Tittel på side

Del I
Finansmannen Kjell Ole Ørsta hadde som følge av grådig livsførsel, tvilsomme forretningsmetoder, diverse straffesaker og skandaler m.m. opparbeidet seg et noe spesielt omdømme i den norske offentlighet. Dette var etter hvert begynt å gå ut over hans forretningsmessige interesser. Samtidig nærte Ørsta et stadig sterkere ønske om å fremstå med et image som samfunnsbygger og gavmild velgjører. Dessuten ønsket han å vinne innpass i de kongeliges omgangskrets, samt imponere også den mer oppegående del av det annet kjønn.

Etter råd fra sine informasjonsrådgivere opprettet Ørsta derfor i 2001 en stiftelse - ”Kjell Ole Ørstas stiftelse til fremme av fotball, vitenskap og kultur” - med det formål å utdele et antall årlige hederspriser innenfor de nevnte områder. Styret bestod foruten Ørsta selv av to av hans underordnede; den nyavgåtte LO-leder og en tidligere statsminister fra Høyre. Ørstaprisene skulle hvert år kunngjøres i januar og utdeles under en storslått seremoni i Oslo Spektrum på Ørstas fødselsdag den 11. juni. Ved donasjon fra Ørsta ble stiftelsen i første omgang tilført et fond på 100 millioner kroner. En nær samstemmig norsk medieoffentlighet var som ventet overstrømmende i sin lovprisning av denne oppvisning av storsinn og samfunnsånd.

En av de innstiftede priser var den såkalte juristpris - ”Kjell Ole Ørstas pris for fremragende rettsvitenskapelig forskning”. Ifølge statutter utarbeidet av advokatfirmaet SKU-RK skulle prisen tildeles ”forfatteren av den beste norske juridiske fagbok i det foregående år”. Ytterligere retningslinjer, formålsangivelser eller lignende med potensiell relevans for utvelgelse av prisvinnere, forefantes ikke. Til å forestå utvelgelsen oppnevnte styret en fagkomité bestående av tre juridiske professorer; én fra hvert av de norske juridiske fakulteter.

Kjell Ole Ørstas juridiske pris for 2002 på 1 million kroner gikk til den 25 år gamle universitetslektor Lucy Flink, Universitetet i Bergby, for boken ”Sosial boligrett?” (Bergby 2001). Boken var i alt vesentlig identisk med forfatterens særavhandling til cand. jur.-eksamen, skrevet på grunnlag av hennes erfaringer som lønnet saksbehandler i ”Juss-trikken”, en studentdrevet organisasjon som yter gratis rettshjelp til publikum. Avhandlingen ble utskrevet mens Flink i 2000 var ansatt som juniorstipendiat ved Det juridiske fakultet (UiBb) i 50% stilling, med avhandlingsskriving som sin arbeidsoppgave. Initiativet til bokutgivelsen ble tatt av en av hennes avhandlingssensorer med forbindelser i forlagsbransjen, professor Peer Løken, som også var nær venn og kollega av hennes far, professor Ferdinand Flink. Det ferdigstilte bokmanus ble innlevert til forlaget kort tid etter at Flink den 1. januar 2001 hadde tiltrådt sin stilling som universitetslektor. Ifølge ørstakomitéens begrunnelse for pristildelingen var Flinks bok ”en oppsiktsvekkende vellykket kombinasjon av gode råd til den jevne praktiker og fremragende analyser på overordnet teoretisk nivå”. Komitéens formann og drivende kraft var professor Peer Løken.

En ikke fullt så positiv holdning til det prisbelønte verk ble inntatt av en av Flinks kolleger ved det juridiske fakultet, universitetslektor Frank Middelfart. Da Flinks bok utkom senhøstes 2001 - med opplysning på omslaget om at forfatteren var universitetslektor ved Det juridiske fakultet - skrev han fluksens et lengre notat til fakultetets leder, dekanus Blücher, med påpekning av en rekke angivelige feil og mangler i Flinks fremstilling. Blant annet henledet han dekani oppmerksomhet på en passasje på side 123, i et avsnitt om ”Ulovlig forskudd, innskudd og ”depositum”” i husleieforhold. Flinks tekst lød som følger:

”Min erfaring med slike ytelser er at forskriftene i husleielovens kap. 3 i praksis ofte overtres, men at leietakerne allikevel betaler det de blir avkrevd – vitende eller uvitende om sine legale rettigheter. Frykten for ikke å komme i betraktning der flere reflekterer på og konkurrerer om leiligheten må antas å være den dominerende drivkraft her. Selv overfor et lovstridig vilkår fra utleieren kan som kjent boligsøkeren ikke forlange opprettet noe leieforhold. Rådet må bli: Betal hva utleieren forlanger, opprett leiekontrakt og flytt inn – og ta spørsmålene om overtredelsen av forskriftene i husleieloven opp etterpå” (Middelfarts utheving).

”Flinks råd er direkte håpløst og befinner seg på et slikt faglig nivå at det ikke må få passere upåtalt. Selv for en beskjedent utstyrt jurist må det være innlysende at en boligsøker vil løpe en etter forholdene stor tapsrisiko ved å foreta en usikret innbetaling til en forutsetningsvis suspekt utleier, slik Flink her anbefaler. Det er pinlig å måtte påpeke det banale: I praksis hjelper det lite å ha et rettskrav på tilbakebetaling dersom debitor ikke kan eller vil betale. Å ignorere dette helt elementære forhold slik Flink gjør, er grovt uforsvarlig og vitner om en realitetsforståelse på nivå med troen på julenissen. For Flinks vedkommende er dette bare trist; hun kan heretter neppe ha håp om å bli tatt alvorlig som juridisk forfatter. Saken har imidlertid også adresse til Det juridiske fakultet. Boligsøkere kan lett komme til å lide betydelige tap på grunn av Flinks såkalte råd. Som Flinks arbeidsgiver har universitetet et klart ansvar for at så ikke skjer. Jeg vil ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at fakultetet ved ikke å ta affære overfor Flink og hennes spesielle virksomhet, risikerer å påføre staten store utgifter i form av erstatningsutbetalinger til boligsøkere, advokater (deres ansvarsassurandør) og andre som i god tro har latt seg villede av hennes bok - et oppskrytt arbeid som i virkeligheten ikke holder beskjedne faglige minstemål, og som ved sitt livsfjerne skarpsindighetsvrøvl bidrar til å senke fakultetets akademiske nivå. Statens penger kan brukes til annet enn å yte erstatning i slike tilfelle.”

”Dekanus stiller seg helt uforstående til og tar skarpt avstand fra ditt ubeherskede angrep på årets ørstaprisvinner Lucy Flink, på grunn av en fagjuridisk helt ut forsvarlig fremstilling fra hennes side - noe tildelingen av Ørstaprisen til overmål bekrefter. Din aggressive heksejakt på annerledes tenkende er klart uakseptabel og vitner om overdreven tro på egen fortreffelighet, samt om et intellekt som er gått av sporet. Dekanus vil ha seg frabedt din forurensning av et sunt åpent akademisk miljø for faglig dialog. Det innskjerpes at akademisk kritikk skal fremføres nøkternt og balansert, og i en mild og ikke-autoritær form. Dette har du som alle andre å rette deg etter. Dekanus kan ellers ikke fri seg fra tanken om at din personrettede hetspropaganda mot annerledes tenkende kan ha sammenheng med at Lucy Flink ble rangert foran deg ved en stillingsbesettelse høsten 2000 (med en fra din side helt urimelig inhabilitetsinnsigelse mot medlem av bedømmelseskomitéen og æresdoktor ved vårt universitet, nestoren professor Peer Løken), med den konsekvens at hun ble ansatt som universitetslektor et halvt år før du kunne begynne i din nåværende stilling. Ditt usaklige utspill kan dermed lett oppfattes som et personlig motivert angrep fra en dårlig taper. Du ilegges herved en irettesettelse for din forskningsetisk kritikkverdige oppførsel, og formanes om heretter å avstå fra uærbødig omtale av annerledes tenkende kolleger.”

Ved starten av vårsemesteret 2002 befant den ferske annen avdelings stud. jur. Pia Haudemann seg på det stramme hybelmarked i Bergby. Via avisannonsering kom hun i kontakt med en huseier, Elvis Seip, som tilbød henne leie av en nyoppusset hybelleilighet i Bergby sentrum. Haken var at han stilte vilkår om at hun i tillegg til vanlig leiebetaling ytet ham et såkalt ”oppussingslån” på kr. 150.000,-, med løpetid så lenge leieforholdet varte. Lånet skulle være rente- og avdragsfritt, og uten sikkerhet av noe slag. Pia så straks at vilkåret var ulovlig som stridende mot husleielovens § 3-7 første ledd. Samtidig ble hun gitt klar forståelse av at vilkåret ikke var noe forhandlingstema - ville hun ha kontrakt på leiligheten, måtte vilkåret aksepteres og beløpet betales. Pia var i villrede om hva hun skulle gjøre. Imidlertid hadde hun ett fortrinn i forhold til de fleste andre leiesøkende: Som jusstudent var det henne en smal sak å søke råd og veiledning i den juridiske litteratur.

På Juridisk fakultetsbibliotek fant Pia raskt frem til den nylig utkomne ”Sosial boligrett?” av Lucy Flink. Og på side 123 fant hun et sjeldent klart og konkret råd om hva hun burde foreta seg. Av husleielovens § 3-7 annet ledd fremgikk det dessuten at den ulovlige låneytelse kunne kreves tilbakebetalt eller erstattet av utleier.

Pia opptok banklån med pant i sine foreldres boligeiendom, møtte Seip på hans kontor, skrev leie- og lånekontrakt, overleverte bankremisse på lånebeløpet og fikk utlevert nøkler. Stor var imidlertid hennes overraskelse da hun ved ankomst til Seips eiendom påtraff et ungt par i ferd med å flytte inn i ”hennes” leilighet. Det viste seg at paret dagen før hadde inngått leiekontrakt med Seip på samme vilkår som Pia. Pia skjønte sørgelig godt at paret var ”først i tid, best i rett” og hadde fortrinnsrett til leiligheten.

Pia forsøkte dernest å få kontakt med Seip, som imidlertid hadde gjort seg utilgjengelig. To dager etterpå gikk han konkurs, slik at hele Pias tilgodehavende måtte ansees for tapt.

Del I: Pia Haudemann fremsatte i brev av 02.02.02 erstatningskrav overfor både Lucy Flink og staten v/ Universitetet i Bergby for påstått uforsvarlig rådgivning. I forhold til Flink var grunnlaget direkte culpaansvar; i forhold til staten arbeidsgiveransvar i to varianter: For det første ansvar for Flinks rådgivning, for det annet for Det juridiske fakultets unnlatelse av å gripe inn overfor denne rådgivning.

Både Flink og staten bestred ansvar. Begge anførte at hverken kravene til ansvarsgrunnlag eller adekvat årsakssammenheng var oppfylt.

Del II: I Lucy Flinks selvangivelse for 2002 var Ørstaprisen på kr. 1 million ikke inntektsført, men ble allikevel ansett som skattbar arbeidsinntekt av Bergby likningskontor. I sin klage over ligningen hevdet Flink at det ikke var hjemmel for å beskatte den fordel som prisen utgjorde. I den anledning fremsatte hun en rekke anførsler:

(1) Det prisbelønte verk var skrevet som et ledd i Flinks jusstudium, et studium som like lite som eksempelvis øldrikking og alminnelig lediggang kan betraktes som arbeid. (2) Ørstaprisen måtte anses som en gave eller gaveliknende hedersbevisning som Flink i utgangspunktet ikke hadde rettslig krav på. Hun hadde sågar ikke engang søkt om å bli tildelt prisen. (3) Prisbeløpet på kroner 1 million var for høyt til å kunne være skattbar inntekt. (4) Ørstaprisen ble ikke ytet av noen av Flinks arbeidsgivere gjennom den relevante periode - Juss-trikken og Universitetet i Bergby - men av en stiftelse til hvem Flink var uten enhver tilknytning. (5) Ørstastiftelsen eller noen som kunne identifiseres med denne hadde ingen spesiell interesse knyttet til juridisk faglitteratur, enn si til det konkrete prisbelønte arbeid - dette i motsetning til om prisen hadde vært gitt av universitetet, forskningsrådet, Flinks forlag, en forleggerforening eller lignende. Sågar var det gjennom lekkasje fra SKU-RK i forbindelse med Ørsta-systemets økonomiske kollaps høsten 2003, dokumentert at Ørsta ikke brydde seg det minste om hverken vitenskap eller kultur, og at den eneste hensikt med utdelingen av juristprisen var å bestyrke Kjell Ole Ørstas ego, status og anseelse. (6) For å kunne regnes som skattbar arbeidsinntekt må den aktuelle inntekt være stadig, typisk og ordinær. I Flinks tilfelle var det tvert imot tale om en enkeltstående, momentant opptjent fordel av høyst atypisk og ekstraordinær karakter - nærmest en tilfeldig fordel. Hvilket førte over til: (7) Sammenhengen mellom Flinks faglitterære innsats og den oppnådde pris var for fjern og upåregnelig til å utløse skatteplikt.

Ligningskontoret bestred Flinks innsigelser og anførte dessuten et nytt, alternativt hjemmelsgrunnlag: Prisbeløpet var skattbart som tilfeldig inntekt i henhold til skattelovens § 5-50 første ledd. Kontoret hevdet at tilfellet hadde mer enn tilstrekkelig innvirkning i konkurransen om Ørstas juridiske pris. Resultatet ville således avhenge av tilfeldigheter så som hvilke andre bøker som forelå til bedømmelse det enkelte år og hvilken faglig kvalitet disse holdt; videre hvilke faglige holdninger og preferanser som var representert i fagkomitéen, og ikke minst hvilken innstilling og tilknytning komitémedlemmene hadde til de ulike nominerte forfattere, faglig og personlig. Videre hevdet ligningskontoret at både den verserende erstatningssak anlagt av Pia Haudemann, og Frank Middelfarts bredere kritikk av Flinks bok, begge deler sett i sammenheng med at fagjuryens formann var god venn med Flinks far - alt sammen behørig omtalt i media - indikerte at den tilfeldige faktor hadde gjort seg spesielt sterkt gjeldende i den foreliggende sak. Pristildelingen til Flink bar således preg av tombola.
-o-

Drøft og ta stilling til de rettsspørsmål oppgaven reiser.
Husleierettslige spørsmål skal ikke behandles.

2. AVDELING -HØSTEN 2003

Nynorsk

Del I
Finansmannen Kjell Ole Ørsta hadde som følgje av grådig livsførsel, tvilsame forretningsmetodar, diverse straffesaker og skandalar m.m. opparbeida seg eit noko spesielt omdømme i den norske offentlegheita. Dette var etter kvart byrja å gå ut over dei forretningsmessige interessene hans. Samtidig nærte Ørsta eit stadig sterkare ønskje om å framstå med eit image som samfunnsbyggjar og gjevmild velgjerar. Dessutan ønskte han å vinne innpass i dei kongelege sin omgangskrets, samt imponere også den meir oppegåande delen av det andre kjønn.

Etter råd frå informasjonsrådgjevarane sine, oppretta Ørsta difor i 2001 ei stifting - ”Kjell Ole Ørstas stiftelse til fremme av fotball, vitenskap og kultur” - med det føremål å dele ut ein del årlege heidersprisar innanfor dei nemnde områda. Styret bestod forutan Ørsta sjølv av to av hans underordna; den nyavgåtte LO-ledaren og ein tidlegere statsminister frå Høyre. Ørstaprisane skulle kvart år kunngjerast i januar og delast ut under ein storslått seremoni i Oslo Spektrum på Ørsta sin fødselsdag den 11. juni. Ved donasjon frå Ørsta blei stiftinga i første omgang tilført eit fond på 100 millionar kroner. Ein nær samstemmig norsk medieoffentlegheit var som venta overstraumande i lovprisinga av denne oppvisninga av storsinn og samfunnsånd.

Ein av dei innstifta prisane var den såkalla juristprisen - ”Kjell Ole Ørstas pris for fremragende rettsvitenskapelig forskning”. I følgje statuttar utarbeida av advokatfirmaet
SKU-RK skulle prisen tildelast ”forfattaren av den beste norske juridiske fagbok i det føregåande år”. Ytterlegare retningsliner, føresegner om føremål eller liknande med potensiell relevans for utveljinga av prisvinnarar, fanst ikkje. Til å stå føre utveljinga oppnemnde styret ein fagkomité beståande av tre juridiske professorar; éin frå kvart av dei norske juridiske fakulteta.

Kjell Ole Ørstas juridiske pris for 2002 på 1 million kroner gjekk til den 25 år gamle universitetslektoren Lucy Flink, Universitetet i Bergby, for boka ”Sosial boligrett?” (Bergby 2001). Boka var i alt det vesentlege identisk med forfattaren si særavhandling til cand. jur.-eksamen, skrive på grunnlag av erfaringar ho hadde som lønna saksbehandlar i ”Juss-trikken”, ein studentdriven organisasjon som yter gratis rettshjelp til publikum. Avhandlinga blei utskriven medan Flink i 2000 var tilsett som juniorstipendiat ved Det juridiske fakultet (UiBb) i 50% stilling, med avhandlingsskriving som si arbeidsoppgåve. Initiativet til bokutgjevinga blei teken av ein av avhandlingssensorane hennar med kontaktar i forlagsbransjen, professor Peer Løken, som også var nær venn og kollega av far hennar, professor Ferdinand Flink. Det ferdigstilte bokmanuset blei innlevert til forlaget kort tid etter at Flink den 1. januar 2001 hadde tiltredd stillinga som universitetslektor. Ifølgje ørstakomitéen si grunngjeving for pristildelinga var Flink si bok ”ein oppsiktsvekkjande vellykka kombinasjon av gode råd til den jamne praktikar og framifrå analysar på overordna teoretisk nivå”. Formann i komitèen og drivande kraft var professor Peer Løken.

Ei ikkje fullt så positiv haldning til det prislønna verket blei innteken av ein av Flink sine kollegaer ved det juridiske fakultet, universitetslektor Frank Middelfart. Då Flink si bok kom ut seinhausten 2001 - med opplysning på omslaget om at forfattaren var universitetslektor ved Det juridiske fakultet - skreiv han fluksens eit lengre notat til leiar ved fakultetet, dekanus Blücher, med påpeiking av ei rekkje, etter hans seiande, feil og manglar i Flink si framstilling. Blant anna gjorde han dekanus merksam på ein passasje på side 123, i eit avsnitt om ”Ulovleg forskudd, innskudd og ”depositum”” i husleigeforhold.” Flink sin tekst lydde som følgjande:

”Mi erfaring med slike ytingar er at føresegnene i husleigelova kap. 3 i praksis ofte blir brotne, men at leigetakarane likevel betaler det dei blir kravde – vitande eller uvitande om sine legale rettar. Frykta for ikkje å bli teken med i vurderinga der fleire reflekterer på og konkurrerer om leilegheita må reknast å vere den dominerende drivkrafta her. Sjølv ovanfor eit lovstridig vilkår frå utleigaren kan som kjent boligsøkjaren ikke krevje oppretta noko leigeforhold. Rådet må bli: Betal kva utleigaren krevjer, opprett leigekontrakt og flytt inn – og ta spørsmåla om brot på føresegnene i husleigelova opp etterpå” (Middelfart si utheving).

Til dette hadde Middelfart følgjande merknader:

”Flink sitt råd er direkte håplaust og er på eit slikt fagleg nivå at det ikkje må få passere upåtala. Sjølv for ein beskjedent utstyrt jurist må det vere innlysande at ein bustadsøkjande vil påta seg ein etter omstenda stor tapsrisiko ved å føreta ei usikra innbetaling til ein etter føresetnadene suspekt utleigar, slik Flink her tilrår. Det er pinleg å måtte påpeike det banale: I praksis hjelper det lite å ha eit rettskrav på tilbakebetaling dersom debitor ikkje kan eller vil betale. Å ignorere dette heilt elementære forholdet slik Flink gjer, er grovt uforsvarleg og vitnar om ei realitetsforståing på nivå med trua på julenissen. For Flink sitt vedkommande er dette berre trist; ho kan etter dette neppe ha håp om å bli teken alvorleg som juridisk forfattar. Saka har imidlertid også adresse til Det juridiske fakultet. Bustadsøkjande kan lett komme til å lide store tap på grunn av Flink sitt såkalla råd. Som Flink sin arbeidsgjevar har universitetet eit klart ansvar for at så ikkje skjer. Eg vil ikkje unnlate å gjere merksam på at fakultetet ved ikkje å ta affære ovanfor Flink og hennar spesielle verksemd, risikerer å påføre staten store utgifter i form av skadebotutbetalingar til bustadsøkjande, advokatar (deira ansvarsassurandør) og andre som i god tru har late seg villeie av boka hennar - eit oppskrytt arbeid som i røynda ikkje held beskjedne faglege minstemål, og som ved sitt livsfjerne skarpsindigheitsvrøvl bidreg til å senke fakultetet sitt akademiske nivå. Staten sine pengar kan brukast til anna enn å yte skadebot i slike tilfelle.”

I eit svarbrev til Middelfart av 02.02.02 skreiv dekanus blant anna:

”Dekanus stiller seg heilt uforståande til og tar skarpt avstand frå ditt opphissa åtak på årets ørstaprisvinnar Lucy Flink, på grunn av ei fagjuridisk heilt ut forsvarleg framstilling frå hennar side - noko tildelinga av Ørstaprisen til overmål stadfester. Di aggressive heksejakt på annerleis tenkjande er klart uakseptabel og vitnar om overdriven tru på eigen fortreffelegheit, samt om eit intellekt som er gått av sporet. Dekanus vil ha seg fråbeden slik forureining av eit sunt ope akademisk miljø for fagleg dialog. Det innskjerpast at akademisk kritikk skal framførast nøkternt og balansert, og i ei mild og ikkje-autoritær form. Dette har du som alle andre å rette deg etter. Dekanus kan ellers ikkje fri seg frå tanken om at din personretta hetspropaganda mot annerleis tenkjande kan ha samanheng med at Lucy Flink blei rangert føre deg ved ei stillingstilsetjing hausten 2000 (med ein frå di side heilt urimeleg inhabilitetsmotsegn mot medlem av bedømmelseskomitéen og æresdoktor ved vårt universitet, nestoren professor Peer Løken), med den konsekvens at ho blei tilsett som universitetslektor eit halvt år før du kunne byrje i di noverande stilling. Det usaklege utspelet ditt kan dermed lett oppfattast som eit personleg motivert åtak frå ein dårleg tapar. Du blir med dette ilagt ei irettesetjing for din forskningsetisk kritikkverdige oppførsel, og formanast om heretter å avstå frå vanvørdsleg omtale av annerleis tenkjande kollegaer.”

Middelfart foretok seg ikkje noko meir i høve saka.

Ved starten av vårsemesteret 2002 var den ferske andre avdelings stud. jur. Pia Haudemann på den stramme hybelmarknaden i Bergby. Via avisannonsering kom ho i kontakt med ein huseigar, Elvis Seip, som tilbaud henne leige av ei nyoppussa hybelleilegheit i Bergby sentrum. Haka var at han stilte vilkår om at ho i tillegg til vanleg leigebetaling ytte han eit såkalla ”oppussingslån” på kr. 150.000,-, med løpetid så lenge leigeforholdet varte. Lånet skulle vere rente- og avdragsfritt, og utan tryggleik av noko slag. Pia såg straks at vilkåret var ulovleg som stridande mot husleigelova § 3-7 første ledd. Samtidig blei ho gitt klar forståing av at vilkåret ikkje var noko forhandlingstema - ville ho ha kontrakt på leilegheita, måtte vilkåret aksepterast og beløpet betalast. Pia var i villreie om kva ho skulle gjere. Imidlertid hadde ho ein føremon i høve til dei fleste andre leigesøkjande: Som jusstudent var det henne ei smal sak å søkje råd og rettleiing i den juridiske litteraturen.

På Juridisk fakultetsbibliotek fann Pia raskt fram til den nyleg utkomne ”Sosial boligrett?” av Lucy Flink. Og på side 123 fann ho eit sjeldant klart og konkret råd om kva ho burde foreta seg. Av husleigeloven § 3-7 andre ledd gjekk det dessutan fram at den ulovlege låneytinga kunne krevjast attende eller erstatta av utleigar.

Pia tok opp banklån med pant i foreldra sin bustadeigedom, møtte Seip på hans kontor, skreiv leige- og lånekontrakt, overleverte bankremisse på lånebeløpet og fekk utlevert nøklar. Stor var imidlertid overraskinga då ho kom til Seip sin eigedom og traff på eit ungt par i ferd med å flytte inn i ”hennar” leilegheit. Det viste seg at paret dagen før hadde inngått leigekontrakt med Seip på same vilkår som Pia. Pia skjøna sørgjeleg godt at paret var ”først i tid, best i rett” og hadde førerett til leilegheita.

Pia forsøkte dernest å få kontakt med Seip, som imidlertid hadde gjort seg utilgjengeleg. To dagar etterpå gjekk han konkurs, slik at heile Pia sitt tilgodehavande måtte reknast som tapt.

Dei her omtala hendingane gav opphav til visse rettstvistar:

Del I: Pia Haudemann framsette i brev av 02.02.02 krav om skadebot overfor både Lucy Flink og staten v/ Universitetet i Bergby for påstått uforsvarleg rådgjeving. I forhold til Flink var grunnlaget direkte culpaansvar; i forhold til staten arbeidsgjevaransvaret i to variantar: For det første ansvar for Flink si rådgjeving, for det andre for Det juridiske fakultet si unnlating av å gripe inn ovanfor denne rådgjevinga.

Både Flink og staten nekta ansvar. Begge gjorde gjeldande at verken krava til ansvarsgrunnlag eller adekvat årsakssamanheng var oppfylte.

Del II: I Lucy Flink si sjølvmelding for 2002 var Ørstaprisen på kr. 1 million ikkje inntektsført, men blei likevel rekna som skattepliktig arbeidsinntekt av Bergby likningskontor. I si klage over likninga hevda Flink at det ikke var heimel for å skattleggje den fordel som prisen utgjorde. I høve dette sette ho fram ei rekkje merknader:

(1) Det prislønna verket var skrive som eit ledd i Flink sitt jusstudium, eit studium som like lite som eksempelvis øldrikking og alminneleg lediggang kan reknast som arbeid. (2) Ørstaprisen måtte reknast som ei gåve eller gåveliknande heidersbevisning som Flink i utgangspunktet ikkje hadde rettsleg krav på. Ho hadde attpåtil ikkje eingang søkt om å bli tildelt prisen. (3) Prisbeløpet på kroner 1 million var for høgt til å kunne vere skattbar inntekt. (4) Ørstaprisen blei ikkje ytt av nokon av Flink sine arbeidsgjevarar gjennom den relevante perioden - Juss-trikken og Universitetet i Bergby - men av ei stifting som Flink ikkje hadde tilknyting til. (5) Ørstastiftelsen eller nokon som kunne identifiserast med denne hadde inga spesiell interesse knytta til juridisk faglitteratur, enn sei til det konkrete prislønna arbeidet - dette i motsetning til om prisen hadde vore gitt av universitetet, forskningsrådet, Flink sitt forlag, ein forleggjarforening eller liknande. Attpåtil var det gjennom lekkasje fra SKU-RK i samband med Ørsta-systemet sin økonomiske kollaps hausten 2003, dokumentert at Ørsta ikkje brydde seg det minste om verken vitenskap eller kultur, og at det einaste føremålet med utdelinga av juristprisen var å styrke Kjell Ole Ørsta sitt ego, hans status og vørdnad. (6) For å kunne reknast som skattbar arbeidsinntekt må den aktuelle inntekta vere stadig, typisk og ordinær. I Flink sitt tilfelle var det tvert imot tale om ein enkeltståande, momentant opptent fordel av høgst atypisk og ekstraordinær karakter - nærast ein tilfeldig fordel. Dette førte over til: (7) Samanhengen mellom Flink sin faglitterære innsats og den oppnådde prisen var for fjern og upårekneleg til å utløyse skatteplikt.

Ligningskontoret bestreid Flink sine motsegner og gjorde dessutan gjeldande eit nytt, alternativt heimelsgrunnlag: Prisbeløpet var skattepliktig som tilfeldig inntekt etter skattelova § 5-50 første ledd. Kontoret hevda at tilfellet hadde meir enn tilstrekkeleg innverknad i konkurransen om Ørstas juridiske pris. Resultatet ville såleis henge saman med tilfeldige omstende så som kva andre bøker som låg føre til vurdering det enkelte år og kva fagleg kvalitet desse heldt; vidare kva faglege haldningar og preferansar som var representert i fagkomitéen, og ikkje minst kva innstilling og tilknyting komitémedlemene hadde til dei ulike nominerte forfattarane, fagleg og personleg. Vidare hevda likningskontoret at både den verserande erstatningssaka anlagt av Pia Haudemann, og Frank Middelfart sin breiare kritikk av Flink si bok, begge delar sett i samanheng med at fagjuryen sin formann var god venn med Flink sin far - alt saman grundig omtala i media - indikerte at den tilfeldige faktoren hadde gjort seg spesielt sterkt gjeldande i den føreliggjande saka. Pristildelinga til Flink bar såleis preg av tombola.
-o-

Drøft og ta stilling til dei rettsspørsmåla oppgåva reiser.
Husleigerettslege spørsmål skal ikkje behandlast.

Sist oppdatert 27. november 2003 av bmt
Kommentarer til denne siden.