Sist oppdatert 6.april 2006 av teg
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : 2. studieår : JUS124
Peder Ås kjøpte i 1960 fjelleiendommen Lyngen, i naturskjønne omgivelser i Hardanger, av bonden Lars Holm. På eiendommen lå det fra gammelt av en seter som Peder Ås ønsket å ha som fritidsbolig. Seteren var uten en skikkelig veiforbindelse, og partene tok derfor inn i avtalen en klausul om at Peder Ås skulle ha rett til å bruke en gammel traktorvei fra sør, over Lars Holms eiendom, de neste 3 årene, inntil Peder Ås selv fikk opparbeidet seg en vei ned til hovedveien som Lyngen grenset mot i nord. Bare ett år senere, i 1961, døde imidlertid Peder Ås, og hans datter Marte Ås arvet Lyngen. Noen vei ned til hovedveien var enda ikke påbegynt, og Marte kjente heller ikke til avtalen mellom Peder Ås og Lars Holm om at retten til å bruke traktorveien over Lars Holms eiendom bare var midlertidig.
Marte Ås benyttet derfor traktorveien som fast tilkomstvei til seteren. Lars Holm registrerte at Marte Ås benyttet veien, men han synes Marte var en vakker ung kvinne, og ønsket ikke å være vanskelig. I 1980 var Marte lei av den dårlige og humpete traktorveien. Hun hadde dessuten hatt gode år på børsen, og hun sørget derfor for at veien ble asfaltert. Da Lars Holm så dette, tenkte han at det fikk da være grenser for å ta seg til rette. Han tenkte han skulle ta det opp med Marte ved første anledning. Lars ble imidlertid kort tid etter, i en alder av 55 år, rammet av et hjerneslag, som gjorde han delvis lam og førte til at han mistet taleevnen. Han flyttet på institusjon og i den tilstand han var i, orket han ikke ta opp veisaken med Marte.
På høsten 2003 døde Lars Holm, og hans sønn Knut Holm tok over gården. Knut kjente ikke til veien Marte benyttet, og derfor heller ikke Martes bruk av den. Ved gjennomgang av diverse dokumenter et par år etter hans fars død, i 2005, kom Knut over avtalen mellom Lars Holm og Peder Ås. Han skrev umiddelbart til Marte og ga beskjed om at hun ikke hadde anledning til å bruke veien.
Marte, som hadde gått på en smell da IT-boblen sprakk, hadde trukket seg ut fra børsen, og ville nå drive med eiendom. Hun hadde allerede lagt planer om å skille ut og selge 10 tomter i den sørlige delen av Lyngen, og hadde tenkt at disse tomtene kunne bruke veien hun selv brukte. Da hun mottok henvendelsen fra Knut, tok hun umiddelbart kontakt med advokat. Hennes advokat skrev til Knut og gjorde gjeldende at Marte hadde hevdet veirett, og at hun nå også kom til å la nye tomter få rett til å bruke veien.
Knut svarte at Marte umulig kunne ha hevdet en veirett. For det første måtte hevdstiden være 50 år ettersom veiretten ikke viste seg ved en ”fast tilstelling” jf. hevdsloven § 8. Veien var heller ikke ”naudsynt veg”, ettersom det ville være en enkel sak (om enn kostbart) å anlegge en vei ned til hovedveien i nord. Det var t.o.m. regulert inn en slik vei på eiendommen, noe Peder Ås og Lars Holm hadde sørget for den gangen Lyngen ble solgt til Peder. Uansett var den bruken Marte hadde utøvd frem til Lars Holms død, bare en tålt bruk som ikke kunne danne grunnlag for hevdserverv. Knut skrev at Marte dessuten måtte betale vederlag for bruken av veien, i tiden fra han tok over eiendommen etter faren i 2003 og frem til i dag, uavhengig av om hun hadde hevdet eller ikke. Under en hver omstendighet kunne det ikke komme på tale at andre enn eieren av Lyngen skulle kunne bruke veien, selv om det riktignok ikke ville påføre Knut Holm noen særlig ulemper at flere benyttet veien.
Drøft og ta stilling til de krav og påstander partene har reist i oppgaven..
II
Drøft hvilken betydning situasjonen på ervervstidspunktet for en fast eiendom har for vurderingen av om en senere utbygging eller annet tiltak på naboeiendommen må regnes som ”venteleg” for erververen etter granneloven § 2.
***
Både del I og II skal besvares. Del I teller ca 2/3, mens del II teller ca 1/3.
|
Sist oppdatert 6.april 2006 av teg Kommentarer til denne siden. |