Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS113
Del I
Spørsmål 1: Er avtalen mellom Peder Ås og Lars Holm ugyldig etter avtaleloven § 33?
Oppgaven spør uttrykkelig etter ugyldighet etter avtl. § 33, og det er da ikke grunn til å ta opp alternative rettsgrunnlag.
Et vilkår for opplysningsplikt etter avtl. § 33 er at det forelå ”omstendigheter” som Peder Ås forstod eller burde forstå at Lars Holm ikke kjente til. De relevante omstendigheter og kunnskap/uaktsomhet med hensyn til den andres villfarelse må foreligge da Peder Ås fikk kunnskap om Lars Holms erklæring, jf. avtl. § 39 første pkt. Sistnevnte reiser her ikke noen nærmere problemer. Det som kan være gjenstand for opplysningsplikt her er den omstendighet at fargebruk og penselstrøk tilsa at maleriet mest sannsynlig ikke var ekte. Med utgangspunkt i uttalelser i forarbeidene er det vanlig å avgrense omstendigheter mot de rene hypoteser. Det er her imidlertid tale om opplysninger som er mer enn rene hypoteser. Annerledes kunne det vært om det var tale om en ren antagelse, som ikke var knyttet til konkrete forhold. Spørsmålet blir så om Peder Ås kjente eller burde kjenne til Lars Holms manglende kunnskap om disse omstendighetene. Slik oppgavens faktum er gitt blir det helst spørsmål om Peder Ås burde kjenne til Lars Holms manglende kunnskap. Her kan det argumenteres for at dersom Holm kjente til opplysninger som tilsa at det ikke var tale om et ekte maleri ville han hatt god grunn til å trekke det frem i en forhandlingssituasjon, noe han ikke gjorde. Mest sannsynlig ville vel Lars Holm overhodet ikke kjøpt maleriet om han kjente til de aktuelle opplysningene. Ut fra det faktum som er gitt synes det mest nærliggende å legge til grunn at Ås burde kjenne til Holms manglende kunnskap.
Et ulovfestet vilkår for anvendelse av avtl. § 33 er at det foreligger årsakssammenheng mellom fortielsen og det avgitte løftet (eller sagt på en annen måte; at opplysningssvikten har virket motiverende for løftegiver). Det meste taler vel her for at Holm om han hadde fått disse opplysningene ville avstått fra handelen, eller i alle fall ikke betalt så mye som kr. 10.000,- for maleriet.
Det sentrale vurderingstema etter dette blir hvorvidt det ville ”stride mot redelighet eller god tro” å tilbakeholde de aktuelle opplysningene. Kandidatene kan gjerne knytte noen innledende bemerkninger til den generelle tolkingen av vilkåret, men bør unngå lengre utlegninger. Det sentrale blir den konkrete redelighetsvurderingen.
Ved drøftelsen kan det tas som utgangspunkt at hovedregelen er at løftegiver selv må skaffe seg nødvendig informasjon. Det var for Lars Holm intet til hinder for at han søkte nærmere informasjon om maleriet. Et krav til lojal opptreden fra Peder Ås kan imidlertid medføre at fortielse av den informasjon han satt inne med kan medføre ugyldighet. Terskelen ved uredelighetsvurderingen vil bl.a. bero på avtaleforholdets art. Man står i utgangspunktet overfor et forbrukerkjøp i lovens forstand, noe som i utgangspunktet er et argument for en streng lojalitetsplikt. Det er imidlertid ikke tale om noe typisk forbrukerkjøp, men et spekulasjonspreget kjøp der begge parter tar på seg en risiko, noe som kan ha betydning for terskelen for at opplysningsplikt skal inntre. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at det overhodet ikke gjelder noen opplysningsplikt. Styrkeforholdet mellom partene vil kunne ha en viss betydning. Selv om Lars Holm etter det opplyste er kunstinteressert må det kunne legges til grunn at Peder Ås, som profesjonell og innehaver av galleriet, er den mest sakkyndige. Etter dette bør den nærmere vurderingen av redelighetskravet tas utgangspunkt i at det er tale om et spekulasjonspreget kjøp, men hvor Peder Ås fremstår som den mest sakkyndige.
Det kan muligens hevdes at avtalens pris tilsier at det er mer sannsynlig at det er tale om en etterligning enn en original. Det samme kan vel kanskje også sies om opplysningene om Peder Ås sitt kjøp av maleriet. Dette er i så fall momenter som må sies å være synbare for Lars Holm og som han ikke kan forvente at Peder Ås opplyser særskilt om. Peder Ås sitter imidlertid inne med opplysninger som innebærer at den risiko Lars Holm påtar seg ved kjøpet er enda høyere, eller i alle fall mer håndfast, enn det Holm selv er klar over. Ved vurderingen av evt. opplysningsplikt kan det ha betydning hvorvidt det er tale om allment kjente opplysninger. Ut fra faktum synes det i alle fall å være allment kjent blant de som er kjent med kunstnerens produksjon. Lars Holm kunne således antagelig ved nærmere undersøkelse på egen hånd, fått den aktuelle informasjonen. Det burde antagelig heller ikke være ukjent for Holm at denne type opplysninger kunne fremskaffes ved nærmere undersøkelser. Utover muligheten for at andre kunne komme til å kjøpe maleriet, var Lars Holm heller ikke i noen hastesituasjon med hensyn til å inngå avtalen.
Ved redelighetsvurderingen vil det også kunne ha en viss betydning at Peder Ås uttrykker seg positivt mht. muligheten for at det er et originalmaleri. Selv om han ikke gir direkte uriktige opplysninger, kan dette bidra til å skape inntrykk av at han ikke vet mer enn det han faktisk gir uttrykk for. På den annen side er Peders utsagn nokså vage, og gir neppe grunnlag for å gi Lars Holm berettigede forventninger om at maleriet er ekte.
Et poeng ved vurderingen er at Peder Ås sin mulighet til å få solgt maleriet til en pris av kr. 10.000,- mest sannsynlig står og faller med at kjøper ikke er kjent med de aktuelle opplysningene om fargebruk og penselstrøk.
Vurderingen av besvarelsene må baseres på om kandidatene får til en noenlunde strukturert og skjønnsom argumentasjon basert på det faktum som er gitt i oppgaven. Det bør være mindre viktig hvilken konklusjon man kommer til.
Spørsmål 2: Er det inngått en gjensidig bindende avtale mellom Ulla Ås og Hans Tastad?
Etter rettspraksis og juridisk teori kan spørsmålet om avtalerettslig binding formuleres som et spørsmål om Ulla Ås med rimelighet kunne legge til grunn at partene gjensidig hadde bundet seg. En retningslinje for vurderingen vil være om den håndskrevne, usignerte kontrakten fremstod som tilstrekkelig endelig, fullstendig og klar.
Oppgaven legger opp til å drøfte to problemstillinger:
1) Er det forhold at Tastad ikke har fått avklart finansieringen til hinder for at det foreligger avtalerettslig binding.
2) Er det forhold at det ikke er underskrevet kontrakt til hinder for rettslig binding,
Slik faktum er gitt må det uten videre kunne forutsettes at vesentlige punkter som pris, betaling og levering er tilstrekkelig avklart.
Hvorvidt manglende avklaring av finansieringen er til hinder for rettslig binding, kan formuleres som et spørsmål om dette var et vesentlig punkt for Tastad, og evt. om dette var synbart for Ås. I mange kontraktsforhold av en viss størrelse vil nok finansiering være et vesentlig punkt på den måte at en part normalt ikke vil binde seg før finansieringen er avklart. På den annen side er kjøpers finansiering ikke et punkt som direkte gjelder selve kontraktsforpliktelsen og finansiering er i utgangspunktet kjøpers risiko. Dette tilsier at dersom finansiering er et avgjørende punkt for Tastad måtte dette vært synbart for Ulla Ås. Ut fra opplysningene i faktum fremgår det uttrykkelig at spørsmålet om finansiering ikke har vært diskutert mellom partene. Det er heller ikke opplysninger som tilsier at Ulla Ås burde skjønt at avklaring av finansieringen var et vesentlig punkt for Tastad.
Det skulle etter dette være en nokså sikker konklusjon at manglende finansiering ikke var til hinder for rettslig binding. Spørsmålet om betydningen av finansiering er ikke direkte omtalt i pensum, noe som tilsier at det gjerne ikke bør slås alt for hardt ned på eventuelle ustøheter her.
Spørsmålet blir deretter om det forhold at det ikke er underskrevet kontrakt medfører at partene ikke er rettslig bundet. Utgangspunktet er formfrihet og at underskriving av kontrakt i alminnelighet ikke er noe nødvendig vilkår for rettslig binding. Det vil kunne være tilstrekkelig at partene er kommet til enighet på vesentlige punkter, slik tilfellet er her. Krav til underskrevet kontrakt kan være avtalt mellom partene som vilkår for rettslig binding, men det er ikke tilfelle her. Videre vil det for mer omfattende kontraktsforhold kunne være en stilltiende forutsetning at binding ikke kjer før ved underskriving av kontrakt. Om betydningen av skriftlighet uttales imidlertid i Vinagent-dommen (Rt.1998.946) ”Det er ikke rettslig grunnlag for generelt å kreve skriftlighet i mer sammensatte avtaleforhold, men forhandlingsituasjonen kan i slike tilfelle føre til at partene gjensidig forutsetter et endelig utkast og undertegning før de blir bundet. Dette kan eksempelvis være tilfelle hvor flere deltar i forhandlingene på partenes vegne eller hvor partene er fra to eller flere land.” Terskelen for å anse underskriving av kontrakt som et nødvendig vilkår for rettslig binding synes dermed å være lagt høyt. I saken, som gjaldt et langt mer komplekst avtaleforhold enn det som er tilfelle her, ble lagt til grunn at partene var rettslig bundet selv om kontrakt ikke var underskrevet. Det forventes ikke nødvendigvis at kandidatene viser til dommen, men det bør forventes at man i alle fall klart får frem hovedregelen. Ved overdragelse av fast eiendom har Høyesterett stilt strenge krav til bevis for rettslig binding i tilfeller hvor det påstås at avtale er inngått muntlig, jf. for eksempel Rt.1985.1265. Men i et tilfelle som her hvor det foreligger et håndskrevet dokument som kun skal formaliseres før underskriving, synes slike bevishensyn å ha liten eller ingen betydning. Konklusjonen bør etter dette helst være at manglende underskriving av kontrakt ikke er til hinder for rettslig binding.
Spørsmål 3: Kan Huldra Hårsår rettmessig nekte å betale mer enn kr. 200 for hårklippen?
Løsningen beror på en tolkning av avtalen mellom Huldra Hårsår og Hans Tastad med utgangspunkt i alminnelige tolkningsprinsipper. Oppgaven legger ikke opp til en drøftelse av om tilbudet i avisen skulle anses som et rettslig bindende tilbud. Ut fra faktum må kunne legges til grunn at det ble inngått en bindende avtale basert på åpningstilbudet i avisen. Ordlyden i tilbudet er utvetydig med hensyn til at prisen er kr. 200. Spørsmålet er om man her kan se bort fra ordlyden basert på fast bransjepraksis om pristillegg for ”omfattende hårklipper”. For at slik bransjepraksis skal kunne få avgjørende betydning må den ha vært synbar for den andre part, noe den er her ved at Huldra erkjenner å være kjent med praksisen. Spørsmålet er likevel om denne bransjepraksisen får avgjørende betydning all den tid ordlyden i tilbudet fremstod som helt utvetydig. Mye taler vel for at Huldra ut fra omstendighetene ikke hadde grunn til å forvente at praksisen om pristillegg gjaldt i et tilfelle som dette. Uklarhetsregelen i tolkningslæren støtter resultatet: Det er tale om en avtale mellom næringsdrivende og forbruker, og Tastad hadde oppfordring til å klargjøre evt. pristillegg i annonsen. Konklusjonen her burde ikke være særlig tvilsom, og jeg vil tro at de fleste kommer til samme konklusjon. Siden det her er et spørsmål med relativt klar konklusjon, bør det gis uttelling til kandidater som lykkes i å drøfte spørsmålet poengtert uten unødvendig vidløftiggjøring.
Spørsmål 4: Har Lillevik Jakt og fiskeutstyr ved Fredrik Ås rett til å kreve tilbake den utstoppede spurvehauken mot tilbakebetaling av kjøpesummen?
Det mulige rettsgrunnlaget for tilbakeleveringskravet er at ekspeditøren har handlet i strid med sin fullmakt. Det er her tale om en stillingsfullmakt etter avtl. § 10 andre ledd ved at stillingen som ekspeditør etter sedvane ”medfører beføielse for ham til innen visse grænser at handle paa den andens vegne”. Fullmakten omfatter da å kunne ”foreta retshandler som falder indenfor disse grænser.” Første spørsmål blir om ekspeditøren har handlet i strid med sin legitimasjon. Det følger i så fall av sikker antitetisk tolking av avtl. § 10 første ledd at Lillevik Jakt og fiskeutstyr er ubundet, og da uavhengig av om Marte Kirkerud var i aktsom god tro. Legitimasjonsvirkningen av stillingsfullmakten må fastlegges med utgangspunkt i hva som er ”sedvane”, jf. § 10 første ledd. I læreboken formuleres vurderingstemaet ved at grensen må trekkes etter hvilken type avtaler som ekspeditører i den aktuelle type forretninger normalt inngår. Man kan gjerne begynne med å fastslå det sikre, at en ekspeditør har fullmakt til å selge butikkens ordinære varer. De utstoppede dyrene fremstår her muligens ikke som ordinære varer ut fra butikkens øvrige sortiment. På den annen side så er det heller ikke tale om varer som det ville fremstå som helt ekstraordinært å selge i en forretning av denne karakter. Det bør ikke være avgjørende hvilken konklusjon man kommer til her.
Forutsatt at ekspeditøren var legitimert, blir det spørsmål om spurvehauken kan tilbakekreves fordi ekspeditøren har handlet ”i strid med forskrifter” og Marte Kirkerud forstod eller burde forstått dette, jf. avtl. § 11 andre ledd. Terskelen for aktsom god tro kan ut fra hensynet til forutberegnelighet neppe legges alt for høyt.
Hvis man først legger til grunn at salg faller innenfor legitimasjonen er det neppe avgjørende i seg selv at salget skjer til en lav pris. Men dette kan likevel være en omstendighet som i en mer samlet vurdering kunne være egnet til å vekke mistanke om at ekspeditøren ikke hadde rett til å selge. Øvrige momenter her er at de utstoppede dyrene ikke er priset, og at de skiller seg fra butikkens øvrige vareutvalg. På den annen side er det et poeng som Marte fremholder at det kunne vært uttrykkelig merket at disse ikke var for salg.
Heller ikke her bør det være avgjørende hvilken konklusjon man kommer til.
Om bedømmelsen
Spørsmål 1 er gjerne det spørsmålet som best kan vise kandidatenes evne til selvstendig drøftelse. Ved vurderingen må man se hen til i hvilken utstrekning kandidatene får til en strukurert, rettskildemessig orientert og balansert drøftelse. Spørsmål 2 er i en viss grad kunnskapsspørsmål, som ikke nødvendigvis krever så omfattende drøftelser. Sentralt for vurderingen bør være om kandidatene viser forståelse for grunnleggende prinsipper for avtaleinngåelse. Spørsmål 3 skulle ha en relativt klar løsning, og omfanget av drøftelsen kan med fordel være tilpasset dette. Avdekkes klare misforståelser må det trekke ned. Ved spørsmål 4 er det sentralt om kandidatene viser grunnleggende forståelse for fullmaktsreglene. For kandidater som ikke har satt seg inn i lovens bestemmelser i forkant, kan det være vanskelig å håndtere disse på eksamen. Uansett kan bruken av lovbestemmelsene være noe krevende, slik at man ikke bør stille alt for strenge krav til det formelle.
Både for A og B må kunne tillates enkelte feilskjær underveis, hvis det ikke er tale om mer fundamentale misforståelser. Besvarelser i øvre karaktersjikt bør ha generelt bra metode, bra kunnskaper og selvstendig forståelse. Når det gjelder krav til metode må det tas hensyn til at det er kandidater på første studieår.
Kandidater som havner i sjikt C vil gjerne typisk kjennetegnes ved at kandidaten har en del kunnskaper, men hvor de nærmere drøftelser i mindre utstrekning enn de beste kandidatene viser selvstendig forståelse og metodiske ferdigheter.
I kategorien D og E faller gjerne kandidater som avdekker flere klare misforståelser og hvor kunnskapen og metoden generelt synes noe sviktende.
For at en kandidat
skal anses ikke bestått må det helst være tale om gjennomgående og fundamental
svikt både mht. kunnskaper, forståelse og metode.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |