Sist oppdatert 28. november 2001 av bmt
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Peder og Kari Ås, født henholdsvis 1943 og 1945, giftet seg i 1970.
Paret hadde fire barn, hvorav det siste flyttet hjemmefra i 1998. Ekteskapet
var lite lykkelig, iallfall sett med Karis øyne. Selv om hun hadde god
utdannelse og hatet husarbeid, hadde Peder tatt det som en selvfølge
at hun skulle gå hjemme og ta seg av det huslige. Mot den bistre og autoritære
Peder nyttet det ikke å mukke, så hun fant seg i sin skjebne. Hun
satset endog alt på å bekle rollen som perfekt, oppofrende hustru,
og gjorde en gedigen innsats på hjemmebane. Hun var dessuten glad i Peder
og øste sin kjærlighet over ham i rikelighet, især de første
årene.
Peder var selv travel forretningsadvokat med mye reisefravær. I tillegg hadde han en rekke interesser utenfor jobben; verv i kulturliv, fotball og advokatforeningen, hobbies som klavermusisering og veteranbiler, med mere. På byen var han dessuten kjent som en populær levemann og skjørtejeger, som åpenlyst holdt seg med elskerinner. Familien interesserte ham mindre. Når han var hjemme, opptrådte han bryskt og uvennlig. Han hakket på barna, klaget på oppvartningen og lot sjelden en anledning gå fra seg til å fortelle Kari om hvor uintelligent, stygg og mislykket hun var - samt hvor takknemlig hun burde være for at han hadde skaffet henne et så fint hjem og så høy status og levestandard. Etter at barna var flyttet, ble trakasseringen enda verre, og fikk nærmest karakter av psykisk mishandling. Slag og spark forekom også. Kari var imidlertid av robust og tålmodig natur, fast bestemt på å tåle det meste. Hun følte at det var blitt for sent å gjøre noe annet i livet, og svevde i den forestilling at Peder tross alt var god på bunnen. Dessuten kom han jo alltid tilbake til henne.
En formiddag i juni 2001 kom Peder hjem og fortalte Kari at han ville skilles. Han ville ikke lenger være gift med "en gammel pudding" som han sa, og skulle nå flytte sammen med sin 23 år gamle sekretær - i den villa som hadde vært hans og Karis hjem i 25 år. Han gjorde videre oppmerksom på at huset og det meste annet paret eide var gjort til hans særeie, og forlangte at Kari flyttet ut innen tre dager. Så gikk han.
Kari ble først lamslått, så mektig forbannet - ja, nærmest blind av raseri. Tredve års oppdemmet aggresjon veltet frem i henne. Hun svor hevn.
Veien fra tanke til handling var kort: Like borte i gaten holdt entreprenørfirmaet Ballongbygg AS på med et byggeprosjekt. Her benyttet man en stor mobil løftekran. Kari gikk bortom og snakket med kranføreren, Hans Kirkerud - en naiv unggutt fra haugesundstraktene. Kari tilbød ham tusen kroner for et lite spesialoppdrag når han fikk noen ledige minutter.
Kort tid etter fikk Kari skjøvet Peders nest kjæreste eie, et stort Steinway konsertflygel som han hadde arvet fra sin mor, ut på terrassen. Det blytunge instrument ble løftet til værs av den innleide kran, for så - fra ti meters høyde - å bli sluppet bums ned på Peders aller kjæreste eie: en strøken 1929 Bugatti 44 sportsbil som stod parkert ved inngangen, og som Peder hadde brukt hundrevis av timer på å restaurere. Både flygel og bil ble totalskadet. Dette syn møtte Peder da han tre dager etter dukket opp ved huset sammen med sin venninne.
Peder krevde erstatning av Kari med kr. 1,2 millioner. Kari hevdet at hun ikke var ansvarlig. Så grovt klanderverdig som Peder hadde opptrådt overfor henne, var han selv skyld i skaden. I hvert fall hadde han bare fått som fortjent. Karis egen handlemåte var fullstendig plettfri. Hun hadde handlet i berettiget harme og uunngåelig affekt fremprovosert av Peders grove forhold, og var derfor i sin fulle rett til å reagere slik hun hadde gjort. For en advokat som glatt tjente 2-3 millioner i året, var et tap på 1,2 millioner ingenting i forhold til alt det vonde han hadde gjort mot henne, og hun hadde tross alt hverken skutt eller lemlestet Peder.
Peder rettet også erstatningskrav mot Ballongbygg AS. Han hevdet at firmaet var ansvarlig på grunnlag av arbeidsgiveransvar. I tillegg påberopte han ulovfestet objektivt ansvar.
Ballongbygg avviste kravet.
I forhold til begge ansvarsgrunnlag anførte Ballongbygg at Kirkerud og løftekranen var innleid fra en selvstendig maskinentreprenør, Vold Maskin AS. Eventuelle krav måtte rettes mot dette firma. På spørsmål erkjente Ballongbygg at innleien var et unntakstilfelle grunnet kapasitetsmangel ved egen maskinpark, men bestred at dette hadde betydning for ansvarsspørsmålet.
Blant sine øvrige innsigelser mot arbeidsgiveransvar hevdet Ballongbygg at Kirkerud på handlingstidspunktet hadde vært i tjeneste hos Kari, ikke hos dem. Subsidiært at han uansett dette hadde handlet etter ordre fra Kari, og at forholdet av den grunn var firmaet uvedkommende. Atter subsidiært at beordringen fra Kari gjorde at Kirkerud befant seg i aktsom god tro mht. handlingens rettmessighet.
II
Del a)
I 1949 kjøpte lærer Peder Ås (f. 1920) en to mål
stor hyttetomt på Kvamskogen for kr. 800,-. På denne tid var det
knapphet på byggevarer, så hyttebygging var foreløpig uaktuelt.
Peder hadde imidlertid en god kollega, Lars Holm (f. 1921), med forbindelser
i byggebransjen. Lars ville gjerne bygge seg hytte, men manglet tomt. Peder
tilbød ham da som en vennetjeneste å la ham plassere en hytte på
tomten på Kvamskogen, midlertidig og inntil videre. Lars fikk deretter
reist en enkel liten hytte på tomten. Ingen dokumenter ble utferdiget
i sakens anledning. I 1952 skiftet Peder skole og mistet kontakten med Lars.
I 1962 fikk Peder endelig bygget hytte på tomten. Den ble liggende i kort avstand fra Lars´ hytte. I 1964 skrev Peder til Lars, minnet ham om bruksrettens midlertidighet, og ba ham fjerne hytten. Ingenting skjedde, og Peder gjorde ikke noe mer med saken.
I 1997 døde Peder Ås. Datteren Marte arvet hytteeiendommen, men brukte den nesten ikke.
I begynnelsen av 2001 døde Lars Holm. Nevøen Tobias var enearving. Han var ukjent med de juridiske forhold omkring hyttetomten. Hytten var etterhvert blitt nokså forfallen, og Tobias satte sommeren 2001 i verk en omfattende rehabilitering. Kostnadene beløp seg til rundt kr. 100.000,-.
Marte leste dødsannonsen om Lars´ bortgang, og fikk også raskt vite at Tobias var nærmeste slektsarving. Kunnskap om rehabiliteringen av hytten fikk hun imidlertid først ut på høstparten da arbeidene var fullført. Hun tilskrev da straks Tobias, orienterte om rettighetsforholdet og bad om at hytten ble fjernet innen seks måneder. Tobias avslo, og påstod at han hadde rett til å ha hytten stående. Etter så lang tid forelå det et festnet rettsforhold; en etablert posisjon som måtte anses å ha rettslig vern. Den nylig foretatte investering forsterket dette forhold, og gjorde det dessuten åpenbart urimelig å kreve fravikelse og riving.
Det var enighet mellom partene om at tomtefesteloven ikke fikk anvendelse på forholdet.
Del b)
I 1960 anskaffet Lars Holm seg bil. Parkeringsforholdene på Kvamskogen
var imidlertid vanskelige. Lars kontaktet derfor eieren av den eiendom som Peders
tomt var utskilt fra, gårdbruker Ole Vold. Partene inngikk avtale om "kjøp
av en parkeringsplass", nærmere bestemt et ca. 3 x 4 meter plant
grunnstykke som lå inntil den private vei som førte til hytteeiendommen.
For dette betalte Lars kr. 50,- som var gjengs pris. Bortsett fra kvittering
for mottatt beløp for "1 stk. parkeringsplass" ble ingen dokumenter
utstedt i sakens anledning.
Parkeringsplassen ble jevnlig brukt av Lars, og ble etter hans død tatt i bruk av Tobias. Plassen var ikke opparbeidet eller skiltet, men hjulspor viste godt at det var tale om en forholdsvis flittig benyttet parkeringsplass.
Senhøstes 2001 tok Tobias kontakt med Ole Volds rettsetterfølger Hans Kirkerud, som hadde kjøpt Volds gårdsbruk i 1995. Tobias ba vennligst om å få utstedt en erklæring hvor Kirkerud anerkjente hans rett til parkeringsplassen; i motsatt fall så han seg nødt til å gå til søksmål. Tobias forstod at hans rettigheter etter den muntlige, utinglyste avtale var utslettet ved Kirkeruds erverv av eiendommen i 1995. Han påberopte derfor hevd som rettsgrunnlag.
Kirkerud bestred Tobias´ rett til parkeringsplassen. Han anførte at siden Lars Holms bruk var rettmessig inntil hans avtalte rett ble utslettet ved Kirkeruds godtroerverv i 1995, begynte hevdstiden først å løpe fra dette år.
Han anførte videre at det ikke gikk an å hevde eiendomsrett til et så lite utmarksområde som 12 kvadratmeter. Som argument for dette kunne han dokumentere at Kvam kommune - i likhet med det som var vanlig i andre kommuner - aldri hadde gitt tillatelse til at et så lite stykke ble fradelt som egen grunneiendom og registerenhet. Søkere ble henvist til å gå veien om påhefte av servitutt eller annen bruksrett, eventuelt å få parsellen tillagt en eksisterende eiendomsenhet. (Tobias bestred ikke disse faktiske forhold.)
Ifølge Kirkerud kunne det derfor maksimalt bli tale om brukshevd. Men for slik hevd var vilkårene heller ikke oppfylt. Kirkerud anførte blant annet at siden avdøde Lars Holm mente seg eiendomsberettiget til grunnstykket i henhold til avtalen fra 1960, var hevd av bruksrett utelukket. Lars´ gode tro refererte seg til den eiendomsrett han trodde å ha. Når han trodde å ha eiendomsrett, kunne han ikke samtidig tro at han hadde en bruksrett. Han var derfor i utpreget ond tro i den aktuelle relasjon.
----------------------------------------
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige rettsspørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
Bergen, 28. november 2001
Bent Liisberg
eksamensformann
Peder og Kari Ås, fødde høvesvis 1943 og 1945, gifte seg i 1970. Paret hadde fire barn, og det siste av desse flytta heimanfrå i 1998. Ekteskapet var lite lukkeleg, i alle fall sett med Kari sine auge. Sjølv om ho hadde god utdanning og hata husarbeid, hadde Peder teke det som ei sjølvfølgje at ho skulle gå heime og ta seg av det huslege. Mot den bistre og autoritære Peder nytta det ikkje å mukke, så ho fann seg i lagnaden sin. Ho satsa endå til alt på å fylle rolla som perfekt, oppofrande hustru, og gjorde ein gedigen innsats på heimebane. Ho var dessutan glad i Peder og auste rikeleg av hennar kjærleik over han, særleg dei første åra.
Peder var sjølv travel forretningsadvokat med mykje reisefråvær. I tillegg hadde han ei rekkje interesser utanfor jobben; verv i kulturliv, fotball og advokatforeininga, hobbyar som klavermusisering og veteranbilar, med meir. På byen var han dessutan kjent som ein populær levemann og skjørtejeger, som openlyst heldt seg med elskerinner. Familien interesserte han mindre. Når han var heime, oppførte han seg bryskt og uvennleg. Han hakka på borna, klaga på oppvartinga og let sjeldan eit høve gå frå seg til å fortelje Kari om kor uintelligent, stygg og mislukka ho var - og kor takksam ho burde vere for at han hadde skaffa henne ein så fin heim og så høg status og levestandard. Etter at borna var flytta, vart trakasseringa endå verre, og fekk nærast karakter av psykisk mishandling. Slag og spark hende også. Men Kari var av robust og tålmodig natur, og fast bestemt på å tåle det meste. Ho følte at det var blitt for seint å gjere noko anna i livet, og svevde i den førestillinga at Peder trass alt var god på botnen. Dessutan kom han då alltid attende til henne.
Ein føremiddag i juni 2001 kom Peder heim og fortalte Kari at han ville skiljast. Han ville ikkje lenger vere gift med "ein gammal pudding" som han sa, og skulle no flytte saman med hans 23 år gamle sekretær - i den villaen som hadde vore heimen til han og Kari i 25 år. Han gjorde vidare merksam på at huset og det meste anna paret eigde var gjort til hans særeige, og kravde at Kari flytta ut innan tre dagar. Så gjekk han.
Kari vart først lamslått, så kraftig forbanna - ja, nærast blind av raseri. Tretti års oppdemma aggresjon velta fram i henne. Ho svor hemn.
Vegen frå tanke til handling var kort: Like borte i gata heldt entreprenørfirmaet Ballongbygg AS på med eit byggeprosjekt. Her brukte firmaet ein stor mobil løftekran. Kari gjekk bortom og snakka med kranføraren, Hans Kirkerud - ein naiv unggut frå haugesundstraktene. Kari tilbaud han tusen kroner for eit lite spesialoppdrag når han fekk nokre ledige minutt.
Kort tid etter fekk Kari skuva det nest kjæraste Peder eigde, eit stort Steinway konsertflygel som han hadde arva frå mor si, ut på terrassen. Det blytunge instrument vart løfta til værs av den leigde kranen, for deretter - frå ti meters høgd - å bli slept bums ned på det aller kjæraste Peder eigde: ein strøken 1929 Bugatti 44 sportsbil som stod parkert ved inngangen, og som Peder hadde brukt hundrevis av timar på å restaurere. Både flygel og bil vart totalskadd. Dette synet møtte Peder då han tre dagar etter dukka opp ved huset saman med venninna si.
Peder kravde erstatning av Kari med kr. 1,2 millionar. Kari hevda at ho ikkje var ansvarleg. Så grovt klanderverdig som Peder hadde oppført seg overfor henne, var han sjølv skuld i skaden. I alle fall hadde han berre fått som fortent. Kari sin eigen handlemåte var fullstendig plettfri. Ho hadde handla i rettkomen harme og uunngåeleg affekt framprovosert av Peder sitt grove forhold, og var difor i sin fulle rett til å reagere slik ho hadde gjort. For ein advokat som glatt tente 2-3 millionar i året, var eit tap på 1,2 millionar ingenting i høve til alt det vonde han hadde gjort mot henne, og ho hadde trass alt korkje skote eller lemlesta Peder.
Peder retta også erstatningskrav mot Ballongbygg AS. Han hevda at firmaet var ansvarleg på grunnlag av arbeidsgjevaransvar. I tillegg gjorde han gjeldande ulovfesta objektivt ansvar.
Ballongbygg avviste kravet.
I høve til begge ansvarsgrunnlag gjorde Ballongbygg gjeldande at Kirkerud og løftekranen var leigd frå ein sjølvstendig maskinentreprenør, Vold Maskin AS. Eventuelle krav måtte rettast mot dette firmaet. På spørsmål vedgjekk Ballongbygg at leiga var eit unntakstilfelle grunna kapasitetsmangel ved eigen maskinpark, men imøtegjekk at dette hadde noko å seie for ansvarsspørsmålet.
Mellom sine andre motsegner mot arbeidsgjevaransvar hevda Ballongbygg at Kirkerud på handlingstidspunktet hadde vore i teneste hos Kari, ikkje hos dei. Subsidiært at han uavhengig av dette hadde handla etter ordre frå Kari, og at forholdet av den grunn var firmaet uvedkommande. Atter subsidiært at ordren frå Kari gjorde at Kirkerud var i aktsam god tru m.o.t. om handlinga var rettmessig.
II
Del a)
I 1949 kjøpte lærar Peder Ås (f. 1920) ei to mål stor
hyttetomt på Kvamskogen for kr. 800,-. På denne tida var det knapt
om byggevarer, så hyttebygging var førebels uaktuelt. Peder hadde
ein god kollega, Lars Holm (f. 1921), med kontaktar i byggebransjen. Lars ville
gjerne bygge seg hytte, men mangla tomt. Peder tilbaud han då som ei venneteneste
å la han plassere ei hytte på tomta på Kvamskogen, mellombels
og inntil vidare. Lars fekk deretter reist ei enkel lita hytte på tomta.
Ingen dokument vart skrivne i høve saka. I 1952 skifta Peder skule og
mista kontakten med Lars.
I 1962 fekk Peder endeleg bygd hytte på tomta. Den vart liggjande i kort avstand frå Lars si hytte. I 1964 skreiv Peder til Lars, minna han om at bruksretten var mellombels, og bad han fjerne hytta. Ingenting skjedde, og Peder gjorde ikkje noko meir med saka.
I 1997 døydde Peder Ås. Dottera Marte arva hytteeigedommen, men brukte den nesten ikkje.
I byrjinga av 2001 døydde Lars Holm. Nevøen Tobias var einearving. Han var ukjent med dei juridiske forholda omkring hyttetomta. Hytta var etter kvart blitt nokså forfallen, og Tobias sette sommaren 2001 i verk ei omfemnande rehabilitering. Kostnadene kom på rundt kr. 100.000,-.
Marte leste dødsannonsen om at Lars hadde gått bort, og fekk også raskt vite at Tobias var næraste slektsarving. Kunnskap om rehabiliteringa av hytta fekk ho likevel først ut på haustparten då arbeidet var fullført. Ho skreiv då straks til Tobias, orienterte om rettsforholdet og bad om at hytta vart fjerna innan seks månader. Tobias avslo, og påstod at han hadde rett til å ha hytta ståande. Etter så lang tid låg det føre eit festna rettsforhold; ein etablert posisjon som måtte reknast for å ha rettsleg vern. Den investeringa som nyleg var gjort styrkte dette forholdet, og gjorde det dessutan openbert urimeleg å krevje fråviking og riving.
Det var semje mellom partane om at tomtefestelova ikkje kunne brukast på forholdet.
Del b)
I 1960 skaffa Lars Holm seg bil. Men parkeringsforholda på Kvamskogen
var vanskelege. Lars kontakta difor eigaren av den eigedommen som tomta til
Peder var utskilt frå, gardbrukar Ole Vold. Partane inngjekk avtale om
"kjøp av ein parkeringsplass", det vil seie eit ca. 3 x 4 meter
plant grunnstykke som låg inntil den private vegen som førte til
hytteeigedommen. For dette betalte Lars kr. 50,- som var gjengs pris. Bortsett
frå kvittering for motteken sum for "1 stk. parkeringsplass"
skreiv ein ingen dokument i høve saka.
Parkeringsplassen vart jamleg brukt av Lars, og vart etter hans død teken i bruk av Tobias. Plassen var ikkje opparbeidd eller skilta, men hjulspor viste godt at det var tale om ein forholdsvis flittig nytta parkeringsplass.
Seinhaustes 2001 tok Tobias kontakt med Ole Vold sin rettsetterfølgjar Hans Kirkerud, som hadde kjøpt gardsbruket til Vold i 1995. Tobias bad om å få utferda ei fråsegn der Kirkerud godtok hans rett til parkeringsplassen; i motsett fall såg han seg nøydd til å gå til søksmål. Tobias forstod at hans rettar etter den munnlege, utinglyste avtalen var utsletta ved Kirkerud sitt kjøp av eigedommen i 1995. Han gjorde difor gjeldande hevd som rettsgrunnlag.
Kirkerud imøtegjekk at Tobias hadde rett til parkeringsplassen. Han gjorde gjeldande at sidan bruken til Lars Holm var rettmessig inntil hans avtalte rett vart utsletta ved Kirkerud sitt godtruerverv i 1995, byrja hevdstida først å gå frå dette året.
Han gjorde vidare gjeldande at det ikkje gjekk an å hevde eigedomsrett til eit så lite utmarksområde som 12 kvadratmeter. Som argument for dette kunne han dokumentere at Kvam kommune - til liks med det som var vanleg i andre kommunar - aldri hadde gitt løyve til at eit så lite stykke vart frådelt som eigen grunneigedom og registereining. Søkjarar vart vist til å gå vegen om påhefte av servitutt eller annan bruksrett, eventuelt å få parsellen tillagt ei eksisterande eigedomseining. (Tobias imøtegjekk ikkje desse faktiske forholda.)
I følgje Kirkerud kunne det difor maksimalt verte tale om brukshevd. Men for slik hevd var vilkåra heller ikkje oppfylt. Kirkerud gjorde mellom anna gjeldande at sidan avdøde Lars Holm meinte å ha eigedomsrett til grunnstykket i samsvar med avtalen frå 1960, var hevd av bruksrett utelukka. Lars si gode tru refererte seg til den eigedomsretten han trudde å ha. Når han trudde å ha eigedomsrett, kunne han ikkje samstundes tru at han hadde ein bruksrett. Han var difor i utprega vond tru i den aktuelle relasjonen.
----------------------------------------
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der alle rettsspørsmål, både prinsipale og subsidiære, vert drøfta og avgjorde.
Bergen, 28. november 2001
Bent Liisberg
Eksamensformann
|
Sist oppdatert 28. november 2001 av bmt Kommentarer til denne siden. |