UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

UNIVERSITETET I BERGEN CAND. JUR.-EKSAMEN ANDRE AVDELING -VÅREN 2000 Praktisk oppgave – torsdag 25. mai 2000 kl. 09.00 – 16.00 I

O.r.sakfører Dyre Advocaat kjøpte i 1950 fritidseiendommen "Pjolterhaugen" på Hjellestad i Fana utenfor Bergen. Eiendommen var beliggende ytterst på et nes. Innenfor lå den eneste tilgrensende naboeiendom, en fritidseiendom eiet av kjøtthandler Svein Fleischer. Begge de respektive hytter lå langt både fra hverandre og fra den felles grense, og fra hyttene hadde man ikke utsikt til hverandres eiendommer (se vedlagte skisse). Det var ikke gjerde mellom eiendommene.

Advocaat ønsket straks etter kjøpet å få markert grensen mot Fleischer med et gjerde. Fleischer ga for sin del uttrykk for at han ikke hadde interesse av noe gjerde. I 1950 fantes det ikke regler om gjerdeplikt i ikke-jordbruksmessige forhold som dette. Advocaat var derfor på det rene med at han alene måtte besørge og bekoste gjerdet og dets eventuelle vedlikehold, uten at dette la noen demper på hans planer

Det var imidlertid et problem at en vesentlig del av grenselinjen mellom eiendommene gikk tvers over en dyp myr hvor det var vanskelig å feste gjerdestolper. Men hvis bare gjerdet på denne strekning ble plassert ca. 1 meter inne på Fleischers eiendom, ville det befinne seg på fast grunn. Advocaat kontaktet Fleischer i sakens anledning. Sistnevnte hadde ingen betenkeligheter med å tillate gjerdet oppsatt som nevnt, og aksepterte Advocaats tilbud om kr. 50,- som vederlag for sin innrømmelse. Uten ytterligere formaliteter ble et nettinggjerde oppsatt.

I 1975 døde Advocaat, og hans datter advokat Edel Advocaat arvet "Pjolterhaugen". Samme år gikk kjøtthandler Fleischer personlig konkurs, og eiendommen på Hjellestad ble solgt til Sossen Børs.

Straks etter overtagelsen gikk Børs opp sin eiendoms grenser, og kunne da konstatere at gjerdet stod plassert inne på hennes side av den grense som fulgte av beskrivelsen i den skylddeling av 1920 hvoretter begge eiendommer ble utskilt fra Søndre Hjellestad gård. Hun tok det uten videre for gitt at gjerdets plassering på hennes eiendom måtte bety at gjerdet tilhørte denne – og altså henne.

Ingen av de nye eierne kjente til avtalen fra 1950 eller de øvrige spesielle omstendigheter som knyttet seg til plasseringen av gjerdet. Advocaat husket bare at hun som barn i 1950 hadde hørt faren snakke om at gjerdet var kjøpt og betalt av ham.

I 2000 var det femti år gamle gjerdet blitt rustent og stygt, og Børs ønsket å fjerne det. En dag hun støtte på Advocaat meddelte hun sine planer. Advocaat repliserte at gjerdet var oppsatt av hennes far og tilhørte henne, og at Børs ikke hadde noen rett til å fjerne det. Til dette fremholdt Børs at gjerdet stod på hennes eiendom og tilhørte henne. Gjerdet hadde helt siden 1950 vært en del av hennes eiendom, men under enhver omstendighet hadde hun ervervet eiendomsretten til det ved hevd. Advocaat stilte seg uforstående til dette, og mente at gjerdet stod i grenselinjen mellom eiendommene. Børs viste da til grensebeskrivelsen i det tinglyste skylddelingsdokument; et dokument Advocaat var ukjent med. Advocaat bestred ikke at skylddelingen opprinnelig hadde gitt en dekkende beskrivelse av grensen mellom eiendommene, men mente at dagens grense gikk der gjerdet stod. Den ca. 1 meter brede stripe mellom gjerdet og den tidligere grense hadde helt siden 1950 vært en del av hennes eiendom, men under enhver omstendighet hadde hun ervervet eiendomsretten til arealet ved hevd.

Regler i naboloven eller i lov om grannegjerde ble ikke påberopt i tvisten, og skal heller ikke trekkes inn i besvarelsen.

II

Passasjerterminalbygget på Skoltegrunnskaien i Bergen eies og drives av Havnevesen Bergen og Omland, som er en etat under Begen kommune. Selve terminalarealet er bortleiet til Star Line, som driver fergetrafikk på blant annet strekningen Bergen–Newcastle. På byggets yttervegg over inngangspartiet er det montert et stort ur. Uret er i likhet med bygget for øvrig av årgang 1955, og det nokså simple urverk etterhvert noe tilårskomment.

I desember 1999 stanset plutselig uret på klokkeslettet 1212. Havnevesenets folk oppdaget straks at uret var gått i stå, men tok ikke affære. Det hjalp heller ikke at Star Line kort tid etter gjorde oppmerksom på det inntrufne, og bad om at uret måtte bli satt i stand.

Ved starten på påskeferien 2000 viste uret fremdeles riktig tid bare to ganger i døgnet. Palmelørdag skulle familien Fleksnes på fire medlemmer reise med englandsbåten for å tilbringe fem dager i London. Tog Newcastle–London og hotell i Kensington var bestilt og betalt. Skipets avgang var satt til kl. 1300.

Familien ankom Skoltegrunnskaien i egen bil kl. 1230. Da terminaluret bare viste 1212 slik at det tilsynelatende var svært god tid til avgang, bestemte far Fleksnes seg for å sette bilen i et parkeringshus som ligger et stykke innover mot Bergen sentrum. Han beregnet at ekspedisjonen frem og tilbake ville ta ham 20–25, høyst 30 minutter.

Idet Fleksnes klokken 1300 – 1242 ifølge den feilaktige tidsregning – hadde to hundre meter igjen av spaserturen tilbake til terminalbygget, hørte han englandsbåten fløyte og så den begynne å gli fra land. Ved terminalbygget skimtet han en sint og slukøret familie – samt en klokke som viste 1212. Hos Star Line møtte han ingen forståelse for sitt krav om flybilletter til London på rederiets bekostning. Neste båt gikk først tre dager senere. Ferieturen ble avlyst. Spilte utgifter beløp seg til kr. 20.000,-.

Etter påske tok Fleksnes kontakt med Jussformidlingen i Bergen. Saksbehandleren mente det var lite å hente hos Star Line, men foreslo å rette et krav mot Bergen kommune som ansvarlig for klokken med den villedende tidsangivelse. Brev med krav om erstatning stor kr. 20.000,- ble avsendt. Kommunen bestred ethvert ansvar.

Krav mot Star Line skal ikke drøftes.

Om dette skal det skrives en betenkning, der alle rettsspørsmål – også de subsidiære – blir drøftet og avgjort.


Vedlegg: Skisse

Sist oppdatert 11. desember 2000 av TEG Kommentarer til denne siden.