Tittel på side

Del I
Bygda Vikedal ligger på nordsiden av Storfjorden, som i havgapet er over 5 km bred. I sin tid var det stor aktivitet her, med jordbruk, fiskemottak og handelsplass. Nå bor det bare folk på de mest sentrale gårdene. Fiskeindustrien er nedlagt, og man må reise til nabobygda lenger inn i fjorden for å handle.

De 7 gårdene som nå er bebodd, ligger alle på rekke og rad ned mot fjorden. Bortsett fra Peder Ås sin gård, er alle gårdene omtrent like store. På grunn av kystlinjen med svaberg og fjell, hadde alle fra uminnelige tider hatt sine naust liggende i Vikebukta. Her ligger det nå 7 naust tett i tett, bare med I - 2 meter imellom hvert naust. Peder Ås eier gården Storplassen. Han har fra sitt naust, som ligger omtrent i midten, en liten brygge som går ut til marbakken. Lars Holm, som eier naustet lengst ut mot havet, har en fortøyningsbøye som ligger ca 25 meter ut fra naustet hvor det er ganske dypt. Han har her kunnet fortøye sin gamle fiskeskøyte som stikker mer enn 2 meter dypt.
Fiskeskøyta blir nå brukt til fritidsformål og ett og annet oppdrag som frakteskute. Den ligger på svai fra bøyen, dvs den svinger fritt rundt. Når det blåser vestavind, kommer båten nesten bort til Peder Ås sin brygge, men uten at det er fare for kollisjon mellom skuta og brygga.

På land, rett bak naustene, er det en teig som kalles Hesthagen. Den er så stor at nausteierne til alle tider har måttet gå over denne teigen for å komme til naustene sine. I dag er teigen ellers ubrukt. Fra gammelt av har teigen vært ansett for å ligge i sameie mellom brukene som eide naustene. Området har vært inngjerdet, og fra gammelt av pleide man å slippe hestene her når man brukte naustene.

Etter som årene gikk ble det heller lite med gårdsdrift, og i 2001 var bare tre bruk i ordinær drift. Peder Ås sitt bruk ble drevet som et ridesenter hvor feriegjester kunne få gårdsopplevelser om sommeren, og det ble holdt ridehester som ble leiet ut. I forsøk på å utvikle dette prosjektet, ønsket Peder Ås å starte med båtutleie fra naustet sitt, han hadde jo allerede en brygge. I januar 2002 ba han alle de øvrige eierne av brukene hjem til seg. Alle møtte unntatt Lars Holm. Etter en lang diskusjon ble det til at Peder foreslo å gjøre den delen av Hesthagen som lå nede mot naustene om til parkeringsplass, mens den øvrige delen kunne han leie til bruk for ridesenteret. Det var uenighet om dette blant sameierne. Marte Kirkerud kunne ikke forstå at andre kunne bestemme over hennes sameieandel, og gikk imot. Hun eide, mente hun, 1/7 av Hesthagen. Hva som hadde vært, måtte forbli slik, mente hun. Det var uhørt å anlegge parkeringsplass. Hun hadde selv ikke bil. Selv om hun ikke hadde hest, visste man ikke hva som kunne skje i fremtiden. Tillot man ridesenteret å bruke teigen, kunne hun ikke lenger komme ned til naustet sitt, fordi hun var redd for hester. Ved avstemmingen stemte Peder Ås og 2 eiere for forslaget, mens 3 stemte i mot. Peder mente at hans forslag var vedtatt. Han mente å vite at Lars Holm var enig med ham. Uansett var Peder Ås sin gård så mye større enn de andre at hans stemme måtte telle mer. I så fall hadde 75 % av eiendommene, regnet etter areal (og uavhengig av hva Holm mente) stemt for. De som stemte imot, bestred dette.

Marte mente at man uansett ikke kunne endre Hesthagen slik som foreslått. Formålet var jo at alle skulle kunne slippe hestene sine ut her når de skulle til naustene, og det ville ikke bli mulig med det nye opplegget.

**

Da Lars Holm fikk høre om møtet neste dag, protesterte han. Han hadde ikke blitt innkalt til noe møte, men kun invitert på kaffe hos Peder Ås. Han var derfor ikke bundet av noe som helst, uansett hvordan man regnet avstemmingsreglene.

Lars Holm solgte kort tid etterpå gården sin, men beholdt retten til å ha båt liggende på svai fra brygga. Peder Ås hadde i lengre tid irritert seg over båten til Lars Holm. Den lå ofte i veien for tilkomsten til hans brygge, og dette irritasjonsmomentet ville bli større nå når han skulle starte opp med båtleie. Peder Ås nevnte både for Holm og for den nye eieren at han ønsket å få endret Holm sin rett til å ha bøyen der. Peder Ås mente å ha støtte for dette i
servituttloven. Holm protesterte og mente at servituttloven ikke kunne anvendes til sjøs, den gjaldt kun fast eiendom. Bøya lå til sjøs, mente Holm. (Andre rettsgrunnlag enn servituttloven skal ikke drøftes).

Del II

Ole, som var 18 år gammel, hadde fått ny sykkel, en Status XXL. Når han skulle sykle hjemmefra, var det først en liten vei ned fra huset som gikk ut i hovedveien. På eiendommen langs hovedveien, var det en tett hekk. Den var ikke blitt klippet, så ut som et buskas og det var ganske uoversiktlig for dem som kom kjørende på hovedveien. Det var vanskelig å oppdage om noen kom kjørende ut fra eiendommen hvor Ole bodde.

Petra Gammelsrud, som var 71 år, hadde i lengre tid irritert seg over hekken og bedt Oles far om å klippe den. Hun var redd for å bli påkjørt av bilene som kom rasende ut fra eiendommen.

Da Ole en dag skulle på skolen, han var som vanlig litt forsinket, hev han seg på sykkelen og tråkket til nedover bakken, rett ut i veien. Han kunne se at det ikke kom biler. Men han så ikke Petra som kom gående tett inntil hekken og skulle krysse utkjørselen.` Ole krasjet med Petra. Petra skadet foten sin, brillene ble knust og uret hennes ødelagt. Hun forlangte erstatning for personskaden. Skaden hadde påført henne utgifter i forbindelse med legebesøk og regninger til behandling og medisiner. Brillene kostet 2200 kr. Dessuten ødela hun uret sitt, et ur hun hadde fått i 70 års presang av hele familien, og som hadde kostet kr. 75.000,-.

Ole. bestred ansvar. Det hørte dessuten ingen steder hjemme å gå rundt med et ur til kr. 75.000, og Petra måtte selv bære tapet ved at dette ble ødelagt. Hadde det vært en Swatchklokke til 500 kroner skulle de nok ha kommet til enighet.

Del III

Etter at Petra og Ole hadde vært i forliksrådet med tvisten, ble de 5. mai 2002 enige om at han skulle betale Petra kr 10.000,- i erstatning. Petra ville ikke godta å motta pengene først den 1.oktober slik Ole foreslo, men hun forstod at det var vanskelig å betale straks og sa at hun nok kunne vente litt. "Jeg kommer tilbake til dette", var det siste hun sa da de forlot forliksrådet.

Ole hjalp Petras sønn, Jan Gammelsrud, med noe innredningsarbeid sommeren 2002. De ble enige om at Ole skulle få kr. 8.000,- i godtgjørelse. Da Ole kom med regningen i slutten av juli, sa Jan Gammelsrud at regningen på kr 8.000,- som forfalt straks, kunne avregnes mot Petras erstatningskrav på kr 10.000,-. Ole protesterte. Han hadde bruk for pengene nå, og kunne ikke vente. Uansett kunne han ikke godta at hans fordring mot Jan skulle dekkes med Petras erstatningskrav. Dessuten var Petras krav et erstatningskrav, krav på penger, mens det her var utført arbeid, altså noe annet enn erstatning. Motregning kunne heller ikke av denne grunn foretas, mente Ole. Da Petra hørte om dette, sa hun at for hennes del var motregning helt greitt.

Drøft og ta stilling til de rettspørsmål oppgaven reiser.

2. AVDELING -HØSTEN 2002

Nynorsk

Del I
Bygda Vikedal ligg på nordsida av Storfjorden, som i havgapet er over 5 km brei. I si tid var det stor aktivitet her, med jordbruk, fiskemottak og handelsplass. No bur det berre folk på dei mest sentrale gardane. Fiskeindustrien er nedlagt, og ein må reise til nabobygda lenger inn i fjorden for å handle.

Dei 7 gardane der det no bur folk, ligg alle på rekkje og rad ned mot fjorden. Bortsett frå garden til Peder Ås, er alle gardane omlag like store. På grunn av kystlinja med svaberg og fjell, hadde alle frå uminnelege tider hatt nausta sine liggjande i Vikebukta. Her ligg det no 7 naust tett i tett, berre med 1 – 2 meter imellom kvart naust. Peder Ås eig garden Storplassen. Han har frå naustet sitt, som ligg omlag i midten, ei lita bryggje som går ut til marbakken. Lars Holm, som eig naustet lengst ut mot havet, har ei fortøyingsbøye som ligg omlag 25 meter ut frå naustet der det er ganske djupt. Han har her kunna fortøye den gamle fiskeskøyta si som stikk meir enn 2 meter djupt. Fiskeskøyta blir no brukt til fritidsføremål og eitt og annet oppdrag som frakteskute. Ho ligger på svai frå bøya, dvs ho svingar fritt rundt. Når det blæs vestavind, kjem båten nesten bort til bryggja til Peder Ås, men utan at det er fare for kollisjon mellom skuta og bryggja.

På land, rett bak nausta, er det ein teig som blir kalla Hesthagen. Han er så stor at nausteigarane til alle tider har måtta gå over denne teigen for å kome til nausta sine. I dag er teigen elles ubrukt. Frå gammalt av har ein sett det slik at teigen låg i sameige mellom bruka som eigde nausta. Området har vore inngjerda, og frå gammalt av hadde dei for vane å sleppe hestane her når dei brukte nausta.

Etter som åra gjekk vart det heller lite med gardsdrift, og i 2001 var berre tre bruk i ordinær drift. Peder Ås sitt bruk vart drive som eit ridesenter der feriegjestar kunne få gardsopplevingar om sommaren, og det vart halde ridehestar som vart leigd ut. I forsøk på å utvikle dette prosjektet, ønskte Peder Ås å starte med båtutleige frå naustet sitt, han hadde jo allereie ei bryggje. I januar 2002 ba han alle dei øvrige eigarane av bruka heim til seg. Alle møtte med unntak av Lars Holm. Etter ein lang diskusjon vart det til at Peder foreslo å gjere den delen av Hesthagen som låg nede mot nausta om til parkeringsplass, medan den øvrige delen kunne han leige til bruk for ridesenteret. Det var usemje om dette blant sameigarane. Marte Kirkerud kunne ikkje forstå at andre kunne bestemme over hennar sameigedel, og gjekk imot. Ho eigde, meinte ho, 1/7 av Hesthagen. Kva som hadde vore, måtte framleis vere slik, meinte ho. Det var uhøyrt å byggje parkeringsplass. Ho hadde sjølv ikkje bil. Sjølv om ho ikkje hadde hest, visste ein ikkje kva som kunne skje i framtida. Tillet ein ridesenteret å bruke teigen, kunne ho ikkje lenger kome ned til naustet sitt, fordi ho var redd for hestar. Ved avstemminga stemte Peder Ås og 2 eigarar for forslaget, medan 3 stemte i mot. Peder meinte at forslaget hans var vedteke. Han meinte å vite at Lars Holm var samd med han. Uansett var garden til Peder Ås så mykje større enn dei andre at hans stemme måtte telje meir. I så fall hadde 75 % av eigedomane, rekna etter areal (og uavhengig av kva Holm meinte) stemt for. Dei som stemte imot, nekta for dette.

Marte meinte at ein i alle høve ikkje kunne endre Hesthagen slik som foreslått. Føremålet var jo at alle skulle kunne sleppe hestane sine ut her når dei skulle til nausta, og det ville ikkje bli mogeleg med det nye opplegget.

Da Lars Holm fekk høyre om møtet neste dag, protesterte han. Han hadde ikkje blitt innkalla til noko møte, men kun invitert på kaffe hos Peder Ås. Han var derfor ikkje bunden av noko som helst, uansett korleis ein rekna avstemmingsreglane.

* *
Lars Holm selde kort tid etterpå garden sin, men beheldt retten til å ha båt liggjande på svai frå bryggja. Peder Ås hadde i lengre tid irritert seg over båten til Lars Holm. Han låg ofte i vegen for tilkomsten til bryggja hans, og dette irritasjonsmomentet ville bli større no når han skulle starte opp med båtleige. Peder Ås nemnde både for Holm og for den nye eigaren at han ønska å få endra Holm sin rett til å ha bøya der. Peder Ås meinte å ha støtte for dette i servituttlova. Holm protesterte og meinte at servituttlova ikkje kunne brukast til sjøs, ho gjaldt kun fast eigedom. Bøya lå til sjøs, meinte Holm.
(Andre rettsgrunnlag enn servituttlova skal ikkje drøftast).

* *

Del II
Ole, som var 18 år gamal, hadde fått ny sykkel, ein Status XXL. Når han skulle sykle heimanifrå, var det først ein liten veg ned frå huset som gjekk ut i hovudvegen. På eigedomen langs hovudvegen, var det ein tett hekk. Han var ikkje blitt klipt, såg ut som eit buskas og det var ganske uoversiktleg for dei som kom kjørande på hovudvegen. Det var vanskeleg å oppdage om nokon kom kjørande ut frå eigedomen der Ole budde.

Petra Gammelsrud, som var 71 år, hadde i lengre tid irritert seg over hekken og bede faren til Ole om å klippe han. Ho var redd for å bli påkjørt av bilane som kom rasande ut frå eigedomen.

Da Ole ein dag skulle på skulen, han var som vanleg litt forsinka, heiv han seg på sykkelen og tråkka til nedover bakken, rett ut i vegen. Han kunne sjå at det ikkje kom bilar. Men han såg ikkje Petra som kom gåande tett inntil hekken og skulle krysse utkjørselen. Ole krasja med Petra. Petra skadde foten sin, brillene vart knust og uret hennar øydelagt. Ho forlangte erstatning for personskaden. Skaden hadde påført henne utgifter i samband med legebesøk og rekningar til behandling og medisinar. Brillene kosta 2200 kr. Dessutan øydela ho uret sitt, eit ur ho hadde fått i 70 års presang av heile familien, og som hadde kosta kr. 75.000,-.

Ole hevda det ikkje var grunnlag for ansvar. Det høyrde dessutan ingen stader heime å gå rundt med eit ur til kr. 75.000, og Petra måtte sjølv bere tapet ved at dette vart øydelagt. Hadde det vore ei Swatchklokke til 500 kroner skulle dei nok ha kome til semje.

Del III

Etter at Petra og Ole hadde vore i forliksrådet med tvisten, vart dei 5. mai 2002 samde om at han skulle betale Petra kr 10.000,- i erstatning. Petra ville ikkje godta å motta pengane først den 1. oktober slik Ole foreslo, men ho forstod at det var vanskeleg å betale straks og sa at ho nok kunne vente litt. ”Eg kjem attende til dette”, var det siste ho sa da dei forlet forliksrådet.
Ole hjelpte Petra sin son, Jan Gammelsrud, med noko innreiningsarbeid sommaren 2002. Dei vart samde om at Ole skulle få kr. 8.000,- i godtgjersle. Da Ole kom med rekninga i slutten av juli, sa Jan Gammelsrud at rekninga på kr 8.000,- som forfall straks, kunne avreknast mot Petra sitt erstatningskrav på kr 10.000,-. Ole protesterte. Han hadde bruk for pengane no, og kunne ikkje vente. Uansett kunne han ikkje godta at fordringa hans mot Jan skulle dekkast med Petra sitt erstatningskrav. Dessutan var Petra sitt krav eit erstatningskrav, krav på pengar, medan det her var utført arbeid, altså noko anna enn erstatning. Motrekning kunne heller ikkje av denne grunn foretakast, meinte Ole. Da Petra høyrte om dette, sa ho at for hennar del var motrekning heilt greitt.

***

Drøft og ta stilling til dei rettspørsmål oppgåva reiser.

Sist oppdatert 27. november 2002 av bmt
Kommentarer til denne siden.