Sist oppdatert
31. mars 2007 av
TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet :Eksamen
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
1. AVDELING -HØSTEN 2004
I
Spasérveien Fjellveien i Bergen stod ferdig i 1909. Fra 1920-årene ble eiendommene på oppsiden langs veiens søndre del tillatt utbygget med villamessig bebyggelse. I 1939 vedtok Bergen kommune en reguleringsplan hvoretter Fjellveiens søndre del skulle utvides til to kjørefelts bredde. For gjennomføring av planen foretok kommunen i 1940 diverse mindre ekspropriasjoner, blant annet av en stripe grunn langs veiens oppside mellom Fjellveien nr. 13 og nr. 21. Stripens bredde økte fra 0-0,5 meter ved nr. 13 til 2,5-3,5 meter ved nr. 21. Veiutvidelsen ble forpurret pga. krigen og den tyske okkupasjon. Etter krigen var det ikke lenger politisk stemning for å utvide Fjellveien. De eksproprierte grunnstykker forble imidlertid i kommunens eie.
I 1978 ble Fjellveien 13 solgt til biskop Thomas Tibud. Han hadde bil, men manglet egen parkeringsplass, noe som var et vilkår for å få dispensasjon fra det generelle innkjøringsforbud i Fjellveien. Utenfor hagemuren til nr. 21 var det imidlertid tilstrekkelig areal for opparbeidelse av en parkeringsplass. Kommunen holdt på denne tid på med asfalteringsarbeid i Fjellveien. Biskopen kontaktet arbeidsformannen, som straks fikk besørget asfaltering av de aktuelle kvadratmetre. Dernest fikk Tibud eieren av nr. 21, frøken Blücher, som var medlem av menighetsrådet og som han dessuten kjente godt, til å underskrive en erklæring om at hun «herved godkjenner bruken av plassen utenfor Fjellveien 21 for parkering av bil tilhørende Fjellveien 13». Med dette grunnlag gikk han så til trafikkpolitiet og fikk prompte sin dispensasjon.
I forbindelse med at Tibud i 2000 gikk av for aldersgrensen og skulle flytte tilbake til Østlandet, ble Fjellveien 13 igjen solgt, nå til advokat Pia Blanck, partner i advokatfirmaet Riklogr & Vain, og hennes ektefelle, musikeren Wolfgang Grieg. For å etablere et holdbart juridisk grunnlag for eksklusiv disponering av parkeringsplassen, henvendte Blanck seg til grunneieren Bergen kommune med forespørsel om kjøp eller leie. Eiendomsavdelingen tilbød henne standard kommunal kontrakt om leie av plassen for p.t. kr. 2.500,- pr. år, som var vanlig pris i Bergen sentrum. Kontraktsdokumentet ble utstedt på hennes navn, uten annen oppsigelsesklausul enn: «Den dag Fjellveien skal utvides, må parkeringsplassen fravikes». En annen klausul i kontrakten lød som følger: «Leieretten kan ikke overdras eller bortleies».
Straks Blanck hadde satt opp skilt med «Privat parkering for Fjellveien 13» like ved inngangsporten til nr. 21, tok Blücher kontakt med advokat Kvakkestad for å få slutt på Blancks parkering. På vegne av sin klient bad Kvakkestad kommunen om begrunnelse for at Blücher ikke var blitt tilbudt å leie arealet, noe som etter hennes oppfatning ville vært nærliggende både pga. beliggenheten rett utenfor hennes eiendom, fordi arealet var blitt fraekspropriert hennes eiendom til et formål som etter alt å dømme aldri kom til å bli realisert, og ikke minst fordi hun selv en rekke ganger hadde henvendt seg til kommunen angående gjenkjøp eller leie. Videre påklaget Kvakkestad på en rekke grunnlag kommunens beslutning om å leie ut parkeringsplassen til Blanck.
Kommunen avviste kravet om begrunnelse. Videre avviste man klagen uten å gå inn på realiteten, idet man hevdet at Blücher ikke hadde klagerett. For det første gjaldt det ingen regler om klage i en sak som dette, for det annet var Blücher under ingen omstendigheter klageberettiget.
Spørsmål 1: Har Blücher krav på begrunnelse?
Spørsmål 2: Har Blücher klagerett?
I 2003 ble Pia Blanck og Wolfgang Grieg separert. Ekteparet hadde felleseie. Grieg beholdt huset, mens Blanck kjøpte seg en leilighet i Fjellveien 27 like i nærheten, av hensyn til barna som de hadde delt omsorg for. Blant de mange tvistepunkter under skiftet var retten til parkeringsplassen utenfor Fjellveien 21.
Blanck hevdet at leieretten var ervervet av henne alene, tilhørte henne alene og at hun hadde rett til å utta den som naturalutlegg etter ekteskapsloven § 66.
Grieg bestred kravet, og krevde selv naturutlegg med hjemmel i ekteskapsloven § 67. Leieretten tilhørte dem begge. Anskaffelsen av parkeringsplassen var et felles prosjekt, og bare en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom ektefellene gjorde at Blanck hadde tatt seg av juridisk betonte anliggender som å inngå avtaler. Videre hadde ektefellene hatt felles økonomi når det gjaldt vanlige løpende utgifter, inkludert typiske fellesutgifter som betaling av kommunens regninger for leie av parkeringsplassen. At leiekontrakten formelt bare lød på Blanck, kunne i denne situasjon ikke ha betydning. – Når det gjaldt hans eget krav på naturalutlegg, viste han til sitt behov for daglig biltransport av sin store kontrabass, kontra Blancks lette gangavstand til sin arbeidsplass i sentrum, sammenholdt med de særdeles vanskelige parkeringsforhold i Fjellveien. En enkel interesseavveining tilsa at han fikk overta parkeringsplassen, spesielt fordi salg av leieretten til andre var avskåret.
Spørsmål 3: Har Blanck rett til å fa utlagt leieretten på sin lodd etter § 66?
Spørsmål 4: Hvis nei på spørsmål 3, har Grieg rett til å få utlagt leieretten på s i n lodd etter § 67?
Tvisten om oppgjøret endte i minnelighet med en skifteavtale, blant annet slik at Grieg overtok retten til parkeringsplassen på sin lodd ut fra antatt verdi kr. 100.000,-. Deretter skrev Grieg til Bergen kommune, Eiendomsavdelingen og bad om å bli registrert som leietaker og debitor for leiekrav. Eiendomsavdelingen, som nylig var blitt instruert fra politisk hold om å stramme inn sin parkeringspraksis i Fjellveien, svarte at man ikke godtok at leieretten ble overført til Grieg. Man viste i den forbindelse til kontraktsklausulen angående overdragelse og bortleie.
Grieg repliserte at det ikke var tale om å overføre leieretten, subsidiært at forbudet mot overdragelse ikke kunne gjelde i et tilfelle som dette.
Spørsmål 5: Er Grieg å anse som part i leiekontrakten?
Tvisten med kommunen endte med at Grieg resignerte, med den følge at Blanck ble stående som kontraktspart og bruker av parkeringsplassen. Grieg fremsatte deretter krav om at skifteavtalen måtte endres og at Blanck betalte ham kr. 100.000,-.
Blanck avviste kravet som å være uten rettslig grunnlag. Grieg måtte selv bære risikoen for sin egen rettsvillfarelse eller unødvendige resignasjon når det gjaldt sin rett til parkeringsplassen, spesielt når han stikk i strid med hennes rettsoppfatning hadde insistert på å overta leieretten. Når han selv ikke lenger påberopte seg noen rett til parkeringsplassen, led han intet tap ved at Blanck benyttet seg av den rett som ingen andre allikevel kunne benytte. For dette kunne ikke Grieg kreve noen kompensasjon. Under enhver omstendighet kunne det ikke komme på tale å betale mer enn kr. 50.000,-.
Spørsmål 6: Kan Grieg kreve at Blanck betaler ham inntil kr. 100.000,-?
I 2003/04 tilbragte Blanck tolv måneder ved Riklogr & Vains avdelingskontor i Shanghai. Da hun kom tilbake, fikk hun vite at Grieg gjennom hele året hadde benyttet den ledige parkeringsplass. Blanck sendte ham straks en regning på kr. 6.000,-, det dobbelte av den leie hun selv i samme periode hadde betalt til kommunen.
Grieg avviste kravet som å være uten rettslig grunnlag. Det var ikke inngått noen avtale om leie, og Blanck hadde heller ikke adgang til å inngå noen slik avtale. Dessuten hadde Blanck ikke lidt noe tap ved at han hadde benyttet plassen, som i hennes fravær bare ville ha stått ubenyttet. Under enhver omstendighet kunne det ikke komme på tale å betale mer enn kr. 3.000,-.
Spørsmål 7: Kan Blanck kreve at Grieg betaler henne inntil kr. 6.000,-?
Drøft og ta stilling til de rettsspørsmål oppgaven reiser.
Spasérvegen Fjellveien i Bergen stod ferdig i 1909. Frå 1920-åra vart eigedommane på oppsida langs søndre del av vegen tillatne utbygde med villamessig bebygging. I 1939 vedtok Bergen kommune ein reguleringsplan der søndre del av Fjellveien skulle utvidast til breidde med to køyrefelt. For gjennomføring av planen foretok kommunen i 1940 diverse mindre ekspropriasjonar, blant anna av ei stripe grunn langs oppsida av vegen mellom Fjellveien nr. 13 og nr. 21. Breidda på stripa auka frå 0-0,5 meter ved nr. 13 til 2,5-3,5 meter ved nr. 21. Utvidinga av vegen vart forpurra pga. krigen og den tyske okkupasjonen. Etter krigen var det ikkje lenger politisk stemning for å utvide Fjellveien. Dei eksproprierte grunnstykka blei imidlertid verande i kommunen sitt eige.
I 1978 vart Fjellveien 13 seld til biskop Thomas Tibud. Han hadde bil, men mangla eigen parkeringsplass, noko som var eit vilkår for å få dispensasjon frå det generelle innkøyringsforbodet i Fjellveien. Utanfor hagemuren til nr. 21 var det imidlertid tilstrekkeleg areal for opparbeiding av ein parkeringsplass. Kommunen heldt på denne tida på med asfalteringsarbeid i Fjellveien. Biskopen kontakta arbeidsformannen, som straks sytte for asfaltering av dei aktuelle kvadratmetrane. Dernest fekk Tibud eigaren av nr. 21, frøken Blücher, som var medlem av soknerådet og som han dessutan kjende godt, til å underskrive ei erklæring om at ho «med dette godkjenner bruken av plassen utanfor Fjellveien 21 for parkering av bil tilhøyrande Fjellveien 13». Med dette grunnlaget gjekk han så til trafikkpolitiet og fekk prompte sin dispensasjon.
I samband med at Tibud i 2000 gjekk av for aldersgrensa og skulle flytte tilbake til Østlandet, vart Fjellveien 13 igjen seld, no til advokat Pia Blanck, partner i advokatfirmaet Riklogr & Vain, og ektefellen hennar, musikaren Wolfgang Grieg. For å etablere eit haldbart juridisk grunnlag for eksklusiv disponering av parkeringsplassen, vende Blanck seg til grunneigaren Bergen kommune med forespurnad om kjøp eller leige. Eigedomsavdelinga tilbaud henne standard kommunal kontrakt om leige av plassen for p.t. kr. 2.500,- pr. år, som var vanleg pris i Bergen sentrum. Kontraktsdokumentet blei utferda på hennar namn, utan annan klausul om oppseiing enn: «Den dag Fjellveien skal utvidast, må parkeringsplassen fråvikast». Ein annan klausul i kontrakten lydde som følgjer: «Leigeretten kan ikke overdragast eller bortleigast».
Straks Blanck hadde sett opp skilt med «Privat parkering for Fjellveien 13» like ved inngangsporten til nr. 21, tok Blücher kontakt med advokat Kvakkestad for å få slutt på Blanck si parkering. På vegne av klienten sin bad Kvakkestad kommunen om grunngjeving for at Blücher ikke var blitt tilbydd å leige arealet, noko som etter hennar oppfatning ville vore nærliggjande både pga. plasseringa rett utenfor eigedommen hennar, fordi arealet var blitt fråekspropriert eigedommen hennar til eit formål som etter alt å dømme aldri kom til å bli realisert, og ikkje minst fordi ho sjølv ei rekkje gonger hadde vendt seg til kommunen gjeldande gjenkjøp eller leige. Vidare påklaga Kvakkestad på ei rekkje grunnlag kommunen si avgjerd om å leige ut parkeringsplassen til Blanck.
Kommunen avviste kravet om grunngjeving. Vidare avviste ein klaga utan å gå inn på realiteten, idet ein hevda at Blücher ikkje hadde klagerett. For det første gjaldt det ingen reglar om klage i ei sak som dette, for det andre hadde Blücher ikkje under noko omstende klagerett.
Spørsmål 1: Har Blücher krav på grunngjeving?
Spørsmål 2: Har Blücher klagerett?
I 2003 vart Pia Blanck og Wolfgang Grieg separerte. Ekteparet hadde felleseige. Grieg beheldt huset, medan Blanck kjøpte seg ei leilegheit i Fjellveien 27 like i nærleiken, av omsyn til barna som dei hadde delt omsorg for. Blant dei mange tvistepunkta under skiftet var retten til parkeringsplassen utanfor Fjellveien 21.
Blanck hevda at leigeretten var erverva av henne åleine, tilhøyrde henne åleine og at ho hadde rett til å utta den som naturalutlegg etter ekteskapslova § 66.
Grieg nekta for kravet, og kravde sjølv naturalutlegg med heimel i ekteskapslova § 67. Leigeretten tilhøyrde dei begge. Anskaffing av parkeringsplassen var eit felles prosjekt, og berre ei hensiktsmessig oppgåvefordeling mellom ektefellane gjorde at Blanck hadde teke seg av juridisk prega saker som å inngå avtaler. Vidare hadde ektefellane hatt felles økonomi når det gjaldt vanlege løpande utgifter, inkludert typiske fellesutgifter som betaling av rekningane frå kommunen for leige av parkeringsplassen. At leigekontrakten formelt berre lydde på Blanck, kunne i denne situasjonen ikkje ha noko å seie. – Når det gjaldt hans eige krav på naturalutlegg, viste han til sin trong for dagleg biltransport av sin store kontrabass, kontra Blanck sin lette gangavstand til sin arbeidsplass i sentrum, samanhalde med dei særs vanskelege parkeringstilhøva i Fjellveien. Ei enkel interesseavveging tilsa at han fekk overta parkeringsplassen, spesielt fordi sal av leigeretten til andre var avskoren.
Spørsmål 3: Har Blanck rett til å få utlagt leigeretten på sin lott etter § 66?
Spørsmål 4: Hvis nei på spørsmål 3, har Grieg rett til å få utlagt leigeretten på s i n lott etter § 67?
Tvisten om oppgjeret enda i minnelegheit med ein skifteavtale, blant anna slik at Grieg overtok retten til parkeringsplassen på sin lodd ut frå antatt verdi kr. 100.000,-. Deretter skreiv Grieg til Bergen kommune, Eiendomsavdelingen og bad om å bli registrert som leigetakar og debitor for leigekrav. Eigedomsavdelinga, som nyleg var blitt instruert frå politisk hald om å stramme inn sin parkeringspraksis i Fjellveien, svarte at ein ikkje godtok at leigeretten blei overført til Grieg. Ein viste i den samanheng til kontraktsklausulen om overdraging og bortleige.
Grieg repliserte at det ikkje var tale om å overføre leigeretten, subsidiært at forbodet mot overdraging ikkje kunne gjelde i eit tilfelle som dette.
Spørsmål 5: Er Grieg å rekne som part i leigekontrakten?
Tvisten med kommunen enda med at Grieg resignerte, med den følgje at Blanck blei ståande som kontraktspart og brukar av parkeringsplassen. Grieg sette deretter fram krav om at skifteavtalen måtte endrast og at Blanck betalte han kr. 100.000,-.
Blanck avviste kravet som å vere utan rettsleg grunnlag. Grieg måtte sjølv bere risikoen for si eiga rettsvillfaring eller unødvendige resignasjon når det gjaldt retten hans til parkeringsplassen, spesielt når han stikk i strid med hennar rettsoppfatning hadde insistert på å overta leigeretten. Når han sjølv ikkje lenger gjorde gjeldande nokon rett til parkeringsplassen, lei han ikkje noko tap ved at Blanck brukte den retten som ingen andre allikevel kunne bruke. For dette kunne ikkje Grieg kreve nokon kompensasjon. Under eit kvart omstende kunne det ikkje komme på tale å betale meir enn kr. 50.000,-.
Spørsmål 6: Kan Grieg krevje at Blanck betaler han inntil kr. 100.000,-?
I 2003/04 tilbrakte Blanck tolv månader ved Riklogr & Vain sitt avdelingskontor i Shanghai. Då ho kom tilbake, fekk ho vite at Grieg gjennom heile året hadde brukt den ledige parkeringsplassen. Blanck sende han straks ei rekning på kr. 6.000,-, det dobbelte av den leiga ho sjølv i same periode hadde betalt til kommunen.
Grieg avviste kravet som å vere utan rettsleg grunnlag. Det var ikkje inngått nokon avtale om leige, og Blanck hadde heller ikkje høve til å inngå nokon slik avtale. Dessutan hadde Blanck ikkje lidd noko tap ved at han hadde brukt plassen, som i hennar fråver berre ville ha stått ubrukt. Under eit kvart omstende kunne det ikkje komme på tale å betale meir enn kr. 3.000,-.
Spørsmål 7: Kan Blanck krevje at Grieg betaler henne inntil kr. 6.000,-?
Drøft og ta stilling til dei rettsspørsmåla oppgåva reiser.
Oppgaven ligger innenfor fagområdene forvaltningsrett, familierett og avtalerett, og spørsmålene er godt dekket i den tilrådde litteratur og ligger innenfor det som vanligvis foreleses i disse fagene. Siste ordinære eksamen for 1. avdeling etter forrige eksamensordning var våren 2003. Det har siden ikke vært holdt noen undervisning spesielt for denne avdelingen. Men det må likevel antas at mange av studentene har fulgt annen passende undervisning ved fakultetet eller ved folkeuniversitetene.
Kandidatene bør raskt se at forvaltningsloven kommer til anvendelse, se fvl. § 1. Dernest kan det gjerne presiseres hvilken avgjørelse frøken Blücher krever begrunnelse av; nemlig beslutningen om å leie ut til Blanck i nummer 21 lenger borte i gaten uten først å forhøre seg om Blücher, som bor i nr. 13 og like ved den aktuelle plassen, er interessert i å få bruke parkeringsplassen.
Det er viktig å få frem at reglene om begrunnelse står i fvl. kap. V, som ifølge fvl. § 3 er av de regler som kun gjelder i saker om enkeltvedtak. Etter at dette er slått fast, må kand. så drøfte om den avgjørelsen som det kreves begrunnelse av, er et enkeltvedtak. Enkeltvedtak defineres i fvl. § 2 a og b, og her er det litra a om offentlig myndighet som særlig må drøftes.
Her skulle oppgaveteksten gi grunnlag for en skikkelig drøftelse. Som utgangspunkt ser saken ut til å gjelde kommunen som eier av stripen langs veien, og hvordan denne eiendomsretten utøves vil da være en privatrettslig disposisjon og følgelig ikke være offentlig myndighetsutøvelse. På den annen side virker det som det er viktig for kommunen å få til en tilfredsstillende ordning av trafikken, noe som kan sies å være et formål særpreget for det offentlige. Drøftelsens kvalitet blir her viktig. Begge løsninger må godtas.
Mange kand. legger til grunn at det er enkeltvedtak uten å drøfte dette spørsmålet nærmere, noe som må medføre noe trekk. På den annen side bør de som får dette skikkelig til, honoreres godt.
Det er også et poeng at Blücher her krever begrunnelse i ettertid. Dermed er det ikke nødvendig å ta standpunkt til unntakene i fvl. § 24 annet ledd, for eksempel unntaket om fordeling av knappe goder idet parten etter nevnte regel i slike tilfeller uansett vil ha krav på etterfølgende begrunnelse.
Drøftelsen av om Blücher er part, jfr. fvl. § 24, annet ledd 3. pkt. og § 27 annet ledd, kan med fordel utsettes til spm. 2.
På samme måte som i spm. 1 kreves også her enkeltvedtak, og det kan vises til drøftelsen der. I tillegg kreves det ifølge fvl. § 28 at Blücher er part eller har rettslig klageinteresse. Dette vil bli en subsidiær drøftelse for de kandidater som kommer til at avgjørelsen ikke er et enkeltvedtak. Det er klart at avgjørelsen ikke retter seg mot Blücher, jfr. første alternativ i fvl. § 2 e. Mer tvil kan det være om avgjørelsen ellers direkte gjelder henne (annet alternativ). Her bør imidlertid kandidatene få fram at dette ikke er avgjørende da begrepet rettslig klageinteresse i § 28 er klart videre en partsbegrepet, jfr. uttrykket ”annen med rettslig klageinteresse” (min utheving). Det burde ut ifra oppgavens opplysninger være mulig å få til en god drøftelse av om Blücher her har rettslig interesse, noe det vel er vanskelig å nekte henne på grunn av den umiddelbare geografiske nærhet til parkeringsplassen. Men begge løsninger bør også her godtas.
Kand. må først få fram at ekteskapsloven § 66 krever at ektefellen ”fullt ut eller for det vesentlige eier” angjeldende rettighet. Det må derfor drøftes hvem av ektefellene som eier retten til parkeringsplassen etter reglene i e. § 31. Det er her særlig sameie-regelen i annet ledd som er aktuell. Kand. må her utnytte opplysningene i oppgaveteksten, særlig om at parkeringsplassen var et ledd i ektefellenes felles boligprosjekt, samtidig som Blanck er navngitt i avtalen og også har stått for arbeidet med å erverve retten.
Dersom vi kommer til at parkeringsplassen er i sameie, kan vi ikke si at den ”fullt ut eller i det vesentlige” eies av Blanck. Dermed er bruk av e. § 66 utelukket. Da må vilkårene i § 66 drøftes subsidiært, særlig unntaket for ”åpenbart urimelig”. Det må imidlertid være i orden å konkludere med at Blanck ikke kan få medhold i naturalutlegg etter el. § 66, uten å ta spørsmålet om det vil være "åpenbart urimelig etter forholdene" opp til drøftelse, ettersom det lett vil bli de samme momenter som trekkes inn under neste spørsmål.
Spørsmålet begrenser seg til § 66. Det vil derfor falle utenfor å drøfte § 67, som kand. dessuten får anledning til å drøfte i neste spørsmål.
Her blir spørsmålet først om e. § 67 i det hele tatt er anvendelig. Det må da drøftes om parkeringsretten faller inn under noen av punktene i § 67.
Etter e. § 67, eventuelt analogisk anvendt, blir det da en vekting av partenes interesser, dog slik at det kreves ”særlige grunner”. Blanck kan muligens finne støtte for sin innsigelse i avtaleklausulen om at det gjelder en rettighet som ikke kan overdras.
Dette blir et spørsmål om tolking av den avtalen som er inngått og kand. må bla tilbake til første side av oppgaveteksten. Følgende punkter er naturlig å drøfte:
Noen bestemt konklusjon kan neppe kreves, derimot en viss ryddighet i drøftelsene. For noen har det budt på problemer å finne fram til det avtalerettslige grunnlaget. Enkelte drøfter om Grieg i medfør av fvl. § 2 e) er part i avgjørelsen om å leie ut parkeringsplassen til Blanck, andre om han er part på grunn av representasjonsretten i e. § 41. Vi får vurdere i det enkelte tilfellet om slikt skyldes faglig svikt, som må arresteres, eller bare en noe spesiell lesning av oppgaveteksten, som det er lettere å bære over med.
Det blir igjen et avtalerettslig spørsmål, men nå på ekteskapslovens område.Spørsmålet blir om Grieg kan kreve lemping/revisjon av skifteavtalen etter spesialregelen i e. § 65, som her bør brukes i stedet for avtl. § 36 som ifølge avtl. § 41 bare gjelder på formuerettens område.
Kand. bør vise at de ser hvordan beløpene fremkommer. Griegs poeng er at han har ”betalt” 100 000 kr for en rettighet han får null nytte av. Det er et pluss å se at Grieg ikke har betalt 100 000 kr, men snarere 50 000 kr, da det beholdne fellesbo skal deles likt. På den annen side får nå Blanck til slutt rettigheten og følgelig den samme fordelen som Grieg skulle hatt. Altså krever Grieg nå å få utbetalt 50 000 kr for at han ikke får den rettigheten han har betalt for, og i tillegg 50 000 kr fordi Blanck nå er den som får rettigheten, i alt 100 000 kr.
De opplysningene som oppgaven gir om partenes argumentasjon må benyttes i en slik bred rimelighetsdrøftelse som e. § 65 gir anvisning på.
Dette er også et avtalerettslig spørsmål, som det viser seg vanskelig for mange å få så mye ut av.
Her er oppgaven å se problemet; dette er en annen type avtalestiftelse, en såkalt realkontrakt eller kvasikontrakt. Det er også naturlig å komme inn på undervisningseksemplet om blindpassasjeren, som må betale gjeldende billettpris (Se Hov 2002 s. 85). Men det gjaldt salg av billetter, som det finnes et regulært marked for. I vårt tilfelle er det imidlertid ikke noe marked, siden det pga. avtalen er umulig for Blanck å gjøre penger ut av parkeringsplassen mens hun selv er bortreist og ikke kan benytte plassen. På den annen side har Grieg rent faktisk hatt nytte av plassen i perioden, og berikelsesbetraktninger kan da tilsi at han bør fralegge seg berikelsen, men hvordan skal den beregnes her?
Det er også mulig å anlegge erstatningsrettslige synsmåter, jfr. for eksempel
Trollheimen-dommen Rt 1981.1215 som legger til grunn at ”den som med vitande og vilje brukar eller tileignar seg annan manns ting, ikkje bør sleppe billegare enn om han hadde brukt eller tileigna seg den på lovleg vis” (Nygaard: Skade og ansvar 1992 s. 77). Erstatningsrett er imidlertid pensum først lenger ute i studiet, så vi kan ikke forlange erstatningsretts-kunnskaper her. Men siden en del viderekomne studenter må antas å ville prøve seg nå, kan vi nok forvente noe erstatningsrett likevel.
Ingen av spørsmålene er rene kontrollspørsmål, der en raskt bør finne frem til riktig grunnlag og konklusjon. På alle spørsmålene blir det mer et spørsmål om å se poenger og å treffe med drøftelsene, enn å finne en riktig konklusjon. Noen av spørsmålene reiser nok uvante problemstillinger og kan falle vanskelige, noe vi må ta et visst hensyn til. Enkelte feilskjær samt mangel på presisjon på noen punkter kan derfor ikke uten videre være fatalt, selv ikke for karakterene A og B.
Inneværende eksamen er den siste av tre ekstra-eksamener etter at siste ordinære 1. avdelingseksamen, som nevnt ovenfor, ble avholdt våren 2003. Det kan derfor antas at også en del viderekomne studenter benytter denne anledningen. Det er viktig at vi under denne siste sensuren legger til grunn vanlige normer for karaktersettingen. Strykgrensen (grensen mot F) går selvsagt der den tidligere har gått. De som stryker, vil nok ha en tendens til å avsløre seg ved relativt stor kunnskaps- eller forståelsessvikt i et eller flere av de aktuelle fagene, gjerne kombinert med mangelfull evne til å fremstille stoffet på en noenlunde strukturert og "tankestringent" måte. Også når det gjelder grensen mellom de andre bokstavene, må vi legge listen for det faglige nivået der den har ligget tidligere semestre.
Med en så lite ensartet gruppe som kandidatene til denne eksamen vil utgjøre, må det forventes en ”unormal fordeling” mellom karaktergruppene. Dermed blir det ved denne eksamen enda mindre grunn enn ellers til å søke å tilstrebe noe som minner om en normalfordeling, en såkalt ”gauss-kurve”. Kandidattallet denne gangen er også klart lavere enn det har pleid å være.
|
Kommentarer til denne siden. |