UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
BOKMÅL
Eiendommen gnr. 2 bnr. 8 ble ved delingsforretning avholdt 15. januar 1987 utskilt fra gnr. 2 bnr. 2, som tilhørte Peder Ås. Parsellen, som var undergitt offentlig regulering til boligformål, ble solgt til Lars Holm ved skjøte av 1. mars 1987, tinglyst 10. mars samme år. Tomten ble betalt med kr. 50.000,--, som var i samsvar med markedspris for tilsvarende boligtomter på stedet. Det fremgikk av skjøtet at parsellen skulle ha veirett over hovedbruket, bnr. 2. Lars Holm gikk straks i gang med å oppføre en enebolig på parsellen. I forbindelse med oppføring av boligen la han i samråd med Peder As adkomstvei fra den kommunale hovedveien, over bnr. 2, og frem til parsellen. Adkomstveien som var ca. 60 meter lang og hadde en gjennomsnittlig bredde på 2,7 meter, ble fullt ut bekostet av Lars.
1 1995 kjøpte Marte Kirkerud en annen parsell i området, gnr. 2 bnr. 15, av Peder Ås. Også denne parsellen ble utskilt fra bnr. 2, med veirett over hovedbruket. Marte gikk i gang med å oppføre en enebolig på parsellen. I denne forbindelse anla hun adkomstvei over bnr. 2, fra det stedet hvor adkomstveien Lars Holm hadde anlagt, går inn på bnr. 8, langs grensen mot bnr. 8 og frem til bnr. 15 (se vedlagte kartskisse). Marte tok således i bruk den veien Lars hadde anlagt over Peders eiendom som en del av adkomstveien til sin eiendom. Det ble ikke inngått noen avtale mellom Lars og Marte vedrørende Martes bruk av veien.
Lars protesterte mot at Marte hadde rett til å ta i bruk hans adkomstvei på denne måten. Lars gjorde gjeldende at da han hadde bekostet veien, fikk han en eksklusiv rett til å benytte denne. Lars hadde riktignok ikke protestert mot at Peder brukte veien som adkomstvei til et uthus som lå ved veien, på bnr. 2, ca. 30 meter fra bnr. 8. Dette var imidlertid kun tålt bruk, som stort sett ble utøvet til fots og i noen grad med traktor, og hadde uansett ingen betydning i forhold til Marte. Lars var heller ikke forpliktet til å gi Marte rett til å bruke veien ved avtale mot vederlag. Skulle Marte få rett til å bruke veien,, måtte dette skje ved ekspropriasjon i henhold til veil. § 53. Slik ekspropriasjon hadde ikke funnet sted.
Marte gjorde gjeldende at hun hadde rett til å benytte veien i henhold til avtale med Peder As. Hun trengte da ikke å kreve ekspropriasjon. Det fremgikk av skjøtet at hennes parsell hadde fatt veirett over bnr. 2, og Peder og Marte var enige om at Marte skulle benytte den eksisterende vei over bruket, altså den adkomstveien som Lars hadde anlagt. Hun hadde kjøpt en parsell med veirett fra Peder og var ikke forpliktet til å betale noe til Lars for å få rett til å bruke veien. Det at Peder tidligere hadde gitt Lars rett til å anlegge vei, var ikke til hinder for at Peder kunne gi Marte rett til å bruke den veien Lars hadde anlagt. Veien var lagt i en trasé som gjennom lang tid hadde vært benyttet til ferdsel i utmarken for bnr. 2, både til fots, med hest og kjerre og med traktor. Det ville være meningsløst om Marte skulle måtte anlegge egen adkomsvei hele strekningen til hovedveien. I tillegg til at dette ville medføre bortkastede kostnader, ville det være uheldig arealutnyttelse.
Martes rett til å bruke veien måtte gjelde uavhengig av om Peder selv hadde rett til å bruke veien. Marte gjorde imidlertid gjeldende at Peder hadde en slik bruksrett, selv om det ikke var skrevet eller sagt noe om dette da Lars kjøpte sin parsell.
Subsidiært gjorde Marte gjeldende at kommunen hadde gitt byggetillatelse både til Lars og Marte under den forutsetning at senere utbyggere i området skulle ha rett til å benytte den opparbeidede adkomstvei. Denne forutsetningen måtte etter Martes mening innebære at hun fikk rett til å bruke veien når hun bebygget parsellen sin.
Atter subsidiært kunne hun godta at hun for å få veirett måtte betale en andel av kostnadene Lars hadde hatt med opparbeidelse av veien. Hun gjorde i så fall gjeldende at hun hadde krav på å bli sameier i veien med en halvpart mot å betale halvparten av opparbeidelseskostnadene. Dersom hun ikke hadde krav på å bli sameier, måtte vederlaget settes lavere enn dette. Marte bemerket for ordens skyld at hun selv sagt var innforstått med at hun hadde plikt til å ta del i vedlikeholdet av det omtvistede veistykket, jfr. vegl. § 54.
Lars opprettholdt sine anførsler. Til Martes innsigelser bemerket han at kommunens forutsetning for å gi byggetillatelse var uten betydning i saken. Dersom Lars var forpliktet til å gi Marte veirett, gikk denne forpliktelsen ikke lenger enn til å gi henne en bruksrett. I så fall var han enig i at vederlaget måtte settes lavere enn om Marte hadde hatt rett til å bli sameier. Ved beregningen av vederlaget for en slik eventuell bruksrett måtte det sees hen til hva det ville kostet å opparbeide veien i dag. Til dette svarte Marte at det var de faktiske opparbeidelseskostnadene som måtte legges til grunn for vederlagsberegningen.
Marte Kirkerud hadde en 16 år gammel sønn, Jonas. Jonas arbeidet som avisbud ved siden av skolegang. Tidlig en morgen i januar 1997, da han gikk avisrunden, gled han i trappen ned til eneboligen til Lars Holm. Jonas slo seg kraftig i ryggen da han falt. Han hadde tidligere hatt ryggplager i flere år som følge av en bilulykke, men var frisk før fallet. Etter fallet viste det seg at han hadde fått en alvorlig skiveforskyvelse i ryggen, noe som førte til et lengre sykehus- og pleieopphold. Han. ble ett år forsinket i skolegang og var meget deprimert, både på grunn av skaden og på grunn av at han ble forsinket i utdanningen.
På vegne av Jonas fremsatte Marte våren 1999 krav mot Lars på erstatning for det økonomiske tap Jonas led på grunn av skaden. De tolv trappetrinnene, som var belagt med skiferheller oppå sement, var meget glatte den dagen Jonas falt. Det hadde lagt seg en tynn ishinne på trappen i løpet av natten. Om morgenen kom det et tynt lag med snø oppå isen. Lars hadde oppdaget dette da han gikk opp trappen for å kjøre til arbeid tre kvarter før Jonas kom med avisen. Lars burde da ha feiet bort snøen eller lagt salt eller grus i trappen for å redusere faren for at noen som gikk ned trappen kom til å falle. At Lars ikke gjorde dette, måtte betraktes som ansvarsbetingende uaktsomhet. Skiferheller blir erfaringsmessig vesentlig glattere enn f.eks. sement når det er frost, noe Lars var kjent med.
Lars bestred ethvert erstatningsansvar. Han hadde ikke opptrådt erstatningsbetingende ved å unnlate å utføre de handlinger som Marte nevnte.
Dessuten ville Jonas ikke ha pådratt seg en behandlingstrengende ryggskade som følge av fallet, og derfor heller ikke lidt noe tap, dersom han ikke tidligere hadde hatt ryggplager på grunn av bilulykken. Dette var bekreftet av ekspertuttalelser fra lege.
Uansett var kravet fremsatt for sent. Jonas og Marte var allerede våren 1997 kjent med de forhold som nå ble anført som anvarsbetingende for Lars, herunder at Jonas ville bli ett år forsinket i skolegangen. Lars var blitt kjent med fallet samme dag det skjedde, men var på grunn av det dårlige forholdet mellom Marte og Lars - de snakket knapt sammen om noe som helst - ukjent med at Jonas var blitt forsinket i skolegangen helt til han ved samtale med Peder As ble kjent med dette våren 1998. Erstatningskravet hørte han ikke noe om før det ble fremsatt. Skadelidte hadde oppfordring til å fremsette kravet vesentlig tidligere enn våren 1999.
Marte opprettholdt sine anførsler på vegne av Jonas. Hun godtok innholdet av ekspertuttalelsene, men anførte at disse uttalelsene ikke endret ved det forhold at Lars var erstatningsansvarlig overfor Jonas. Hun bestred også at det kunne være grunnlag for bortfall av erstatningskrav på grunn av at kravet var for sent fremsatt.
Lars og Marte var enige om å legge til grunn at Jonas ikke ville ha falt i trappen dersom Lars hadde utført de handlinger som Marte nevnte. Størrelen på eventuell erstatning var heller ikke omstridt.
Om dette skal det skrives en betenkning hvor samtlige spørsmål, både prinsipale og subsidiære, drøftes og avgjøres.
VEDLEGG: Kartskisse.
  Sist oppdatert 30. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden. |