Sist oppdatert 02. mars 2001 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Bokmål
Ole Flink (27) var amanuensis ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Blant arbeidspliktene hørte eksamenssensur hvert tredje semester. Våren 1997 deltok han som sensor på 2. avdeling. Som vanlig fikk kandidatene i etterkant av sensuren anledning til å bli orientert om sin eksamensprestasjon av en av sensorene.
Stud. jur. Ingeborg Sørensen (22) var kandidat ved nevnte eksamen. Hun var meget ambisiøs, og hadde en brukbar laud på 1. avdeling. I tiden før og under eksamen var hun imidlertid sterkt plaget av nerver og søvnløshet. På eksamen var hun ukonsentrert, og følte at hun ikke fikk tak på oppgavene. Hennes skuffelse var likevel voldsom da kunngjøringen av sensuren viste "Ikke bestått". Hun reagerte heftig med gråtetokter og dyp forbitrelse.
To dager etter at sensuren falt - fremdeles indisponert og skjelven - oppsøkte Ingeborg sin sensor Ole Flink på hans kontor. Møtet ble ingen suksess. Ingeborg anla en aggressiv tone, og Flink kvitterte med avmålt arroganse. Samtalen ble avbrutt etter få minutter. En bemerkning fra Flink om at Ingeborgs praktikum var "lite å rope hurra for", fikk henne til å se rødt. Hun reiste seg brått fra sofaen, i den hensikt å forlate kontoret i vrede. Men opphisselsen, hennes reduserte tilstand og den brå oppstandelse ble tilsammen for meget - straks hun hadde kommet seg på benene, besvimte hun. Idet hun falt sammen i bevisstløshet, støtte hun borti Flink som satt i en stol rett vis-à-vis. I sammenstøtet ble brillene hans revet av og sendt i gulvet, så både glass og innfatning gikk i knas. Ingeborg kom derimot raskt til hektene, og forlot kontoret uten mer dramatikk i denne omgang.
Flink, som var totalt avhengig av briller i hverdagen, kjøpte omgående et nytt par av samme type som de ødelagte, knapt ett år gamle brillene. Utgiftene beløp seg til kr. 3.000,-.
Flink krevde de kr. 3.000,- erstattet av Ingeborg på grunnlag av alminnelige erstatningsrettslige regler. Ingeborg anførte at hun ikke kunne klandres for besvimelsen, og at et fall i bevisstløs tilstand ikke en gang kunne regnes som en "handling". Til dette bemerket Flink at ansvaret måtte vurderes etter en objektiv målestokk, som ikke ga rom for å ta hensyn til et så individuelt og situasjonsbestemt forhold som Ingeborgs besvimelse. Hun måtte således selv bære risikoen for følgene av sin egen bevisstløshet, jfr. skadeserstatningslovens § 1-3. Og da var det naturligvis i strid med alle normer for forsvarlig adferd å rive brillene av en sakesløs person som satt i fred og ro på sitt kontor. For øvrig kunne Flink opplyse at man i læren om culpaansvaret ikke skjelnet mellom "bevisst" og "ubevisst" uaktsomhet.
Da det raskt ble klart at Ingeborg ikke var villig til å erstatte skaden, søkte Flink erstatning hos Staten ved Universitetet i Bergen.
Han hevdet at Universitetet måtte være ansvarlig på objektivt grunnlag for skade på gjenstander som var del av de ansattes normale arbeidsutstyr, iallfall ved uhell utløst av en spesiell risikofaktor knyttet til selve arbeidet. Brillene var nødvendige for at Flink skulle kunne utføre sitt arbeid, og siden arbeidet skjedde i arbeidsgivers interesse, var det rimelig å legge risikoen på sistnevnte. Det ville være høyst urimelig om en ansatt som hadde opptrådt i samsvar med forsvarlig tjenesteutøvelse, selv måtte bære risikoen for slik skade. Forholdet burde ikke stå i en annen stilling enn andre tilfeller hvor lovgivningen eller domstolene har ansett det for mest rimelig at tap ved skade i sammenheng med en virksomhet bæres av virksomhetens eier, og ikke av den enkelte som tilfeldig rammes av skaden.
Universitetet avviste erstatningskravet som grunnløst.
En kveld et par uker senere var amanuensis Flink ute på byen. På skjenkestedet "Den Fryktesløse" traff han på en lettere beruset Ingeborg Sørensen, som benyttet anledningen til å skjelle ham huden full. Flink trakk seg unna, men tillot seg en syrlig bemerkning om intellektuelt nivå og manglende injurierende kraft. Til stede i nærheten var også Ingeborgs kjæreste og beundrer, Valentin Slagvold, en av etablissementets bistre dørvakter. Flinks sarkasme fikk Ingeborg til å be sin muskuløse venn om å "gi dusten en lærepenge". Valentin adlød straks med å rive av Flink brillene, knuse dem under foten, og deretter kaste amanuensen på dør for ordensforstyrrelse.
Flink krevde tapet av de nye brillene erstattet av Valentins arbeidsgiver, Bergen Rølpesteder AS. Påberopt grunnlag var arbeidsgiveransvaret. Videre holdt han Ingeborg Sørensen ansvarlig på grunnlag av utvist culpa. Flink anså det fåfengt å fremsette noe krav mot hovedmannen Valentin, og nøyde seg med å medta kravet i den anmeldelse han innga til politiet. Begge de påståtte ansvarssubjekter avviste kravet fra Flink.
Tannlege Boris Røskeland og hustru Bitten (begge L 1920) var velstående, men barnløse. Ektefellene hadde felleseie. Av sine slektninger hadde de spesielt god kontakt med Bittens nevø Jens Pikenes (f. 1955). Han var enebarn av skilte og lite omsorgsfulle foreldre, og var nesten å betrakte som en sønn i huset. De fleste sommerferier tilbragte Jens på ekteparets landsted "Mundheim" i Os utenfor Bergen, også etter at han i begynnelsen av 1980-årene fikk samboeren Eva og sønnene Kain og Abel. De sistnevnte fikk gjennom oppveksten sterk tilknytning til landstedet. Jens og hans familie var til stor hjelp og glede for Røskelands, især etter som disse begynte å bli eldre.
I forbindelse med at Boris oppga sin praksis i 1990, begynte det aldrende ekteparet å tenke på de arvemessige forhold angående sine etterlatenskaper. Begge var sterkt engasjert i den ideelle organisasjonen "Tannleger Uten Grenser", og ønsket å innsette denne som hovedarving. Bitten var dessuten meget opptatt av at "Mundheim" - som Bitten og Boris hadde ervervet i fellesskap i forholdet 50:50 - ble sikret for Jens og hans etterkommere. Boris var forsåvidt enig i dette.
Ekteparet bestemte så i et felles testament at "Mundheim" skulle tilfalle Jens ved lengstlevendes død. Kain og Abel skulle hver ha en mindre sum. Resten av boet skulle tilfalle "Tannleger Uten Grenser".
1 1992 omkom både Bitten og Jens i en trafikkulykke. Boris overtok fellesboet i uskifte.
Etter hustruens død ble Boris enda sterkere engasjert i "Tannleger Uten Grenser", og arbeidet store deler av året ved organisasjonens prosjekt i Tanzania. Kontakten med Eva og hennes sønner ble mindre. 1 1994 opprettet han et tilleggstestament hvor han bestemte at også "Mundheim" skulle tilfalle organisasjonen etter hans død.
Boris døde i 1997. Uskifteboets netto verdi var på dette tidspunkt kr. 4 millioner, hvorav den ubeheftede "Mundheim" representerte knapt en million.
På skiftet gjorde Eva som verge for Kain og Abel krav på "Mundheim". Hun gjorde gjeldende at sønnene ved farens død trådte inn i hans sted som arvinger. Videre hevdet hun at Boris ved å opprette tilleggstestamentet hadde gått utover den begrensede testasjonskompetanse som fulgte av fellestestamentet. Boris var således avskåret fra å tilbakekalle noen del av testasjonen av "Mundheim". For øvrig fulgte det allerede av uskiftereglene at Boris ikke kunne råde testamentarisk over den ideelle del av "Mundheim" som Bitten hadde innbragt i fellesboet.
Subsidiært hevdet Eva at sønnene hadde krav på den halvpart av eiendommens verdi som skrev seg fra Bitten.
"Tannleger Uten Grenser" gjorde også krav på "Mundheim". Organisasjonen hevdet at tilleggstestamentet var gyldig og måtte legges til grunn, og at uskiftereglene ikke stengte for testasjonen. Dessuten kunne Kain og Abel uansett ikke kreve eiendommen på grunnlag av et testament opprettet til fordel for Jens.
Til Kain og Abels subsidiære krav hevdet "Tannleger Uten Grenser" at hvis Boris først kunne tilbakekalle halve testasjonen til Jens, måtte dette føre til at også den resterende halvpart bortfalt. Selv fremsatte imidlertid "Tannleger Uten Grenser" et tilsvarende subsidiært krav på den halvpart av eiendommens verdi som skrev seg fra Boris.
Om dette skal det skrives en betenkning, hvor de prinsipale
og subsidiære rettsspørsmål drøftes
og avgjøres.
|
Sist oppdatert 02. mars 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |