Sist oppdatert 20.mars 2007 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS124
1.1 Hevd av veirett
Det synes lite tvilsomt at Marte har brukt veien som om hun var bruksrettshaver, jf. hevdsl. § 7. Spørsmålet om Marte var i god tro fortjener nærmere vurdering. Kandidatene bør i alle fall komme inn på de sentrale utgangspunkter her. Falkanger formulerer utgangspunktet slik at god tro presumeres, men at hevderen ”starter i motbakken” hvis det ikke kan påvises et plausibelt grunnlag for den gode troen. I dette tilfellet er grunnlaget for Martes oppfatning av at hun har en bruksrett i utgangspunktet sterkt; det finnes en opparbeidet vei som hennes forgjenger har benyttet, tilsynelatende uten innsigelser. Det kan diskuteres om ikke forholdet til en veirett er noe man naturlig vil kontrollere når man overtar en eiendom som i dette tilfelle. Det kan likevel neppe legges Marte til last at hun ved overtagelsen ikke sjekker grunnboken for naboeiendommen for å sjekke om det der er registrert noe om veiretten, særlig all den tid denne undersøkelsen ikke ville gitt noe. I forbindelse med asfalteringen ville det imidlertid være naturlig å kontakte eier av den tjenende eiendommen. Asfaltering representerer ett forholdsvis betydelig inngrep på den tjenende eiendom – en eventuell flytting av veien blir for eksempel vesentlig vanskeliggjort. Det er dermed grunnlag for å drøfte god tro nærmere. Resultatet er ikke avgjørende, men erfaringene fra sensuren viser at kandidater som ser at dette spørsmålet er tvilsomt må honoreres kraftig for det.
Spørsmålet om hevdstid krever også en nærmere drøftelse. For det første er det et spørsmål om veien kan sies å være ”naudsynt veg”, jf. hevdsl. § 8. Ordlyden stiller her et relativt strengt krav – tilsynelatende kreves det at det ikke finnes alternative muligheter for tilkomst. Det må imidlertid her gå en grense for hvor store investeringer som må foretas, som det meste av tingsrettslig regulering må man ta høyde for at samfunnets ressurser forvaltes på en rimelig fornuftig måte. For å sette det på spissen; man kan neppe kreve at en hytteeier sprenger ut tunneller. Formålet med bestemmelsen er å lette vilkårene for å hevde rettigheter som må anses som svært viktige, og det må da være et rimelig forhold mellom verdien av rettigheten og de kostnadene alternative løsninger innebærer, for at man skal kunne komme til at en veirett ikke er nødvendig. Etter mitt skjønn er det imidlertid her mye som taler for at veiretten ikke er nødvendig. Lovens vilkår er strengt og her er det problemfritt i forhold til offentlige myndigheter å få laget veien, og selv om opparbeidelse av vei kan være dyrt, kan det så lenge det foreligger en alternativ tilfredsstillende løsning, neppe sies å foreligge en ”rett til naudsynt veg”. Det typiske tilfelle for ”naudsynt veg” er dessuten der man ikke på annen måte kan komme til eiendommen. Det er ikke tilfelle her, eiendommen som så grenser til hovedveien. Det er for å komme inn til en bestemt del av eiendommen veien er i bruk – noe som fremstår som mindre beskyttelsesverdig, og står lengre fra formålet, enn det typiske tilfellet. Dette har imidlertid svært få av kandidatene sett. Likeledes er det kun de aller beste som har klart å trekke veksler på hvorfor man i forhold til ”naudsynt veg” opererer med den kortere hevdstiden. Det sentrale er imidlertid som alltid hvordan kandidatene argumenterer for sin løsning. Løsninger fremstår ikke som opplagt.
Noen vil kanskje problematisere hvorvidt det i det hele tatt er nødvendig med veiforbindelse til fritidsbolig. Slik utviklingen har gått de senere år, vil det nok være en vesentlig mangel for en fritidseiendom ikke å ha veirett, og det er heller ikke opplyst om hvor langt det er fra hytten til nærmeste vei. Kandidater som tar dette opp og kommer til at veiforbindelse i seg selv nok må kunne sies å være nødvendig for en fritidsbolig bør honoreres.
Det neste spørsmålet (som ev. må drøftes subsidiært dersom kand. kommer til at veiretten er nødvendig) er hvorvidt veien kan sies å være en fast tilstelning. Ordlyden fast tilstelning trekker i retning av at det må tilføres noe fysisk til eiendommen. Forarbeidene sier bl.a. at rene ”merker” etter bruk, f.eks. en sti, ikke er tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret. Slik sett kan nok f.eks. heller ikke merker etter kjøring eller lignende være tilstrekkelig. I dette tilfellet er selve veien allerede opparbeidet, så veien i seg selv kan neppe være en fast tilstelning. Asfalteringen må nok imidlertid være tilstrekkelig. Den innebærer en klar markering av at veien benyttes som tilkomst til Marte Ås eiendom, jf. formålet med kravet om fast tilstelning.
Til slutt reiser det seg et spørsmål om hevd kan nektes som følge av at den utøvde bruk må karakteriseres som tålt bruk. Det er ut fra faktum klart at bruken opprinnelig må oppfattes som tålt, rent subjektivt. Det at Lars Holm senere ikke orker å konfrontere Marte Ås, kan nok fortsatt ikke føre til noe annet enn at bruken omtales som tålt, subjektivt sett. Spørsmålet er imidlertid om ikke det også ligger et objektivt element i tålt bruk – dvs. at når en bruk blir intensiv og omfattende nok, f.eks. ved relativt store investeringer, at man vil si at eier har en plikt til å reagere, og at det i motsatt fall ikke vil kunne reises som innsigelse at eieren har tålt bruken. Det er tegn til slik argumentasjon i rettspraksis, men bevissituasjonen har ofte vært uklar, og det kan også spørres om rettspraksis skal tolkes slik at det er en særlig sterk presumpsjon for at bruken ikke har vært tålt i slike tilfeller. For en grundig og god behandling av dette spørsmålet viser jeg til Miriam Skags artikkel i Lov og Rett 2004 s. 553. Spørsmålet er vanskelig og det kan neppe forventes all verden av studentene her. De bør imidlertid kunne si noe om betydningen av at Holm rent subjektivt sett synes å ha ”tålt” bruken. Kandidatens drøftelser har på dette punktet vært preget av at de har strevd med å finne ett rettsgrunnlag for tålt bruk, samt at de sier lite eller intet om de rettslige føringene for vurderingene.
1.2 Omfanget av veiretten
Spørsmålet om Marte Ås kan gi andre rett til å bruke veien er et klassisk spørsmål innenfor tingsretten og er godt behandlet i hovedlitteraturen.
I dette tilfellet foreligger det klart nok en realservitutt som bare kan avhendes sammen med eiendommen eller en ”høveleg del” av han. Det er neppe tvilsomt at avhendelse av veirett sammen med en fysisk del av eiendommen som skal brukes som tomt til fritidsbolig er en ”høveleg del”. Marte Ås kan ikke avhende mer enn den rett hun selv har, men retten til å bruke veien må i utgangspunktet anses som ubegrenset. Spørsmålet blir da om den bruk som skjer etter avhendelsen er ”urimeleg (…) til ulempe” for Holm, jf. servl. § 2. Kandidater som ikke ser sammenhengen mellom § 9 og § 2 må trekkes for det. Likeledes kandidater som bare slår fast at det er tale om en reell servitutt uten å si noe om de rettslige føringene for klassifiseringen.
Veirett til nye fritidsboliger er særskilt behandlet i Falkangers Tingsrett på s. 204-206, og det må kunne forventes en viss kjennskap til de mest sentrale dommene; Skedsmo (Rt. 1937.355), Deinboll (Rt. 1968.695) og Sirdal (Rt. 1968.750). Kandidater som klarer å aktivt bruke dommene i drøftelsen fremfor bare å legge dem inn i besvarelsen må honoreres for det. Samlet sett er jeg vel enig med Falkanger i at disse dommene er romslige mht servitutthavers rett til ”ny” bruk. Det er imidlertid en nyanse i forhold til ”vår” sak, at det her ikke dreier seg om en nødvendig form for tilleggsnæring innenfor landbruket. Det kan tenkes å ha betydning. På den annen side har formålet med veien helt fra starten vært bruk som tilkomstvei til fritidsbolig. Det er her altså ikke egentlig snakk om å bruke veien til et nytt formål slik som i de ovennevnte dommene. En del kandidater trekker veksler på at dommene har pekt på at salg av hyttetomter er en nødvendig binæring, og at Marte har dårlig råd og derfor trenger inntekten. At kandidaten bruker moment fra rettspraksis er i utgangspunktet bra, men her er parallellen noe ureflektert. Momentet er i rettspraksis brukt objektivt (landbruksnæringens behov), mens kandidatene ser Martes subjektive behov. Det er svært tvilsomt om det er grunnlag for dette.
Det er videre et poeng at brukerne selv må bære kostnadene ved ekstra vedlikehold som følge av den økte belastningen på veien, se vegloven § 54. Det kan ikke forventes at kandidatene er innom vegloven – det er en ganske perifer lov i forhold til pensum og de problemstillingene som vanligvis drøftes. De bør imidlertid kunne se at det normalt må være en rettighetshaver som selv må sørge for drift og vedlikehold av installasjoner knyttet til egne rettigheter. Når bruken av veien ikke påfører Holm særlige ulemper, kan jeg vanskelig se at det kan være noen grunn til å nekte Marte Ås, gjennom salg og oppdeling, å intensivere bruken av veien. Om studentene velger å ta dette under ulempe, dvs. at det ikke egentlig foreligger noen særlig ulempe for Holm, eller sier at det her ikke foreligger en urimelig ulempe, bør ikke være av betydning. Det sentrale her er at de ser at en fornuftig utnyttelse av ressursene ved en mer intensiv bruk av Ås eiendom, som ikke påfører Holm ulemper, må aksepteres. Dette berører sentrale grunnstrukturer i tingsretten.
1.3 Krav på vederlag
Spørsmålet om Holm har rett på vederlag for Marte Ås i prinsippet urettmessige bruk er vanskelig, og det kan neppe ventes spesielt mye her. Kandidatene bør likevel se at det ikke er tale om ett avtaleerverv, og dermed ikke løse spørsmålet på bakgrunn av den gamle avtalen. Kandidatene bør også kjenne til Trollheimen-dommen, og slå fast at urettmessig bruk kan medføre at eier får krav på vederlag. Dommen var meget grundig behandlet i storgruppeundervisningen. De bør nok helst videre kunne peke på at det i Trollheimen-dommen var et tilfelle av urettmessig bruk der brukeren ikke var i aktsom god tro vedrørende sin rett til bruk av det aktuelle området. I dette tilfellet er Marte Ås i god tro, og så langt bør nok de flinkere kandidatene i det minste komme. De som i tillegg klarer å si noe fornuftig om betydningen av aktsom god tro i alminnelighet innenfor tingsretten, gjerne med forankring i ulike bestemmelser, bør honoreres kraftig. Det er tidlig på studiet, og dette er en ganske komplisert juridisk ”øvelse”.
Noen vil kanskje komme inn på lov om hendelege eigedomshøve § 15 om godtroende besitters ”fruktrett”, ettersom loven så vidt har vært berørt på forelesning. Bestemmelsen passer vel ikke direkte på det aktuelle tilfellet – for det første er det egentlig ikke et spørsmål om å beholde avkastningen, i og med at det er spørsmål om vederlag for bruk, og for det annet passer kanskje ikke ordlyden ”sitter med” helt godt. Det kan vel imidlertid spørres om ikke bestemmelsen gir uttrykk for et prinsipp om at den som i god tro utøver en rettighet ikke senere skal måtte betale for denne utøvelsen. Om man kaller dette analogi eller en form for induksjon er vel bare en smakssak.
Problemstillingen vederlag for urettmessig bruk frem til fullført hevd er omtalt i Borgar H. Berg, Hevd s. 204-206. Han viser bl.a. til Fjellhus-dommen (Rt.1986.1210) der krav om erstatning for avsavnstap fra rette eier ble forkastet av Høyesterett.
2 Tidsprioritetens betydning for venteleg-kriteriet i grannel. § 2
Spørsmålet om tidsprioriteten står sentralt innenfor vurderingen av hva som er tillatt etter grannel. § 2. Studentene har vært innom spørsmålet på storgruppesamlinger, og dette temaet er også forholdsvis grundig behandlet i litteraturen.
Lovteksten gir her relativt lite hjelp, men stoffet er så sentralt at det må kunne forventes at studentene kjenner en del av de mest sentrale dommene. Det bør gis god uttelling til de kandidater som aktivt analyser rettspraksis i stedet for kun å gjengi rettsreglene på området med henvisning til en eller annen dom (typisk ”slik er det, jf. Rt. …”).
I ”pensum” er tidsprioriteten særskilt behandlet i Falkanger, Tingsrett s. 356-358. Det må forventes at kandidatene ut fra lovteksten og formålet med grannel. § 2 fastlegger hovedregelen; at det er hva som er ventelig på ervervstidspunktet som er utgangspunktet for vurderingen. De bedre kandidatene vil så gjerne si litt om arv, under henvisning til Fornebu (Rt. 1974.524), Flesland (Rt. 1977.1155) og Kjevik (1982.588). En del vil kanskje, under henvisning til Gardermoen-dommen (Rt. 2006.486) skrive noe om etablering og forholdet til politiske prosesser. Strengt tatt er dette mer et spørsmål om hva som var ventelig på etableringstidspunktet enn den ”klassiske” vurderingen av tidsprioritet, men skriver de fornuftig og godt om dette, bør det honoreres. Det må klart nok kunne forsvares å tolke oppgaven slik at dette omfattes. På den annen side bør det heller ikke trekkes noe særlig om dette skulle være utelatt.
Noen kan kanskje komme inn på Rt. 1964.609 (Jernverket i Mo i Rana) der det ble gitt erstatning til tross for at etableringen var skjedd etter at Jernverket var satt i gang, men da under henvisning til at omleggingen førte til at det i realiteten var snakk om en ny virksomhet. Kravet er likevel strengt, se f.eks. Rt. 1971.378. Dette kommer ikke godt frem i Falkangers fremstilling, så det bør honoreres godt om noen får noe ut av dette. Erfaringen fra sensuren viser at kandidatene kan en mengde rettspraksis. Det som først og fremst skiller kandidatene her vil være deres evne til å trekke linje mellom dommene, vise utviklingstrekk og selvstendighet i forhold til dem. Middelkandidaten vil bare gi en fortellende gjennomgang av rettspraksis, uten å få frem nevneverdig forståelse. På ett så vidt sentralt område kan det kun gi begrenset uttelling.
3 Om vurderingen av besvarelsene
Del I er angitt å skulle telle dobbelt så mye som del II, noe som nok også gir et ganske godt bilde av oppgaven rent omfangsmessig. Sensur er imidlertid som kjent ikke matematikk, og det må selvsagt foretas en helhetlig bedømmelse, der gode prestasjoner skal honoreres. Det er tidlig i studiet, og kvaliteten vil derfor ofte være ujevn, uten at dette bør trekke for mye ned. For å nå opp til B bør kandidatene mestre hevdsdrøftelsen ganske greit (med unntak for tålt bruk som er noe mer avansert) og også ha god kontroll på utgangspunktene for vurderingen etter servl. § 2. I tillegg bør det helt grunnleggende være med på del II. Kandidater som viser at de ikke behersker rettslig metode skal som vanlig trekkes for det. Strykgrensen vil ofte ikke være så vanskelig, men det kan i det minste pekes på at de som verken greier å få frem det grunnleggende om hevd, servl. § 2 eller grannel. § 2 (sistnevnte på del II) vil være i faresonen.
|
Sist oppdatert 20.mars 2007 av teg Kommentarer til denne siden. |