UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS113

Det juridiske fakultet/UiB

Sensorveiledning skoleeksamen

1. studieår - JUS113 - vår 2008

Fra læringskravene i faget:

Læringsutbytte
Etter å ha studert kontraktsrett I forventes at studentene
• kan analysere og forstå de rettsregler og prinsipper som må anvendes for å avgjøre om en person er bundet kontraktsrettslig, særlig knyttet til avtaleinngåelse;
• kan analysere og forstå de rettsregler og prinsipper som må anvendes for å fastlegge innholdet av et kontraktsrettslig bindende utsagn, særlig knyttet til avtaletolking;
• kan analysere og forstå de rettsregler og prinsipper som må anvendes for å avgjøre om et kontraktsrettslig bindende utsagn er ugyldig, særlig knyttet til reglene om rettslig handleevne (habilitet), tilblivelsesmangler (falsk, tvang, svik, uredelighet ol), lovstrid og lignende ufravikelighetsregler;
• kan analysere og forstå regler om at urimelige avtaler ikke kan gjøres gjeldende, særlig knyttet til avtaleloven § 36;
• kan analysere og forstå reglene om representasjon, dvs. reglene om binding ved bruk av fullmektiger og andre representanter;
• har kunnskap om hovedtrekk i den internasjonale utvikling i kontraktsretten som kan få betydning for norsk kontraktsrett.

Det nærmere studium av kontrakters innhold når det bl.a. gjelder lovgivningen om kjøp og andre spesielle avtaletyper er lagt til kontraktsrett II

Litteratur:
Hovedlitteratur:
• Johan Giertsen: Avtaler. Bergen 2006.

Tilleggslitteratur:
• Jo Hov: Avtaleslutning og ugyldighet: Kontraktsrett I. 3. utgave. Oslo 2002 og Geir Woxholth: Avtalerett. 6. utgave. Oslo 2006.
 

Del I

1. Redegjør for ”sedvane”-kriteriet i avtaleloven § 10 annet avsnitt når det gjelder stillingsfullmakt.

Se Giertsen: Avtaler s 245-246. Studentene må kunne forventes å si noe selvstendig om ”sedvane”-begrepet i denne bestemmelsen, og at dette kriteriet innebærer at avtl

§ 10 annet ledd passer best på stillinger der et stort antall avtaleinngåelser skjer rutinemessig. De fleste bør kunne gi eksempler.

Avtalelovgiverne konstruerte fullmakten som et løfte fra fullmaktsgiveren til (mulige) medkontrahent(er). Gitt denne bakgrunn, er det å plassere personer i en funksjon som gir adgang til å inngå avtaler regelmessig, jf sedvanekriteriet, et implisitt løfte fra fullmaktsgiveren til mulige kunder om å la seg binde innenfor sedvanen. Sedvanen hjemler og begrenser fullmakten, bl.a. slik at sedvanen angir fullmaktens grense etter avtl § 10 første ledd. Disponerer stillingsfullmektigen utenfor denne rammen, er fullmaktsgiver ubundet, uavhengig av medkontrahentens gode tro.

Skulle fullmaktsgiveren gi interne instrukser til stillingsfullmektigen som begrenser retten i forhold til fullmaktens sedvanebestemte grense, er fullmaktsgiver bare ubundet hvis medkontrahenten er uaktsom eller i ond tro, jf avtl § 11 første ledd.

Det er intet eksamenskrav å se forbindelser til avtl § 10 første ledd og § 11 første ledd – på bakgrunn av at studentene i en oppgave som dette må ha en skjønnsmargin for hva som tas med. Men studenter som ser slike linjer, skal honoreres.

----

2. Redegjør for om arbeidstakere som ikke kan bygge en fullmakt på dette ”sedvane”-kriteriet likevel kan binde sin arbeidsgiver ved avtaleinngåelse.

På dette punktet kan fremstillingen deles opp i (1) særlige lovregler, (2) alminnelige regler basert på ulovfestet rett. Studentene må gis en skjønnsmargin med hensyn til hvor en her vil legge hovedtrykket. Men i hvert fall dyktigere kandidater bør kunne reise spørsmålet om representasjon basert på ulovfestet rett.

Når det gjelder (1) særlige lovregler, nevner læreboken s 244-245 daglig leder i AS og ASA. Studenter som finner relevante lovbestemmelser og kan si noe selvstendig rundt disse, skal honoreres. På forelesing har jeg også nevnt prokura. Noe eksamenskrav er det ikke å skrive om prokura, men skulle noen gjøre det forstandig, er det et pluss.

En mulighet er også å behandle fullmaktstypene i avtl §§ 13, 14, 16, 18. Disse er ikke knyttet til stillingsforhold slik som § 10,2. For å få uttelling for behandling av disse bestemmelsene må det vises noe selvstendig. Eksempler kan være (1) illustrasjoner knyttet til arbeidsforhold, (2) at fullmaktens grense her beror på erklæringen til tredjeperson (§ 13), annonsen (§ 14), til fullmektigen (§§ 16 og 18), og (2) at studentene kan redegjøre for forskjellen på fullmakter etter §§ 16 og 18, typisk at en skriftlig § 18-fullmakt ikke er ment å forevises andre, og (3) at brudd på intern instruks ikke kan påberopes overfor godtroende medkontrahent bortsett fra § 18 hvor rett og legitimasjon faller sammen, jf § 11. Skulle behandling av §§ 13, 14, 16, 18 gå på bekostning av de spennende problemene knyttet til ulovfestet rett, vil det kunne bli et minus – i hvert fall for studenter som ellers er på den bedre halvdel av skalaen.

Når det gjelder (2) alminnelig ulovfestet rett, se læreboken s 241-242 og s 254-257. Studentene har her muligheten til å markere seg. Problemet reiser seg typisk for mange ledende stillinger hvor ”sedvane” ikke kan konstateres, men hvor det likevel er ganske klart at arbeidstakeren kan kontrahere. Selvstendige synspunkter med illustrerende eksempler skal honoreres solid.

Avtalelovgiverne konstruerte som nevnt fullmakten som et løfte fra fullmaktsgiver til (mulige) medkontrahent(er). Det blir da god sammenheng mellom denne bakgrunn for lovfestede fullmakter på den ene siden og ulovfestet representasjonsrett på den annen. Hvis et foretak plasserer en person i en funksjon (viseadm.dir., finansdirektør, innkjøpssjef etc), er det nærliggende å se dette som et implisitt løfte fra foretaket til mulige tredjepersoner om å la seg binde av personens disposisjoner, gitt at disposisjonen er innenfor hva som med rimelighet følger av vedkommendes funksjon – hvor stillingsbetegnelsen er et av flere argumenter som antyder representasjonsrettens grense – sml også begrepene toleransefullmakt, kombinasjonsfullmakt.

En annen mulig innfallsvinkel er at avtaleloven bare sier noe om sedvanebestemt fullmakt, og at den ikke utelukker ulovfestede former for representasjon. Den generelle varsomhet med antiteser knyttet til avtaleloven – loven er gammel, avtalelovgiverne pretenderte ikke fullstendighet – tilsier at man på fritt grunnlag (trolig) kan oppstille en hensiktsmessig ulovfestet representasjonsregel for ansatte som faller utenfor sedvanekriteriet, jf også European Principles læreboken s 242.

Studenter som kan løfte problemene knyttet til ulovfestet representasjonsrett opp til et prinsipielt nivå etter f.eks de linjer som her er antydet, viser forståelse ut over det vanlige. Om studentens synspunkter da er ”riktig” eller ikke, har mindre betydning – så fremt det vises selvstendighet og kreativitet. Her må vi også ta i betraktning at det ikke er lett å si hva som er ”riktig” – på dette feltet har vi sparsomt med HR-praksis.

Teoridelen skal som utgangspunkt telle 25%, jf sluttkommentar i oppgaveteksten. Men særlig til gunst for studentene kan dette fravikes, typisk for studenter som skriver særlig bra om ulovfestet representasjon. I tvilstilfeller – særlig grensen E/F – bør det normalt ikke til skade for kandidatene legges avgjørende vekt på denne delen.

Del II

Forelå et bindende gaveløfte pr. 1. januar 2007?

Studentene skal vite at også gaveløfter binder, jf f. eks læreboken s 30. Kandidater som drøfter om terskelen for binding for den aktuelle typen gaveløfte er høyere enn for løfter som er ledd i gjensidig bebyrdende avtaler, skal honoreres – jf læreboken s 195 med merknader om at omsetningshensyn ikke gjør seg så sterkt gjeldende ved gaver.

Kandidatene må tolke Christines skriftlige utsagn 1 januar 2007 og de ledsagende omstendigheter, med sikte på om hun har bundet seg. I denne typen tolking har domstolene ofte brukt kriteriet om utsagnsmottakeren har en ”rimelig grunn” til å tro at avgiveren binder seg, se bl.a. læreboken s 38 flg. Studentenes evne til å utnytte faktum blir her avgjørende.

Er løftet bortfalt etter sitt innhold – ved tolking av dette?

Spørsmålet er om samlivsbruddet innebærer bortfall. Studentene kan formulere problemet på ulike måter, f.eks om løftet etter sin egen tekst og de ledsagende omstendigheter må forstås slik at en avgjørende betingelse / forutsetning er at samlivet består. Det sentrale er at kandidatene viser forståelse mht avtaletolking / løftetolking. Studenter som reiser spørsmålet om betingelser / forutsetninger fra løftegiveren har større gjennomslagskraft ved gaver enn ellers, skal honoreres – et spørsmål som også kan formuleres som om subjektive forhold på løftegiversiden har større vekt ved gaveløfter enn ved gjensidige løfter. Se nærmere læreboken s 94 flg om avtaletolking.

Tilsidesettelse etter avtl § 36?

Avtl § 36 gjelder også for ensidige gaveløfter, se bestemmelsens siste ledd og læreboken s 195. For eventuelt bortfall basert på enten tolking eller § 36 vil samme type argumenter kunne komme inn i begge relasjoner. Sensorene må derfor akseptere en viss dobbeltbehandling her, f. eks hvis noen studenter skulle vektlegge løftegivers subjektive forutsetning både under tolking og § 36. En fare ved drøftelser av § 36 er at det kan bli for mye enkel synsing rundt hva som er ”urimelig”. Studenter som løfter seg ut over dette, og som f. eks kan anvende argumenter og begreper fra forutsetningslæren som bakgrunnsrett i urimelighetsdrøftelsen, skal ha et klart pluss – og i så fall er et poeng at under både forutsetn.læren og § 36 er nok terskelen for bortfall av gaveløfter noe lavere enn for gjensidige disposisjoner. Det større rom for subjektive innslag mht gaveløfter kan bl.a. medføre at synbarhetskravet i forutsetn.læren ikke har samme tyngde ved gaver som ved gjensidige løfter.

Løftet ble gitt 1 jan 2007. Bruddet skjedde april 2008. Studenter som forstandig drøfter vekten av tidsforløpet skal ha et pluss. Dette kan ha vekt i flere relasjoner, bl.a. om tidsforløpet (jf innrettelse) er et argument i retning av at løftet ikke kan settes til side etter § 36.

Del III

Ugyldighet etter avtl § 33?

Studenter som på en poengtert måte kan sammenholde den kronglete lovteksten i § 33 med faktum skal honoreres. Det sentrale er her som så ofte ellers redelighetskriteriet. Det har da vekt at Oddny i noen grad brukte sin intuisjon – å bruke denne er selvsagt ikke uredelig, i hvert fall ikke på aksjemarkedet. På den annen side hadde hun fått det aktuelle faktagrunnlaget på en uvanlig måte. Skulle noen trekke linjer mot (mulig) innsidehandel koblet mot (u)redelighetskriteriet, kan det være fint. Studenter som peker på at hensynet til forutberegnelighet må veie særlig tungt i forhold til aktører på aksjemarkedet, viser forståelse.

Sluttkommentar

Nivået vil for det første vise seg i evne til å formulere problemene. Studenter med en problematiserende form skiller seg ut.

For det andre vises nivå ved ryddighet. Studenter som kan hakke opp problemet i ulike bestanddeler, og drøfte disse hver for seg, skal honoreres. Oppgaven gir muligheter for å markere seg her, bl.a. knyttet til lovteksten i § 33.

Nivået vil for det tredje vise seg i evnen til å argumentere rettslig. En vanlig svakhet er å gli ut av lovteksten og inn i synsing – studenter som i motsetning til dette knytter drøftelsen tett opp til vilkår i lovtekst eller annen rettsregel, viser forståelse. Kandidater som kan argumentere forstandig med reglenes (antatte) formål, sammenhenger i systemet etc., må honoreres.

Nivået vil for det fjerde vise seg i hvor langt ned i dybden studentene kommer. Men her må vi ikke stille urealistiske krav. Vi skal primært sensurere ut fra hva studenten har skrevet, ikke ut fra hvilke problemer studenten ikke har drøftet, med mindre helt sentrale problemer er utelatt.

For det femte vises nivå ved en konsis fremstillingsform. Hvis ordrikdom avslører faglig usikkerhet, er det et minus. Og i hvert fall i forhold til grensen A/B og B/C kan det ved tvil vektlegges om studenten er unødvendig ordrik eller tung i formen, eller om studenten på den annen side er treffsikker og poengtert.

For det sjette vises nivå ved selvstendighet. Overfor studenter som argumenterer kreativt må vi ikke være for stramme og strenge. Er kandidaten selvstendig innenfor det som med rimelighet kan anses som prosedabelt, bør vi belønne originaliteten.

Skulle rettspraksis, teoriuttalelser eller annet huskestoff være utelatt, har det begrenset betydning. Denne oppgaven skal det være mulig å besvare med et topp resultat bare med lovsamlingen og generell forståelse som kilde for sine argumenter. Vi skal f. eks ikke stille urealistiske krav til kildebelegg for standpunkter. Når det bl.a. gjelder ”rimelig grunn”-synspunktet ved binding, er det ikke påkrevd at studentene angir belegg for dette i form av HR-dommer. Det viktigste er at kandidaten kjenner denne retningslinjen, og kan bruke den på faktum. Overdrevne kildehenvisninger kan i noen tilfeller virke anmassende, og kan blåse opp teksten uten at substansen blir dypere.

Sensorene må ikke være for strenge ved grensen A/B. Under det gamle tallsystemet var mitt inntrykk at en del sensorer var for strenge i forhold til de øvre karakternivåer. Under nåværende bokstavsystem er det tilsvarende viktig at vi ikke stiller urealistiske krav for ”A”. Det skal kunne gis ”A”, selv om besvarelsen har mange ”feil”. Avgjørende er studentens faglige evne til forstandige drøftelser, ikke om sensor er enig eller uenig i studentens problemformuleringer, argumentasjon og konklusjoner.

Når det gjelder strykgrensen, har den langvarige sensortradisjon etablert en oppfatning som de fleste sensorer deler. Problemet i slike tilfeller vil som regel være om de få lyspunkter som er i besvarelsen kan forsvare ”E”.

Til toppen

Sist oppdatert 28. mai 2008 av TEG Kommentarer til denne siden.