Sist oppdatert 02. mars 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Bokmål
I oktober 1995 kom det omreisende "Bror Søta's Tivoli" på et to ukers besøk til Bergen. For dette formål hadde eieren Folkparker AB leiet den sentralt beliggende Festplassen av Bergen kommune. Leien utgjorde et beløp som tilsvarte de inntekter av avgiftsparkering som plassen i perioden ville innbragt kommunen ved 100% belegg av parkeringskapasiteten.
Blant tivoliets fornøyelsesinnretninger fantes den såkalte "Dödskarusällen"; en karusell som beveget seg i lynrask "berg-og-dalbane" samtidig som sitteapparaturet roterte mot karusellens rotasjonsretning. Alt til dunkende discomusikk på 90 dB styrke.
Godt synlig over billettluken hang et skilt med følgende tekst:
Personer som har
- epilepsi
- hjertesykdom
- nakkeslengskade
- tatt sterke medisiner
benytter karusellen på egen risiko.
En regnvåt lørdag formiddag var den 62 år gamle byrettsdommer C. F. Brandt innom tivoliet sammen med barnebarnet Carola på ni. Hun ville gjerne prøve "Dödskarusällen", men turde ikke alene, og maste derfor for å få bestefaren med. Brandt strittet imot. Han hadde generelt liten sans for å betale dyrt for på denne måte å bli slengt rundt i rasende tempo. Dessuten hadde han høyt blodtrykk og ble lett svimmel. Det gjorde ikke saken bedre at han denne morgen hadde glemt å ta blodtrykkspillene sine og derfor følte seg lettere svimete. Han var imidlertid svak for barnebarnet, og lot seg overtale. Brandt løste billetter uten å legge merke til oppslaget på billettboden.
Etter en åtte minutters vill ferd steg Carola og Brandt av karusellen; hun henrykt, han temmelig blek og svimmel. I det øverste av de fire regnglatte trinnene fra karusellplattformen
ned til bakkeplan mistet Brandt balansen, gled og falt hodestups mot sperringen som omkranset karusellområdet. Han brakk armen i fallet, og pådro seg en alvorlig hodeskade i det ublide møtet med det solide jernrekkverket.
C. F. Brandt ble uføretrygdet som følge av ulykken, og vendte aldri tilbake til byretten. Som følge av dette led han et betydelig inntekstap, som han ville ha erstattet.
Brandt påberopte seg erstatningskrav mot Folkparker AB. Han anførte at selskapet var objektivt ansvarlig etter tivolilovens (lov 7. juni 1991 nr. 24) § 7 første pkt. Brandt ville i første omgang rette kravet mot Folkparker ABs forsikringsselskap, men det viste seg at Folkparker AB hadde unnlatt å tegne slik ansvarsforsikring som var påbudt ifølge tivolilovens § 7 annet pkt Erstatningskravet ble derfor rettet direkte mot Folkparker AB. Selskapet avviste kravet og hevdet at det objektive ansvaret ikke gjaldt et tilfelle som det foreliggende. Et eventuelt ansvar måtte uansett nedsettes til null pga. skadelidtes medvirkning.
Da Brandt var i tvil om Folkparker AB hadde økonomisk evne til å dekke erstatningskravet, reiste han også krav om dekning for sitt inntektstap mot Bergen kommune og Staten v/ Kommunaldepartementet.
Overfor Bergen kommune hevdet Brandt at kommunen måtte være objektivt ansvarlig i egenskap av eier og utleier av Festplassen til tivoliformål. Brandt anførte blant annet at kommunen ved sin kommersielle utleie selv hadde økonomiske interesser knyttet til tivolidriften. Han anførte også at Festplassen under tivoliet ikke var avsperret, men fortsatt fritt tilgjengelig for passerende publikum. Kommunens ansvar som eier av offentlig plass måtte derfor være uberørt av at plassen midlertidig var bortleiet til Folkparker AB.
Overfor Staten påberopte Brandt seg arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningslovens § 2- 1. Han hevdet at de statlige myndigheter hadde forsømt sine oppgaver med hensyn til å kontrollere at Folkparker AB oppfylte plikten til å være ansvarsforsikret i henhold til tivolilovens § 7 annet pkt., Etter lovens § 6 annet ledd hadde myndighetene kompetanse til å gi pålegg om driftsstans når forsikring ikke forelå. Denne kompetanse skulle vært benyttet, eller i det minste vært påberopt som pressmiddel overfor Folkparker AB.
Selskapet hadde for øvrig i lengre tid unnlatt å betale de pliktige gebyrer for søknadsbehandling og kontroll etter tivolilovens § 8. Det hadde også vært en del oppslag både i lokale og landsdekkende aviser om at tivoliets ansvarlige leder Molan Sahlin flere steder hadde "reist fra" ubetalte regninger. Brandt hevdet at dette burde gitt kontrollmyndighetene en klar oppfordring til å sjekke at forsikringsplikten var overholdt, og i negativt fall å følge opp saken.
Staten erkjente at myndighetene i det foreliggende tilfelle objektivt sett hadde utvist svikt ved utførelsen av kontrolloppgavene etter tivoliloven. Kommunaldepartementets myndighet etter tivolilovens § 6 (jfr. § 3) var i henhold til departemental forskrift delegert til
Statens bygningstekniske etat (BE), som med hjemmel i forskriften hadde delegert myndigheten videre til Det norske Veritas som i denne sammenheng var å anse som organ for staten. Veritas hadde ut fra forskriftens, ensidig tekniske innretning og sin egen faglige kompetanseprofil oppfattet sine oppgaver som kun å gjelde det rent teknisk sikkerhetsmessige. Verken BE eller departementet hadde noen gang gitt signaler som var egnet til å gi Veritas en annen forståelse av dette. Dermed hadde i realiteten ingen instans ført kontroll med at tivolietablissementene overholdt forsikringsplikten. Staten hevdet at dette var en beklagelig svikt, men ikke ansvarsbetingende i forhold til § 2- l.
For det første hevdet Staten at denne kontrollvirksomheten i forhold til den enkelte borger var en rent faktisk fordel som ikke var vernet av erstatningsreglene. Kontrollvirksomheten tok kun sikte på å ivareta allmenne publikumsinteresser. En dårlig utført kontroll var tross alt ikke verre enn ingen kontrollordning, og før tivolilovens tilkomst i 1991 fantes det ingen obligatorisk forsikringsordning overhodet å kontrollere. Det kunne ikke være riktig å skjerpe Statens ansvar som følge av at man gjennom tivoliloven prøvde å styrke publikums rettslige og faktiske stilling.
For det annet kunne ingen enkeltpersoner eller etater sies å ha begått noen egentlig culpøs feil i sakens anledning. Den uaktsomhet som eventuelt måtte anses å foreligge var iallfall for liten til å medføre ansvar for denne type offentlig virksomhet. Staten påpekte i den forbindelse at myndighetenes plikt til å føre kontroll med forsikringsordningen ikke var uttrykkelig presisert i tivoliloven eller inngikk i lovens formaliserte godkjenningssystem. Den plikt det var tale om var kun en generell plikt til forsvarlig myndighetsadferd hos de organer som var tillagt myndighet etter tivolilovens § 3, og kunne ikke anses som særlig vidtgående.
Regina Michelsen (f. 1920) var enke etter tørrfiskeksportør Giert Michelsen (f. 1905). Paret hadde hatt ett barn, Johnny (f. 1950), som omkom i en skredulykke i 1973. Johnny hadde i 1970 begynt på det nyåpnede juridiske studiet ved Universitetet i Bergen, og hadde nettopp tatt 2. avdelings eksamen med solid resultat da han brått ble revet bort. Det var Regina som hadde oppfordret Johnny til å slå inn på en juridisk løpebane, fremfor å etterkomme Gierts ønske om at sønnen skulle tre inn som fjerde generasjon i det lett hensovnende tørrfiskfirmaet. Hun kom selv fra en typisk akademikerfamilie, og var i motsetning til sin mer bornerte mann meget opptatt av kultur og vitenskap. Sønnens død gikk hardt inn på henne.
Da Giert døde i 1980, overtok Regina hele fellesboet som enearving i henhold til et gjensidig testament uten sekundærdisposisjoner. Boets nettoverdi utgjorde ca. kr. 40 millioner, derav ca. 37 millioner i forskjellige fondsaktiva. Etter Gierts død bestod Reginas
aktuelle arvinger av hennes søster og avdøde søsters barn. Disse hadde hun alle et normalt godt, men ikke spesielt nært forhold til. Regina var mer interessert i å tilgodese samfunnsnyttige formål etter sin død, og da helst ved en donasjon som kunne stå som et verdig minnesmerke etter Johnny. Etter samråd med en god bekjent, professor dr. juris Arve Middelfart, fikk Regina i 1981 opprettet et testament med følgende ordlyd:
"Alt jeg eier av aksjer og obligasjoner skal tilfalle Universitetet i Bergen. Midlene skal anvendes til et eget bygg til bruk for undervisning og forskning innenfor de juridiske fag. Bygget skal bære navnet "Johnny Michelsens Hus". Hva jeg ellers eier ved min død skal tilfalle mine arvinger efter loven."
Regina døde i 1994. Boet etter henne inneholdt verdier for kr. 64 millioner, derav fondsaktiver verdt 60 millioner. De øvrige verdier bestod vesentlig av villa- og hytteeiendommer, innbo og noe kunst. Slektsarvingene var fire barn av Reginas søstre.
Det ble tvist om testasjonen til Universitetet Stortinget hadde i 1991 bevilget 40 millioner til et nytt bygg til bruk for Detjuridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, og bygget stod nå nesten ferdig. Noe ytterligere jusbygg hadde Universitetet åpenbart ikke behov for. Universitetets og departementets ledelser besluttet at man i denne situasjon ville bruke de 60 millioner kroner til andre formål, eventuelt i samråd med Reginas familie.
Noe "Johnny Michelsens Hus" ville ifølge universitetsledelsen ikke kunne realiseres. En slik betegnelse ville virke vanhelligende i forhold til Universitetets nyere praksis med å oppkalle bygg etter velfortjente, avdøde universitetspersonligheter; en kategori Johnny Michelsen - med all behørig respekt for hans minne og gode eksamensresultat - neppe kunne sies å tilhøre. Et annet og noe mindre prangende minne over testators sønn måtte imidlertid kunne anses som god nok oppfyllelse av testamentets pålegg.
Slektsarvingene hevdet prinsipalt at hele arven ubetinget måtte tilfalle dem, ettersom det ikke var aktuelt å bygge noe "Johnny Michelsens Hus" til bruk for Det juridiske fakultet. Subsidiært gjorde arvingene krav på inntil kr. 23 millioner av fondsmidlene, idet de hevdet at testasjonen til Universitetet verken ut fra sitt grunnlag eller formål omfattet så mye som 60 millioner.
Om dette skal det skrives en utredning, der alle rettsspørsmål
- også de subsidiære - blir drøftet og avgjort.
|
Sist oppdatert 02. mars 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |