Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS113
Del I
Spørsmål 1:
Er Marte Kirkerud bundet av klausulen om oppsigelse som er inntatt i treningsstudioets
alminnelige betingelser?
Problemstillingen kan behandles ut fra to ulike rettslige grunnlag. 1) Som
et spørsmål om vilkåret er vedtatt av Marte Kirkerud, og
2) Som et spørsmål om vilkåret kan settes til side, (eventuelt
lempes) etter avtl. § 36. Sistnevnte forutsetter at vilkåret anses
vedtatt.
Siden de alternative rettsgrunnlagene ikke er uttrykkelig angitt, må det
forventes at en del kandidater bare vil drøfte ett av rettsgrunnlagene.
På dette stadium av studiet bør dette ikke utgjøre noe
minus, dersom drøftelsen av ett av rettsgrunnalgene i seg selv er solid.
Drøftelse av kun ett av rettsgrunnlagene bør heller ikke være
til hinder for beste karakter. Kandidater som ser og drøfter begge rettsgrunnlagene
bør gis pluss.
1) Er vilkåret vedtatt av Marte Kirkerud?
Vedtagelsesspørsmålet er behandlet i læreboken s. 121 flg.
Problemstillingen er om klausulen om automatisk forlengelse er en del av avtalen
mellom Marte og treningsstudioet. Spørsmålet må løses
med utgangspunktet i kontrakten som er inngått, hvor kontraktsformularet
uttrykkelig henviser til treningsstudioets alminnelige betingelser. Det er
ikke omtvistet at vilkåret hører til treningsstudioets alminnelige
betingelser, og utgangspunktet skulle da være at vilkåret er
en del av avtalen mellom Marte og treningsstudioet. Etter en konkret vurdering
vil likevel resultatet kunne bli at vilkåret ikke kan anses vedtatt.
At det kan gjøres slikt unntak følger av rettspraksis og teori.
Hvilke momenter som er relevante i vurderingen må også utledes
fra teori og praksis. Det kan være et poeng å påpeke at
etter at vi har fått avtl. § 36 kan det være usikkert hvor
langt domstolene vil ”strekke” synspunktet om manglende vedtakelse.
Kandidater som uttrykkelig nevner dette bør gis et pluss.
Noen kandidater vil kanskje problematisere hvordan bestemmelsene i kontrakten og de alminnelige betingelsene er å forstå. Den mest nærliggende forståelsen etter ordlyden er e.m.m. at kontraktsvilkåret isolert sett medfører binding uten oppsigelse for ett år. Bestemmelsen i de alminnelige betingelser er mest nærliggende å forstå som at man bindes for ytterligere ett år, uten oppsigelse, dersom rettidig skriftlig oppsigelse ikke foreligger. Det kan imidlertid muligens argumenteres for andre tolkninger og det må kunne aksepteres om noen argumenterer for og legger til grunn en annen forståelse. Legges en annen forståelse til grunn, kan det også medføre nyanseringer i spørsmålet om vedtakelse og tilsidesettelse etter avtl. § 36
Et første moment man kan ta opp er at de alminnelige betingelsene ikke er fremlagt, men bare henvist til ved avtaleinngåelsen. Så lenge det er tale om alminnelige, påregnelige vilkår er dette knapt noen avgjørende innvending mot å legge de alminnelige vilkår til grunn. Selv om vilkårene i og for seg er lett tilgjengelig fremstår det imidlertid som betenkelig at et såpass spesielt vilkår som det her er tale om, kan synes ”kamuflert” under alminnelige betingelser.
Synspunktet om at man står overfor et vilkår som er søkt kamuflert støttes også av andre momenter.
Vilkåret som er inntatt i kontraktsformularet om ett års bindingstid kan hevdes å fremstå som villedende dersom de alminnelige betingelsene legges til grunn. Det kan også ellers argumenteres for at vilkåret saklig sett hører mest naturlig hjemme i kontraktsformularet, og ikke i de alminnelige betingelsene, jf. opplysningen om at de alminnelige betingelsene for øvrig inneholdt regler for bruk av treningsstudioet.
Vilkåret fremstår for øvrig som tyngende, og kan ikke uten videre sies å ha noen saklig begrunnelse.
At det er tale om et forbrukerforhold kan være et argument for at man stiller strengere krav til vedtagelsen enn om det hadde dreiet seg om et forretningsforhold.
Etter mitt syn tilsier vilkårets innhold og det forhold at vilkåret framstår som kamuflert, at vilkåret ikke bør anses vedtatt. Det må imidlertid være akseptabelt å komme til motsatt konklusjon. Avgjørende ved bedømmelsen må være i hvilken utstrekning kandidatene får til en balansert og skjønnsom drøftelse.
2) Kan vilkåret settes til side i medhold av avtaleloven § 36?
Forutsetningen her er at vilkåret anses vedtatt.
En drøftelse ut fra avtaleloven § 36 vil langt på vei bero
på en vurdering av de samme momenter, som ved vurderingen av om vilkåret
anses vedtatt av Marte Kirkerud.
Drøftelsen må knyttes opp mot lovens vilkår, hvor det overordnede
vurderingstemaet blir om avtalen skal settes delvis til side fordi det ”ville
virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre
den gjeldende.”, jf. avtl. § 36 første ledd.
Den videre drøftelsen kan med fordel knyttes til momentene i avtl. § 36 andre ledd. Man kan ta utgangspunkt i spørsmålet om vilkåret etter sitt innhold i seg selv er å anse som urimelig. Det kan hevdes at treningsstudioet ved et slikt vilkår ”spekulerer” i at en del kunder vil glemme å si opp medlemskapet. På den annen side kan det være usikkert om vilkåret i seg selv er ”urimelig” nok til å rammes av avtl. § 36 dersom kunden hadde blitt gjort kjent med vilkåret på en klar og tydelig måte før tegning av medlemskap. ”Forholdene ved avtalens inngåelse”; nærmere bestemt hvordan vilkåret til en viss grad fremstår som ”kamuflert” i de alminnelige betingelsene, blir et tungtveiende tilleggsmoment for at vilkåret kan settes til side i medhold av avtl. § 36. Et ytterligere moment er at det er tale om et typisk forbrukerforhold, og hvor slike vilkår nok lettere vil kunne bli rammet enn i næringsforhold.
Mye taler etter mitt syn for at avtl. § 36 kan komme til anvendelse, men også her må begge konklusjoner være akseptable, slik at det er kvaliteten på drøftelsen som er avgjørende for bedømmelsen.
I prinsippet kan avtl. § 36 også gi hjemmel for endring av vilkåret. Slik jeg ser det foranlediger ikke faktum noen drøftelse av dette.
Del II
Spørsmål 2: Har Ulrika Ås rett til å gå fra avtalen?
Avtl. §§ 33 og 36 kan i prinsippet være alternative rettsgrunnlag. Aktuelt som rettsgrunnlag er også de kontaktsrettslige regler om misligholdt opplysningsplikt. Også en (eventuell) ulovfestet ugyldighetsregel om brudd på lojalitetsplikt kan i prinsippet vært aktuell som mulig rettsgrunnlag.
Ut fra faktum er det etter mitt syn mest nærliggende å knytte drøftelsen til avtl. § 33. Om noen kun drøfter ut fra avtl. § 36 må dette være akseptabelt, men det vil etter mitt syn være et visst minus om man i det hele tatt ikke nevner avtl. § 33 som mulig rettsgrunnlag. Det må også være greitt om man drøfter både avtl. §§ 33 og 36 som mulige rettsgrunnlag, men ut fra faktum skulle det etter mitt syn ikke være nødvendig med en slik dobbelt drøftelse, da resultatet neppe vil kunne bli ulikt etter de to bestemmelsene.
Noen vil kanskje ta opp den ulovfestede læren om bristende forutsetninger og/eller avtl. § 36 ut fra synspunktet endring i etterfølgende omstendigheter. Ut fra denne synsvinkelen kan det spørres om det forhold at det kort tid etter avtaleinngåelse etableres en konkurrerende bokhandel i seg selv kan anses som en bristende forutsetning, eller en etterfølgende omstendighet som kan medføre rett til å gå fra avtalen. Dette kan neppe føre fram, men om kandidater tar opp problemstillingen på en kortfattet måte bør det være et pluss.
Kontraktsrettslig mislighold, eller ugyldighet på grunnlag av en (evt.) ulovfestet regel om lojalitetsplikt forventes ikke behandlet.
Oppgaven omhandler grensen mellom selgers opplysningsplikt/lojalitetsplikt vs. kjøpers egenrisiko.
Det må forventes at kandidatene knytter drøftelsene nær
opp til vilkårene i avtl. § 33, evt. vilkårene i avtl. § 36.
Det er to forhold som kan tenkes å utløse opplysningsplikt for
Lars Holm. 1) De ”løse ryktene” Lars Holm har hørt
om etablering av ny bokhandel; og 2) Opplysningene fra Birger Bue om inngåelse
av leiekontrakt med ny bokhandel.
Det vil antagelig være mest hensiktsmessig å behandle disse hver
for seg, selv om man kan komme i fare for en viss dobbeltbehandling.
1) Ryktene
Etter faktum er det ikke tvilsomt at Lars Holm faktisk kjente til ryktene om
etablering av ny bokhandel. Vilkåret ”maa andtages, at han kjendte
til” byr således ikke på tvil.
Et neste spørsmål er om ”løse rykter” er slike ”omstendigheter” som
gjør at bestemmelsen i prinsippet kommer til anvendelse. Vilkåret ”omstendigheter” omfatter
faktiske omstendigheter, men må avgrenses mot hypoteser, sml. Hov s.
252 - 253. Det kan vel hevdes at løse rykter må ses på samme
måte som hypoteser, slik at ugyldighet etter avtl. § 33 ikke er
aktuelt. Rykter er av natur ”usikre opplysninger, fra usikre kilder”.
Et motargument kan være at selv om det kun er rykter, vil disse kunne
gi grunnlag for nærmere undersøkelser. Selv om man skulle anse
ryktene for å være en relevant ”omstendighet” etter
avtl. § 33 er det vel nokså klart at det ikke vil stride mot ”redelighet
eller god tro” å gjøre avtalen gjeldende, selv om Peder
ikke har opplyst om sin kjennskap til ryktene. Synspunktet må være
at det er avtalepartenes egen risiko hvorvidt man har kjennskap til slike mer ”løse
rykter”.
Ut fra faktum fremgår at Ulrika er ung og har begrenset erfaring. Dette
kan likevel knapt tillegges noen betydning i redelighetsvurderingen. Synspunktet
er at når hun først har gitt seg inn på forretningslivets
område, er manglende erfaring hennes egen risiko.
Det er på ulovfestet grunnlag også et vilkår at de manglende
opplysningene har virket motiverende på løftegiver. Dette kan
vel være noe usikkert. Muligheten for etablering av konkurrerende virksomhet
hører vel i seg selv til den alminnelige risiko ved denne type avtaler.
Siden det her foreligger noe mer, er det kanskje rimelig å anta at kunnskap
om ryktene ville påvirket verken avtalens innhold, eller at avtale i
det hele tatt ble inngått.
Konklusjonen med hensyn til ”ryktene” bør etter mitt syn være at det ikke blir aktuelt med ugyldighet etter avtl. § 33.
2) Opplysningene om leiekontrakten
Vilkåret ”maa andtages, at han kjendte til” byr heller ikke
her på tvil. Etter faktum var Lars Holm ved avtaleinngåelsen klar
over at det skulle etableres en ny bokhandel i Lillevik.
Det er heller ikke tvilsomt at disse opplysningene er slike faktiske ”omstendigheter” som
i prinsippet omfattes av avtl. § 33. Det er neppe heller særlig
tvilsomt at Ulrikas manglende kunnskap om disse omstendighetene kan ha virket
motiverende på avtalens innhold. Her kan vises til at det etter faktum
er uomtvistet at nyetableringen etter alt å dømme vil ha betydning
for bokhandelens omsetning.
Det sentrale spørsmålet er om det ville stride mot redelighet
eller god tro å gjøre avtalen gjeldende fordi Lars Holm ikke har
opplyst om sin kjennskap til nyetableringen.
Hvis det var tale om alminnelig tilgjengelig kunnskap, ville det neppe foreligge
noen opplysningsplikt etter avtl. § 33, sml. Hov s. 264. Her, som under
forrige punkt, kan det neppe heller få noen betydning for opplysningsplikten
at Ulrika er ung og uerfaren.
Når Lars Holm har særlig kunnskap, av betydning for avtaleinngåelsen
kan alminnelig lojalitetsplikt i kontraktsforhold tilsi at han har opplysningsplikt.
Synspunktet ”lojalitetsplikt” løser imidlertid ikke spørsmålet,
fordi det i bunn og grunn er et spørsmål om hvor langt lojalitetsplikten
strekker seg.
Etter teori og rettspraksis vil omstendigheter av betydning for kontraktsvederlaget
kunne utløse opplysningsplikt, sml. Hov s. 265. Et moment som med en
viss vekt kan tale mot opplysningsplikt er at opplysningen ikke direkte gjelder
selve kontaktsgjenstanden, men mer ytre omstendigheter. Det kan også argumenteres
med at etablering av konkurrerende virksomhet er en slik alminnelig risiko
som kjøper selv må bære. Situasjonen blir likevel noe annerledes
når risikoen som her konkret har manifestert seg.
Det blir også spørsmål om det får betydning at Lars Holm har mottatt opplysningene i fortrolig samtale med en venn. Det er etter faktum klart at Holm ikke har verken lovfestet eller avtalebasert taushetsplikt med hensyn til de opplysningene han har mottatt. Problemstillingen omkring misbruk av fortrolig informasjon er noe nærmere behandlet hos Hov s. 257 – 258, men da særlig knyttet til innsidehandel. Et synspunkt som kan gjøres gjeldende er at kunnskapen er tilflytt Lars Holm på en noe tilfeldig måte, og at han i en ”normalsituasjon” ikke ville hatt den kunnskapen han faktisk har, noe som kan være et argument for at lojalitetsplikten ikke strekker seg så langt at han må opplyse om den kunnskapen han har fått gjennom en fortrolig samtale. Det kan knapt forventes så mye med hensyn til denne problemstillingen. Det må imidlertid gi positiv uttelling dersom man får frem problemstillingen.
Etter mitt syn er det relativt åpent hva som er ”riktig” konklusjon, slik at bedømmelsen må baseres på kvaliteten av drøftelsene.
Del III
Spørsmål 4:
Var Hans Tastads utsagn ”Glem det! Jeg sier opp!” et dispositivt
utsagn i form av en rettslig bindende oppsigelse?
En oppsigelse er et påbud, men det må vel legges til grunn at
egen oppsigelse i arbeidsforhold også har løftevirkninger. Man
må ta utgangspunkt i det som blir sagt: Utsagnet ”Glem det! Jeg
sier opp!” fremstår utvilsomt isolert sett som et påbud.
Selve den språklige formuleringen er imidlertid ikke nødvendigvis
avgjørende. Selv om det legges til grunn at det ikke gjelder noe krav
om skriftlighet som gyldighetsvilkår, vil det omstendighet at ”oppsigelsen” skjer
muntlig kunne være et argument for at utsagnet med rimelighet ikke kan
oppfattes som rettslig bindende. Synspunktet er da at det er en presumpsjon
for at så alvorlige disposisjoner som oppsigelse av et arbeidsforhold
skjer skriftlig.
Det kan også spørres om omstendighetene omkring avgivelsen av
utsagnet medfører at det i det hele tatt ikke foreligger noe dispositivt
utsagn. Spørsmålet er om den omstendighet at oppsigelsen fremsettes
i en ”opphetet” situasjon medfører at utsagnet ikke med
rimelighet kan oppfattes som et rettslig bindende utsagn. En slik argumentasjon
kan etter mitt syn ha noe for seg. Løsningen er neppe opplagt. Et ikke
helt ulikt saksforhold er omtalt i RG 1980s. 625. (Dommen er kort omtalt i
lærboken på s. 256) I domspremissene synes det ikke å skilles
klart mellom spørsmålet om det i det hele tatt foreligger et dispositivt
utsagn og spørsmålet om ugyldighet etter avtl. § 33.
Dersom det foreligger et dispositivt utsagn er det ikke tvilsomt at det i utgangspunktet
er blitt bindende ved at det er kommet til mottakers kunnskap.
Spørsmål 5:
Forutsatt at det forelå et dispositivt utsagn: Har Hans Tastad tilbakekalt
dette re integra? Kan alternativt avtl. § 36 gi Hans Tastad et grunnlag
for tilbakekall?
Kandidatene må få fram at hjemmelen for tilbakekall re integra er en analogisk anvendelse av prinsippet i avtl. § 39 andre punktum. De ulike vilkårene for tilbakekall re integra må så drøftes.
Et grunnleggende vilkår for tilbakekall er at det foreligger ”særlige grunner”. Her er det flere momenter som kan tas opp: Sentralt er situasjonen da oppsigelsen ble gitt og at det dreier seg om oppsigelse av arbeidsforhold, noe som kan ha stor betydning for arbeidstakeren.
Et videre vilkår som er vanlig å stille opp i teori og praksis er at tilbakekallet må skje innen kort tid. Når tilbakekallet her skjer påfølgende dag, må vilkåret være oppfylt.
Et siste vilkår er at mottager ikke har ”innrettet seg”.
Det kreves mer en ”psykisk” innrettelse, men det er heller ikke
gitt at enhver ”fysisk” innrettelse, vil utelukke tilbakekall re
integra. Vilkårets nærmere innhold må fastlegges i lys av
regelens formål.
Det som her er aktuelt å vurdere som innrettelse er den omstendighet
at restaurantsjefen har skrevet utkast til utlysing av ny stilling. Det kan
argumenteres for at løftemottagers vern mot tilbakekall først
og fremst gjør seg gjeldende hvor det foreligger innrettelse som er
kommet til uttrykk utad, eller hvor det er skjedd innrettelse som påfører
løftemottager kostnader av en viss betydning. Behovet for vern er langt
mindre her, hvor det ikke er skjedd mer enn at det foreligger et internt dokument
med utkast til utlysning.
Lærebokens behandling av re integra-regelen er relativt sparsommelig og bedømmelsen av besvarelsene må skje i lys av dette. Det må forventes at kandidatene klart presenterer hjemmelen for tilbakekall re integra og er kjent med de nærmere vilkårene.
3) Kan en eventuell oppsigelse settes til side i medhold av avtl. 36?
Avtl. § 36 vil kunne tjene som et alternativt grunnlag for ekstraordinært
tilbakekall. Det fremgår uttrykkelig av avtl. § 36 første
ledd andre punktum at bestemmelsen også gjelder for ”ensidig bindende
disposisjoner”, Vurderingen vil bli noe den samme som etter re integra-regelen,
men slik at de vilkår som oppstilles etter re integra-regelen ikke er
noen absolutt skranke ved en vurdering etter avtl. § 36. Denne forskjellen
kommer imidlertid ikke på spissen her. Kandidatene bør få fram
vurderingstemaet og de ulike momenter etter avtl. § 36, men det bør
vel til en viss grad aksepteres at man henviser til den forrige drøftelsen
om tilbakekall re integra.
Noe nærmere om bedømmelsen
Del II er etter mitt syn den vanskeligste; da den reiser relativt vanskelige
juridiske problemstillinger og i tillegg også byr på utfordringer
med hensyn til å strukturere drøftelsen på en hensiktsmessig
måte. På grunnlag av omfang og vanskelighetsgrad bør denne
delen antagelig veie noe tyngre enn de to øvrige delene.
Generelt byr oppgaven på visse utfordringer med hensyn til at det for
alle oppgavene foreligger alternative rettsgrunnlag. Det må kreves at
kandidatene holder ulike rettsgrunnlag fra hverandre, men det må være
en viss frihet med hensyn til hvordan man legger opp den enkelte drøftelse,
for eksempel med hensyn til henvisninger til tidligere drøftelser. Kandidater
som på en poengtert måte får frem forholdet mellom ulike
rettsgrunnlag, men uten å ty til unødvendig teoretisering, bør
gis pluss.
De fleste spørsmålene har ingen åpenbart ” riktig” konklusjon. Som det er fremholdt flere steder ovenfor må bedømmelsen derfor først og fremst basere seg på kvaliteten av drøftelsene.
For at en besvarelse skal bedømmes til A eller B, må i utgangspunktet
forventes at de fleste problemstillinger og rettsgrunnlag er sett. Hvor rettsgrunnlag
ikke uttrykkelig er angitt, som i del I, kan det som nevnt ikke være
til hinder for å gi karakter A eller B om ikke alternative rettsgrunnlag
er med, dersom drøftelsen av det rettsgrunnlag som tas opp holder et
bra nivå.
For å få A eller B må kreves gode metodiske ferdigheter og
jevnt over grundige og balanserte drøftelser, hvor faktum utnyttes bra
i drøftelsene. Kravet til metodiske ferdigheter må ses i lys av
at kandidatene befinner seg relativt tidlig på studiet.
Unødvendig teoretisering og/eller uskjønnsomme drøftelser
må trekke ned, men en besvarelse må kunne bedømmes til A
eller B, uten at alt nødvendigvis er ”perfekt”.
En C-besvarelse vil vel typisk kjennetegnes ved at drøftelsene generelt
er tynnere og/ eller dels ubalanserte/uskjønnsomme. Grunnleggende metodiske
ferdigheter må være på plass, men med noe større slingringsmonn
enn for kandidater som bedømmes til A eller B. For C må forventes
at kandidatene jevnt over behersker den materielle jussen brukbart, og da særlig
i forhold til de mest sentrale spørsmålene.
Besvarelser som jevnt over er mangelfulle på de ovennevnte punkter bør
havne i sjiktet D til E. Det samme vil gjelde besvarelser som inneholder flere
mer alvorlige mangler, selv om det øvrige i og for seg er brukbart.
Ikke bestått (F) vil kun bli aktuelt for åpenbart mangelfulle besvarelser.
Se for øvrig de alminnelige retningslinjene for karakterfastsettelsen.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |