Sist oppdatert 31. juli 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Bokmål
Krystel Engelsen (33) og Lola Hermansen (23) var søstre. Krystel var fraskilt førskolelærer og bodde på Laksevåg med sine to døtre på fem og seks år. Lola bodde et par kilometer unna. Hun var ugift og enslig mor til den noe hyperaktive Tommy på fire. Den rolige og hjemmekjære Krystel hadde lite til felles med sin mer uryddige og psykisk ustabile søster. Kontakten mellom dem begrenset seg stort sett til sammenkomster i den bredere familiære krets.
Dessuten hadde Lola enkelte ganger fått plassere Tommy hos en ikke altfor begeistret Krystel når hun skulle ut på byen og manglet barnevakt. Ved disse anledninger hadde hun som regel kommet uanmeldt. En gang hun kom med Tommy hadde Krystel vært ute et ærend i butikken, og Lola hadde da ganske enkelt sluppet sønnen inn til kusinene med en lapp til Krystel om at han ble avhentet neste dag.
17. mai 1995 var Lola invitert på fest av en flamme som hun næret store forhåpninger til; en nesten laudabel 4. avdelings stud. jur. Hennes store problem var imidlertid å skaffe barnevakt. Hun kvidde seg for å ringe Krystel og få nei, og bestemte seg i stedet for å stikke innom uanmeldt med Tommy. Hun dro inn til Laksevåg i 17-tiden. På lekeplassen utenfor Krystels boligblokk traff hun de to niesene. Lola fant det enklest å overlate Tommy til dem med beskjed om at han skulle ligge over.
Litt etter kikket Krystel ut av kjøkkenvinduet og så Tommy sammen med jentene på lekeplassen. Hun ante at hun var utsett som ufrivillig barnevakt. Det slo henne straks at det var helt uforsvarlig å la en så umoden og vilter fireåring leke uten ordentlig tilsyn så nær den sterkt trafikkerte Kringsjåveien. Hun var imidlertid travelt opptatt med forberedelser til et selskap hun skulle ha om kvelden, og tenkte irritert at det ikke var hennes ansvar å passe på søsterens sønn. I anledning selskapet skulle jentene overnatte hjemme hos en venninne i naboblokken, og det passet særdeles dårlig med besøk av Tommy.
Klokken 19 kom gjestene, og Krystel fikk nok med å tenke på sine vertinneplikter og selskapets øvrige gang. Etter noen små glass vin glemte hun hele Tommy og reagerte følgelig ikke på at han aldri kom inn for kvelden.
Ut på dagen derpå dukket Lola opp for å hente gutten. Hun ble hysterisk da det viste seg at han verken var hos Krystel eller var blitt med kusinene hjem til deres venninne. Jentene forklarte at de trodde han var gått inn til Krystel da de oppdaget at han ikke lenger var på lekeplassen.
Laksevåg lensmannskontor ble alarmert. På grunnlag av vitneutsagn ble det organisert søk i fjell- og skogsområdet mellom Laksevåg og Fyllingsdalen. Hordaland Politikammer kontaktet Bergen Røde Kors Hjelpekorps som stilte med et tredvetalls medlemmer.
Etter et par timers leting ble det ved et tjern funnet sko og klesplagg som Lola identifiserte som Tommys. Konfrontert med dette gikk den allerede oppskakete Lola inn i en tilstand av alvorlig sjokk. Sokning ble foretatt av dykkere fra hjelpekorpset, men uten resultat.
Etter nok et par timer ble Tommy funnet i god behold et stykke lenger i fjellet mot Løvstakken. Han forklarte rømmingen med at han var blitt ertet av jentene.
Selv med denne lykkelige utgang satt sjokket etter hendelsen fast i Lola. Hun utviklet en posttraumatisk nevrose som medførte lengre tids arbeidsudyktighet og inntektsbortfall. Hun fikk også sterke aggresjoner mot søsteren, som hun mente var skyld i det hele. Konflikten mellom søstrene nådde rettslige høyder da Lola gjennom sin nye juridiske venn fremsatte erstatningskrav mot Krystel på subjektivt grunnlag. Krystel bestred ikke det økonomiske tap, men avviste bestemt at hun kunne ha noe ansvar. Hun viste bl.a. til at Lola selv måtte anses som årsak til skaden.
Politimester Rud ved Hordaland Politikammer fant at den utviste mangel på tilsyn med Tommy var så kvalifisert at han innstilte på at departementet fremsatte erstatningskrav på kr. 20.000,-. Av dette utgjorde kr. 15.000,- betalt godtgjørelse til Bergen Røde Kors Hjelpekorps. Resten var et lavt kalkulert anslag over lønnsutgifter i forbindelse med egne mannskapers befatning med saken. Krystel og Lola ble påstått å hefte solidarisk for beløpet. Da Staten ved Justisdepartementet fremmet kravet, hevdet begge søstrene at ansvar bare kunne gjøres gjeldende mot den andre. Dessuten varslet begge overfor hverandre at en eventuell kravinndrivelse mot seg ville medføre et tilsvarende regresskrav mot den andre.
Lagmann Jonas Fjeld (født 1920) mistet sin hustru Nille i 1984, og satt deretter i uskifte med parets eneste barn Håkon (født 1950). I begjæringen om uskifteerklæring ble fellesboet oppgitt å omfatte aksjeleiligheten på Frogner (oppgitt verdi kr. 300.000,-), vanlig innbo (kr. 50.000), en Volkswagen Golf 1981 (kr. 50.000,-), samt bankinnskudd og verdipapirer verdt kr. 700.000,-. Det var ingen gjeld. Pga. arvefall, sammenblanding og Nilles hjemmeinnsats var Jonas's og Nilles eierandeler i felleseiet like store.
Kort tid etter hustruens død traff Jonas den tyve år yngre enken Vilde Vårsøg, som snart flyttet inn hos ham. Hun forsørget seg på magre pensjonsinntekter og var ellers så godt som ubemidlet. Den religiøse Håkon fant forbindelsen krenkende overfor morens minne og brøt med faren.
Samlivet med Vilde inspirerte den tidligere så stive og påholdne lagmann til å orientere seg mot en mer beleven og ekstravagant livsstil. Sammen med sin kjære foretok han hyppige restaurantbesøk, utenlandsreiser to-tre ganger årlig osv. Fra 1985 av ble de likvide reserver redusert med gjennomsnittlig kr. 100.000,pr. år. Da Håkon i 1989 ymtet at morsarven hans var i fare, fikk han bryskt beskjed om at faren i sitt valg av livsførsel aktet å ta hensyn verken til sønnens moralisme eller arveutsikter.
I 1990 gikk Jonas av for aldersgrensen i lagmannsretten. Like etter arvet Vilde kr. 300.000,- fra sine foreldre. For å sikre Vilde økonomisk tilbød Jonas henne leiligheten for dette beløp. Vilde aksepterte. Hun hadde ingen greie på verken eiendomspriser, jus eller økonomi, men stolte på at Jonas ordnet alt på beste måte. Samtidig opprettet partene et gjensidig testament, hvor de testamenterte til hverandre "'alt vi testamentarisk kan råde over uhindret av pliktdelsreglene". Håkon protesterte høylydt overfor faren da han leste i avisen om eiendomsoverdragelsen, og forbeholdt seg "alt lovlig".
Jonas døde i 1995. Etter at gjeld og begravelse var dekket, besto hans eneste udiskutable etterlatenskaper av det slitte 1950-talls innboet, som i sin helhet ble gitt til Briskeby skoles loppemarked.
Håkon krevde imidlertid omstøtt gaver for i alt kr. 1 million, hvilket tilsvarte den seksjonerte leilighetens verdi nå i 1995. Han kunne dokumentere at leilighetens salgsverdi hadde vært minst kr. 600.000,- på overføringstidspunktet i 1990, og påstod at det i overføringen forelå et gaveelement på kr. 300.000,-. Verdien av gratis losji på Oslos beste vestkant i ti år utgjorde minst kr. 20.000,- pr. år, altså en gave på ytterligere kr. 200.000,-. Vilde hadde dessuten på like fot med Jonas nydt godt av den jevne tappingen av uskifteboets likvide midler, hvilket innebar gaver på kr. 50.000,- pr. år i ti år, dvs. ialt kr. 500.000,-. Alt dette var gaver som hadde bidratt til å redusere boet til null, og som Jonas var avskåret fra å kunne gi. Håkon hadde da ikke en gang tatt med at Jonas's bidrag av løpende inntekter til parets felles forbruk i alle ti årene hadde ligget på det tredobbelte av Vildes (sensorhonorarer gjorde at Jonas's totale inntekter faktisk steg etter at han gikk av med pensjon).
Vilde bestred ikke selve beregningene, men hevdet at ikke noe av dette representerte omstøtelige gaver. Dessuten hadde hun vært i god tro. Jonas hadde hele tiden gitt inntrykk av å være meget velstående, og ofte gitt uttrykk for at Håkon ikke hadde noe han skulle sagt mht. Jonas's forvaltning av uskifteboet.,
Vilde hevdet dessuten at det var for sent å fremsette omstøtelseskrav nå, jfr. arvelovens § 19 annet ledd annet punktum. Til dette hevdet Håkon at det var urimelig å kreve at han skulle saksøke sin aldrende fars samboer mens faren ennå var i live. Dessuten hevdet han at saken måtte vurderes etter arvelovens § 21, siden Vilde jo var innsatt som arving i testamentet.
Om dette skal det skrives en betenkning, hvor de prinsipale
og subsidiære rettsspørsmål drøftes
og avgjøres.
|
Sist oppdatert 31. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |