UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Studieordningen av 1984
Studieordningen av 1997
I.
Peder
og Marit, som begge var i 50-årene, giftet seg i 1989 og paret tok bolig i
Marits enebolig, som hun hadde overtatt på skifte etter skilsmissen med sin
tidligere mann noen år tidligere. Boligen hadde tilhørt Marits foreldre og
Marit hadde bodd her det meste av sitt liv. Eiendom var og forble heftelsesfri.
Også Peder hadde vært gift tidligere, men ekteskapet var oppløst og skifte
foretatt.
Både Peder og Marit var i arbeid, men tjente ikke mer enn
det som gikk med n til daglig underhold og løpende utgifter. Foruten hytten «Fjordgløtt»
i Lillefjord, brakte Peder med seg inn i ekteskapet sin bil av årgang 1986, som
heretter ble brukt av Peder og Marit i fellesskap. Den var for praktiske formål
verdiløs da stridighetene i denne oppgaven oppsto. Begge hadde voksne særkullsbarn
fra tidligere ekteskap, og disse var ikke udelt begeistret for den ordningen som
nå kom i stand. Peders sønn Preben anså Marit som temmelig opptatt av å
styrke sin økonomiske posisjon på bekostning av Peder, og det samme gjorde seg
gjeldende for Marits datter Marte i forhold til Peder. Marit hadde utover huset
ikke realverdier av noen betydning, men det sto ca 200.000 på bankkontoen
hennes, og denne hadde hun tenkt seg å beholde som «sikkerhetsnett» siden -
som det heter - «brent barn skyr ilden». Peder på sin side
beholdt hytten «Fjordgløtt» til felles bruk for seg og Marit, men av hensyn
til barn og
barnebarn ble hytten formelt ført over på Preben, som fra 1990 sto som
hjemmelshaver på eiendommen.
Forholdet
mellom ektefellene var harmonisk og hverken Peder eller Marit tenkte nærmere
over det faktum at det ikke var inngått avtaler eller opprettet dokumenter som
anga hvordan man skulle forholde seg dersom den ene eller begge falt fra. Barna
på begge sider, derimot, ivret på for å få sine foreldre til å avklare
slike ting, dette fordi man fryktet det som senere skjedde, nemlig at det kunne
bli bråk ved et eventuelt skifteoppgjør. Peder og Marit svarte hver gang slike
spørsmål ble tatt opp at de begge ønsket og var enige om at arveloven og
lovgivningen om ektefeller sikkert ga fornuftige svar på alle slike spørsmål.
Barna, som ikke var innforstått med lovgivning på området, mislikte at
foreldrene ved hovedregelen om felleseie hadde lagt noe de oppfattet som en «tidsinnstilt
bombe» under forholdet med sikte på senere dødsfall eller skilsmisse.
Marit
ble i 1995 angrepet av Alzheimers sykdom og måtte slutte i sitt arbeid. Peder
fortsatte i sitt arbeid, men kunne på grunn av forholdene i hjemmet ikke ta
overtidsarbeid eller lengre reiser for sin arbeidsgiver. Det ble derfor en viss
nedgang i årsinntekt for hans vedkommende. Marit mistet etter hvert både
virkelighetssans og korttids hukommelse. Utad fremsto hun etter hvert som mer
eller mindre ute av stand til å greie daglige gjøremål. Peder, som holdt seg
frisk og rørig, dro så godt omsorg for henne som han maktet i det daglige, men
siden han selv var i arbeid, måtte han etter hvert resignere og ty til
kommunale hjemmehjelps‑ og støtteordninger for å få endene til å møtes.
Peder dekket egenandeler og kjøpte en del utstyr for å lette tilværelsen for
begge. Slikt ble betalt med Marits penger som Peder trakk fra konto ved bruk av
Visa‑kortet hennes, som han hadde bedt om å få disponere, noe Marit i et
klart øyeblikk med forståelse for sin egen situasjon hadde sagt ja til. Peder
prøvde også etter evne å dele løpende utgifter ved å trekke på kortet til
boutgifter, mat og underhold for dem begge.
I
årene etter 1995 ble hytten «Fjordgløtt» brukt lite av ekteparet. Det ble
fortrinnsvis barn, svigerbarn og barnebarn som dro ut i helger og ferier. Peder
syntes det var greit, siden det da ble sørget for aktivt vedlikehold og verdier
derfor ble bevart, noe han selv ikke lenger maktet i sin nåværende
livssituasjon.
Våren
1998 følte Peder seg sliten og nedfor. Han mente han rimeligvis tilkom noe
ferie fra omsorgsarbeidet med Marit, og bestilte for seg selv en 3 ukers
pakkereise til Seychellene. Prisen var på 20.000 og Peder oppnådde også denne
gang samtykke fra Marit til å bruke av hennes penger for halvparten av hva en
slik tur kostet. Likeså samtykket Marit til Peders forslag om innleggelse for
hennes egen regning i en privat klinikk «Flåheim», der Marit kunne bo mens
Peder var i utlandet. Omkostningene for dette beløp seg til 50.000. Marits
datter Marte og svigersønnen Marius forklarte Peder i klartekst at ville han på
en eksklusiv selskapsreise som dette, fikk han jammen dekke utgiftene selv så
lenge datteren Marte ‑ som rettslig sto nærmere Marit enn Peder gjorde
– ikke var gått med på at Marits bankkonto ble belastet med så svære beløp.
Peder følte seg skyldbetynget, men dro allikevel av gårde etter å ha ordnet
med å få Marit plassert i «Flåheim».
Mens
han var i utlandet, fikk Peder melding hjemmefra om at Marit var avgått ved døden
som følge av hjertesvikt. Peder reiste øyeblikkelig hjem for å ta seg av det
praktiske og hadde i den forbindelse en merutgift til hjemreise på 12.000 fordi
han nå tok rutefly i stedet for å avvente den ordinære hjemtur for turoperatøren.
Dette dekket han selv.
Marits
datter Marte og Peder overtok som eneste arvinger i boet gjeldsansvar etter
skiftelovens § 78 og skiftet foregikk derfor privat.
Dermed
brøt det løs. Ikke først og fremst i forhold til Peder, men mellom barn og
svigerbarn på begge sider.
Peder
selv var dypt ulykkelig over stridighetene mellom barna som nå kom til
overflaten. Peders eneste begjæring i boet var å få overta boet uskiftet,
slik at han kunne bli boende som før og arvestridighetene kunne utsettes til
etter hans egen bortgang når den tid kom. Marte avviste et slikt krav og holdt
på at nå skulle rettferdigheten endelig skje fyllest og boet etter Marit
skulle gjøres opp.
Peder
svarte spakt at han iallfall måtte få lov til å bli boende i eneboligen mot
å betale for seg, men også dette ble blankt avvist av Marte, som i det stille
hadde tenkt seg å overta barndomshjemmet for seg og sin familie. Peder sto på
sitt, men overlot til sin myndige sønn Preben og svigerdatteren Pernille å
ordne alt på beste måte for seg. Preben fremmet Peders krav i boet, men
kravene ble avvist av Marte og hennes mann Marius.
Siden
det ikke forelå avtale eller testament, mente Preben at Marits datter bare
arvet det som var igjen av hva som tilhørte Marit etter skifte, d v s
halvparten av verdien for eneboligen, justert ut fra Peders lodd som
ektefelle‑arving. Bankkontoen var på det nærmeste tømt da Marit døde
og noe særlig annet var det ikke etter henne. Tvert imot, det kom for en dag at
Marit som kausjonist kunne bli ansett personlig ansvarlig for penger som Marte
hadde lånt til kjøp av egen bolig for et års tid siden (spørsmålene om
dette er emnet i oppgavens Del 2 og skal ikke drøftes her).
Marte,
sterkt støttet av sin mann Marius, mente at hele eneboligen tilfalt Marte. I
tillegg mente de at Marit tilkom verdier svarende til det Marit for øvrig hadde
brakt inn i ekteskapet, det vil si svarende til bankkontoen på de 200.000 som nå
var forbrukt, og ut over det en tippegevinst for Marit i 1990 stor kr 100.000
som var brukt i 1991 til å bygge på og modernisere Peders hytte «Fjordgløtt»
med sikte på at hytten med årene kunne være til glede i alderdommen for begge
to. Det var på det rene at Peder ellers hadde måttet ta opp et lån dersom han
skulle finansiert moderniseringen selv. Peder hadde god greie på fotball og
pleide på denne tiden - som i dette tilfellet - å bistå Marit med råd ved
utfylling av tippekupongen, men kupongen var innlevert i Marits navn og ble
betalt av henne.
Preben
avviste alt dette på farens vegne og anførte at Marit ut over den felles bolig
for paret ikke hadde brakt med seg noe inn i forholdet som nå kunne tilbakeføres,
at det ikke lenger var penger på kontoen - og at det ikke forelå noen form for
«erverv» som kunne gjøres gjeldende etter synsmåtene i «husmor-dommen» (Rt.
1975 s. 220). Når det gjaldt tippegevinsten, ville denne for det første vært
gjenstand for likedeling og derfor kunne spørsmål om verdiøkning på skifte
bare reises for halvpartens vedkommende. Under enhver omstendighet var pengene nå
forbrukt og dermed ikke lenger en del av boet. Dessuten var pengene brukt med
vitende og vilje av Marit, som dermed måtte anses for å ha gått med på
verdiforøkelsen på Peders lodd ut fra det formålet pengene var brukt til.
Hytten, som på tiden for skifte hadde en verdi på ca 1 mill, var kanskje
felleseie, men ikke gjenstand for likedeling etter de regler som gjelder. Under
enhver omstendighet sto hytten på Peders sønn Preben, og dermed var den uberørt
av eventuelt skifte, uavhengig av hvilket prinsipp man la til grunn for skiftet
av boet. Marte svarte at hun ikke anså seg bundet av denne formaliteten, som åpenbart
måtte være ment å skulle regulere forholdene dersom Peder falt fra og ikke en
situasjon som den foreliggende. Peder hadde jo selv sterkt ønsket at hytten
skulle brukes i livskvelden, og da var konsekvensen at hytten måtte ses på som
et aktivum i boet og at Marte med sin familie nå var trådt i Marits sted.
Marte fastholdt at hytten måtte bli gjenstand for skifte.
Marte
fremmet også et krav på å få tilbakeført beløp som Preben hadde trukket på
Marits bankkonto under sykdommen. Det gjaldt egenandeler inntil i alt ca 5.000
som Peder hadde dekket fra denne kontoen mens Marit hadde vært syk, videre de
10.000 som Peder hadde trukket på kontoen for sin private fornøyelses skyld på
en tid da Marit var temmelig dårlig. Marte fremmet også krav på 50.000 for
oppholdet på «Flåheim», som hun mente var penger Peder hadde tilegnet seg
rettsstridig fra Marit. Marte anså det som temmelig sjofelt at Peder hadde fått
Marit til å samtykke i at pengene hennes ble brukt på denne måten; det måtte
være åpenbart at hun i sin tilstand var ute av stand til å treffe bindende
avtaler for sin del - og i den situasjonen som nå var oppstått, måtte Peder
anses forpliktet til underhold av Marit for egen regning. Preben sto på at
Peder hadde brukt av Marits midler til nødvendig pleie og medisinering av Marit
i hennes egen interesse og at det derfor ikke var tale om noen forpliktelse på
Peders side som kunne gi grunnlag for økonomiske krav om etteroppgjør. Det var
av moralske grunner han hadde spurt Marit; han kunne disponert som han gjorde
også uten hennes samtykke siden han hadde fått Visa-kortet hennes en gang for
alle. For øvrig: Marit var ganske visst sterkt angrepet av Alzheimer, men
disposisjonene hun hadde samtykket i ved å la Peder disponere innestående på
kontoen var i alle de nevnte tilfelle etter sin art rimelige og naturlige og hun
måtte antas å ha villet dette på en slik måte at dette gjaldt på linje med
andre bindende løfter og tilsagn. Skulle det refunderes noe, måtte det på
Peders side iallfall gjøres fradrag helt eller delvis for de 12.000 for
hjemreisen fra Seychellene, som Peder hadde betalt av egne midler for å ta seg
av det nødvendige etter dødsfallet. Marte avviste alt dette og mente at Peder
ved sin handlemåte hadde pådratt seg refusjonsplikt eller kanskje også
erstatningsansvar nå når bofellesskapet skulle bringes til opphør.
II.
Marit
hadde i sin tid hjulpet sin datter Marte til å få et lån i banken til kjøp
av egen bolig. Lånet var på 100.000 og Marit hadde - før hun ble syk -
kausjonert for beløpet overfor banken.
Da
Marit døde, viste det seg at Marte hadde misligholdt lånet, som derfor før dødsfallet
var sagt opp av banken med en ubetalt rest på 60.000, påløpne renter
inklusive.
Marits
datter Marte og gjenlevende ektefelle Peder overtok Marits gjeld for å kunne
skifte privat.
Banken,
som var innkalt ved preklusivt proklama, jfr skiftelovens § 75, mente at ikke
bare Marte, men også Peder, nå heftet for restgjelden.
Overfor
banken avviste Peder dette. Han mente at gjeldsovertagelsen fra hans og Martes
side ikke tilgodeså banken i forhold til Peder. Kausjonsansvaret gjaldt Martes
gjeld og var Peder uvedkommende.
Peder
fremholdt at han subsidiært iallfall ikke kunne holdes ansvarlig for mer enn
halvparten av restgjelden. Dette bestred banken.
Marte
mente at hun på skiftet etter ekteskapsloven kunne kreve gjeldsfradrag for hele
beløpet 60.000 før skifte. Dette avviste Peder, som fremholdt at Martes
private boliggjeld var ham uvedkommende, og dersom han som loddeier måtte dekke
kausjonsansvar et, ville det i siste omgang være Marte som var ansvarlig for
beløpet. Noe gjeldsfradrag som begunstiget Marte ved skifteoppgjøret kunne
derfor ikke komme på tale. Peder viste også til at det måtte tas hensyn til
Marits regresskrav mot Marte som også måtte anses som en del av boet slik at
betinget gjeld og utestående krav gikk opp i opp.
Det
skal for drøftelsens skyld forutsettes at det finnes felleseiemidler for minst
60.000 i boet etter Marit.
Om dette skal det skrives en betenkning, hvor de prinsipale og subsidiære
rettsspørsmål drøftes og avgjøres.
Peder og Marit Ås overtok 1 1981 el hytte ved Sjøen i Lillefjord. Hytta, som var bygd seint på 1950-talet i elt område som den gongen var utan andre bygningar, låg em times køyring frå Lillevik by, der begge hadde bustad og arbeidsstad. Hytta vart flittig brukt i sommarhalvåret, frå tidleg om våren til seint på hausten. Skissene i vedlegget til oppgåva viser tilhøva på staden.
Peder og Marit hadde vaksne barn, som utover på 1990-talet stifta familie og sjølv fekk barn. Hytta "Fjordgløtt" vart etter kvart ein samlingsstad for familien både i helger og feriar.
Del første åra etter dei overtok hytta, hadde Peder merka nokre små isoporkuler som støtt og stadig duppa i overflata tett opp under land langs heile strandlina, både ved "Fjordgløtt" og dei andre eigedommane i området. Dette var særleg merkbart i byrjinga og slutten på sesongen. Han tenkte ikkje særleg over dette.
Em dag i byrjinga av mai 1996, då Peder og Marit kom til hytta el helg, var det nokså fullt i sjøen rett utanfor hytta av slike isoporkuler. Peder undersøkte nærare, og det viste seg då at kulene var flottørar for eit system av åleteiner og torskeruser på sjøbotnen. Reiskapen var sett tett i tett langs stranda i fleire kilometers lengde. Utstyret var ikkje festa i land, men det aller meste stod tett opp under land, dvs på mindre enn 2 meters djupn ved lågvatn. Peder irriterte seg over dette, men gjorde ikkje noko.
Vekene gjekk, og ein grytidleg morgon i pinsehelga kom fiskaren som eigde reiskapen, den noko tilårskomne Hans Tastad. roande med den store prammen sin - og Peder praia han. Peder forlangte at ruser og teiner, som no stod fast fleire dagar på rad utanfor hans grunn, vart fjerna på den delen av strandlina som låg på eigedommen hans, både rett utanfor huset (skissa område Al), og for den delen av strandlina som låg noko lengre frå hytta (skissa område A2). Tastad, som ikkje var ein mann med ordet i si makt, var ikkje vant med konflikter og tok i staden til å snakke om veret, men mumla til sist noko om at han og far hans før han hadde fiska ål, torsk og lyr her i innpå 50 år (noko som det seinare kunne førast bevis for) og at desse byfolka på hyttene var blitt uregjerlege og ikkje tilsnakkandes. Peder tok ein mildare tone og sa at kva som skjedde vinterstid, når ingen budde i hytta, og for den saks skuld på kvardagane, når familien ikkje var der, såg han ikkje, men når han og familien hans var på hytta, måtte ikkje den slags utstyr stå i vegen på nokon del av eigedommen.
Hans Tastad mumla vidare utan at Peder oppfatta kva han sa, men Peder rekna no med at saka var ordna. Tastad rodde bort med utstyret og fangsten, som ikkje var liten. Tastad leverte fisk til restaurantane i Lillevik.
Peder oppdaga sporadisk nye teikn på fiskereiskap utover hausten og vinteren, men sidan han ikkje kjende namnet pa fiskaren, gjorde han stadig ikkje noko med det. Det viste seg seinare at både postkontoret og del fleste lokale fastbuande lett kunne ha sett Peder i kontakt med Tastad.
Neste år starta problema igjen, og denne gongen midt i ferietida. Første pinsedag 18. mai 1997 sprakk Peder. Han plukka opp 12 åleteiner og 8 torskeruser rett ut for hytta (område A1), og i tillegg til dette langs land i begge retningane på eiga strandline (område A2) 14 teiner og 10 ruser i tillegg. I tillegg til dette var det sett opp fire såkalla "trollgarn" med garnpinnar i svaberga i område A2. Peder tok straks på land all reiskapen som Tastad eigde, la fangsten i frysaren, og brann opp trollgarn, ruser og teiner same kvelden på bålet, som brann lystig til glede for barn og barnebarn i sommarnatta.
Då Tastad utart å ane noko dukka opp tidleg neste morgon i prammen sin for å hente fangsten, stod Peder parat. Då Peder gjentok at Tastad måtte halde seg borte frå eigedommen, leverte Tastad Peder eit skriv som han på si side hadde fått av ein advokat-slektning, der det gjekk fram at Tastad og andre før han hadde drive fiske som no langs strandlina i dette distriktet i i alle fall 60 år, dvs lenge før tomtene langs sjøen vart selde til stort sett byfolk som bygde hytter her. Tastad rodde bort utan fangst og reiskap. Peder merka seg namnet på advokaten og tok straks kontakt med vedkommande då han igjen kom til byen.
Peder viste til at eigedomsretten gjekk ut til brådjupet ved overgang til område C og at retten til grunneigaren utelukkar slikt fiske som Tastad dreiv med. På vegner av Tastad gjorde advokaten gjeldande for det første at fiske i område B var fritt for alle og at eit etablert fiske som dette var tilstrekkeleg heimel for å fiske også i område A. Prinsipalt var det her tale om ein allemannsrett som gjekk føre rettane til grunneigaren. Subsidiært vart det hevda at det dreia seg om ein fast praksis for Tastad som måtte setje grunneigarens interesser til side
uansett kor nær land ein gjekk. Dessutan hadde jo Peder sjølv gitt løyve til at fiske langs strandlina hans kunne skje på kvardagar og på vinterstid, noko han ikkje no i ettertid kunne gå ifrå. Han hadde jo heller ikkje gjort noko som helst for å gjere gjeldande det han no meinte var retten hans i forhold til Tastad, og dermed kunne Tastad fiske.
Peder avviste alt dette og viste til at eigedomsretten omfatta områda A og B på kartskissa og at den var eksklusiv. Subsidiært meinte han det ikkje kunne drivast fiske i områda A1 og A2, der djupna ved lågvatn var under 2 m. Han hadde Sjølvsagt ikkje meint å gi noko bindane tilsegn om fiskerett for Tastad på nokon del av eigedommen - korkje sommar eller vinter. Garnfiske med landståande feste (gampinnar i bergsprekkar o l) måtte han også kunne motsetje seg frå eigedommen. Peder måtte i det minste kunne nekte all trafikk og aktivitet i området A1, som var til sterk sjenanse, Sjølv om han - som nabohyttene i området - var kommen til seinare enn fisket hadde vore drive. Peder minna om at han sjølv brukte båt med landfeste og "utlegg" til ei blåse, at barna bada i området - og at det difor var tale om ei provoserande innskrenking av grunneigarens bruksutøving over eigen grunn og at han som strandeigar kunne motsetje seg ein bruk av sjøområdet som var til hinder eller sjenanse for han. Dette måtte gjelde uansett kor ein trekte grensene for eigedommen og uansett om det før det var bygt hytter var stifta fiskerett for ålmenta eller enkeltpersonar.
På vegner av Tastad godtok ikkje advokaten noko av dette.
Medan det bryggja opp til tvist omkring spørsmåla nemnt ovartfor under I, der dei fastbuande utvetydig tok parti med Hans Tastad og stadfesta alt det Tastad gjorde gjeldande overfor Peder Ås om praksis og sedvane i området, sette Peder opp fleire skilt langs stranda på heile eigedommen med tekst:
TILGJENGE FORBODE. GARNFISKE FORBODE. BÅTFESTE FORBODE. DYKKING OG BADING FORBODE. PLUKKING AV BÆR OG SOPP FORBODE. DRIVVED, SKJEL, TANG, STEINAR OG SAND ER PRIVAT EIGEDOM OG KAN IKKJE FJERNAST. BROT PÅ DETTE VERT MELDT TIL POLITIET.
I samband med dette sette Ås opp eit nettinggjerde med piggtråd rundt heile elgedommen, ca 1,5 mål, som i tillegg til hyttetomta hadde ein del kupert skog ned mot strandlina. Området rundt hytta på ca 400 kvm var rydda og opparbeida plen med vekstar o l, slik som det går fram av kartskissa. Peder sette også skiltet med "Privat eigedom!" opp langs gjerdet.
Skiltet til Peder vart fort kjent og provoserte folket i bygda sterkt. Del fastbuande hadde med irritasjon opp gjennom åra sett korleis dei beste sjøtomtene i bygda var gått over til rikfolk i byen og del irriterte seg over alt som følgde med av bråk og krangel, og at strandlina no i praksis var utilgjengeleg og ikkje slik som i gamle dagar, da det hadde vore rikeleg med badeplassar og fiskeplassar langs heile stranda.
Fabrikken på staden, som heldt ca 200 arbeidsplassar for del fastbuande, vart driven av Bråthen junior, som hadde overteke etter at faren gjekk bort for få år sidan. Bråthen var amatørjurist og dessutan ein ivrig sportsdykkar. Han ville statuere eit eksempel og setje Peder Ås på plass ein gong for alle. Han forlangte nettinggjerdet fjerna og tok seg i mellomtida over gjerdet på stader der det lot seg gjere for å plukke sopp og bær. Em dag på hausten 1997 kom han frå sjøsida med båt, reinplukka strandlina for rike førekomstar av kantarellar og bringebær, tok med seg brukbar drivved langs land, lasta opp og frakta ut sjøvegen store mengder vakre rundslipte steinar på stranda - og reinska deretter saman med dykkarkameratane hans botnen frå strandkanten og ut til 20 meters djupn i heile området utanfor eigedomen til Peder for kamskjel og o-skjel som det elles var rike førekomstar av (særleg kamskjel vert rekna for delikatesser og em kan tene på å selje del til restaurantar). Bråthen plukka også opp frå botnen i områda A-B artige småting så som gamle flasker med porselenskorkar, dreggar, garnkuler, kjettingrestar og tauverk, alt ting som folk hadde mista eller kasta ut i sjøen opp gjennom åra og som no kom til rette igjen.
Peder Ås oppdaga fort kva som hadde hendt og skreiv eit rasande brev til Bråthen jr, som straks svarte på brevet gjennom den same advokaten som Hans Tastad hadde brukt. Peder meinte at Bråthen jr grovt hadde krenka rettane til grunneigaren, noko som Bråthen avviste blankt. Peder stod fast ved at han måttte kunne gjerde inn sin elgen ferieeigedom for å halde uvedkommande borte. Han påstod vidare at alt det som Bråthen hadde teke på eigedommen var fjerna i strid med eineretten til grunnelgaren, anten grunneigaren sjølv tileigna seg slikt eller ikkje. Bråthen jr gjorde gjeldande at utanom området som låg tett inntil hytta, skulle den aktuelle strandlina vere open og tilgjengeleg for ålmenta. Difor kunne Bråthen som alle andre fritt ferdast og opphalde seg her, forsyne seg med både sopp og bær, drivved og vakre steinar på stranda. Kamskjel og o-skjel i sjøen kom på line med bær, prinsipalt over heile sjøbotnen, men i alle fall i det område B som låg utanfor 2-metersona og så langt ut det var praktisk mogleg og forsvarleg å dykke, dvs i alle fall til 20 m djupn.
Det vart i første omgang ikkje fremja krav om erstatning eller tilbakeføring i samband med usemja, dette sidan partane først og fremst var opptekne med å få avklart spørsmåla om rettane i området.
Om spørsmåla om rettane i området skal det skrivast ei utgreiing, der dei prinsipale og subsidiære spørsmåla skal drøftast og avgjerast. Der faktum vert rekna for å vere ufullstendig for den rettslege vurderinga, skal ein gjere greie for kva tilleggsopplysningar ein treng.
VEDLEGG:
Ei kartskisse (A) og snittskjema (B) over djupneforholda ved hytta "Fjordgløtt".
[Vedlegg til Praktisk oppgave 2. avd våren 1998 - 26. mai 1998 kl 0900 - 1600]
A. KARTSKISSE OVER OMRÅDET RUNDT "FJORDGLØTT":
B. BUNNFORHOLDENE I SNITT:
Forklaring til skissene:
| Område A |
= Sjobotn utover ca 20 m med inntil 2 m djupn ved lågvatn A1) 2 m sone rett utanfor hytta A2) 2 m sone langs strandlina på eigedommen elles |
| Område B | = Sjobotn utover ca 60 m, med frå 2 m djupn til ca 20 m djupn ved fjøra sjø |
| Område C | = Djup ned mot midten av fjorden 3-400 m. Djupna ved overgangen frå område B til C ca 20 m. |
  Sist oppdatert 10. august 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |