UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS124
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Marte Kirkerud hadde arvet eiendommen Verket (gnr. 5 bnr. 1 i Storesand), der det fram til 1990 ble drevet mekanisk verksted med framstilling av ståldeler til et skipsverft i bygda. Fra 1995 hadde eiendommen bare vært brukt til boligformål; da flyttet Marte inn i den herskapelige villaen som bestefaren hadde bygd i sin tid. Foran villaen var det en brygge, der Marte hadde en liten båt og ellers pleide å bade og sole seg om sommeren. Marte livnærte seg som pianolærer, og hun tok mot elevene hjemme.
I 2000 ble hun kontaktet av Peder Ås, som ville kjøpe den vestre delen av eiendommen, medregnet kaien foran det tidligere verkstedbygget (som nå var revet). Han ville bruke eiendommen til opplagsplass for den gamle seilskuten som han og familien hadde pusset opp.
Marte gikk med på å selge, og det ble skilt ut et bnr. 2 på ti dekar. Det ble fastsatt ved delingsforretningen at det ikke fulgte sjøgrunn med bnr. 2. I kjøpekontrakten stod det at kjøperen skulle bruke eiendommen til fritidsformål, og at eiendommen skulle ha veirett over bnr. 1 fra riksveien. Skjøtet ble tinglyst i november 2000.
I 2003 fikk Marte vite at Peder skulle åpne et grustak med et steinknuseverk på bnr. 2; han hadde oppdaget at eiendommen var egnet til det, og han hadde interesserte kjøpere av stein og grus. Stein og grus skulle dels fraktes fra eiendommen i lektere som la til ved kaien, dels i store lastebiler. Steinknuseverket skulle plasseres femten meter fra kaien.
Marte protesterte mot planene. Hun viste til at Peder etter kontrakten ikke kunne bruke eiendommen til annet enn fritidsformål. Dessuten ville virksomheten stride mot hennes rettigheter som nabo; steinknuseriet og trafikken ville skape mye støy store deler av døgnet, og pianotimer kunne det ikke bli tale om lenger.
Både biltrafikken og båttrafikken ville forstyrre bruken av bryggen på bnr. 1, mente Marte; det var bare 60 m over bukten mellom bryggen og kaien. Bruken ville være i strid med både strandretten hennes og naboloven.
Videre mente Marte at Peder ikke hadde lov til å la lektere ligge ved kaien for lasting i og med han ikke hadde rett til sjøgrunnen.
Marte hevdet også at Peder ikke hadde rett til å bruke veien til lastebiltrafikk.
Peder på sin side mente at han kunne bruke eiendommen til det han ville. Opplysningen om fritidsbruk hadde han bare oppfattet som en presisering av at han ikke kunne stille krav om kvaliteten på kaien og resten av eiendommen, og ikke som et hefte på eiendommen. Det var da heller ikke tinglyst noe om dette, pekte han på.
Når det galdt naboforholdet, minte han om at eiendommen i generasjoner hadde vært brukt til industrivirksomhet, med støy og trafikk. Det var Marte som hadde begynt med nye og spesielle aktiviteter, sa han.
Peder gikk med på at Marte var eier av sjøgrunnen utenfor hans eiendom, men han måtte likevel ha rett til å legge til med båt, mente han.
Når det gjaldt bruken av veien, var det ingen avgrensninger i avtalen, mente Peder, og Marte kunne ikke klage så lenge han selv tok seg av vedlikeholdet.
Marte gikk med på at det sikkert hadde vært like mye støy og trafikk mens det mekaniske verkstedet var der, men det var nedlagt for lenge siden, og etter det hadde dette vært et rolig strøk, flere kilometer fra bygdesenteret, pekte hun på.
Kommunen hadde ikke innvendinger mot de planlagte aktivitetene; det fikk begge parter bekreftet. I arealdelen av kommuneplanen var dette et ”byggeområde”, uten nærmere spesifikasjon.
Du er advokat, og Peder oppsøker deg for å få en nøytral betenkning om sin rettslige stilling i denne tvisten. Skriv en betenkning der du drøfter og tar standpunkt til rettsspørsmålene som er reist.
Se kartskisse på neste side.
Marte Kirkerud hadde arva eigedommen Verket (gnr. 5 bnr. 1 i Storesand), der det fram til 1990 vart drive mekanisk verkstad med framstilling av ståldelar til eit skipsverft i bygda. Frå 1995 hadde eigedommen berre vore brukt til bustadføremål; da flytta Marte inn i den herskaplege villaen som bestefaren hadde bygt i si tid. Framfor villaen var det ei bryggje, der Marte hadde ein liten båt og elles pla bade og sole seg om sommaren. Marte livnærte seg som pianolærar, og ho tok mot elevane heime.
I 2000 vart ho kontakta av Peder Ås, som ville kjøpe den vestre delen av eigedommen, medrekna kaia framfor det tidlegare verkstadbygget (som no var rive). Han ville bruke eigedommen til opplagsplass for den gamle seglskuta som han og familien hadde pussa opp.
Marte gjekk med på å selje, og det vart skilt ut eit bnr. 2 på ti dekar. Det vart fastsett ved delingsforretninga at det ikkje følgde sjøgrunn med bnr. 2. I kjøpekontrakten stod det at kjøparen skulle bruke eigedommen til fritidsføremål, og at eigedommen skulle ha vegrett over bnr. 1 frå riksvegen. Skøytet vart tinglyst i november 2000.
I 2003 fekk Marte vite at Peder skulle opne eit grustak med eit steinknuseverk på bnr. 2; han hadde oppdaga at eigedommen var skikka til det, og han hadde interesserte kjøparar av stein og grus. Stein og grus skulle dels fraktast frå eigedommen i lekterar som la til ved kaia, dels i store lastebilar. Steinknuseverket skulle plasserast femten meter frå kaia.
Marte protesterte mot planane. Ho viste til at Peder etter kontrakten ikkje kunne bruke eigedommen til anna enn fritidsføremål. Dessutan ville verksemda stride mot hennar rettar som granne; steinknuseriet og trafikken ville skape mykje støy store delar av døgnet, og pianotimar kunne det ikkje bli tale om lenger.
Både biltrafikken og båttrafikken ville forstyrre bruken av bryggja på bnr. 1, meinte Marte; det var berre 60 m over bukta mellom bryggja og kaia. Bruken ville vere i strid med både strandretten hennar og grannelova.
Vidare meinte Marte at Peder ikkje hadde lov til å late lekterar liggje ved kaia for lasting i og med han ikkje hadde rett til sjøgrunnen.
Marte hevda også at Peder ikkje hadde rett til å bruke vegen til lastebiltrafikk.
Peder på si side meinte at han kunne bruke eigedommen til det han ville. Opplysninga om fritidsbruk hadde han berre oppfatta som ei presisering av at han ikkje kunne stille krav om kvaliteten på kaia og resten av eigedommen, og ikkje som eit hefte på eigedommen. Det var da heller ikkje tinglyst noko om dette, peikte han på.
Når det galdt granneforholdet, minte han om at eigedommen i generasjonar hadde vore brukt til industriverksemd, med støy og trafikk. Det var Marte som hadde teke til med nye og spesielle aktivitetar, sa han.
Peder gjekk med på at Marte var eigar av sjøgrunnen utafor hans eigedom, men han måtte likevel ha rett til å leggje til med båt, meinte han.
Når det galdt bruken av vegen, var det ingen avgrensingar i avtalen, meinte Peder, og Marte kunne ikkje klaga så lenge han sjølv tok seg av vedlikehaldet.
Marte gjekk med på at det sikkert hadde vore like mykje støy og trafikk medan den mekaniske verkstaden var der, men den var nedlagd for lenge sidan, og etter det hadde dette vore eit roleg strok, fleire kilometer frå bygdesenteret, peikte ho på.
Kommunen hadde ikkje innvendingar mot dei planlagde aktivitetane; det fekk begge partar stadfesta. I arealdelen av kommuneplanen var dette eit ”byggjeområde”, utan nærare spesifikasjon.
Du er advokat, og Peder oppsøkjer deg for å få ei nøytral utgreiing om si rettslege stilling i denne tvisten. Skriv ei utgreiing der du drøftar og tek standpunkt til rettsspørsmåla som er reiste.
Sjå kartskisse:
  Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |