Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS124
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Lars Holm eide et gårdsbruk i Storvik. Eiendommen grenset til sjøen. Den hadde en strandlinje på ca. 100 meter, og Lars hadde i lengre tid tenkt at han ville selge eller feste bort hyttetomter langs sjøen. Det var svaberg som gikk i sjøen og ingen badestrand langs det aktuelle området, men det var vakker utsikt og det var lett å komme til sjøen for fiske og bading flere steder. Han hadde spurt seg for hos kommunen om hvilke tillatelser han trengte for å utvikle hyttetomter på eiendommen. Kommunen hadde gitt uttrykk for at det ville være mulig å få gjennomført hytteprosjektet. Lars hadde ellers ikke gjort noe med saken.
Storvik lakseoppdrett AS eide et oppdrettsanlegg som måtte flyttes. I 2003 søkte selskapet fiskeristyresmaktene om å få bruke området utenfor Lars sin eiendom som ny lokalitet for anlegget. De planla å legge oppdrettsanlegget, som var 60 meter langt, parallelt med stranden i en avstand av 50 meter fra land og midt foran strandlinjen til Lars.
Det var en marbakke ca. 25 meter fra strandkanten. Marbakken lå på ca. 4 meters dyp, og der anlegget lå var det fra 15 til 25 meter dypt ved fjære sjø. Anlegget var planlagt slik at det skulle ankres opp, uten feste i land eller på det sjøområdet som lå innenfor marbakken.
Hovedaksjonær og daglig leder i Storvik lakseoppdrett AS var Peder Ås. Han eide en eiendom litt lenger oppe i bygden, som var uten strandlinje. Lars og Peder eide, sammen med en tredje person Marte Kirkerud, et område ved sjøen. Sameieområdet hadde vært et felles naustområde med opplagsplass for de tre eiendommene. Man kjente ikke til når sameiet hadde oppstått og det eksisterte ingen avtale om sameieforholdet, men det var klart at sameiepartene lå til eiendommene (realsameie). Det var ikke lenger naust på eiendommen, men det var en kai, der Lars og Peder hadde hatt hver sin lille fritidsbåt fortøyd om sommeren. Ellers var det svake rester etter naustmurer og opplagsplassen var planert. Peder Ås ønskte å ta området i bruk til lager for fiskefôr og utstyr til oppdrettsanlegget. Dette ville han frakte til oppdrettsanlegget med en båt, som han ville fortøye ved kaien. Båten var større enn vanlige fritidsbåter, men fikk plass ved kaien. Peder ville sette opp en plasthall på området til lager, oppruste vegen ned til sameieområdet og utvide kaien noe.
Lars Holm reagerte sterkt mot disse planene. Han mente oppdrettsanlegget klart ville gjøre det umulig for han å kunne bygge ut hytteområdet slik han hadde tenkt, og at det økonomiske potensialet i eiendommen hans dermed ville bli sterkt redusert. I tillegg til at oppdrettsanlegget i seg selv var skjemmende i forhold til det urørte sjøområdet det var snakk om, ville det føre med seg støy og lukt. Det ville også være mye lys på anlegget om natten, som ville virke forstyrrende. Denne delen av eiendommen hans ville derfor ikke lenger være attraktiv som hytteområde. Han mente det ikke var avgjørende at anlegget lå utenfor marbakken, fordi det likevel ville gripe inn i hans utnytting av eiendommen på land. Lars mente at han som eier av stranden og deler av sjøområdet måtte ha sterkere vern mot tiltak på det nære sjøområdet utenfor sin eiendom, enn det som gjaldt for naboeiendom etter granneloven § 2. Han mente også at anlegget ville hindre tilkomst. I tillegg til at anlegget i seg selv ville være en fysisk hindring, viste Lars til at det etter lov om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. av 14. juni 1985 nr. 68 § 15 var ulovlig å fiske nærmere akvakulturanlegg enn 100 meter og ferdes nærmere enn 20 meter. Det ville da bare være igjen et 30 meters belte langs land der han kunne ferdes, og fiske ville være forbudt i hele området mellom land og oppdrettsanlegget og i et stort område ellers rundt anlegget. Dette mente han ville ta fra ham en stor del av fordelen ved å grense til sjøen, som var en viktig verdi ved eiendommen hans.
I forhold til disse spørsmålene gjorde Storvik lakseoppdrett AS gjeldende at de fritt måtte kunne plassere oppdrettsanlegget utenfor grensen for privat eiendomsrett. Det var ikke en særrett for grunneieren å plassere oppdrettsanlegg utenfor grensen til hans eiendomsrett i sjøen. Sjøen var fri for alle, og siden anlegget lå utenfor eiendomsgrensen, mente de at granneloven ikke kunne gjelde, siden det ikke var tale om en ”granneeiendom”. Ulempene ved anlegget var uansett ikke større enn det som ville kunne følge av vanlige bruksmåter i distriktet, særlig jordbruk, og Lars kunne ikke ha sterkere vern mot tiltak på sjøområdet enn det som fulgte av granneloven. I forhold til spørsmålet om tilkomst pekte selskapet på at det ikke var vanskelig for Lars å komme til og fra eiendommen, selv om han måtte dra rundt oppdrettsanlegget. Selskapet ville frafalle kravet om avstand på 20 meter, dersom farten ikke var høyere enn 5 knop, så dette mente de ikke var noe argument. De ville heller ikke motsette seg fiske med stang fra land, men forbudet mot fiske fra båt måtte opprettholdes innenfor sikkerhetssonen på 100 meter. Fiskeretten i sjøen var ikke noen særrett som Lars ville ha vern for. De pekte også på at planene om hyttefelt var en ny utnyttelse av området, som i høyden var på et tidlig planleggingsstadium og som ikke kunne ha vern mot at de etablerte oppdrettsanlegg der. De mente at så lenge de fikk tillatelse fra fiskeristyresmaktene til å plassere anlegget på stedet, ville ikke Lars kunne motsette seg dette.
Lars repliserte til dette at han måtte ha et vern for eiendomsretten sin som ga han mulighet til å endre utnyttelsen etter som utviklingen gjorde nye utnyttelsesmåter aktuelle.
Det oppstod også en tvist om bruken av sameieområdet. Peder hadde snakket med Marte, som ville gå med på at selskapet kunne leie eiendommen til bruk for oppdrettsanlegget. Hun brukte ikke eiendommen selv, og mente det ville være en fordel å kunne leie den bort og få inntekter av det. Marte og Peder eide til sammen to tredjedeler av eiendommen. Lars mente at de andre ikke kunne vedta en slik bortleie. Han hadde også hatt planer om å bruke eiendommen for å kunne tilby båtplass til noen av hytteeierne i det feltet han hadde planer om. Han mente at han i alle fall måtte ha rett til å utnytte sameieområdet innenfor sin part i sameiet, som var en tredjedel. Han mente også at han som sameier måtte ha en fortrinnsrett til å kunne overta bruken av sameieområdet, fremfor Storvik lakseoppdrett AS, som var en utenforstående juridisk person.
Lars henvendte seg så til deg som jurist og ba deg gi en objektiv vurdering av hans rettsstilling i forhold til de spørsmålene som er reist av partene. Han ba også om en vurdering av om han kunne kreve sameiet oppløst. Subsidiære problemstillinger skal også drøftes. (Kandidatene skal ikke drøfte om Lars har vern for retten til fiske som allemannsrett.)
Fremstillingen må ikke overstige 12000 tegn uten mellomrom.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |