betydning ektefellene selv. Når ektepakten skal vurderes som et testament gjelder arvelovens formkrav. Det følger av al. § 61 første ledd andre setning at disposisjon i testament som er til fordel for testamentsvitnets slektning i rett oppstigende linje er ugyldig. Her er Lise barn, Hulda og Nina bevitnet testamentet (ektepakten). Den blir da ugyldig og overføringen av malerisamlingen kan ikke opprettholdes som en testamentarisk disposisjon.
Er bestemmelsen om at boligen ikke skal være Pers særeie gyldig?
Dette bør være et relativt enkelt spørsmål. Det er klart at hensikten er å begunstige Lise og det er også klart at disposisjonen ikke får noen realitet for Per i live. Dette tilsier i utgangspunktet at det er en dødsdisposisjon. Høyesterett har imidlertid i avgjørelsen i Rt. 1985 s. 1291 avgjort at en ektepakt inngått på dødsleiet likevel er en livsdisposisjon dersom den ikke innebærer noen overføring av formue fra den ene ektefellen til den andre. Kandidatene bør være kjent med denne avgjørelsen og da må svaret bli at bestemmelsen er gyldig. Det kan innvendes mot avgjørelsen i Rt. 1985 s. 1291 at den ikke samsvarer med de alminnelige utgangspunktene vedrørende grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. I avgjørelsen er det lagt vekt på at det er en alminnelig adgang under ekteskapet til å avtale at særeie blir felleseie ved død og at denne adgangen ikke kan være avskåret dersom en ektefelle ligger på dødsleiet. Når det avtales en slik ordning under ekteskapet (og før vedkommende ligger på dødsleiet) er det uvisst om ekteskapet vil bli oppløst ved skilsmisse eller ved død. Da vil det også være uklart hvilken betydning en bestemmelse om særeie i live, felleseie ved død (eller lignende) vil få. Når ektefellen ligger på dødsleiet vil det være klart at ekteskapet vil bli oppløst ved død. Da kan ikke lenger bestemmelsen få realitet i live. Om noen studenter problematiserer noe av dette mener jeg det må være positivt, men det vil være fullgodt å henvise til Rt. 1985 s. 1291 eller på annen måte å henvise til det standpunktet som valgt i avgjørelsen.
Forutsatt at bestemmelsen om boligen er gyldig, kan Jens kreve verdien av boligen skjevdelt?
Det kan være et poeng å vise til ekteskapsloven § 77 der det fremgår av henvisningen til kapittel 12 at skjevdeling kan kreves. Det er kun ved skifte av et uskiftet bo at skjevdeling ikke kan kreves. Når det gjelder spørsmålet om Jens skal få medhold i sitt krav om skjevdeling bør kandidatene få frem at dette er et spørsmål om tolkning av ektepakten om at særeiebestemmelsen ikke skal gjelde. Jens argumenterer formelt ved å hevde at bortfall av særeiebestemmelsen innebærer at det dermed ikke er avtalt noe om boligen. Det er ikke sagt noe i ektepakten om hvorvidt boligen skal kunne kreves skjevdelt og da kan det hevdes at det følger av el. § 59 første ledd at boligen kan kreves skjevdelt.
Det avgjørende må imidlertid være hva partene mente med å avtale at særeiebestemmelsen skulle falle bort. Ektepakten innebærer en ensidig begunstigelse av Lise og slik sett bør det trolig i første rekke ses hen til hva Per mente. Det er et poeng at når hensikten åpenbart var å begunstige Lise, så ligger det nær at han også må ha ment at eiendommen skulle være likedelingsformue. Noen vil kanskje nevne at dersom ektepakten forstås slik at eiendommen skal kunne kreves skjevdelt, så innebærer det at bestemmelsen om felleseie ikke får noen realitet. Det er bra om noen nevner dette, men helt riktig er det ikke fordi skjevdeling og særeie i dette tilfellet gir ulike resultater. Særeie innebærer at eiendommen fullt ut (med et visst forbehold for mulige vederlagskrav) går inn i dødsboet til Per. Skjevdeling derimot innebærer derimot at halvparten av eiendommens verdi blir likedelingsformue, se nærmere spm. 5. Et annet synspunkt som kan anføres er at bestemmelsen om overføring av halve malerisamlingen indikerer at Per ikke nødvendigvis ønsket å begunstige Lise maksimalt. Han har heller ikke opprettet testament angående sin andel av boligen. Etter min mening er det nærliggende å komme til at hensikten var at boligen skulle være likedelingsformue. Det avgjørende må være hvordan kandidatene resonnerer rundt dette.
Hvordan skal et eventuelt skjevdelingskrav beregnes etter ekteskapsloven § 59 første ledd?
Kandidatene bør her få frem at skjevdelingskravet også omfatter verdistigning på skjevdelingsformuen. Dette kan ikke leses direkte ut av ordlyden i § 59 første ledd: ”Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått … kan kreves holdt utenfor delingen.” Det følger imidlertid av forarbeidene, NOU 1987: 30 s. 83, teori, blant annet Lødrup/Sverdrup, Familieretten s. 266 og praksis. Det skal skilles mellom verdiøkning som skyldes ektefellenes innsats under ekteskapet og verdiøkninger som skyldes markedssvingninger. Verdiøkning på grunn av markedssvingninger kan kreves skjevdelt. Ut fra oppgaveteksten er det naturlig å legge til grunn at verdiøkningen skyldes markedssvingninger og at verdiøkningen kan kreves skjevdelt.
Boligen har hatt en verdiøkning på to millioner kroner under ekteskapet. Selv om utgangspunktet er at verdiøkning også kan kreves skjevdelt, er det kun halvparten av verdiøkningen som kan kreves skjevdelt her. Det skyldes at boligen ved ekteskapsinngåelsen var belånt med 50 % av bruttoverdien. Det følger av av Rt. 2001 s. 1434 og Rt. 2002 s. 1596 at den belånte andelen av boligen anses som likedelingsformue. Det avgjørende prejudikatet er 2002-dommen. I 2001-dommen anvendte mindretallet denne beregningsmåten, mens flertallet ikke behøvde ta stilling til beregningsspørsmålene fordi det ikke fant at vilkårene for skjevdeling var oppfylt. Når den belånte delen anses som likedelingsformue innebærer det at verdistigningen må henføres delvis til likedelingsandelen og delvis til skjevdelingsandelen. Av boligens verdi på skjæringstidspunktet vil da halvparten, altså to millioner bli likedelt, men to millioner kan kreves skjevdelt.
Når det i spørsmålet er spurt om beregningen etter el. § 59 første ledd innebærer det at det faller utenfor oppgaven å ta stilling til om el. § 59 annet ledd kan komme til anvendelse.
Har Hulda krav på vederlag på en million kroner?
Det følger av arveloven § 21 første ledd at gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo bare kan gi fullt eller delvis arveoppgjør til en eller flere av arvingene når alle arvingene får like stor del av arvelodden eller har gitt samtykke. Etter annet ledd har hver av de øvrige arvingene krav på tilsvarende oppgjør dersom reglene i første ledd ikke er fulgt. At det her er gitt delvis arveoppgjør til Nina er klart. Spørsmålet blir om Hulda har samtykket. Det kan pekes på at Hulda ikke har tatt noe standpunkt til om Nina bør overta eiendommen. Hun har kun gitt uttrykk for at hun selv ikke ønsker eiendommen. På det annen side ligger det jo implisitt i hennes utsagn at hun ikke motsetter seg at Nina overtar eiendommen. Om det er tiltrekkelig til å anses som et samtykke kan det være delte meninger om. Selv om Hulda anses å ha samtykket, kan det hevdes at hun bare har samtykket til at Nina skal overta eiendommen, men at hun ikke har samtykket i at eiendommen kan gis bort vederlagsfritt. Når det gjelder spørsmålet om vederlag, er det imidlertid et poeng at Hulda jo vil få tilsvarende beløp forlodds ved Lises død. Hun vil dermed i utgangspunktet ikke tape (i alle fall ikke mye) på at eiendommen gis som forskudd på arv. Enkelte kandidater vil muligens vise til at ektepakten kun omhandler boligen og malerisamlingen. Et synspunkt kan da være at fritidseiendommen er Lises særeie og derfor ikke går inn i uskifteboet. Det følger imidlertid av al. § 9 annet ledd annen setning at dersom gjenlevende sitter i uskifte med avdødes særeie, (malerisamlingen) så vil også lengstlevendes særeie høre til uskifteboet om ikke annet er avtalt. Her må det legges til grunn at Nina og Hulda har samtykket til uskiftet. Også under denne forutsetningen vil spørsmålet være om Hulda har samtykket til overføringen av fritidseiendommen. Jeg mener likevel at det er innsiktsfullt å se at ektepakten muligens ikke omfatter fritidseiendommen. Det bør derfor trolig gis en viss uttelling for de som legger til grunn at fritidseiendommen ikke omfattes av uskifteboet, selv om det trekkes den uriktige konklusjonen at Lise dermed kan råde fritt over eiendommen.
I og med at det i spørsmål 6 er spørsmål om vederlag kan det tenkes at enkelte også drøfter al. § 27. Ut fra anførslene skulle det være rimelig klart at spørsmålet dreier seg om arveloven § 21. Det kan likevel ikke være dirkekte galt å drøfte al. § 27. Det avgjørende må være drøftelsenes kvalitet.
Om bedømmelsen
Utgangspunktet for bedømmelsen er at resultatet må bero på en helhetsvurdering den enkelte besvarelse. De vanskeligste spørsmålene er spørsmål 4 og 6 og det må antas at det er disse spørsmålene som er best egnet til å skille mellom de bedre besvarelsene. Spørsmål 1-3 og spørsmål 5 er i større grad kunnskapsspørsmål. Dersom spørsmål 4 og 6 er svært mangelfullt besvart, vil jeg anta at en besvarelse der det også er ustøheter på de øvrige spørsmålene kan komme i faresonen.
|
Sist oppdatert 11. september 2008 av teg Kommentarer til denne siden. |