Sist oppdatert 30. juli 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
| Oppgaven: | Studieordning av 1984 |
| Studieordning av 1997 |
Bokmål
Peder og Kari giftet seg i 1987. Ektefellene hadde felleseie. Begge hadde alltid hatt jevnt god økonomi og lite gjeld, og deres inntekts- og formuesforhold var nokså like.
11990 mottok Kari en hytteeiendom som arveforskudd. Hytten var i dårlig forfatning ved overdragelsen. Salgsverdien på dette tidspunkt var kr. 300.000,-.
I 1992-93 ble eiendommen satt i meget god stand og utstyrt med et tilbygg. Regningene for dette beløp seg til kr. 400.000,-. Beløpet ble skaffet til veie ved et banklån opptatt i begge ektefellers navn, og med pant i den felles bolig. Peder utførte en stor del av prosjektering og administrasjon av byggearbeidene, og deltok i stor utstrekning også i selve arbeidet. Kari var i denne periode hjemmeværende og stod for alt husarbeid og tilsyn av parets to barn (født 1990 og -92).
11996 mottok Kari kr. 200.000,- som arv. Beløpet ble benyttet til en ekstraordinær nedbetaling på lånet som var tatt opp i forbindelse med påkostningene på hytteeindommen.
Peder og Kari ble kort tid etter separert. Hytteeiendommens verdi var nå kr. 800.000,-. Verdistigningen siden 1990 skrev seg i sin helhet fra påkostningene.
På skiftet krevde Kari at hytteeiendommens verdi kr. 800.000,- og arven på kr. 200.000,skulle holdes utenfor delingen, jfr. ekteskapslovens § 59.
Peder hevdet at skjevdelingskravet måtte være begrenset til kr. 300.000,-. Betingelsene for skjevdeling var ikke oppfylt for noen del av den verdi som skrev seg fra påkostningene. Og siden utbyggingen var avsluttet 3 år før arven ble mottatt, var eiendommens verdi helt uavhengig av arven og gjeldsnedbetalingen på kr. 200.000,-. Arven var heller ikke i behold på annen måte, og måtte anses som forbrukt.
Høsten 1996 feiret Universitetet i Bergen (UiB) sitt 50-års jubileum. I den anledning tildelte Det akademiske kollegium hvert av fakultetene et generøst beløp til å avholde en større jubileumsfest for ansatte, utvalgte studenter, hjelpelærere osv.
Ved Det juridiske fakultet ble fest for 200 gjester berammet til fredag den 13. november i fakultetsbygget på Dragefjellet. Leder for festkomitéen var professor dr. juris Ask Burlefot (5 1), hovedansvarlig for fakultetets "Jubileumsuke" av faglige og sosiale aktiviteter.
Blant festens programposter inngikk et gedigent fyrverkeri. I henhold til brannvernlov og forskrifter søkte fakultetet om tillatelse til å sende opp bakkefyrverkeri på terrassen utenfor kantinen den aktuelle aften. Stipendiat Adolf Granat (30) sa seg villig til å stå som ansvarshavende for fyrverkeriet. Brannvesenet i Bergen ga sin skriftlige tillatelse, med forbehold om blant annet følgende:
I forkant av festen plasserte Burlefot og Granat kartongene med fyrverkeri på Burlefots kontor, like ved utgangen til terrassen. Gjestene ankom kl. 1900. Værforholdene var da stiv kuling og striregn. A sende opp fyrverkeri under slike forhold var ikke til å tenke på. Festen skred frem uten at været bedret seg. Klokken 23.30 ble Burlefot og Granat enige om at fyrverkeriet fikk utgå av programmet.
Klokken 01.30 oppdaget imidlertid Burlefot at været hadde slått om til vindstille og stjerneklart. I høy stemning gikk han bort til sin faste hjelper blant fakultetets vitenskapelige assistenter, stud. jur. Harald Hopp(24), som satt ved nabobordet. På sin vanlige jovial-autoritære måte bød han: "Harald, kom an å ber, no ska' vi ha fyrverkeri! " Hopp var straks med på notene. Med armene fulle av eksplosiver toget de to ut på terrassen.
Like etter kunne forsamlingen av gjenværende gjester høre lystige smell og se de lekreste kulørte lysformasjoner avtegne seg mot nattehimmelen utenfor. Et hundretalls mer eller mindre fulle festdeltakere strømmet umiddelbart ut på terrassen for å ta fyrverkeriet i skue. Professor Burlefot fyrte av i elegant og fullstendig skjødesløs stil, mens Hopp hentet nye forsyninger. En person fra fakultetets ledelse prøvde å få Burlefot til å stanse fyrverkeriet, men hadde null sjangs i mylderet av jublende tilskuere. "Slapp a', eg tar ansvaret", lød Burlefots gemyttlige kommentar. Stipendiat Granat bivånet det hele fra sidelinjen.
Trengselen i oppskytingsområdet ble etterhvert stor, slik at de nærmeste tilskuerne sto bare 2-3 meter fra de ildsprutende fyrverkerienheter. I første rekke befant seg den meget feststemte stud. jur. Hanne Wilhelmsen (22).
På et tidspunkt tente Burlefot på en svær gjenstand av typen "Wheel of Fire". Bruksanvisningen anga en sikkerhetssone på minst 8 meter, og presiserte at denne var meget viktig å opprettholde. Det angjeldende eksemplar av "Wheel of Fire" viste seg å lide av en fabrikasjonsfeil. Da lunten var nedbrent, gikk fyrverkeriet av i én ukontrollert eksplosjon. De fremste tilskuerne ble utsatt for en kraftig skur av store gnistpartikler. Hanne Wilhelmsen fikk en rekke av disse rett i ansiktet, også i øynene.
Like etter ankom en politipatrulje Dragefjellet, tilkalt av søvnløse beboere på et aldershjem like ved. Politiet kjørte Hanne til Haukeland Sykehus. Overlegen på øyeavdelingen måtte konstatere at hun hadde fått synet varig ødelagt på begge øynene.
Etter politietterforskning ble saken henlagt. Etterforskningen avdekket imidlertid at ingen alvorlig skade ville skjedd dersom den foreskrevne avstand på 8 meter ved bruk av "Wheel of Fire" var blitt overholdt.
Hanne Wilhelmsen fremsatte krav på erstatning for inntektstap - samt menerstatning - mo
De påståtte ansvarssubjekter avviste ethvert krav.
Staten hevdet at selv om det skulle være utvist culpa fra noen av de ansattes side, kunne UiB ikke stå ansvarlig som arbeidsgiver for hva som skjedde på et sponset velferdsarrangement av overveiende privat karakter, spesielt ikke for sine ansattes ulovlige ablegøyer sent nattetid. Det var intet å utsette på utførelsen av universitetsansattes tjenestemessige oppgaver i forkant av arrangementet. UiB kunne heller ikke være ansvarlig for at ingen grep mer aktivt inn for å stoppe Burlefot, få publikum til å holde større avstand e.l.
Professor Burlefot påtok seg i prinsippet "ansvaret" for avfyringen av det ulovlige fyrverkeri, men erkjente ikke erstatningsansvar overfor Hanne Wilhelmsen, jfr. nedenfor.
Vit. ass. Hopp avviste å ha handlet culpøst. Han viste til at han bare hadde handlet etter instruks fra og under ledelse av sin overordnede, professor Burlefot. Da måtte han ansvarsfritt kunne gå ut fra at alt var i orden. Dessuten hadde han bare bidratt med å bære fyrverkerisaker ut på terrassen, ikke deltatt i selve avfyringen.
Stipendiat Granat anførte at han etter å ha kansellert det "offisielle" fyrverkeri, ikke kunne holdes ansvarlig for hva som senere skjedde uten hans medvirkning. Hans plikter måtte anses uttømt ved at fyrverkeriet sto oppbevart på betryggende sted. At Granat plutselig fikk det travelt med å forlate Dragefjellet via en sidedør straks han ble fortalt at politiet sto ved hovedinngangen, hadde i denne forbindelse ingen betydning.
Ziggy Stardust AS hevdet at firmaet ikke hadde produsert det angjeldende produkt, og derfor ikke var rette adressat for et eventuelt produktansvar. Hanne Wilhelmsen ble henvist til å rette kravet mot fyrverkeriprodusenten i Shanghai, Kina.
Samtlige påståtte ansvarssubjekter anførte videre at Hanne ved å delta i den åpenbart uforsvarlige fyrverkeri-seansen, selv hadde valgt å aktivt eksponere seg for skaderisikoen, en risiko som hun var like nær som de andre tilstedeværende til å bedømme. Når det eneste formål med å oppsøke faren var å være tilskuer, hadde det vært en enkel sak å unngå risikoen. I forhold til en normal voksen person i Hannes situasjon skapte fyrverkeriet i utgangspunktet ingen skaderisiko. Hennes egen handlemåte måtte følgelig anses som den sentrale skadeårsak. Det erstatningsrettslige grunnvilkår om årsakssammeneheng var dermed ikke oppfylt.
UiB, Burlefot, Hopp og Granat hevdet dessuten at Hanne Wilhelmsens forhold innebar at det ikke kunne anses å være utvist culpa i forhold til henne.
Under forutsetning av at det var utvist culpa ved noen av de tre herrers omgang med fyrverkeriet, hevdet de at denne culpa ikke var relevant i forhold til Hannes skade. Uten fabrikasjonsfeilen på fyrverkeriet ville skaden ikke skjedd. Den skjulte feil representerte en helt ekstraordinær og upåregnelig skaderisiko, som det ikke kunne være uaktsomt ikke ta i betraktning. Det var på det rene at det i Norge var solgt over 20 000 enheter av "Wheel of Fire" uten at det var skjedd lignende uhell. Det grunnleggende minstekrav til skaderisiko var dermed ikke oppfylt.
Ziggy Stardust AS hevdet for sin del at fabrikasjonsfeilen ikke representerte noen ansvarsbetingende sikkerhetsmangel ved produktet. Uansett måtte et synspunkt om egenrisiko som følge av skadelidtes forhold føre til at Hanne ikke tilhørte den krets som var beskyttet av et eventuelt produktansvar.
Subsidiært anførte samtlige at et ansvar måtte bortfalle helt eller delvis på grunn av skadelidtes medvirkning til skaden.
Om dette skal det skrives en betenkning, hvor de prinsipale og subsidiære rettsspørsmål drøftes og avgjøres.
Bokmål
Peder Ås og Lars Holm hadde i alle år vært gode venner og naboer. Peder hadde mindre dyrket jord, men hadde til gjengjeld en god del utmarksområder, herunder et meget godt fiskevann. Fordi Lars hadde større innmark hadde han også noe mer maskiner enn Peder, og Peder lånte derfor ofte maskiner. Lars ville aldri ha noe betaling for dette, utover at Peder dekket de direkte utgifter til drivstoff og eventuelle reparasjoner som måtte gjøres.
En dag i 1993 da de satt og så utover åkeren, nevnte Lars at han alltid hadde vært litt misunnelig på Peders fiskevann. Et slikt ville han også hatt på sin eiendom, særlig nå som barnebarna ble såpass store at de hadde interesse av å fiske. "Men i all verden", sa Peder, "hvorfor har du ikke sagt noe om det før? En fiskerett er det minste jeg kan gi deg som takk for alle tjenester du har ytt meg! Tenk bare på alt jeg har spart på å låne dine maskiner?" Peder reiste seg deretter og avga en høytidelig erklæring om at Lars skulle ha rett til å bruke fiskevannet som om det hadde vært en del av hans eiendom. Lars takket så meget. De to vennene så ikke behov for ytterligere formalisering i form av skriftlighet eller tinglysing.
Lars ble etter dette en ivrig sportsfisker. I feriene bodde flere av barnebarna på gården. Lars, som var enkemann, satte stor pris på det. Det samme gjorde barnebarna - i alle fall når ikke foreldrene deres var til stede, for da fikk de også kjøre traktor. Lars sine barnebarn var også mye på besøk hos "onkel Peder", og de var også ute og fisket med ham.
Høsten 1996 døde Lars. Han etterlot seg ikke annet enn gården. Barna hans - Per, Pål og Espen - ble enige om å beholde gården sammen som et feriested. De solgte det meste av redskapen til et firma som drev med landbruksmaskiner og inngikk en forpaktningsavtale med en bonde i bygda angående innmarka. Peder ble litt fornærmet for at han aldri ble forespurt om å overta drift eller redskaper. I sitt stille sinn grublet han litt over hvordan hyggelige Lars kunne få så ufordragelige barn.
En dag så Peder at fremmede folk drev og fisket i hans fiskevann. På forespørsel om hvilken rett de hadde, svarte fiskerne at de hadde leid eiendommen av Per, Pål og Espen for en uke, og at de herunder hadde betalt for fiskeretten. Peder jager sommergjestene av gårde, og sørget deretter for at hans sinte okser fikk nytt beiteområde rundt vannet.
Det oppsto deretter tvist mellom Peder og de tre brødrene. Per, Pål og Espen mente at fiskeretten fulgte eiendommen som de hadde overtatt. Var fiskeretten å anse som en personlig rett, hadde de i så fall arvet Lars sin rett. Fiskeretten måtte anses som et formuesgode på Lars sin hånd, som vederlag for utleie av maskiner.
Peder hevdet at retten for det første bare tilkom Lars personlig, slik at barna hans ikke kunne overta den. Fiskeretten gjaldt uansett bare for én person, slik at arvingene ikke på egen hånd kunne utvide fiskeretten. Videre anførte Peder at barna i alle fall ikke kunne leie ut fiskeretten, enten det skjedde sammen med eiendommen eller ikke. Endelig hevdet han at fiskeretten måtte falle bort etter en viss tid.
Per, Pål og Espen fastholdt at de både som nye eiere av gården og som arvinger etter Lars hadde overtatt fiskeretten. Når det gjaldt omfanget av bruken, viste de til at fiskeretten også tidligere var utøvet av flere personer, nemlig Lars og barnebarna.
Til det siste svarte Peder at det kun var Lars som hadde en juridisk rett til å utøve fiske. Barnebarna hadde ingen fiskerett, men Peder hadde tillatt deres fiske fordi barnebarna oppførte seg pent og fordi Peder hadde et godt forhold til dem.
Høsten 1996 feiret Universitetet i Bergen (UiB) sitt 50-års jubileum. I den anledning tildelte Det akademiske kollegium hvert av fakultetene et generøst beløp til å avholde en større jubileumsfest for ansatte, utvalgte studenter, hjelpelærere osv.
Ved Det juridiske fakultet ble fest for 200 gjester berammet til fredag den 13. november i fakultetsbygget på Dragefjellet. Leder for festkomitéen var professor dr. juris Ask Burlefot (5 1), hovedansvarlig for fakultetets "Jubileumsuke" av faglige og sosiale aktiviteter.
Blant festens programposter inngikk et gedigent fyrverkeri. I henhold til brannvernlov og forskrifter søkte fakultetet om tillatelse til å sende opp bakkefyrverkeri på terrassen utenfor kantinen den aktuelle aften. Stipendiat Adolf Granat (30) sa seg villig til å stå som ansvarshavende for fyrverkeriet. Brannvesenet i Bergen ga sin skriftlige tillatelse, med forbehold om blant annet følgende:
I forkant av festen plasserte Burlefot og Granat kartongene med fyrverkeri på Burlefots kontor, like ved utgangen til terrassen. Gjestene ankom kl. 1900. Værforholdene var da stiv kuling og striregn. Å sende opp fyrverkeri under slike forhold var ikke til å tenke på. Festen skred frem uten at været bedret seg. Klokken 2330 ble Burlefot og Granat enige om at fyrverkeriet fikk utgå av programmet.
Klokken 01.30 oppdaget imidlertid Burlefot at været hadde slått om til vindstille og stjerneklart. I høy stemning gikk han bort til sin faste hjelper blant fakultetets vitenskapelige assistenter, stud. jur. Harald Hopp(24), som satt ved nabobordet. På sin vanlige jovial-autoritæremåte bød han: "Harald, kom an å ber, no ska' vi ha fyrverkeri! " Hopp var straks med på notene. Med armene fulle av eksplosiver toget de to ut på terrassen.
Like etter kunne forsamlingen av gjenværende gjester høre lystige smell og se de lekreste kulørte lysformasjoner avtegne seg mot nattehimmelen utenfor. Et hundretalls mer eller mindre fulle festdeltakere strømmet umiddelbart ut på terrassen for å ta fyrverkeriet i skue. Professor Burlefot fyrte av i elegant og fullstendig skjødesløs stil, mens Hopp hentet nye forsyninger. En person fra fakultetets ledelse prøvde å få Burlefot til å stanse fyrverkeriet, men hadde null sjangs i mylderet av jublende tilskuere. "Slapp a', eg tar ansvaret", lød Burlefots gemyttlige kommentar. Stipendiat Granat bivånet det hele fra sidelinjen.
Trengselen i oppskytingsområdet ble etterhvert stor, slik at de nænneste tilskuerne sto bare 2-3 meter fra de ildsprutende fyrverkerienheter. I første rekke befant seg den meget feststemte stud. jur. Hanne Wilhelmsen (22).
På et tidspunkt tente Burlefot på en svær gjenstand av typen "Wheel of Fire". Bruksanvisningen anga en sikkerhetssone på minst 8 meter, og presiserte at denne var meget
viktig å opprettholde. Det angjeldende eksemplar av "Wheel of Fire" viste seg å lide av en fabrikasjonsfeil. Da lunten var nedbrent, gikk fyrverkeriet av i én ukontrollert eksplosjon. De fremste tilskuerne ble utsatt for en kraftig skur av store gnistpartikler. Hanne Wilhelmsen fikk en rekke av disse rett i ansiktet, også i øynene.
Like etter ankom en politipatrulje Dragefjellet, tilkalt av søvnløse beboere på et aldershjem like ved. Politiet kjørte Hanne til Haukeland Sykehus. Overlegen på øyeavdelingen måtte konstatere at hun hadde fått synet varig ødelagt på begge øynene.
Etter politietterforskning ble saken henlagt. Etterforskningen avdekket imidlertid at ingen alvorlig skade ville skjedd dersom den foreskrevne avstand på 8 meter ved bruk av "Wheel of Fire" var blitt overholdt.
Hanne Wilhelmsen fremsatte krav på erstatning for inntektstap - samt menerstatning - mot
De påståtte ansvarssubjekter avviste ethvert krav.
Staten hevdet at selv om det skulle være utvist culpa fra noen av de ansattes side, kunne UiB ikke stå ansvarlig som arbeidsgiver for hva som skjedde på et sponset velferdsarragement av overveiende privat karakter, spesielt ikke for sine ansattes ulovlige ablegøyer sent nattestid. Det var intet å utsette på utførelsen av universitetsansattes tjenestemessige oppgaver i forkant av arrangementet. UiB kunne heller ikke være ansvarlig for at ingen grep mer aktivt inn for å stoppe Burlefot, få publikum til å holde større avstand e.l.
Professor Burlefot påtok seg i prinsippet "ansvaret" for avfyringen av det ulovlige fyrverkeri, men erkjente ikke erstatningsansvar overfor Hanne Wilhelmsen, jfr. nedenfor.
Vit. ass. Hopp avviste å ha handlet culpøst. Han viste til at han bare hadde handlet etter instruks fra og under ledelse av sin overordnede, professor Burlefot. Da måtte han ansvarsfritt kunne gå ut fra at alt var i orden. Dessuten hadde han bare bidratt med å bære fyrverkerisaker ut på terrassen, ikke deltatt i selve avfyringen.
Stipendiat Granat anførte at han etter å ha kansellert det "offisielle" fyrverkeri, ikke kunne holdes ansvarlig for hva som senere skjedde uten hans medvirkning. Hans plikter måtte anses uttømt ved at fyrverkeriet sto oppbevart på betryggende sted. At Granat plutselig fikk det travelt med å forlate Dragefjellet via en sidedør straks han ble fortalt at politiet sto ved hovedinngangen, hadde i denne forbindelse ingen betydning.
Ziggy Stardust AS hevdet at firmaet ikke hadde produsert det angjeldende produkt, og derfor ikke var rette adressat for et eventuelt produktansvar. Hanne Wilhelmsen ble henvist til å rette kravet mot fyrverkeriprodusenten i Shanghai, Kina.
Samtlige påståtte ansvarssubjekter anførte videre at Hanne ved å delta i den åpenbart uforsvarlige fyrverkeri-seansen, selv hadde valgt å aktivt eksponere seg for skaderisikoen, en risiko som hun var like nær som de andre tilstedeværende til å bedømme. Når det eneste formål med å oppsøke faren var å være tilskuer, hadde det vært en enkel sak å unngå risikoen. I forhold til en normal voksen person i Hannes situasjon skapte fyrverkeriet i utgangspunktet ingen skaderisiko. Hennes egen handlemåte måtte følgelig anses som den sentrale skadeårsak. Det erstatningsrettslige grunnvilkår om årsakssammenheng var dermed ikke oppfylt.
UiB, Burlefot, Hopp og Granat hevdet dessuten at Hanne Wilhelmsens forhold innebar at det ikke kunne anses å være utvist culpa i forhold til henne.
Under forutsetning av at det var utvist culpa ved noen av de tre herrers omgang med fyrverkeriet, hevdet de at denne culpa ikke var relevant i forhold til Hannes skade. Uten fabrikasjonsfeilen på fyrverkeriet ville skaden ikke skjedd. Den skjulte feil representerte en helt ekstraordinær og upåregnelig skaderisiko, som det ikke kunne være uaktsomt å ikke ta i betraktning. Det var på det rene at det i Norge var solgt over 20 000 enheter av "Wheel of Fire" uten at det var skjedd lignende uhell. Det grunnleggende minstekrav til skaderisiko var dermed ikke oppfylt.
Ziggy Stardust AS hevdet for sin del at fabrikasjonsfeilen ikke representerte noen ansvarsbetingende sikkerhetsmangel ved produktet. Uansett måtte et synspunkt om egenrisiko som følge av skadelidtes forhold føre til at Hanne ikke tilhørte den krets som var beskyttet av et eventuelt produktansvar.
Subsidiært anførte samtlige at et ansvar måtte bortfalle helt eller delvis på grunn av skadelidtes medvirkning til skaden.
Om dette skal det skrives en betenkning, hvor de prinsipale
og subsidiære rettsspørsmål drøftes
og avgjøres.
|
Sist oppdatert 30. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |