UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 1. avdeling

Sensorveiledning, endelig utgave
Første avdeling juss
Vårsemesteret 2000
Teoretisk oppgave 

Teorioppgave – våren 2000

Del 1
Del 2
Vedlegg

1. Fra statsretten: Legalitetsprinsippet
2. Hva mener vi med at en høyesterettsdom er et prejudidat? Hvorfor legger vi vekt på høyesterettsdommer ved rettsanvendelsen, og hvor bundet er vi?

Begge oppgavene skal besvares.

Revidert utgave av sensorveiledningen følger herved. Jeg har ikke mottatt forslag til endringer i den opprinnelige tekst. Derfor har jeg i det alt vesentlige beholdt den nedenfor, men jeg vil komme med noen tilleggsbemerkninger her i innledningsavsnittene.
        De besvarelser jeg har rettet til nå, gir nok et heller dårlig inntrykk av gjennomsnittskandidaten. Men det er alltid tilfeldige variasjoner mellom kommisjonene, så jeg kan ha fått en litt "dårlig bunke". Mange kandidater, hvis de i det hele tatt har med dommer i besvarelsen, presenterer de samme meget velkjente dommene og drøfter dem ofte svært enkelt. Vi må prøve å lodde hvor dypt kandidatens forståelse rekker.

Ad del 1: Endel kandidater trekken en rent for snever ramme om sin besvarelse ved helt enkelt å si at Grl. § 96 er selve hjemmelen for legalitetsprinsippet og deretter begrenser seg til strafferett. Laudabel uttelling kan det vel knapt bli med et slikt opplegg, selv om noen plusspoeng kan scores underveis.
        En relevant dom som mange kand. bruker som illustrasjon her, er den klassiske Telefonsjikane-dommen (Rt 1952.989), der retten avviste utvidende eller analogisk anvendelse av en straffebestemmelse og frifant tiltalte. En annen relevant klassiker som mange trekker fram, er Passbåt-dommen (Rt. 1972.433) der retten anvendte promilleregler for skip på en beruset passbåtfører, selv om det gjaldt en straffesak, for så vidt et greitt eksempel som kommenteres i litteraturen både innenfor rettskildelære og statsrett.
        Fornuftig bruk av relevante dommer og andre eksempler vil klart bidra til å heve besvarelsen. Endel besvarelser jeg har lest, har fått med seg slikt fra Helsets og Stordranges bok (noe som også kan være frukter av fakultetets undervisning).

Ad del 2: Her bør det etter min mening gis et kraftig pluss til de kandidater som greier å si noe fornuftig om forskjellen mellom dagens oppgave om prejudikater og Høyesteretts rettsskapende virksomhet (se Boe s. 246). På den annen side bør vi kanskje se litt gjennom fingrene med kand. som ikke er helt stødige på dette, og det er veldig mange. Flere viser således til velkjente dommer som "To mistenkelige personer" -dommen (Rt. 1952.1217), Husmor-dommen (Rt. 1975.220) og Sykejournal-dommen (Rt. 1977.1035), men dessverre uten å få tydelig fram hvordan disse rettsskapende dommene også kan regnes som prejudikater. Hvis for stor vekt på den slags fører til at kand. får for liten tid til å svare skikkelig på oppgavens sentrale problemstillinger, bør det bli trekk.
        Også i denne delen bør det bli klart pluss for bruk av relevante dommer og andre eksempler. Få av de besvarelser jeg har lest, har i særlig grad utnyttet det materialet Boe behandler i avsnittet om prejudikater (i kap 16.3). Skuffende få får klart fram sammenhengen mellom de tre dommene om revisjon av kontraktsvederlag (jfr lenger nede i denne veiledningen): Madla-dommen fravikes under dissens i Røstad-dommen, som så igjen samme dag bekreftes enstemmig i Skjelsvik-dommen. Røstad-dommen ble av Høyesterett anvendt som avgjørende prejudikat bare timer etter at den ble avsagt! De som får fram dette, bør gis et ekstra godt pluss.

Del 1

Av læringskravene for Statsrett 1 til 1. avdeling framgår:

"Læringskrav: Faget behandler de grunnleggende norske rettsreglene om staten og dens virksomhet -internt, overfor utenverdenen og overfor borgerne. Disse reglene konstituerer de sentrale statsorganene og deres kompetanse. De stiller også opp grenser for denne kompetansen.
        Faget er sentralt for å belyse forholdet mellom politisk handlefrihet og rettslige grenser for denne handlefriheten, og dermed også for å belyse forholdet mellom juss og politikk.
        Det kreves kjennskap til norsk forfatningshistorie fra 1814 og av hvordan viktige konstitusjonelle prinsipper kommer til uttrykk i Norges konstitusjon. Det kreves videre kjennskap til rettskildene i statsforfatningsretten, til reglene om forfatningsendringer og reglene om domstolskontroll og konstitusjonelt ansvar.
        Det kreves grundig kjennskap til reglene om statsterritoriet. Dette emnet har nær sammenheng med alminnelig folkerett og med EØS-rett, som det kreves kjennskap til. Det kreves grundig kjennskap til reglene om de sentrale statsorganenes organisering, saksbehandling og kompetanse."

Oppgavens emne, legalitetsprinsippet, kan brukes til å drøfte problemstillinger innenfor alle avsnitt i læringskravene. De av kandidatene som evner å legge sin besvarelse så prinsipielt opp at den kan dokumentere forståelse for de sammenhenger læringskravene peker på, må honoreres.

I den litteratur som angis i studiehåndboken, omtales legalitetsprinsippet flere steder. Innføringslitteratur er Opsahl om Forfatningsretten i Knophs Oversikt over Norges rett. Her finnes legalitetsprinsippet i § 9 Stortinget, der Stortingets rettslige funksjoner og beføyelser behandles, se særlig avsnitt 9 II 3. Videre sees prinsippet som et ledd i det som i § 13 benevnes Forfatningens vern for den enkelte, se innledningsavsnittet 13 I. Dermed får vi fram to viktige sider ved prinsipper, nemlig om hva som er Stortingets kompetanse samt om vernet for den enkelte. Disse to prinsipielle sider ved prinsippet er det et pluss om kandidatene får tydelig fram.
        Det som sikkert vil danne det viktigste grunnlaget for kandidatenes besvarelser, er den angitte hovedlitteratur, Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 8. utg. 1998 (Andenæs). Denne standardfremstillingen av statsretten, herunder bokens drøftelse av legalitetsprinsippet, vil være velkjent for sensorene. Et annet hovedverk er Per Helset og Bjørn Stordrange: Norsk statsforfatningsrett, 1998 (Helset/Stordrange). Denne er ennå ikke kommet med på litteraturlistene, men den er kanskje likevel lest av enkelte kandidater.
        Det er naturlig å åpne med en kort beskrivelse av legalitetsprinsippet:

"Innholdet av prinsippet er at offentlige myndigheter ikke kan gripe inn overfor borgerne i individuelle tilfelle uten å ha hjemmel for det i formell lov" (Andenæs s 176).

Eller litt kortere:

"Legalitetsprinsippet krever grovt sagt at myndighetene må ha lovhjemmel for sine inngrep overfor borgerne" (Helset/Stordrange s 122).

Bakgrunn, begrunnelse og hensyn. Rettsstat, rettssikkerhet, demokrati, grundig og gjennomtenkt forberedelse med opposisjon i salen er her viktige stikkord. Prinsippet er "kjernepunktet , i alle frie forfatninger", som Aschehoug uttrykte det i Norges nåværende Statsforfatning (1891-93, bd II s 119). Kand. bør greie å finne fram til noe om de bærende hensyn bak prinsippet.

Hjemmel for legalitetsprinsippet må i dag sies å være konstitusjonell sedvanerett. Prinsippet har følgelig grunnlovs rang (Andenæs s 179). Innen strafferettspleien er prinsippet direkte grunnlovfestet, gjennom Grl. § 96 om straff og Grl. § 99 om fengsling. Mens en bestemmelse som Grl. § 105 på sin side ikke tar stilling til hjemmelsspørsmålet ved ekspropriasjon. At lov kreves, må her begrunnes i legalitetsprinsippet.

Avgrensinger skulle vel ikke volde for stort besvær, siden oppgaveteksten selv begrenser seg til statsretten. Det er også naturlig siden de forvaltningsrettslige sidene av prinsippet først er emne for faget Forvaltningsrett 2 til 4. avdeling. Imidlertid kan det ikke trekkes noen presis grense mellom statsrett og forvaltningsrett på dette feltet. Vi ser da også at Andenæs s 179-180 viser til nyere forvaltningsrettslige framstillinger av Eckhoff og Smith.
        Av Grl. § 75 a og §§ 76-79 er det vanlig (se Andenæs s 174) å utlede en regel om at forskrifter av lovs innhold må gis i lovs form. Legalitetsprinsippet er et av flere utslag av denne regelen, en regel som imidlertid favner videre, og som godt kan nevnes i besvarelsene, men uten å drøftes nærmere.

Nærmere om prinsippet. Inngrep overfor borgerne omfatter inngrep overfor både fysiske og juridiske personer, herunder overfor kommuner (Andenæs s 176-177).
        Alle typer inngrep og forpliktelser omfattes av prinsippet, helt ned til plikten til å svare pa helt enkle henvendelser fra f eks ens militære enhet.
        Hvor strengt skal prinsippet praktiseres? I strafferetten gjelder streng praktisering av kravet om formell lov, slik at analogisk eller utvidende tolking er uakseptabelt. Men pliktene trenger ikke beskrives i selve hjemmelsloven, for forskrifter gitt med hjemmel i lov aksepteres, f eks "alminnelige regler for kjørende, ridende og gående trafikk" etter vegtrafikklovens § 4.
        Provisoriske anordninger likestilles med lov, også i strafferetten.
        Sedvanerett holder klart ikke som lovhjemmel i strafferetten, men har ellers i noen tilfeller vært godkjent som hjemmel for plikter, se Rt. 1922.494 (gårdeieres plikt til snørydding på fortau i Oslo) og Rt. 1967.524 (tilsvarende plikt i Bergen). Før politiloven av 1995 innførte hjemmel, ble det antatt at politiets såkalte generalfullmakt hadde hjemmel i sedvanerett (Andenæs s 177).
        Plenarvedtak i Stortinget kan som hovedregel ikke erstatte lovhjemmel. Etter Grl. § 75 h kan Stortinget "fordre Enhver til at møde for sig i Statssager". Men for at noen skal ha plikt til å møte for en av komiteene, f eks Stortingets kontroll og konstitusjonskomité, er det ikke tilstrekkelig med plenumsvedtak (Andenæs s 453). Men statsskattevedtak truffet av Stortinget i plenum er tilstrekkelig grunnlag for inngrep i form av høyere skattesatser (Helset/Stordrange s 127).
        Videre må det norsk lov til. En traktat vil ikke være tilstrekkelig som hjemmel for forpliktelser. Traktatforpliktelsene må gjennomføres i norsk lov for at de skal bli bindende for personer her i landet. Legalitetsprinsippet er en grunn til at Norge må følge det dualistiske system, i motsetning til det monistiske (Andenæs s 246 og 5).
        Det kan også drøftes om det i andre tilfeller enn i straffesaker bør kreves klar lovhjemmel. Det vil gjelde ved administrative inngrep som minner om straff og andre særlig tyngende inngrep (Helset/Stordrange s. 128) I Rt 1964.534 (Statens Kornforretning nektet å levere kraftfor til leverandører som ikke hadde en viss omsetning og et visst lagerhold) mente flertallet at leveringsnektelse var "et så alvorlig inngrep at et monopol som er opprettet ved lov, etter min mening ikke kan bruke sin selgerposisjon på denne måte uten at det foreligger klar lovhjemmel". Dommen finnes ikke hos Andenæs, men omtales av Helset/Stordrange s 128, og vil antakelig være kjent i Bergens-miljøet etter Bent Liisbergs artikkel "Kornforretningsdommen "revisited" - cowboy-rettslig skråblikk på en gammel traver" i Festskrift til Per Stavang, 1998.
        Denne dommen er også illustrerende for hva som kan regnes som offentlige myndigheters inngrep etter legalitetsprinsippet. Andenæs s 178 drøfter om et kommunalt vannverk uten lovhjemmel kan tilsette fluor i drikkevannet, og han finner det videre klart at staten ikke uten lovhjemmel kan kreve bompenger på offentlige veier, selv om det offentlige eier disse veiene. Men i Snøscooter-saken (Rt 1973.869) fant Høyesterett at skogforvaltningen uten lovhjemmel kunne forby bruk av snøscooter på statens grunn (Helset/Stordrange s 129).
        I den aktuelle debatt i disse dager hører vi at softisfabrikanter og Norsk Tipping vil inndra sitt apparatur fra forhandlere med for lav omsetning. Iskremfabrikkene faller ikke inn under legalitetsprinsippet, da de verken er offentlige myndigheter eller har monopol. Men Norsk Tipping er i likhet med Kornforretningen et redskap for den statlige politikk, og har i tillegg monopol.
        Administrative og organisatoriske reguleringer vil ikke støte an mot legalitetsprinsippet, heller ikke der privatpersoner indirekte berøres, som f eks åpningstider ved offentlige kontorer.

Konsekvenser av brudd på legalitetsprinsippet vil først og fremst være at den plikt som er søkt pålagt, blir ugyldig. Og har det offentlige foretatt inngrep i strid med prinsippet, kan erstatningsplikt bli resultatet. De alminnelige domstolene har prøvelsesrett overfor forvaltningsavgjørelser. Som Andenæs fremhever (s 302): "Domstolenes prøvelsesrett gir legalitetsprinsippet en helt annen gjennomslagskraft enn det ellers ville ha hatt."  Denne tråden, altså ugyldighet, erstatning, domstolskontroll med forvaltningen, skal jeg ikke forfølge videre her. Dette stoffet hører inn under Forvaltningsrett 2 til 4. avdeling, og dermed utenfor denne statsrettslige 1. avdelingsoppgaven.

Del 2

Hva mener vi med at en høyesterettsdom er et prejudidat?
Hvorfor legger vi vekt på høyesterettsdommer ved rettsanvendelsen, og hvor bundet er vi?

Av læringskravene i Rettskilde- og metodelære I framgår:

"Læringskrav: Faget gir en innføring i jussens tematikk og juridisk metode. Læringsmålet er kjennskap til sentrale rettskildemessige og metodiske problemstillinger, og forståelse og beherskelse av de grunnleggende prinsippene for rettslig argumentasjon og rettskildebruk. Sentrale problemstillinger er:

• Rettsreglers karakter og virkemåte
• Hvordan skapes og utvikles rettsregler?
• Lovtolking. Forholdet mellom lovtekst og rettsregel
• Rettsstatsprinsippet. Rettssystemets hierarkiske karakter
• Avtalefrihet, kontraktspraksis og preseptorisk lovgivning
• Ulovfestet rett
• Rettskildefaktorlæren
• Forholdet mellom nasjonal og internasjonal rett
• Ulikheten og forbindelseslinjene mellom juridisk, etisk og politisk argumentasjon."

I hovedlitteraturen er Erik Boe: Innføring i juss. Juridisk tenkning og rettskildelære, 2. utg., Oslo 1996 (Boe) av særlig interesse for del 2 i denne oppgaven, særlig da deler av bokens avsnitt 16.3 Rettspraksis.

I del 2 kan nok avgrensingen volde noe større besvær enn del 1, spesielt siden vi i norsk rett, som Boe s 253 fremhever, egentlig ikke har noen prejudikatslære, i motsetning til engelsk-amerikansk rett. Boe snakker i høyden om "såkalte prejudikater", se petit-avsnittet s 249 om at "ingen hevder at underrettsdommer er såkalte prejudikater, det vil si faktorer med stor vekt" (uth. av Boe). Dermed er vi midt inne i oppgavens emne: Bare Høyesteretts-dommer kan være prejudikater, noe som innebærer at dommen er en rettskildefaktor med stor vekt. Det betyr ikke at underrettsdommer er irrelevante som rettskildefaktorer, bare at de ikke er faktorer av stor vekt.

Oppgaven deler selv opp i tre spørsmål:

1)      Hva mener vi med at en høyesterettsdom er et prejudikat?
2)      Hvorfor legger vi vekt på høyesterettsdommer ved rettsanvendelsen?
3)      Hvor bundet er vi?

Om noen kandidater vil følge et slikt mønster er det selvsagt greitt, men jeg tror helst vi bør stille kandidatene fritt til selv å finne et hensiktsmessig opplegg om de ønsker det. Spørsmålene griper dessuten også inn i hverandre, særlig spørsmål 1 og 3, som vel er de Boe drøfter grundigst.
        Spørsmål 2 kan jeg ikke se at Boe behandler særlig eksplisitt. Så her får det være opp til kandidatene å resonnere. De som måtte kunne litt latin, vil vite at pre er et prefiks og at resten av ordet er en form av verbet for å dømme, altså blir et prejudikat en slags fordom. Fordelen med å ha fordommer, er at ens standpunkttagen forenkles, ulempen er at en ukritisk bruker gårsdagens løsninger på dagens problemer. Det ligger prosess-økonomi i å la Høyesterett ta visse prinsipp-saker, som så Høyesterett og andre domstoler deretter kan legge til grunn i senere saker. Dermed slipper en alltid å arbeide fra grunnen av i enhver ny sak. Videre har vi hensynet til ensartet praksis og forutberegnelighet, som imidlertid kan komme i konflikt med hensynet til tidsmessige og konkret rimelige avgjørelser.
         Men først og fremst legger vi vekt på prejudikater, fordi det, som vi skal se, er i samsvar med gjeldende rett. Vi vektlegger prejudikater fordi det er juridisk korrekt å gjøre det. Vi gjør det fordi Høyesterett både selv gjør det (se helt typisk Skjelsvik-dommen nedenfor) og dessuten har gitt visse retningslinjer for vektleggingen. Dette blir en sirkelslutning: Høyesterettsdommer er prejudikater for at prejudikater skal vektlegges.
        Jeg finner det mest naturlig å avgrense mot Boes avsnitt 16.33 Domstolenes rettsskapende virksomhet. For dette blir en del av hvordan prejudikater oppstår, mens oppgaven synes å forutsette at et prejudikat allerede foreligger (jfr også Boe s 246 om forskjellen på prejudikat og rettsskapende virksomhet). Dessuten tror jeg nok de kand. som tar med domstolenes rettsskapende virksomhet, vil få for lite tid og krefter til det som er den sentrale problemstilling i oppgaven.
        En kjent eksamenskandidat som nettopp evnet å finne fram til oppgavens sentrale problemstillinger, var Peter Wessel Zapffe i hans berømte eksamensbesvarelse fra 1923 (vedlagt). Besvarelsen fikk laudabel karakter den gangen, og jeg utelukker ikke at jeg ville ha gitt den det i dag også. Men nå ønsker jeg meg nok i tillegg noen drøftelser fra den senere rettsutvikling, iallfall for den helt gode karakter.
        For allerede tre år etter kom plenumsloven om hvordan prejudikater kan fravikes. Skjønt loven bruker ikke ordet prejudikat, derimot formuleringen "en av Høyesterett i en tidligere sak uttalt rettsoppfatning", se lovens § 1.
        Det viktigste eksemplet er fravikelsen av prejudikatet i Madladommen (Rt 1958.259) der kronebeløpet i en langsiktig leiekontrakt ikke ble oppjustert, se Boe s 251-252 og 256-257. 1 1983 kom så § 36 om urimelige kontrakter inn i avtaleloven. I to senere saker, Røstad-saken (Rt 1988.276) og Skjelsvik-saken (Rt 1988.295), ble det aktuelt å fravike Madla-dommen. Dermed ble Høyesterett i de to sakene satt i plenum, og det endte opp med domsavsigelse i Høyesterett på samme dag. I Røstad-dommen som ble avsagt først, ble kontraktens leiesum under sterk dissens oppjustert. Madladom-prejudikatet var altså fraveket. Senere på dagen kom Høyesterett til samme resultat i Skjelsvik-saken, men nå enstemmig, siden de dommere som var i mindretall i Røstad-saken, vektla prejudikateffekten av den første dommen.
        Skjønt Høyesterett formulerte seg slik at Boe ikke drøfter dommene som åpen kursendring, men i stedet som et eksempel på "distinguishing the case" eller "skille fakta", som er en viktig måte å komme unna et prejudikat på. Dette er en særlig praktisk metode i engelsk-amerikansk rett, hvor en ikke, slik som hos oss, åpent kan gå ut mot et prejudikat. Boe (s 256-257) nevner også flere eksempler på denne metoden:

-        Hokland-dommen (Rt 1979.1200) fravek ved å skille fakta den tidligere Johansen-dommen (Rt 1971.300) når det gjaldt vurderingen av om en overdragelse var en livs- eller dødsdisposisjon.
-        P-pilledom II (Rt 1992.64) påla erstatningsansvar i motsetning til i P-pilledom I (Rt 1974.1160).

En annen måte å fravike et prejudikat på er innskrenkende tolking av prejudikatet, noe som er praktisk der Høyesterett har uttalt seg mer generelt enn det som var nødvendig for å begrunne resultatet. I de senere år har imidlertid Høyesterett ifølge Boe s 258 med henvisning til Andreassen Skoghøy søkt å unngå å formulere seg mer generelt enn nødvendig.
        Den siste metoden Boe nevner (s 258), er "Bit for bit-løsningen", der hver forandring i seg selv er så liten at den ikke merkes før det har gått en stund. Denne problemstillingen grenser da opp mot domstolenes rettsskapende virksomhet, som ofte også skjer gradvis.

På side 259 gir Boe en liste over "Momenter som styrker eller svekker domsvekten":

1)      Hvem har avsagt dommen? Plenumsdommer i særstilling 
2)      Enstemmig dom eller dissens? 
3)      Antall dommer 
4)      Dommens alder 
5)      Domsgrunnene.

Hva spesielt gjelder det siste, gir Boe noen eksempler på "obiter dictum"- dommer, som han likevel antar vil bli retningsgivende for fremtiden, altså på tross av at Høyesterett har uttrykt seg mer generelt enn nødvendig:
        Hesby-dommen (Rt 1988.414) om "særlig omhyggelig vurdering" ved bruk av statens forkjøpsrett til landbrukseiendommer.
        Factoring Finans-dommen (Rt. 1992.1175) som gjaldt motregning, og inneholder uttalelser om hva som skaper konnekse krav.
        Fiskekvotedommen (Rt 1992.1235): Selv om Høyesterett kom til at saken var foreldet, brukte retten likevel mye plass på å drøfte sakens realiteter.
        I Fusa-dommen (Rt 1990.874), som Boe nytter andre steder i boken, framkommer obiter dictum-uttalelser som regnes som retningsgivende når det gjelder kravet til minimumsnivå i helseretten.

Nærmere om bedømmelsen

Både for del 1 og del 2 ovenfor har jeg i fleng nevnt en rekke mulige momenter, som ut fra eksamenskrav og litteratur er relevante og som således bør gi kredit i besvarelser. Det er ikke meningen at kand. som mangler flere av disse momentene, skal trekkes. For det viktigste er at kand. viser at de har hatt utbytte av studiene så langt, i form av juridisk innsikt og forståelse.
        For å få laud, må kand. vise god forståelse. Kand. må imidlertid ha stor frihet til selv å legge opp besvarelsen, særlig dersom besvarelsen er godt definert og avgrenset. Vi bør honorere for selvstendighet og evne til å drøfte prinsipielle spørsmål. Selv om oppgavene omhandler velkjente problemstillinger for jurister, er de ikke nødvendigvis like velkjente for nybegynnerstudenten. For nærværende oppgaver krever en modenhet og juridisk innsikt som vi egentlig ikke kan forvente av 1. avdelings-studenter. Både del 1 og del 2 går på sentrale rettslige teori-spørsmål, og er nok svært teoretiske selv til teorioppgaver å være. Kand. har ikke paragrafer å støtte seg til, slik de hadde hatt om oppgaven hadde hett Om inhabilitet eller Om pliktdelsarv. En kand. som ikke har peiling, får heller ikke mye hjelp av oppgavetekstene, og vil sannsynligvis komme til å avsløre seg.
        For å bestå må kand. greie å få til iallfall noen resonnementer som viser at de gjennom studiet har tilegnet seg mer juridisk innsikt enn en gjennomsnittlig person på gata uten slik utdannelse. I tillegg til begynnervansker, må vi ta hensyn til at emnene er beskrevet over relativt få sider i et stort pensum, og at de som nevnt er svært teoretiske.
        Da det ikke er angitt annet i oppgaven, er det naturlig å la del 1 og del 2 telle omtrent likt. Normalt vil en vel havne sånn omtrent på et matematisk snitt, noe som likevel ikke bør hindre at sensorene foretar en totalvurdering av de sterke og svake sider i de enkelte deler.
        Stryk på en deloppgave vil ikke uten videre føre til stryk totalt på dag 2. Vi kan etter min mening ikke anvende eksamensinstruksens § 3-8 om stryk på en dags oppgave analogisk på stryk på likeverdige deloppgaver en enkelt dag. Kvalifisert stryk (omkring 3,25) på en deloppgave vil måtte lede til stryk på dag 2 samlet. Er stryken mer ordinær (om lag 3,20), bør kand. berge seg totalt dag 2 hvis den delen som passerer, ikke er altfor dårlig. På sensurmøter både i Bergen og Oslo opp gjennom årene har jeg fått det inntrykk at det bør kunne holde samlet om den akseptable delen ligger på om lag 3,00-3,05.

Vedlegg:

Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen

Peter Wessel Zapffes eksamensbesvarelse fra 1923

Sist oppdatert 18. april 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.