Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS113
(fra fagets
hjemmeside,
http://org.uib.no/jur/studier/Reglementer/master/JUS113.htm)
Læringsmål
Kontraktsretten i rettsstudiet er først og fremst læren om avtaler. Rettsstoffet i kontraktsretten er uoversiktlig. Det er f.eks bare delvis lovregulert.
Kontraktsrettsstudiet er oppdelt slik at man i første studieår legger hovedvekten på bl.a. reglene om binding (herunder særlig inngåelse av avtaler) og ugyldighet. I tredje studieår - kontraktsrett II - følger en mer omfattende fordypning i kontraktsretten, med hovedvekt på analysen av kontraktspartenes plikter og læren om mislighold.
I kontraktsrett I kreves grundig kjennskap til de rettsregler og prinsipper som gjelder for binding (særlig avtaleinngåelse) og avtaletolking.. Det nærmere studium av kontrakters innhold når det bl.a. gjelder lovgivningen om kjøp og andre spesielle avtaletyper er lagt til konktraktsrett II.
I kontraktsrett I kreves også grundig kjennskap til ugyldighetsspørsmål, dvs reglene om rettslig handleevne (habilitet), tilblivelsesmangler (falsk, tvang, svik ol), lovstrid og lignende ufravikelighetsregler. Det kreves også grundig kjennskap til lempningsregelen i avtaleloven § 36, og til reglene om representasjon, dvs. reglene om binding ved bruk av fullmektiger og andre representanter.
Det kreves dessuten kjennskap til trekk i den internasjonale utvikling i kontraktsretten som kan få betydning for norsk kontraktsrett.
Litteratur
Hovedlitteratur: Johan
Giertsen: Avtaler. Bergen 2006.
Tilleggslitteratur:
1. Jo Hov: Avtaleslutning og ugyldighet:
Kontraktsrett I. 3. utgave. Oslo 2002.
2. Geir Woxholth: Avtalerett. 5. utgave. Oslo 2003.
Er forsikringsavtale inngått mellom Besta og Martine Kirkenær?
Problemet er om Besta har avgitt et bindende løfte. Oppgaveteksten angir to anførsler, som studentene bør drøfte en etter en. Studenter som ikke skiller mellom anførslene, vil lett få en uryddig besvarelse.
Anførsel 1) – Martine hadde hatt kontakt med ”feil” avdeling. Spørsmålet er da om en kundebehandler på ”feil” avdeling kunne binde forsikringsselskapet. Vedkommende må antas å ha en stillingsfullmakt basert på sedvane, avtl § 10 annet ledd. Den type begrensninger det her er tale om, kan ikke gjøres gjeldende mot en kunde i aktsom god tro (jf bl.a. prinsippet i avtl § 11 første ledd). Selskapet kan derfor ikke høres med denne anførselen. Heller ikke etter generelle ulovfestede prinsipper for representasjon kan anførselen om ”feil” avdeling vinne frem overfor en kunde i aktsom god tro, se ”Avtaler” s. 241-242.
Anførsel 2) – For det andre fremhevet Besta at det kundebehandleren hadde sagt i telefonen, ikke kunne danne grunnlag for inngåelse av avtale. Utgangspunktet er om mottakeren av utsagnet – Martine Kirkenær – har en rimelig grunn til å oppfatte det slik at selskapet binder seg. Studentene bør kunne forstå at spørsmål om bundethet beror på en konkret vurdering med utgangspunkt i den generelle formulering ”rimelig grunn”, som i prinsippet favner om alle måter binding kan skje på. Synspunktet ”rimelig grunn” er fremhevet i rettspraksis, se bl.a. ”Avtaler” s. 38. Synspunktet er også gjentatte ganger fremhevet i forelesningene. I hvert fall de flinkere studenter bør se at problemet skal drøftes i lys av hvilke forventninger Martine kan få. Kundebehandleren sa at ”dette ordner jeg, og hos oss er det slik at forsikringen begynner å løpe ganske umiddelbart”. Studentene må tolke dette utsagnet, i lys av om dette gir Martine en rimelig grunn som nevnt.
Nivåkontrollen viser at de fleste kandidatene kun har drøftet anførsel 2). Bare et mindretall har drøftet fullmakt. Det er mulig å få et toppresultat selv om bare en av disse anførslene er behandlet. Kandidater som drøfter begge anførsler tilfredsstillende skal ha et solid pluss.
Er Besta forpliktet til å utbetale forsikringserstatning til Martine?
Den omstridte klausulen er ”brann som følge av svikt i det elektriske anlegget, hvor svikten skyldes mangler som huseieren svarer for”. Det er for det første mulig å drøfte om denne er vedtatt av Martine. Studentene kan her bl.a. argumentere med at den kanskje kommer overraskende, jf praksis og teori om standardavtaler, se læreboken s. 72 flg. Trolig vil relativt få kand. se vedtakelsesproblemet, og det bør ikke trekke ned om dette ikke drøftes. Men studenter som ser dette, skal honoreres.
Forutsatt at klausulen er vedtatt, må klausulen tolkes. Ordlyden er ikke klar i relasjon til faktum, jf opplysningene om installasjonen. Innsiktsfulle studenter kan da anvende f.eks uklarhetsregelen eller avtl § 37 nr. 3, se ”Avtaler” s. 118-121. Evnen til å se problemet, analysere avtalens tekst, og til å se andre argumenter som bl.a. uklarhetsregelen er avgjørende. Det er et klart minus hvis en kand ikke ser tolkingsproblemet.
Når det gjelder avtl. § 37, er det mulig å spørre om Martine er ”forbruker”, ettersom bøkene ble brukt i hennes yrke. Men i lys av § 37 annet ledd er hun nok forbruker. Studenter som ser dette problemet, skal honoreres.
En annen vinkling er at kundebehandleren svarte ”ja” på spørsmål om brann var dekket, se oppgaveteksten annet avsnitt. Dette utsagnet kan ha betydning i to retninger – for det første at selskapet (kanskje) er dispositivt forpliktet til å dekke skaden uavhengig av de trykte forsikringsvilkår, for det andre kan denne uttalelsen anvendes som et moment ved tolkingen av avtalen. Ingen av besvarelsene som ble levert til nivåkontroll så dette problemet.
Del II
Var Martine ubundet av oppsigelsen fordi en betingelse for oppsigelsen ikke var innfridd?
Ryddig behandling forutsetter her som ellers klarhet i spørsmålsstillingene, som er a) enten en gjensidig betingelse om at porno-surfingen ikke skulle bli kjent, eller b) en ensidig og synbar betingelse fra Martine om dette. Spørsmål a) beror på en tolking av partenes uttalelser den 22. mai i møtet hos fak.direktøren, eller b) på en tolking av Martines utsagn samme dag.
Fak.direktøren sa at hun kunne si seg selv opp, ”og da ville ingen få vite hva som hadde skjedd”. Martine viste i sin oppsigelse til at hun ville søke ny jobb som advokat. Begge disse opplysninger kan tyde på at partene hadde en gjensidig betingelse om unnlatt offentlighet knyttet til det som hadde skjedd. Alternativt kan Martes opplysning i oppsigelsesbrevet om at hun ville søke jobb som advokat (kanskje) tyde på at hun hadde en ensidig og synbar forutsetning om unnlatt offentlighet, mulighet for jobb som advokat vil ofte forutsette at hennes porno-surfing ikke blir kjent.
Forutsatt at en bindende betingelse ikke foreligger, kan to problemer reises som mulig grunnlag for ubundethet:
(1) Bristende forutsetninger, dvs at Martines betingelse/forutsetning om unnlatt offentlighet sviktet. Denne innfallsvinkelen forutsetter (ryddig) behandling av vesentlighet, synbarhet mv.
(2) Tilbakekall re integra, avtl § 39 2 pkt analogisk anvendt. Martine tilbakekaller sin oppsigelse kort tid etter at den ble gitt. I underrettspraksis om re integra er det en del tilfeller om egenoppsigelser.
Nivåkontrollen viser at de fleste studentene drøftet spm 3 som et problem om bristende forutsetninger. Dette må være OK. Bedømmelsen må da bero på kvaliteten på drøftelsen av forutsetningssvikt. Studenter som drøfter flere grunnlag tilfredsstillende, skal honoreres solid.
Var oppsigelsen ugyldig etter avtaleloven § 33?
Her er det ikke nødvendig å behandle andre mulige grunnlag for ugyldighet. Studenter som gjør det viser uskjønnsomhet.
Alle innledende vilkår i § 33 – omstendigheter, kjente til – er innfridd. Første problem er om motivasjonskravet er til stede, dvs. om det er et årsaksforhold mellom Martines opprevne situasjon og oppsigelsen. Motivasjonskravet fremgår ikke av ordlyden i § 33, men er uansett sikker rett. Svaret er neppe opplagt, hun risikerte uansett oppsigelse fra arbeidsgiveren.
Annet problem er om det vil stride mot redelighet dersom fakultetet opprettholder oppsigelsen, i lys av sin kunnskap om Martines situasjon. Se om § 33 ”Avtaler” s. 160 flg., særlig s. 165 flg. En påkjenning er som oftest ikke nok for uredelighet, jf læreboken s 167. Studenter som ikke forstår det grunnleggende ved redelighetskriteriet har misforstått en sentral del av avtaleretten.
Kan oppsigelsen settes til side som urimelig?
Problemet kan drøftes i lys av avtl § 36, jf ”Avtaler” s. 191 flg. Studentene må forstå at terskelen generelt sett er høy, og denne høye terskel må anvendes på faktum. Studentene må også forstå at urimelighetskriteriet knytter seg til en samlet vurdering av alle relevante forhold. Når det gjelder henvisningen til universitetets gode navn og rykte, er et mulig poeng at porno-surfing ikke i seg selv tyder på at Martine er uskikket til sitt arbeid som professor, slik at det derved er mulig at dette momentet har begrenset vekt i favør av arbeidsgiveren.
Det er også mulig å drøfte dette problemet som et tilbakekall re integra, jf avtl § 39 annet pkt analogisk anvendt, jf ”Avtaler” s. 88 flg. Reelt sett er re integra en (u)rimelighetsvurdering. Vi kan på ingen måte kreve at studentene ser denne muligheten, men skulle noen gjøre det, er det et stort pluss. Det er også mulig å innta re integra-argumenter i § 36-drøftelsen – jf bl.a. den korte tid som gikk fra egenoppsigelsen 23. mai til hun hevdet seg ubundet 24. mai. Alle besvarelsene som var til nivåkontroll drøftet dette problemet i forhold til § 36.
--
Bedømmelsen
Det er nå noen år siden bokstavkarakterer ble innført, og det har etter hvert utviklet seg en ganske omforent praksis ved bedømmelsen av denne typen besvarelser. De adjektiver som knytter seg til de ulike karakterer (A ”fremragende” mv) gir også en pekepinn på nivåkravene.
Sensorene må først og fremst granske om studentene stiller rettsspørsmålene presist, om studentene anvender rettskilder i sine drøftelser (i motsetning til privat synsing), om kildene er vektlagt hensiktsmessig (lovteksten har normalt større vekt enn andre kilder etc.), om den skriftlige fremstillingsformen er klar, om konklusjonene er klart formulert etc. Vi må være varsomme med å stille for strenge krav når det gjelder huskestoff i form av hva ulike forfattere skriver etc. Poengterte besvarelser skal honoreres, særlig i relasjon til kriterier som ”redelig” i § 33 og ”urimelig” i § 36 hvor risikoen for utflytende og upoengterte besvarelser erfaringsmessig er overhengende. Irriterende omstendelighet er ikke alltid et minus, i hvert fall ikke på ”normale” karakternivåer, så fremt kand. ser og drøfter de relevante problemene. Men hvis omstendelighet må antas å skyldes faglig usikkerhet, er det et minus. Spørsmålsstillinger og drøftelser er det sentrale, ikke konklusjonene, med mindre konklusjonen er uskjønnsom.
Tidsnød er alltid en risiko på eksamen. Hvis det er sannsynlig at tidsnøden skyldes upoengterte drøftelser og omstendelighet, er det liten grunn til å legge vekt på tidsnøden i formildende retning. Hvis tidsnøden på den annen side skyldes at kandidaten har sett langt flere problemer enn de fleste andre, må sensorene se med stor mildhet på at det er noen raske drøftelser på slutten.
Det var denne gang ytterst få henvendelser fra eksamenslokalene til kurslederen. Det kan forhåpentligvis tyde på at oppgaveteksten ble forstått, og at studentene synes at denne var OK.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |