Sensorveiledning, teori - 1. avd. våren 1999

UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Vårsemesteret 1999
Teoretisk oppgave

Teorioppgave – våren 1999 (studieordningen av 1997)

I: Eksamenskravet

Eksamenskravet i forvaltningsrett I (3vt) for 1. avdeling etter 1997-ordningen lyder:: "Kjennskap til reglane om saksførehaving i forvaltningssaker. Grundig kjennskap til reglane om når ein er ugild, om varsel og fråsegn, om forvaltninga sitt ansvar for klårlegging av saka, om rett for partar og andre til å gjera seg kjende med dokumenta i saka, og om grunngjeving og klage. Kjennskap til hovudreglane i forvaltningsretten elles."

Det kreves følgelig grundig kjennskap fra kandidatene mht varsel, rett til å uttale seg og innsyn. Dette er et sentrale momenter i besvarelsen, se nedenfor.

II: Litteraturdekning

Tilrådd litteratur i forvaltningsrett I:: Jan Fridthjof Bernt og David R. Doublet: Juss, samfunn og rettsanvendelse. Del IV, kap. 4: Trekk vedforvaltningen og dens avgjørelser.; Arvid Frihagen: Forvaltningsrett. Bind IL Saksbehandling, 5. utg. 1992.

Der er ikke satt opp tilleggslitteratur i forvaltningsrett I.

Oppgavens problemstillinger er grundig behandlet i anbefalt litteratur. Kontradiksjon er del av overskriften til kap 15 i Frihagens lærebok, bind II. Det har vært forelest i forvaltningsrett I høsten 1998, med utgangspunkt i ovennevnte eksamenskrav. Der har også vært avholdt manuduksjoner våren 1999.

III: Disposisjon

Oppgaven er generell, og kandidatene bør ha stort spillerom i forhold til valg av struktur i fremstillingen. En eksempel på en god fremgangsmåte kan være å åpne med en beskrivelse av hovedinnholdet i prinsippet og dets begrunnelse, deretter diskutere grunnleggende hensyn for og mot implementering av prinsippet i saksbehandlingsreglene.
        Som neste hovedbolk kunne det være naturlig - i samsvar med oppgavens tredje setning - å behandle de bestemte regler i forvaltningsloven hvor hensynet til kontradiksjon er et hovedformål, derunder ta opp nærmere hvordan den konkrete avveiningen av hensyn gir seg utslag i bestemmelsene (særlig unntakene).
        I denne delen ville det også være naturlig å ta opp sammenhenger i regelverket, f. eks. at både retten til innsyn, uttalelse og klage rent faktisk kan være avhengig av at man varsles.
        Avslutningsvis vil det kunne være naturlig med en de lege ferenda drøftelse av hvorvidt hensynet til kontradiksjon er tilstrekkelig (eventuelt for kraftig) ivaretatt gjennom forvaltningslovens regler. En slik diskusjon kan også naturlig knyttes opp mot den konkrete behandling av regelverket, dersom kandidaten velger å drøfte godheten av konkrete lovsteder. Dette kan imidlertid ikke forventes, selv av de sterkeste kandidatene.
        Det ovenstående er kun ment som et utgangspunkt, basert på rekkefølgen i oppgaveteksten. Kandidatene må selvsagt kunne velge et annet opplegg. Det sentrale må være at kandidatene etablerer en fungerende struktur og fremdrift i besvarelsen, og sentrerer behandlingen omkring bestemte, avgrensede hovedpunkter.

IV: Nærmere om oppgavens spørsmålsstillinger

Oppgaven er sentral i forvaltningsretten, og emnet antas vel kjent av sensorene. I den videre fremstilling vil jeg derfor først og fremst ta opp spørsmål tilknyttet bedømmelsen av besvarelsene. Eventuelle ytterligere kommentarer og utdypninger mht. innholdet vil jeg komme tilbake til i den endelige versjonen, etter å ha gjennomgått kandidatenes prestasjoner og hørt de øvrige sensorers tilbakemelding.
        Det spørres etter enkeltvedtak, og kandidatene bør ikke behandle forskrifter som sådan i noen særlig grad. Kandidatene bør likevel honoreres for betraktninger om hvorfor reglene om kontradiksjon i forvaltningsloven er begrenset til vedtak, og hvorfor reglene for enkeltvedtak er forskjellige fra det som gjelder forskrifter.
        Kontradiksjon i saker om enkeltvedtak tas opp av Frihagen, Forvaltningsrett II på s. 118 ff Han beskriver det kontradiktoriske prinsipp som at "..partene skal få komme med sine anførsler og få imøtegå det motparter eller andre interesserte har anført i saken..".
        Som mothensyn påpeker Frihagen behovet for en rask og enkel saksbehandling, som gjør at forvaltningsrettens regler ikke går like langt som rettergangslovene i å ivareta prinsippet. Grunnleggende hensyn drøftes mer konkret av Frihagen på s. 120-123. Partens mulighet for å innrette seg, muligheten for å få et fullstendig og korrekt faktum, tilliten til forvaltningen og det særskilte behov for hemmeligholdelse i visse saker, er sentrale momenter.
        Kandidatene må selvsagt stå fritt til å velge en annen tilnærming til spørsmålet enn dette. Et for kraftig fugleperspektiv vil dog lett kunne skli ut i vidløftighet eller preg av "norsk stil", uten at de konkrete, praktiske begrunnelser som er tatt opp i læreboken belyses. De som mestrer en mer abstrakt, teoretisk vinkling, bør honoreres for dette.
        Kandidater som setter kontradiksjonsprinsippet i sammenheng med prinsippet om forvaltningsorganenes ansvar for sakens opplysning, bør honoreres. Det samme gjelder de kandidater som ser at effektivitet og kontradiksjon undertiden ikke er motstridende hensyn, men kan trekke i samme retning.
        Kjerneområdet for kontradiksjonsprinsippet er bestemmelsene om varsel, dokumentinnsyn og rett til uttalelse. Forskjellen mellom regler som pålegger myndighetene aktiv handling, som bestemmelsene om varslingsplikt, og regler som forutsetter initiativ og aktivitet fra partens side, bør nevnes.
        Dette kan eventuelt også danne grunnlag for disponering av besvarelsen i denne delen. Kandidater som ser at førstnevnte i langt større grad ivaretar rettssubjektenes rettssikkerhet bør honoreres. Dette kan godt omtales innledningsvis i fremstillingen, som en del av beskrivelsen av reglenes begrunnelse. Forholdet til partsbegrepet og rettslig klageinteresse vil også ha interesse i så måte.
        Svakere kandidater vil ramse opp det de i farten kommer på om fvl. §§ 16, 17, 18 og 19; besvarelsene vil i stor grad fremstå som referater av lovtekst. Sterkere kandidater vil fokusere på sentrale vilkår, sammenhengen mellom reglene, forholdet til andre regler i forvaltningsloven og de konkrete avveininger av hensyn som særlig gir seg utslag i unntaksreglene. Gode drøftelse av sistnevnte bør gi grunnlag for et kraftig løft.

V: Nærmere om vurderingen.

Med en oppgave som denne, hvor hovedtemaet er en gjennomgang og omtale av sentralt lovstoff, må det legges vesentlig vekt på kandidatens evne til å gi en selvstendig fremstilling som viser at hun eller han har forstått reglenes sentrale begrunnelse og de bærende hensyn ved anvendelsen av dem. Kandidater som ikke klarer å gjøre rede for det sentrale innholdet i prinsippet kan ikke bestå. Det samme gjelder kandidater som ikke tar fatt i §§ 17-19 som utgangspunkt for den videre behandling.
        Selv om kandidatene finner frem til disse grunnleggende utgangspunktene, vil besvarelsene likevel kunne havne i faresonen dersom diskusjonen av prinsippet er grunn, betraktninger om hensyn mangler, og preget av lovreferat blir for fremtredende. Dersom kandidater ikke evner å "..vise hvordan prinsippet kommer til uttrykk.." må dette trekke kraftig ned, og under enhver omstendighet utelukke en karakter på 2-tallet.
        God struktur er utgangspunktet for en laudabel besvarelse. En solid innledende drøftelse av prinsippet og de grunnleggende hensyn bør gi kraftig pluss. Det samme gjelder i forhold til analysen av sammenhenger og sentrale vilkår. Erfaringsmessig er det langt mellom kandidater som klarer å være konkrete når hensyn bak regelverket holdes opp mot lovens ordlyd. Innsiktsfull behandling på dette punktet bør kunne løfte en ellers god besvarelse til et St.t.L nivå.
        Gode drøftelser de lege ferenda bør også honoreres. Dessverre er det en del kandidater som av en eller annen grunn - ikke føler seg kompetente til å foreta denne type betraktninger og derfor avstår fra det. Etter min oppfatning er en tynn de lege ferenda drøftelse bedre enn ingen. Det viser i alle fall at kandidatene tar ansvar for å mene noe om rettens innhold.
        Når det gjelder kandidatenes språk, bør det sentrale være at meningsinnholdet fremkommer på en klar og presis måte. En elegant fremstilling vil være egnet til å løfte helhetsinntrykket. En rotete og uklar fremstilling som regel bære bud om rotete og uklare tanker. Dette må trekke ned - selv om juridisk eksamen ikke er en språkprøve.
        En del kandidater har tydeligvis slitt med å finne tak i det riktige utgangspunktet for behandlingen, på grunn av manglende forståelse for eller kjennskap til begrepet kontradiksjon som sådan. Blant de mer fantasifulle varianter er "retten til å gå mot en diktator" (for så vidt samme ordstamme) og "kravet til at reglene ikke skal være selvmotsigende".
        Som utgangspunkt bør det kreves en viss fortrolighet med begrepet. For å sitere en av de kandidatene som har tatt seg bryet å gå på forelesninger eller lese overskriften til lærebokens kap. 15, kontradiksjonsprinsippet og legalitetsprinsippet er grunnlaget for borgernes rettssikkerhet i møtet medforvaltningen. Kandidater som overhodet ikke får grep om emnet, men velger løst og fast i reglene om enkeltvedtak, kan selvsagt ikke passere.
        Dersom kandidatene via forskjellige omveier og bruk av slumrende latinkunnskaper (dico, dicis, dicit, dicere) på en eller annen mate kommer seg på riktig spor, bør likevel ikke en noe famlende innledning i seg selv ødelegge muligheten for å bestå. Dette forutsetter selvsagt at de sentrale bestemmelser er behandlet, og det på en måte som viser at kandidaten har forstått hva det dreier seg om.
        Den fingraderte bedømmelse av besvarelsene må selvsagt først og fremst baseres på kommisjonssensorenes skjønn. Det ovenstående er derfor i første rekke ment som et utgangspunkt for bedømmelsen. ( .. )