Sist oppdatert 02. mars 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Frank Telle og Frida Fatalle møttes i selskapslivet i 1986. Begge var da 30 år; han ungkar, hun separert og mor til døtrene Ada (3) og Ida (1). Frank var fersk partner i det bergenske advokatfirmaet Lex Mammon, mens Frida jobbet som hjelpepleier på sykehus i 80% stilling. Frank ble sjarmert av den flotte Frida, mens hun på sin side så sitt snitt til å gjøre et godt parti med den slett ikke frastøtende Frank. Som enslig forsørger med to barn i barnehage rakk hennes lave inntekter bare til det aller nødvendigste.
Frank flyttet snart inn hos Frida, og paret giftet seg umiddelbart etter. Etter Franks ønske ble det opprettet ektepakt om fullstendig særeie. Året etter fikk de sønnen Baktus. Etter 27 ukers fødselspermisjon var Frida tilbake i jobb.
Forholdet mellom Frank og Frida var fra første stund temmelig konfliktfylt, og følelsene kjølnet relativt raskt. Hovedtema for disputtene var den private økonomi. Franks brutto inntekter var fire–seks ganger høyere enn Fridas, inkludert minstebidraget hun mottok fra døtrenes far i Oslo. Frank syntes Frida var vel flink til å bruke penger for hans regning, mens hun mente han var gjerrig, og at det hadde vært rett og rimelig at de hadde hatt felles økonomi. Det var ikke til å komme forbi at hun gjorde nesten alt husarbeidet, mens Frank ofte jobbet lange kvelder og var ganske mye på reise. På den annen side tok han seg av barnene de fleste morgener når Frida måtte tidlig på jobb, og passet dem også som regel når hun hadde helge- eller nattevakt cirka en gang i uken.
Da de flyttet sammen i 1986, eide begge lite av verdier, og det hver av dem hadde gikk omtrent opp i opp med vedkommendes gjeld. Situasjonen i parets økonomi i årene 1986-89 var at alle inntekter ble løpende brukt. Gjennomsnittlig årsinntekt før skatt i denne perioden var for Frida kr. 150.000,-, og for Frank kr. 750.000,-. Det meste gikk med til et generelt høyt felles forbruk, men Frank betalte også innkjøp av to biler, diverse møbler og annet utstyr av relativt varig verdi. Dessuten realiserte han en gammel drøm ved å bruke kr. 150.000,- til kjøp av en brukt racerbåt i klassisk stil, som han brukte mye tid på å rehabilitere.
1 1990 flyttet paret inn i nyinnkjøpt hus i Fana, en enebolig til kr. 1.200.000,-. Frank fullfinansierte kjøpet ved opptak av banklån, nærmere bestemt et serielån med jevn nedbetaling over 20 år. Paret kranglet mye om eierforholdet til eiendommen. Frida krevde å få eie 50% av det felles hjem, men mente ut fra de ulike inntektsforholdene at Frank burde sitte med mesteparten av gjelden. Franks standpunkt var at han uansett ville komme til å betjene hele gjelden, og at det derfor var rimelig at han også eide hele eiendommen. Han var ikke villig til "å gi gaver under press", som han kalte det. Det endte med at han tilbød Frida en avtale om fordeling av eiendom og gjeld i forholdet 80:20. Hvis hun ikke aksepterte dette, kunne hun værsågod bare flytte. Frida klaget sin nød om at hun da i realiteten "ikke fikk noenting", men bøyde seg for Franks ultimatum, og skrev under på avtaledokumentet.
Med årene ble forholdet mellom Frank og Frida stadig dårligere. Det gikk bedre med huset, som etterhvert ble gjenstand for påkostninger for kr. 400.000,-, samt kraftig generell verdistigning.
1 1993 hadde de ekteskapelige problemer nådd et slikt nivå at Frida kontaktet advokat Jon Blund, for å søke råd og dåd. I første rekke ville hun ha klarlagt og sikret sin rettslige stilling når det gjaldt det økonomiske. Advokaten skrev i brev til Frank at avtalen om fordeling av eierandeler og gjeld var ugyldig pga. tvang og villfarelse, og at Frida hadde rett til langt større verdier. Frank, som selv mente at han var en langt bedre jurist enn Blund, svarte at han aksepterte påstanden om ugyldighet, men ikke det øvrige.
1 1995 ble krisen i ekteskapet akutt. Maktforholdet mellom de to var imidlertid i ferd med å snu, og det var nå Frida som ville bryte ut. Hun gjorde det klart at hun i så fall ville kreve den daglige omsorg for Baktus, som nå var seks år. Frank hadde opplevd hvordan Frida hadde sabotert sine døtres samvær med deres far. Hele situasjonen gjorde ham dypt deprimert og psykisk nedkjørt. Da Frida i tillegg ga uttrykk for at han var en psykopat og behandlingstrengende, var Frank nær ved helt å miste grepet på tilværelsen og dens realiteter.
Etter å ha gått noen ganger i familieterapi, oppnådde Frank og Frida en slags enighet om å gjøre et forsøk på å redde ekteskapet. Med støtte fra psykologen - som mente å vite at felleseie var det "normale" i et ekteskap -satte Frida som betingelse at hun fikk en 50% brutto eierandel i hus og innbo, og at det ble opprettet formuesfellesskap mellom dem. Frank aksepterte. Advokat Blund utferdiget så en ektepakt med nøyaktig dette innhold, som ektefellene undertegnet på hans kontor.
Redningsoperasjonen når det gjaldt ekteskapet var fullstendig mislykket. Ingen av partene var i stand til å yte noe som helst for al gi, forholdet en ny giv. Etter tre måneder begjærte Frida separasjon, og fylkesmannens bevilling ble gitt våren 1996. Det ble avtalt at Baktus skulle bo hos Frida, og at Frank skulle ha "vanlig samværsrett".
Derimot ble det tvist om fordeling av aktiva og gjeld. Boligeiendommen var nå verdt kr. 2 millioner. Gjelden på boligen utgjorde kr. 900.000,-. Verdien av øvrige aktiva beløp seg til innbo kr. 600.000,-, biler kr. 300.000,og racerbåt kr. 300.000,-. Øvrige aktiva og passiva omfattet enten personlige eiendeler eller bagatellmessige størrelser, og man ble enige om å se bort fra disse poster.
Frida krevde full likedeling i henhold til ektepakten av 1995. Alternativt krevde hun - igjen på grunnlag av ektepakten - 50% av bruttoverdien av bolig og innbo, hvilket ville være det aller gunstigste alternativ for henne. Frank hevdet imidlertid at ektepakten på grunn av tilblivelsesmåten, innholdet og den senere utvikling måtte settes til side. Han viste til ekteskapslovens § 46 annet ledd og avtalelovens § 36. Frida hevdet at disse bestemmelser ikke var anvendelige, verken på avtalens del om formuesordningen eller den del som gjaldt formuesoverføringen.
Frank hevdet prinsipalt at alt som fantes av aktiva var hans alene, og tilhørte ham som særeie. Hans advokatinntekter på mellom I og 2 millioner opp gjennom 1990-årene hadde dekket alle investeringer og all oppsparing i familien, i tillegg til en betydelig "subsidiering" av Frida og hennes døtre, i form av betaling av regninger, forsyning med kontanter, gaver og alskens andre bidrag. Fridas lønnsinntekt rakk som regel ikke engang til vanlige matinnkjøp, etter at hun hadde brukt penger på moteklær og annen luksus. Hennes hjemmeinnsats var for liten til å begrunne mederverv, og var dessuten blitt rundelig kompensert for gjennom den høye levestandard Frank hadde skaffet henne under ekteskapet. Avtalen fra 1990 om 20% andel i husets nettoverdi hadde Frida selv satt ut av kraft, en dumhet hun fikk ta opp med advokaten som hadde handlet på hennes vegne. Hvis avtalen likevel skulle legges til grunn, måtte det gjøres fradrag for den del av verdien som skyldtes Franks påkostninger på huset og nedbetalinger av Fridas del av gjelden. Disse ytelser representerte gaver som ikke var gjort i ektepakts form, og var derfor ugyldige.
Frida benektet ikke de rent økonomiske fakta. Hun påstod likevel at hun ut fra alminnelige synspunkter på erverv av rettigheter innenfor et ekteskapelig fellesskap, måtte tilkjennes en sameieandel på oppimot 50% av de oppbygde verdier. I det minste måtte hun ha krav på en andel som omtrent tilsvarte forholdet mellom ektefellenes nettoinntekter, dvs. iallfall 15%. 1 bunnen av det hele lå avtalen fra 1990, som iallfall sikret henne 20% av boligens nettoverdi. Advokat Blunds påstand om at avtalen var ugyldig, kunne ikke tolkes som et avkall mht. Fridas rettigheter. Hun avviste Franks anførsel om fradrag for påkostningene og gjeldsnedbetalingene.
Vestibylen i Jusbygget til Universitetet i Bergen er kunstnerisk utsmykket ved at det skiferkledde gulvet er forsynt med motiver som angivelig skal henspeile på juridiske symboler. De mest dominerende elementer i Guttorm Guttorinsgårds verk er noen figurer som forestiller menneskehender i forskjellige positurer, utformet i børstet stål. Bortsett fra en ubegripelig symbolikk for den jevne jurist, har de nedlagte ornamenter den uheldige egenskap for et gulvbelegg at de er meget glatte. Særlig fordi det ordinære skiferdekket har en nokså ru overflate, representerer de glatte feltene et betydelig overraskelsesmoment for de passerende. I regnvær kan metallfeltene bli glatte som holke av tråkk og dryppende paraplyer.
Da Jusbygget ble tatt i bruk mot slutten av 1994, ble de lumske gulvpartiene flittig kommentert av studenter og ansatte. Med juristers sans for humor diskuterte man med finurlighet og vidd de ulike ansvarsspørsmål en fallulykke kunne tenkes å reise. Det må kunne slås fast at hele fakultetets ledelse etter kort tid - gjennom omtale eller egne erfaringer - hadde stiftet bekjentskap med det glatte gulvet. I hvilken grad man innen universitetets sentraladministrasjon eller Øvrige instanser var klar over faren, kan ikke dokumenteres.
En solfylt morgen i april 1995 kom stud. jur. Pia Valium i full fart inn i Jusbygget, på vei til sin siste eksamensmanuduksjon i erstatningsrett. Hun var sent ute, og småløp gjennom vestibylen i retning auditorium 2. Idet hun beveget seg over den første "håndflaten" som måtte passeres, gled benene vekk under henne, og hun falt sidelengs. Med ansiktet først smalt hun rett inn i en søyle som står kloss opptil denne del av kunstverket.
Det viste seg etterpå at gulvet på det sted Pla falt var tilsølt med et stoff som lignet sykkelolje, og som gjorde stålflaten sepeglatt. Det var ikke mulig å finne ut hvordan dette hadde skjedd.
Pia pådro seg armbrudd, en kraftig hjernerystelse samt en del ansiktsskader av mer kosmetisk art. Skadene medførte at hun måtte trekke seg fra eksamen. Hun søkte om å få gå opp til ny prøve, hvilket ble innvilget av fakultetet. Da den nye prøve ble avholdt i slutten av juni, var Pia ennå ikke fullt rehabilitert, og hadde fått lest lite. Dette skapte et ekstraordinært nervepress. På eksamensdagen var hun dessuten kraftig forkjølet. Pia fant derfor å måtte trekke seg også fra den utsatte eksamen. Hun ble følgelig et halvt år forsinket med å ta 2. avdelings eksamen.
Etter dype erstatningsrettslige studier fremsatte Pia krav mot Staten for det inntektstap hun med dette var påført, nærmere bestemt et halvt års inntekt av den størrelse hun måtte forventes å ville ha ved slutten av sin yrkesaktive karriere. Staten bestred kravet. Utmålingsspørsmålet var ikke omstridt.
Om dette skal det skrives en betenkning, hvor de prinsipale
og subsidiære spørsmål drøftes og avgjøres.
|
Sist oppdatert 02. mars 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |