Sist oppdatert 14. mars 2008 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 1.studieår : JUS111
Generelt om oppgaven
Studentene er nå omtrent halvveis i kurset, og tematikken i oppgaven er hentet fra emner som studentene har vært gjennom i undervisningen. Kjernelitteraturen i kurset er Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett (8. utg. 2006). To alternative lærebøker er ført opp som støttelitteratur: Bernt/Rasmussen, Frihagens forvaltningsrett (2003) og Graver, Alminnelig forvaltningsrett (3. utg. 2007). Oppgavene som brukes i arbeids- og storgruppene er hentet fra Hopsnes/Østenstad, Oppgavebok i forvaltningsrett I (2003), som også har et eget avsnitt om juridisk metode og oppgaveteknikk.
Oppgaven er inspirert saksforholdet i RG 2006 s. 897 (undertegnete var en av dommerne i saken). Det er imidlertid gjort flere endringer i faktum i forhold til saksforholdet i dommen, slik at spørsmålene i oppgaven ikke kan løses ut i fra dommen.
Naturvernloven kap. VI inneholder noen nærmere saksbehandlingsregler, men disse har ikke betydning for oppgaven. Studentene må derfor forholde seg til de generelle saksbehandlingskravene som følger av forvaltningsloven.
Spørsmål 1
Innsyn etter forvaltningsloven (fvl.) er regulert av § 16, og er betinget av at vedkommende er "part". Før studentene tar stilling til dette spørsmålet, må de kort slå fast at fylkesmannen er et statlig organ og at en derfor er innenfor forvaltningslovens virkeområde. Partsbegrepet inneholder to alternativer; jf. fvl. § 2 bokstav e. Det er det siste alternativet som er aktuelt her, og den nærmere problemstillingen er om saken om vern av Småfjellet "ellers direkte gjelder" Ås. Læreboken (Eckhoff/Smith s. 247) fremhever at en må se nærmere på vedkommendes reelle tilknytning til saken, samtidig som det understrekes at begrepet er nokså generelt og vagt.
Ås er ikke nabo til Småfjellet og et eventuelt fredningsvedtak vil ikke ha rettslige konsekvenser for henne. Hennes interesse ligger på det faktiske plan, idet en eventuell fredning vil føre til at hytten hennes forblir mest mulig usjenert. Selv om også faktiske interesser kan gi partsstatus, er de her såpass perifere i forhold til selve verneprosessen at Ås ikke kan anses som part. Hun er derfor henvist til å be om innsyn etter offentleglova (pensum er lagt opp til at studentene skal løse eventuelle spørsmål om allmennhetens innsyn etter offentleglova, selv om denne ikke er trådt i kraft).
Slik spørsmålet er formulert, er det ikke nødvendig å ta nærmere stilling til innsyn etter offentleglova. Det er heller ikke nødvendig å drøfte om en står overfor en saksbehandling som kan munne ut i et enkeltvedtak (innsyn etter fvl. § 16 forutsetter at en står overfor et enkeltvedtak).
Spørsmål 2
Reglene om inhabilitet følger av forvaltningsloven § 6. Studentene kan kort avklare at Lyse ikke er part i saken, og dermed inhabil etter § 6 første avsnitt bokstav a). På dette punkt kan de vise til drøftelsen i spørsmål 1, idet Lyse og Ås her står i samme stilling. Studenter som eventuelt måtte konkludere med at Lyse er part, må subsidiært drøfte inhabilitet etter § 6 annet avsnitt.
Den nærmere problemstillingen er om Lyses tilknytning til saken som hytteeier og medlem i Naturvernforbundet er "særegne forhold" som er "egnet til å svekke tilliten" til hennes upartiskhet. Hytten som Lyse eier ligger med utsikt til området som er aktuelt å fjerne, og det følger av faktum at hun vil være tjent med et vernevedtak i den forstand at eiendommen da forblir usjenert. Disse virkningene er likevel såpass indirekte at de i seg selv ikke kan gjøre henne inhabil. Videre er Lyse medlem i Naturvernforbundet, som har engasjert seg i barskogvern. På den annen side har hun ikke noen tillitsverv. Utgangspunktet må være at "alminnelige" medlemskap i denne typen landsomfattende organisasjoner som store deler av befolkningen er medlem av ikke utløser inhabilitet. Det er viktig at studentene får frem at de to inhabilitetsanførslene ikke skal vurderes separat, men at en må foreta en samlet vurdering. I denne sammenhengen er det også et poeng at Bø har reist inhabilitetsinnsigelse. jf. § 6 annet avsnitt siste setning.
Spørsmål 3
Forvaltningens utredningsplikt følger av fvl. § 17 for så vidt gjelder enkeltvedtak. Studentene må derfor først klargjøre om en står overfor et enkeltvedtak. Dette er en liten nøtt. Selve vedtaket om vern er fattet av Kongen i statsråd (kongelig resolusjon), og samme dag ble verneforskriften fastsatt. Slik sett står en overfor to avgjørelser, samtidig som de ikke kan betraktes uavhengig av hverandre. Sett i forhold til Ås, må verneforskriften anses enkeltvedtak (samtlige vilkår i fvl. § 2 bokstav a og b er oppfylte). I forhold til allmennheten derimot, er verneforskriften derimot en "forskrift" etter definisjonen i fvl. § 2 bokstav a og c. Konsekvensen av verneprosessen oppfyller vilkårene for å være et enkeltvedtak er at saksbehandlingen må følge reglene i fvl. kap. IV-VI, selv om betegnelsen "forskrift" er brukt for deler av vedtaket. Studenter som går inn i diskusjonen må honoreres, samtidig som en må vise stor takhøyde for eventuelle feilskjær siden vanskelighetsgraden er høy.
Eventuelt kan studentene under denne drøftelsen presisere at en fremdeles er innenfor forvaltningslovens virkeområde (saken har nå gått fra regionalt til sentralt statlig nivå).
Det nærmere vurderingstemaet er om saken var "så godt opplyst som mulig" før vernevedtaket var truffet, så lenge det ikke var innhentet sakkyndig utredning. Ordlyden gir uttrykk for en omfattende utredningsplikt, men det følger klart av forarbeid og praksis at forvaltningen står overfor en relativ forpliktelse. Hvor grundig en går til verks avhenger av de interessene som står på spill. Et vernevedtak kan ha store konsekvenser for de berørte eiendommene, og prosessen pågår over flere år og involverer flere forvaltningsnivå. Dette tilsier en grundig saksbehandling. I denne saken har parten kommet med en grunngitt innvending mot utstrekning av verneområdet. Samtidig har representanter ved fylkesmannsembetet vært på befaring og tatt det aktuelle området i øyesyn. Om det har vært hogst i området er mulig å vurdere også for "menigmann", selv om en sakkyndig vil kunne gi en mer grunngitt vurdering.
Spørsmålet er tvilsomt, og hvilken konklusjon studentene faller ned på her er underordnet. Det sentrale er evnen til å formulere problemet, herunder å problematisere ordlyden i § 17 første avsnitt. I tillegg må de som klarer å få frem de sentrale momentene honoreres for det.
Spørsmål 4
Reglene om begrunnelse følger av forvaltningsloven §§ 24 og 25. Statens prinsipale anførsel er at forskriften utgjør en tilstrekkelig begrunnelse. De innholdsmessige kravene til begrunnelsen fremgår av § 25. Det rettslige grunnlaget for vernevedtaket fremgår av henvisning i forskriftene, slik at kravet i § 25 første avsnitt er oppfylt. Antakelig er også vilkåret i § 25 annet avsnitt tilfredsstilt. Området er angitt gjennom vedlagte kart og forskriften gir også nærmere faktaopplysninger om kvaliteten ved skogen. Det siste leddet i § 25 stiller nærmere krav til begrunnelsen for så vidt gjelder forvaltningens hensiktsmessighetsvurderinger ("det frie skjønn"). Utstrekningen av verneområdet er dels et rettslig spørsmål, men det sentrale poenget her er at staten kan avstå fra vern, selv om vilkårene i naturvernloven er oppfylt, slik at det foreligger et "fritt" skjønn. Ordlyden i fvl. § 25 tredje avsnitt er en oppmodning til forvaltningen ("bør") om å redegjøre for skjønnet, men det følger blant annet av forarbeidene at dette normalt vil være en plikt. Hensett til hvor inngripende et vernevedtak er, kan ikke begrunnelsen som er gitt gjennom forskriften være tilstrekkelig.
Studentene må så ta tak i statens subsidiære anførsel om at begrunnelsen som følger gjennom foredraget og fylkesmannens innstilling er tilstrekkelig. I denne forbindelse bør kravene i § 25 tredje avsnitt utpensles nærmere. Kravene til begrunnelse når det gjelder forvaltningsskjønnet har vært tema i flere høyesterettsdommer (Rt. 1981 s. 745, Rt. 2000 s. 1056 og Rt. 2000 s. 1066). Høyesterett har satt opp et relativt begrunnelseskrav, hvor det stilles strengere krav jo mer alvorlig inngrepet er. Disse dommene bør være vel kjent for studentene, men det kan være vanskelig for studentene å bruke dem, særlig siden Høyesterett i liten grad har forholdt seg til ordlyden i § 25 tredje avsnitt.
Ved den konkrete vurderingen bør studentene fremheve at et vernevedtak er inngripende og derfor i utgangspunktet krever en temmelig inngående begrunnelse. Samtidig står en ikke her overfor eventuelt tap av mulighet til å drive næringsdrift, slik tilfellet f. eks. var i Isene-dommen (Rt. 1981 s. 745). Her har forvaltningen fått frem at Bø har innvendinger mot utstrekningen av verneområdet, men de er gjennomgått på en temmelig overflatisk måte. Ut i fra de temmelig strenge kravene som er satt opp i rettspraksis er jeg tilbøyelig til å konkludere med at begrunnelsen er utilstrekkelig.
Flere av studentene vil sannsynligvis ta tak i Tjosbottens anførsel om at den delen av begrunnelsen som fremgår av foredraget/innstillingen var lagt frem i ettertid. Fvl. § 24 første avsnitt andre setning stiller krav om samtidig begrunnelse, og unntakene i § 24 annet avsnitt er ikke oppfylte. I praksis var vernevedtaksprosessen lite tilpasset forvaltningslovens krav, i og med at parten normalt ikke fikk innsyn i foredraget til den kongelige resolusjonen (i RG 2006 s. 897 fikk parten først innsyn i foredraget etter saksanlegget).
Avsluttende merknad
Den obligatoriske kursoppgaven er en midtveisprøve, og det er viktig at studentene får kommentarer som de kan ta med seg videre i studeringen av forvaltningsretten. Sensorene bør derfor ikke bare påpeke svakheter, men også forklare hvordan besvarelsen kunne blitt bedre, innenfor den tidsrammen som er til rådighet.
Studentene bør få en kort sammenfattende merknad, hvor sensorene fremhever gjennomgående styrker og svakheter ved besvarelsen. I tillegg bør studenten få en antydning om nivået, dvs. om besvarelsen ligger i "øvre", "nedre" eller "midtre" sjikt, med en antatt normalfordeling med 1/3 på hver.
Denne versjonen av veiledningen er skrevet før besvarelsene ble innlevert, og i den grad det er behov for endringer eller presiseringen vil jeg sende ut en revidert utgave. Jeg er takknemlig for innspill per telefon (55 58 95 33) eller e-post (karl.sovig@jur.uib.no).
|
Sist oppdatert 14. mars 2008 av TEG Kommentarer til denne siden. |