Sist oppdatert 30. juli 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk
Fakultet : Studier
: eksamen : oppgaver
2. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på nynorsk
og bokmål
I 1960-åra vart det utparsellert ein del bustadtomter i området Lillevik Søre. Kvar av tomtene var på ca. 2,5 mål. Peder Ås kjøpte ei av tomtene. Nabotomta mot vest vart kjøpt av Lars Holm. Peder og Lars var gode vener. Saman med nokre andre naboar opparbeida dei veg og kloakk til tomtene. Vidare hjelpte dei kvarandre med ulikt arbeid under oppføringa av bustadhus på tomtene.
På eigedommen til Peder, 5 meter frå grensa til tomta til Lars, stod eit nær 200 år gammalt lindetre. Lillevik Søre låg i utkanten av ein skog, og det stod eitt eller fleire store tre på fleire av tomtene i området. Dei fleste tomtekjøparane felte trea under opparbeidinga av tomtene for bustadbygging, men nokre av trea vart stående, mellom anna treet på eigedommen til Peder. Peder var botanikar og sette stor pris på det gamle treet. Treet var ca. 25-30 meter høgt og Peder syntest det var heilt praktfullt. Kort tid etter at han hadde oppført bustaden gifta han seg med Lise. Ho var ornitolog og hadde stor glede av det rike fuglelivet i treet.
I 1980 oppdaga Peder to hol i stamma på treet. Peder var kjent med at slike hol indikerer råteskade, men Peder rekna risikoen for at treet skulle falle ned og gjere skade for liten, i alle fall i overskueleg framtid. Difor lot han treet bli ståande. Då Lars vart kjent med at Peder hadde oppdaga hol i trestamma sa han smilande at han var glad for at han hadde bygd så langt frå treet at han ikkje risikerte at det fall ned over bustaden hans. Til det sa Peder at den dominerande vindretninga i området var frå sørsørvest, og at treet – dersom det først blas ned – nok ville falle ned over Peder sin eigen eigedom. Peder gav også uttrykk for sine tankar om det usannsynlege i at treet ville falle ned og gjere skade i overskueleg framtid.
I 1995 skilte Lars ut ein parsell av tomta si og selde den til Marte Kirkerud for kr. 400.000.-. Parsellen låg mot grensa til tomta til Peder. Marte var glad for at eigedommen låg landleg til og for den fine utsikten over fjorden. Ho var derimot ikkje glad for lindetreet til Peder, som ho tykte var altfor stort. Ho var redd for at treet kunne komme til å blåse ned ved kraftig vind, men trøsta seg med at slik vindtilhøva var på staden, var det ikkje så veldig sannsynleg at treet ville falle ned på hennar eigedom. Marte var ukjent med hola i trestamma, som berre var synlege frå eigedommen til Peder.
Marte oppførte ein einebustad på parsellen straks etter kjøpet. Tomta hennar var så lita at ho ikkje kunne plassere bustaden utanfor fallsona til lindetreet. Ho unnlet likevel å setje fram krav om felling av treet, dels på grunn av at ho vurderte det som nokså lite sannsynleg at treet ville falle ned over hennar eigedom og gjere skade, og dels fordi ho som innflyttar ikkje ønskte å komme i konflikt med naboane sine. Bustaden vart oppført 4 meter frå grensa mot eigedommen til Peder, 9 meter frå treet.
Ein mørk haustkveld i 1999 blas det opp til storm frå austleg kant. Vinden vart for kraftig for det gamle lindetreet. Treet fall ned over bustaden til Marte og gjorde skade for kr. 80.000.-. Bortsett frå ein eigendel på kr. 10.000.- fekk Marte erstatta skaden av forsikringsselskapet hennar. Ho sette fram krav mot Peder om erstatning av eigendelen. Etter hennar oppfatning var Peder ansvarleg både etter alminnelege erstatningsregler om skuldansvar og etter ulovfesta objektive reglar. Vidare kunne erstatning krevjast etter føresegna i grannel. § 9, jfr. §§ 2 og 3.
Etter Marte si oppfatning hadde Peder handla aktlaust ved å la eit så stort og gammalt tre verte ståande så nær hus på naboeigedom (treet var 28 meter etter kontrollmåling gjort etter at treet fall ned). I alle fall måtte Peder sin kunnskap om hola i trestamma og indikasjonen på råteskade medføre aktløyse når Peder unnlet å felle treet då Marte bygde hus på parsellen. Då treet fall ned viste det seg då også at det var noko råteskadd. Marte vedgjekk at treet kunne ha falle ned pga. stormen sjølv om det ikkje var råteskadd, men gjorde gjeldande at dette ikkje hadde noko å seie. Hadde Peder reagert adekvat på den risikoen det gamle og delvis råtne treet utgjorde, ville han ha felt treet og skaden hadde ikkje skjedd.
I alle fall var vilkåra for objektivt ansvar oppfylte, både etter alminnelege erstatningsregler og etter reglane i grannelova. Etter Marte si meining måtte det å ha eit så gammalt, noko råteskadd tre nær hus på naboeigedom reknast for å vere i strid med både grannel. § 2 og § 3. Marte vedgjekk at det ikkje hadde vore annan skade eller ulempe med treet, men at risikoen for skade på bustadhus på naboeigedom ved at treet fall ned, måtte vere tilstrekkeleg til at vilkåra i grannel. §§ 2 og 3 var oppfylte.
Peder nekta for at han hadde noko ansvar.
I høve til alle ansvarsgrunnlaga Marte hadde vist til, gjorde han gjeldande at erstatningsansvar måtte vere utelukka fordi Marte hadde unnlete å krevje treet fjerna trass i den skaderisikoen det medførte.
I høve til Marte sitt argument om skuldansvar haldt han særskilt fram at det ikkje kunne reknast som aktlaust å la eit slikt fint, gammalt tre verte ståande, sjølv om han kjente til hola i stamma og indikasjonen på råteskade. Peder hadde sjølv vurdert skaderisikoen som liten, noko som framgjekk av at han lot treet verte ståande sjølv om risikoen for at det kunne falle ned på hans tomt og over hans bustad – ved sterk vind frå sørvest – var mykje større enn at det skulle falle ned over huset til Marte. Peder viste her til opplysningar frå meteorologisk institutt om at vind med storm styrke frå øst berre skjer i området med 15 års mellomrom, medan storm frå sørvest normalt skjer to til fire gongar kvart år. Tilstanden til treet hadde heller ikkje endra seg vesentleg i dei knappe 20 åra som var gått sidan hola vart oppdaga.
Ulovfesta objektivt ansvar omfatta berre ansvar for "farleg bedrift" eller annan menneskeskapt innretning, noko som ikkje var tilfelle her. Men sjølv om ein i prinsippet kunne tenkje seg ulovfesta objektivt ansvar for slik skade, var i alle fall ikkje vilkåra for objektivt ansvar oppfylte i denne saka.
Når det gjaldt ansvar etter grannel. § 9 gjorde han særskilt gjeldande at Marte måtte reknast for å ha akseptert den risikoen treet medførte då ho kjøpte tomta og bygde hus. Dessutan hadde Peder hatt god grunn til å la treet verte ståande, og vilkåra i grannel. § 2 eller § 3 var ikkje oppfylte.
Marte heldt fast ved krav og det ho hadde gjort gjeldande.
Om dette skal det skrivast ei utgreiing der alle rettsspørsmål,
både prinsipale og subsidiære, vert drøfta
og avgjorde.
I 1960-årene ble det utparsellert en del boligtomter i området Lillevik Søndre. Hver av tomtene var på ca. 2,5 mål. Peder Ås kjøpte en av tomtene. Nabotomten mot vest ble kjøpt av Lars Holm. Peder og Lars var gode venner. Sammen med noen andre naboer opparbeidet de vei og kloakk til tomtene. Videre hjalp de hverandre med forskjellige arbeider under oppføringen av bolighus på tomtene.
På Peders eiendom, 5 meter fra grensen til tomten til Lars, stod et nær 200 år gammelt lindetre. Lillevik Søndre lå i utkanten av en skog, og det stod ett eller flere store trær på flere av tomtene i området. De fleste tomtekjøperne felte trærne under opparbeidelsen av tomtene for boligbygging, men noen av trærne ble stående, deriblant treet på Peders eiendom. Peder var botaniker og satte stor pris på det gamle treet. Treet var ca. 25-30 meter høyt og Peder syntes det var helt praktfullt. Kort tid etter at han hadde oppført boligen giftet han seg med Lise. Hun var ornitolog og hadde stor glede av det rike fuglelivet i treet.
I 1980 oppdaget Peder to hull i stammen på treet. Peder var kjent med at slike hull indikerer råteskade. Peder anså det imidlertid for å være liten risiko for at treet skulle falle ned og gjøre skade, i alle fall i overskuelig fremtid. Derfor lot han treet bli stående. Da Lars ble kjent med at Peder hadde oppdaget hull i trestammen bemerket han smilende at han var glad for at han hadde bygget så langt fra treet at han ikke risikerte at det falt ned over boligen hans. Til det bemerket Peder at den dominerende vindretningen i området var fra sør-sørvest, og at treet – hvis det først blåste ned – nok ville falle ned over Peders egen eiendom. Peder gav også uttrykk for sine tanker om det usannsynlige i at treet ville falle ned og gjøre skade i overskuelig fremtid.
I 1995 skilte Lars ut en parsell av tomten sin og solgte den til Marte Kirkerud for kr. 400.000.-. Parsellen lå mot grensen til Peders tomt. Marte var begeistret for den landlige beliggenheten og den fine utsikten over fjorden. Hun var derimot ikke begeistret for Peders lindetre, som hun syntes var altfor stort. Hun var redd for at treet kunne komme til å blåse ned ved kraftig vind, men trøstet seg med at slik vindforholdene var på stedet, var det ikke så veldig sannsynlig at treet ville falle ned på hennes eiendom. Marte var ukjent med hullene i trestammen, som kun var synlig fra Peders eiendom.
Marte oppførte en enebolig på parsellen straks etter kjøpet. Tomten hennes var så liten at hun ikke kunne plassere boligen utenfor lindetreets fallsone. Hun unnlot imidlertid å fremsette krav om felling av treet, dels på grunn av at hun vurderte det som nokså lite sannsynlig at treet ville falle ned over hennes eiendom og gjøre skade, og dels fordi hun som innflytter ikke ønsket å komme i konflikt med sine naboer. Boligen ble oppført 4 meter fra grensen mot Peders eiendom, 9 meter fra treet.
En mørk høstkveld i 1999 blåste det opp til storm fra østlig kant. Vinden ble for kraftig for det gamle lindetreet. Treet falt ned over boligen til Marte og gjorde skade for kr. 80.000.-. Bortsett fra en egenandel på kr. 10.000.- fikk Marte erstattet skaden av sitt forsikringsselskap. Hun fremsatte krav mot Peder om erstatning av egenandelen. Etter Martes oppfatning var Peder ansvarlig både etter alminnelige erstatningsregler om skyldansvar og etter ulovfestede objektive regler. Videre kunne erstatning kreves etter bestemmelsen i nabol. § 9, jfr. §§ 2 og 3.
Etter Martes oppfatning hadde Peder opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved å la et så stort og gammelt tre bli stående så nær bebyggelse på naboeiendom (treet var 28 meter iht. kontrollmåling foretatt etter at treet falt ned). I alle fall måtte Peders kunnskap om hullene i trestammen og indikasjonen på råteskade begrunne ansvarsbetingende uaktsomhet når Peder unnlot å felle treet da Marte bebygget parsellen. Da treet falt ned viste det seg da også at det var noe råteskadet. Marte erkjente at treet kunne ha falt ned pga. stormen selv om det ikke var råteskadet, men gjorde gjeldende at dette var uten betydning. Hadde Peder reagert adekvat på den risiko det gamle og delvis råtne treet utgjorde, ville han ha felt treet og skaden hadde ikke skjedd.
Uansett var vilkårene for objektivt ansvar oppfylt, både etter alminnelige erstatningsregler og etter nabolovens regler. Etter Martes oppfatning måtte det å ha et så gammelt, noe råteskadet tre nær bebyggelse på naboeiendom anses som stridende mot både nabol. § 2 og § 3. Marte erkjente at det ikke hadde vært annen skade eller ulempe med treet, men at risikoen for skade på bolighus på naboeiendom ved at treet falt ned, måtte være tilstrekkelig til at vilkårene i nabol. §§ 2 og 3 var oppfylt.
Peder bestred ansvar.
I forhold til samtlige påberopte ansvarsgrunnlag gjorde han gjeldende at erstatningsansvar måtte være utelukket fordi Marte hadde unnlatt å kreve treet fjernet på tross av den skaderisiko det innebar.
I forhold til Martes anførsel om skyldansvar fremholdt han særskilt at det ikke kunne anses uaktsomt å la et slikt pent, gammelt tre bli stående, selv om han kjente til hullene i stammen og indikasjonen på råteskade. Peder hadde selv vurdert skaderisikoen som liten, noe som fremgikk av at han lot treet bli stående selv om risikoen for at det kunne falle ned på hans tomt og over hans bolig – ved sterk vind fra sørvest – var atskillig større enn at det skulle falle ned over Martes hus. Peder viste her til opplysninger fra meteorologisk institutt om at vind av storm styrke fra øst kun opptrer i området med 15 års mellomrom, mens storm fra sørvest normalt inntrer ved to til fire anledninger hvert år. Treets tilstand hadde heller ikke endret seg vesentlig i de knappe 20 årene som var gått siden hullene ble oppdaget.
Ulovfestet objektivt ansvar omfattet kun ansvar for "farlig bedrift" eller annen menneskeskapt innretning, noe som ikke var tilfelle her. Men selv om en i prinsippet kunne tenke seg ulovfestet objektivt ansvar for slik skade, var i alle fall ikke vilkårene for objektivt ansvar oppfylt i denne saken.
Når det gjaldt ansvar etter nabol. § 9 anførte han særskilt at Marte måtte anses å ha akseptert den risiko treet innebar da hun kjøpte tomten og bygget hus. Dessuten hadde Peder hatt god grunn til å la treet bli stående, og vilkårene i nabol. § 2 eller § 3 var ikke oppfylt.
Marte opprettholdt krav og anførsler.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige rettsspørsmål,
både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
|
Sist oppdatert 30. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |