UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Høstsemesteret 1998
Teoretisk oppgave  

Teorioppgave – høsten 1998

Del 1
Del 2

Denne endelige versjonen er skrevet etter å ha mottatt kommentarer fra nivåkontrolløren. I forhold til veiledningsutkastet av 30.11.1998 er det visse mindre endringer når det gjelder karakterfastsettelsen der det er en vesentlig nivåforskjell mellom de to delene.

1 - Konstitusjonell sedvanerett

Det vesentligste av dekningen i anbefalt litteratur er Andenæs:
Statsforfatningen i Norge, 8. utg. 1998, s. 20-25. Relevant stoff er også inntatt på s. 26-27 (forfatningen kan endres ved k. Sedvanerett)), s. 31 (§ 112-vedtak er påkrevd for å endre k. sedvanerett), s. 48-49 (parlamentarismen er i vårt århundrede innarbeidet som k. sedvanerett), s. 155-156 (den personlige kongemakt er bortfalt ved k. sedvanerett, jfr. debatten om kontrasignaturen), s. 211 (k. sedvanerett kan ikke endres ved prov. anordn.), s. 224 og s. 271-272 (Stortingets kompetanse til å instruere Regjeringen i utøvelsen av forvaltningsmyndighet er anerkjent ved k. sedvanerett), og s. 288 (prøvelsesretten er hjemlet i k. sedvanerett). I kapitlene om menneskerettigheter - som ikke omfattes av kunnskapskravene til 1. avd. - er k. sedvanerett omtalt på bl.a. s. 334-335 i relasjon til Grl. § 100.
Parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett er i anbefalt litteratur drøftet av Stavang: Parlamentarisme og folkestyre, 2. utg. 1996, s. 9-47 (se særlig s. 13 om k. sedvanerett).
Oppgaven er sentral, og hører til kjernestoffet i statsforfatningsretten. På 1. avdeling må vi ta hensyn til at kandidatenes studium av rettskildelære har vært begrenset. Hadde oppgaven vært gitt på 4. avd., kunne vi ha stilt strengere krav. Mitt inntrykk er at mange kand. har et overraskende godt grep på rettskildeproblemene oppgaven reiser.
Et minstekrav er at kand. kan redegjøre for det grunnleggende når det gjelder begrepene «sedvanerett» og «konstitusjonell». Det har tradisjonelt vært tre grunnvilkår for at en praksis skal anerkjennes som «sedvanerett» (Andenæs s. 22). Vi kan ikke for grensen stryk/bestått kreve at kand. kan gjengi presist alle tre grunnvilkårene. Men kandidatenes fremstilling må i det minste vise et minimum av forståelse m.h.t. at det må dreie seg om en praksis, og at denne må ha foregått en viss tid. De fleste kand. i min kommisjon viser slik forståelse.
I relasjon til begrepet «konstitusjonell» er et minstekrav at kand. viser at hun/han forstår at denne typen rettsregler kan ha Grunnlovs trinnhøyde. Vi kan ikke forvente at kand. bruker begreper som «lex superior» el.l., men vi må kunne kreve at kand. - gjerne i en «folkelig» form - kan redegjøre for trinnhøydeproblemet. Det må normalt også være et minstekrav at kand. kan gi et eksempel på k. sedvanerett.
Hvis kand. har passert disse minimumskravene, gir litteraturen rike muligheter til å fylle på med interessant stoff, særlig når det gjelder eksempler på rettsinstitutter som er hjemlet i konstitusjonell sedvanerett, f.eks. parlamentarismen. Skulle noen kand. drøfte f.eks. hvor langt parlamentarismen er en rettsregel hjemlet i konstitusjonell sedvanerett (mistillitsforslag, kabinettspørsmål, negativt flertall), må disse få et virkelig stort pluss. Det samme gjelder hvor langt andre rettsinstitutter kan sies å være konst. sedvanerett, f.eks. Stortingets instruksjonsrett i relasjon til prerogativene. Likeledes skal vi gi et stort pluss til kand. som kan problematisere begrepet «sedvanerett»,, særlig m.h.t. at dette beror på en totalvurdering og ikke bare en slavisk anvendelse av de tre tradisjonelle kumulative vilkår (Andenæs s. 22).
Mange kand. illustrerer hvordan k.sedvanerett skapes ved å redegjøre for parlamentarismens fremvekst. Disse viser både forståelse og kunnskaper.
Noen påviser en mulig sammenheng mellom «grunnlovskonservatismen» og k.sedvanerett, og bør honoreres. Kand. som både kan redegjøre fornuftig for sedvanerettsbegrepet, trinnhøydeproblemet og som gir relevante eksempler kan etter omstendighetene få en solid laud. Det samme gjelder kand. som også kan gi eksempler på statsrettslig sedvanerett som ikke kan antas å være «konstitusjonell» (eks. mindre vesentlige spørsmål knyttet til Stortingets arbeidsordning).

2 - Formkrav til testament (nødtestament behandles ikke)

Dekningen i anbefalt litteratur er Lødrup: Arverett, 3. utg. 1995, særlig s. 76-92.
Et minstekrav er at kand. kan si noe fornuftig om formålet med formkravene (Lødrup s. 77), samt gi et minimum av redegjørelse for kravene om skriftlighet og vitner. For advokater og andre som vil utøve juridisk rådgivning er det fatalt å misforstå formkravene. Kand. som avslører at de på dette området ikke er i stand til å lese og forstå lovteksten, vil lett havne i faresonen. Oppgavens tema er strengt lovregulert. Kand. som forankrer drøftelsen i lovteksten skal få et betydelig pluss i forhold til kand. som har et slappere forhold til lovens ordlyd.
Skulle noen kand. formulere mulige grensetilfeller, og drøfte disse ved hjelp av lovens ordlyd og formål, kan en solid laud være innen rekkevidde.
En forsvarlig analyse av den sentrale bestemmelsen i al. § 49 må være tilstrekkelig for laud. Kand. som i tillegg drøfter habilitetskrav til vitnene, testamenter opprettet i utlandet, virkningene av at formkravene ikke er oppfylt og hvilke disposisjoner formkravene gjelder for (Lødrup s. 86 fig.) kan få et ytterligere pluss, forutsatt at drøftelsen er forstandig.
De to deloppgavene bør som utgangspunkt telle 50/50, men karakteren skal her som ellers bero på en samlet vurdering av kandidatens evne til rettslig problemløsning. Oppgaven om «Konstitusjonell sedvanerett» krever innsikt i ulovfestet rett. Dette er ofte mer krevende enn en lovtolkningsoppgave som formkrav. Det kan tas hensyn til dette i den totalvurdering som skal foretas når karakteren for denne eksamensdagen fastsettes.
Sensur skal ikke foregå ved å «telle» antall problemer som behandles i litteraturen, og sammenligne dette med antall problemer som kand. drøfter. Selv meget korte besvarelser kan vise en laudabel forståelse. Kand. som kan produsere egne og treffende eksempler viser selvstendighet, og må honoreres. Likeledes skal vi honorere kand. som formulerer rettsspørsmålene skarpt, slik at de derved får en problematiserende og analyserende form.
Stryk på en deloppgave vil ikke nødvendigvis lede til stryk på hele denne eksamensdagen. En totalvurdering er avgjørende, men for å få en viss ensartethet mellom kommisjonene kan noen utgangspunkter angis: Er det tale om en «normal» stryk (3,20), bør den annen deloppgave normalt være en god St.t.H for at kand. skal bestå totalt. Dreier det seg om en kvalifisert stryk (3,25), bør den annen del normalt kunne honoreres med H.ill. for at kand. skal bestå totalt. Er en del verdiløs (3,30), slik at sensorene må anta at kand. neppe har studert stats- eller arverett, må hovedregelen bli at kand. ikke har bestått denne eksamensdagen, selv om den annen del er god.
Etter å ha lest besvarelsene i min kommisjon, er jeg gledelig overrasket over nivået. Få stryk, mange ganske gode kandidater. Dette gir en anledning til å fremheve en kjepphest undertegnede har hatt i lang tid: Vi må som sensorer ikke være for streng med flinke kand.
Ved sensuren de siste tyve-tredve år er antallet gode karakterer sunket betydelig, både i absolutte og relative tall. 11970 var det på landsbasis, d.v.s. i Oslo, 36 ferdige kandidater med kan få laud eller bedre. Til tross for en sterk økning i antallet studenter, og til tross for at det nå er juridisk utdanning i tre byer, var antallet ferdige kandidater med k.f.L eller bedre på landsbasis i 1990 sunket til 19. Vi kan ikke utelukke at noe av årsaken til det synkende antallet gode karakterer kan være at sensorene er blitt strengere enn tidligere med de bedre kandidatene. 

Følgende er eksempler på relevante forhold når besvarelsene vurderes:

Vi skal først og fremst teste studentenes evne til å stille og drøfte rettslige problemer, ikke deres evne til å huske alt som står i lærebøkene. Den stadig økende mengde av lovgivning, rettspraksis, læremidler og annen teori må ikke føre til at vi som sensorer legger altfor stor vekt på huskestoff. En kand. som ikke behandler et problem mange sensorer anser vesentlig kan vise betydelig innsikt og forståelse i sin drøftelse av øvrige spørsmål.
Jeg har i de senere år sett atskillige sensorkommentarer der rettspraksis etterlyses. Når man skal ta stilling til om dette er et minus ved karakterfastsettelsen, bør vi bl.a. vurdere om mangelen på henvisninger til praksis avslører sviktende forståelse. I slike tilfeller viser kand. ofte sin forståelsessvikt i andre deler av fremstillingen. I andre tilfeller viser kand. forståelse ved f.eks. egne eksempler, og i så fall kan et krav om kunnskap om rettspraksis medføre at det legges for stor vekt på huskestoff. I oppgaven om formkrav ved testament er det kand. som åpenbart kjenner de nyere avgjørelsene i Rt. 1995.67 og 1996.98, men som husker feil når det gjelder resultatet. Vi bør gi et klart pluss hvis kand. i lys av disse dommenes faktum formulerer et relevant problem, og deretter drøfter problemet ved hjelp av lovteksten og evnt. andre kilder. Huskefeilen mht. domsresultatet bør normalt være et ikke minus. Skulle kand. også huske riktig når det gjelder dommens resultat, og hvis kand. på en rettskildemessig forsvarlig måte anvender dommen i sin tolking av lovteksten, kan det blir riktig bra.

Sist oppdatert 09. oktober 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.