Sist oppdatert 28. mai 2002 av bmt
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Oppgaven er tilgjengelig på bokmål og nynorsk
Gårdbruker Peder Ås solgte i 1986 et stort grunnstykke til en entreprenør.
Denne bygget tretti eneboliger på grunnstykket og solgte disse til tretti
kjøpere, som hver fikk med ca. ett mål tomt. Et særlig bruksnummer
ble skilt ut for å brukes til felles vei og parkeringsplass for eierne
og deres gjester. Dette siste bruksnummeret ble også solgt til de tretti
eierne og lå i sameie mellom dem. Boligstrøket ble kalt "Tveit",
og de tretti sameierene valgte et styre som stod for stell av grønt-arealene
ved parkeringsplassen og annet vedlikehold. Ettersom mange av boligeierne etter
hvert hadde fått bygget garasje, ble parkeringsplassen nå mest brukt
av gjester og husstander som hadde to biler. Parkeringsplassen ble imidlertid
daglig trafikkert av fotgjengere, fordi det gikk en snarvei fra parkeringsplassen
til ti av eneboligene.
Parkeringsplassen grenset til en fjellskråning på Peder Ås´ eiendom. Cirka 50 meter oppe i skråningen hadde Peder opparbeidet en traktorvei som han brukte til og fra et plantefelt for juletrær som lå bortenfor fjellskråningen. I denne forbindelse hadde han i 1980 sprengt vekk to steinknauser i skråningen. Nedenfor traktorveien var skråningen bratt. Den falt nesten loddrett ned tretti meter, og skrånet deretter gradvis ut de neste femten meterne ned mot grensen mot parkeringsplassen.
Den 20. november 2001 gikk det et lite ras av småsteiner ned fra fjellskråningen mot sameiets eiendom. Raset startet på naturlig måte et stykke nedenfor traktorveien. Det var første gang på ti år det hadde gått ras i området, og det hadde ikke tidligere gått ras mot parkeringsplassen. Det skjedde ingen skade, men det kom krav fra skremte beboere på Tveit om at Peder Ås måtte sikre fjellskråningen. Peder var imidlertid i tvil om han hadde plikt til dette, og avventet situasjonen i påvente av en juridisk uttalelse fra sin advokat. For sikkerhets skyld sendte han den 22. november et brev til styrelederen i sameiet, der han ba sameiet om å sperre av parkeringsplassen i påvente av avklaring og eventuelt sikring. Styrelederen syntes det hele var overdramatisert, og derfor ble ingen ting gjort med saken.
Den 27. november kom det et nytt og stort steinras. Noen kampesteiner, flere på over en kubikkmeter, løsnet fra et parti like nedenfor traktorveien slik at også deler av veien raste ut. Kampesteinene fikk stor fart ned den bratte del av skråningen og rullet deretter inn på parkeringsplassen.
Samtidig med raset kom den 25 år gamle lagerarbeideren Sander Hope kjørende inn på parkeringsplassen på sin motorsykkel. Han skulle egentlig et helt annet sted, men hadde ved en feil kjørt inn på parkeringsplassen. Han så den første steinen komme og prøvde å snu motorsykkelen for å kjøre bort fra raset. Han rakk bare så vidt å sette sykkelen bevegelse på vei bort fra raset før han ble truffet av en annen stein, som med stor fart slo inn i motorsykkelen og veltet den. En tredje kampestein traff og kvestet Sander Hope stygt i hoderegionen. Hope hadde ingen hjelm på seg og skadene gjorde ham varig invalid og 100 % ervervsmessig ufør.
Steinraset traff også en parkert campingvogn som tilhørte en av huseierne på Tveit, Ole Vold. En kampestein traff siden på vognen slik at det oppstod skader for kr. 20.000. Vognen stod i vinterhalvåret permanent på parkeringsplassen og den var ikke kaskoforsikret. Til sist traff og skadet steinraset en nesten ny bil tilhørende Edgar Lie, som var på besøk hos Ole Vold. Bilen var kaskoforsikret, men Lie hadde en egenandel på kr. 15.000.
Alle de tre skadelidte reiste erstatningskrav mot Peder Ås. I denne forbindelse ble det fremlagt en sakkyndig rapport som konkluderte med at raset mest sannsynlig skyldtes en kombinasjon av fjellkvalitetens endring gjennom tidens løp og den omstendighet at Peder under veibyggingen hadde foretatt to sprengninger i fjellet.
De tre skadelidte påberopte seg ulovfestet objektivt ansvar, nabolovens erstatningsregler og culpa. I forhold til det objektive ansvaret viste de til at Peder Ås var nærmest til å bære risikoen for skadevirkninger ved gårdsdriften. I denne forbindelse måtte det også legges vekt på at Peder Ås hadde hatt 1,5 millioner kroner i inntekt av salget av grunn til boligfeltet. Påstanden om ansvar etter naboloven ble støttet med en anførsel om at Peder kunne ha sikret eiendommen sin ved å bygge sikringsgjerder mot parkeringsplassen, noe som ville ha kostet 600.000 kroner. Også i forhold til culpa ble det vist til at Peder måtte ha en plikt til å sikre eiendommen sin, og særlig så lenge det hadde gått et ras en uke tidligere.
Prinsipalt påstod Peder Ås at det ikke forelå ansvarsgrunnlag på hans side. Objektivt ansvar kunne ikke komme på tale siden skaden ikke var utslag av at han hadde brukt den risikoskapende gjenstand, nemlig fjellskråningen. Videre var risikoen for steinras noe enhver måtte leve med og innrette seg på. Nabolovens regler kunne ikke medføre et videre ansvar enn det ulovfestede objektive ansvar, og naboansvaret kunne i hvert fall ikke verne personer som bare var på besøk på området eller som ikke hadde noe der å gjøre. I forhold til så vel naboloven som culpaansvaret viste han også til at det var uforholdsmessig dyrt å sikre seg mot skaden ved å bygge gjerde. Han påpekte videre at det ordinært ville ta flere uker å få et slikt arbeid gjennomført. Når det gjaldt culpa, måtte han videre ha oppfylt sin handleplikt ved å gi beskjed til styreformannen i sameiet om å stenge området.
Subsidiært påstod han at erstatningskravet måtte avkortes til null fordi skaden kunne ha vært unngått dersom sameiets styre hadde stengt av parkeringsplassen, slik han hadde henstilt om. Bilene kunne lett ha blitt parkert hundre meter borte, langs offentlig vei, inntil sameiet hadde sikret parkeringsplassen eller opparbeidet parkeringsplass et annet sted. Han påstod at de skadelidte i denne forbindelse måtte identifiseres med sameiets styre.
Peder Ås og de tre skadelidte var for øvrig enige om alle spørsmål vedrørende utmåling av en eventuell erstatning.
Sander Hope krevde også erstatning av trafikkforsikringsselskapet Secure
ASA (heretter Secure) som hadde forsikret motorsykkelen hans, jfr. bal. §
4. Secure avviste alt ansvar idet selskapet hevdet at det var steinraset og
ikke sykkelen som var årsak til skaden. Subsidiært påstod
Secure at ansvaret måtte falle bort fordi Hope ikke hadde brukt hjelm
under kjørselen.
For øvrig var det enighet mellom partene om alle spørsmål
vedrørende utmåling av erstatning.
Drøft og ta stilling til de rettsspørsmål oppgaven reiser
II
Lars Holm skilte i 1940 ut bruksnummer 133 fra sin eiendom gnr. 3.bnr 50 og
solgte parsellen til Sverre By (se vedlagt kartskisse). I kjøpekontrakten
inngikk følgende passus:
"Med i handelen følger: Rett på 1 m. bred vei over selgerens eiendom til kjøpers parsell."
Sverre By bygget i 1946 en hytte på bruksnummer 133 og benyttet eiendommen til landsted i helgene. I 1940 og fremover var eneste adkomst til begge eiendommene en dårlig opparbeidet kjerrevei. Først i 1959 kom det offentlig vei frem til Lars Holm sin eiendom, gnr. 3 bnr. 50. Det ble da til at både By og Holm parkerte bilene sine på et flatt område like inne på Holms eiendom. Veien fra parkeringsplassen til Bys eiendom (bnr. 133) var ca. 80 meter lang. Etter hvert begynte By av bekvemmelighet å kjøre med bil over Holms eiendom og helt frem til sin eiendom. Veien som By benyttet, gikk like forbi huset til Lars Holm, bare seks meter fra stuevinduet hans. Da Holm og By var gamle kjente, gjorde imidlertid ikke Holm noen innvendinger mot kjøringen.
By døde i 1965 og eiendommen gikk over til hans da 20-årige sønn, Hjalmar, som fortsatte å kjøre over bnr. 50 slik hans far hadde gjort. Hjalmar By benyttet fra 1965 og fremover sitt landsted cirka én gang i måneden og gjerne hele sommerferien.
Lars Holm solgte gnr. 3 bnr. 50 til Marte Kirkerud i 1962, men betinget seg
borett frem til sin død som inntraff i 1982. Fra 1982 og fremover ble
bnr. 50 bare nokså sjelden benyttet av Marte Kirkerud. Først i
1990 ble landstedet brukt hyppig, da av hennes voksne barn, som bodde der nesten
hver weekend og hele sommerferien. Hjalmar Bys familie og Marte Kirkeruds familie
benyttet fra 1990 av ofte landstedene samtidig, og det kom etter hvert til konflikt
mellom partene. Uenigheten gjaldt bilkjøringen over Kirkeruds eiendom.
Familien Kirkerud mente at bilhjulene rev opp og ødela det eneste området
på eiendommen som var egnet til plen. Det ble også vist til at bilkjøringen
gjorde det vanskelig for barna å sparke fotball på området.
Spesielt provoserende var det når Hjalmar Bys voksne barn hadde fest på
landstedet og inviterte mange ungdommer som kjørte frem og tilbake med
musikken på fullt og med åpne vinduer. Det var ikke mulig å
flytte veien lenger bort fra huset til Kirkerud, fordi det var fjellknauser
og ulendt terreng på begge sider av huset.
I forbindelse med diskusjonene om bilkjøringen, fant Marte Kirkerud i
1993 frem den gamle kjøpekontrakten og viste til at By bare hadde rett
til 1 meter bred vei over eiendommen. By mente imidlertid at kontrakten ikke
hadde betydning slik forholdene hadde utviklet seg.
Konflikten tilspisset seg etter som årene gikk, og i august 2001 stengte
Kirkerud veien over eiendommen fysisk, slik at man ikke kunne komme frem med
bil. Hjalmar By gikk da til søksmål mot Kirkerud. Han krevde dom
for at han hadde rett til bilkjøring over eiendommen. Han hevdet prinsipalt
at dette fulgte av en naturlig tolkning av kjøpekontrakten. I denne forbindelse
viste han også til servituttloven § 2.
Som alternativt grunnlag anførte Hjalmar By at rett til bilkjøring var vunnet ved hevd. Han viste til at han personlig i god tro hadde kjørt over bnr. 50 i langt over tjue år, fra 1965 til begynnelsen av 1990-tallet. Bilkjøringen hadde hele tiden etterlatt synlige spor, og før 1990 var det aldri noen som hadde protestert på kjøringen hans.
Marte Kirkerud bestred alt. Ordlyden i kjøpekontrakten var etter hennes
mening klinkende klar. Dersom det var meningen at man skulle kjøre med
bil, ville dette ha stått i kontrakten.
Hevd kunne det ikke bli tale om så lenge adgangen til bilkjøringen
opprinnelig var en vennetjeneste fra Lars Holm til Sverre By, noe man hadde
fått opplyst gjennom vitneutsagn fra Lars Holms yngre søster. Bilsporene
kunne ikke medføre at hevdstiden bare var 20 år, og dessuten var
ikke bilkjøringen nødvendig så lenge man hadde mulighet
til å gå til hytten slik det ble gjort før 1959. Parkeringsplassen
på bnr. 50 skulle By få rett til å benytte.
Drøft og ta stilling til de rettspørsmål oppgaven reiser.
Klikk her for å se kartskisse.
Gardbrukar Peder Ås selde i 1986 eit stort grunnstykke til ein entreprenør. Denne bygde tretti einebustader på grunnstykket og selde desse til tretti kjøparar, som kvar fekk med ca. eitt mål tomt. Eit særskild bruksnummer vart skilt ut for å brukast til felles veg og parkeringsplass for eigarane og gjestene deira. Dette siste bruksnummeret vart også selt til dei tretti eigarane og låg i sameige mellom dei. Bustadstrøket vart kalla "Tveit", og dei tretti sameigarane valde eit styre som stod for stell av grøntareala ved parkeringplassen og anna vedlikehald. Ettersom mange av bustadeigarane etter kvart hadde fått bygd garasje, vart parkeringsplassen no mest brukt av gjestar og husstandar som hadde to bilar. Men parkeringsplassen vart dagleg trafikkert av fotgjengarar, fordi det gjekk ein snarveg frå parkeringplassen til ti av einebustadene.
Parkeringsplassen grensa til ei fjellskråning på Peder Ås sin eigedom. Cirka 50 meter oppe i skråninga hadde Peder opparbeidd ein traktorveg som han brukte til og frå eit plantefelt for juletre som låg bortanfor fjellskråninga. I denne samanheng hadde han i 1980 sprengt vekk to steinknausar i skråninga. Nedanfor traktorvegen var skråninga bratt. Den fall nesten loddrett ned tretti meter, og skråna deretter gradvis ut dei neste femten metrane ned mot grensa mot parkeringsplassen.
Den 20. november 2001 gjekk det eit lite ras av småsteinar ned fra fjellskråninga mot eigedomen til sameiget. Raset starta på naturleg måte eit stykke nedanfor traktorvegen. Det var første gong på ti år det hadde gått ras i området, og det hadde ikkje tidlegare gått ras mot parkeringsplassen. Det skjedde ingen skade, men det kom krav fra skremde bebuarar på Tveit om at Peder Ås måtte sikra fjellskråninga. Peder var likevel i tvil om han hadde plikt til dette, og avventa situasjonen i påvente av ei juridisk tilråding frå advokaten sin. For å vera på den sikre sida sende han den 22. november eit brev til styreleiaren i sameiget, der han bad sameiget om å sperra av parkeringsplassen i påvente av avklaring og eventuelt sikring. Styreleiaren syntest det heile var overdramatisert, og difor vart ingen ting gjort med saka.
Den 27. november kom det eit nytt og stort steinras. Nokre kampesteinar, fleire på over ein kubikkmeter, losna frå eit parti like nedanfor traktorvegen slik at også deler av vegen raste ut. Kampesteinane fekk stor fart ned den bratte delen av skråninga og rulla deretter inn på parkeringsplassen.
Samstundes med raset kom den 25 år gamle lagerarbeidaren Sander Hope køyrande inn på parkeringsplassen på motorsykkelen sin. Han skulle eigentleg ein heilt annan stad, men hadde ved ein feil køyrt inn på parkeringsplassen. Han såg den første steinen koma og prøvde å snu motorsykkelen for å køyra bort fra raset. Han rakk berre så vidt å setja sykkelen i bevegelse på veg bort frå raset før han vart treft av ein annan stein, som med stor fart slo inn i motorsykkelen og velta den. Ein tredje kampestein trefte og kvesta Sander Hope stygt i hovudregionen. Hope hadde ingen hjelm på seg og skadane gjorde han varig invalid og 100 % ervervsmessig ufør.
Steinraset trefte også ei parkert campingvogn som tilhøyrde ein av huseigarane på Tveit, Ole Vold. Ein kampestein trefte sida på vogna slik at det oppstod skadar for kr. 20.000. Vogna stod i vinterhalvåret permanent på parkeringsplassen og den var ikkje kaskoforsikra. Til sist trefte og skada steinraset ein nesten ny bil tilhøyrande Edgar Lie, som var på besøk hos Ole Vold. Bilen var kaskoforsikra, men Lie hadde ein eigenandel på kr. 15.000.
Alle dei tre skadelidne reiste krav om skadebot mot Peder Ås. I denne samanheng vart det framlagt ein sakkunnig rapport som konkluderte med at raset mest sannsynleg skuldast ein kombinasjon av endringar i fjellkvaliteten over tid og det omstendet at Peder under vegbygginga hadde føreteke to sprengingar i fjellet.
Dei tre skadelidne stødde seg til ulovfesta objektivt ansvar, nabolova sine skadebotreglar og culpa. I forhold til det objektive ansvaret synte dei til at Peder Ås var nærast til å bera risikoen for skadeverknader av gardsdrifta. I denne samanheng måtte det også leggjast vekt på at Peder Ås hadde hatt 1,5 millionar kroner i inntekt av salet av grunn til bustadfeltet. Påstanden om ansvar etter nabolova vart støtta ved å syne til at Peder kunne ha sikra eigedomen sin ved å byggja sikringsgjerde mot parkeringsplassen, noko som ville ha kosta 600.000 kroner. Også i forhold til culpa vart det synt til at Peder måtte ha ei plikt til å sikra eigedomen sin, og særleg så lenge det hadde gått eit ras ei veke tidlegare.
Prinsipalt påstod Peder Ås at det ikkje var ansvarsgrunnlag på hans side. Objektivt ansvar kunne ikkje koma på tale sidan skaden ikkje var utslag av at han hadde brukt den risikoskapande tingen, nemleg fjellskråninga. Vidare var risikoen for steinras noko einkvar måtte leva med og innretta seg på. Reglane i nabolova kunne ikkje medføra eit vidare ansvar enn det ulovfesta objektive ansvar, og naboansvaret kunne i alle fall ikkje verna personar som berre var på besøk på området eller som ikkje hadde noko der å gjera. I forhold til så vel nabolova som culpaansvaret synte han også til at det var uforholdsmessig dyrt å sikra seg mot skaden ved å byggja gjerde. Han peikte vidare på at det ordinært ville ta fleire veker å få eit slikt arbeid gjennomført. Når det gjaldt culpa, måtte han vidare ha oppfylt si handleplikt ved å gi beskjed til styreformannen i sameiget om å stengja området.
Subsidiært påstod han at skadebotkravet måtte avkortast til null fordi skaden kunne ha vore unngått dersom styret i sameiget hadde stengt av parkeringsplassen, slik han hadde bede om. Bilane kunne lett ha blitt parkert hundre meter borte, langs offentleg veg, inntil sameiget hadde sikra parkeringsplassen eller opparbeidd parkeringsplass ein annan stad. Han påstod at dei skadelidne i denne samanheng måtte identifiserast med styret i sameiget.
Peder Ås og dei tre skadelidne var elles samde om alle spørsmål som gjaldt utmåling av ei eventuell skadebot.
Sander Hope krevde også skadebot av trafikkforsikringsselskapet Secure
ASA (heretter Secure), som hadde forsikra motorsykkelen hans, jfr. bal. §
4. Secure avviste alt ansvar idet selskapet hevda at det var steinraset og ikkje
sykkelen som var årsak til skaden. Subsidiært påstod Secure
at ansvaret måtte falla bort fordi Hope ikkje hadde brukt hjelm under
køyringa.
Elles var det semje mellom partane om alle spørsmål som gjaldt
utmåling av skadebot.
Drøft og ta stilling til dei rettsspørsmål oppgåva reiser.
II
Lars Holm skilde i 1940 ut bruksnummer 133 frå sin eigedom gnr. 3.bnr 50 og selde parsellen til Sverre By (sjå vedlagt kartskisse). I kjøpekontrakten inngjekk følgjande passus:
"Med i handelen følger: Rett på 1 m. bred vei over selgerens eiendom til kjøpers parsell."
Sverre By bygde i 1946 ei hytte på bruksnummer 133 og brukte eigedomen som landstad i helgene. I 1940 og framover var einaste tilgjenge til begge eigedomane ein dårleg opparbeidd kjerreveg. Først i 1959 kom det offentleg veg fram til Lars Holm sin eigedom, gnr. 3 bnr. 50. Det vart då til at både By og Holm parkerte bilane sine på eit flatt område like inne på Holm sin eigedom. Vegen fra parkeringsplassen til By sin eigedom (bnr. 133) var ca. 80 meter lang. Etter kvart begynte By av makelegheit å køyra med bil over Holm sin eigedom og heilt fram til eigedomen sin. Vegen som By brukte, gjekk like forbi huset til Lars Holm, berre seks meter fra stovevindauget hans. Då Holm og By var gamle kjente, gjorde likevel ikkje Holm noko innvending mot køyringa.
By døydde i 1965 og eigedomen gjekk over til den då 20 år gamle sonen hans, Hjalmar, som fortsette å køyra over bnr. 50 slik far hans hadde gjort. Hjalmar By brukte frå 1965 og framover landstaden sin cirka ein gong i månaden og gjerne heile sommarferien.
Lars Holm selde gnr. 3 bnr. 50 til Marte Kirkerud i 1962, men sette vilkår
om burett for seg sjølv fram til sin død som fann stad i 1982.
Frå 1982 og framover vart bnr. 50 berre nokså sjeldan brukt av Marte
Kirkerud. Først i 1990 vart landstaden brukt ofte, då av dei vaksne
borna hennar, som budde der nesten kvar weekend og heile sommarferien. Hjalmar
By sin familie og Marte Kirkerud sin familie brukte frå 1990 av ofte landstadane
samstundes, og det kom etter kvart til konflikt mellom partane. Usemja gjaldt
bilkøyringa over Kirkerud sin eigedom. Familien Kirkerud meinte at bilhjula
reiv opp og øydela det einaste området på eigedomen som var
eigna til plen. Dei synte også til at bilkøyringa gjorde det vanskeleg
for borna å sparka fotball på området. Spesielt provoserande
var det når Hjalmar By sine vaksne born hadde fest på landstaden
og inviterte mange ungdommar som køyrde fram og tilbake med musikken
på fullt og med opne vindauge. Det var ikkje mogleg å flytta vegen
lenger bort fra huset til Kirkerud, fordi det var fjellknausar og ulendt terreng
på begge sider av huset.
I samband med diskusjonane om bilkøyringa, fann Marte Kirkerud i 1993
fram den gamle kjøpekontrakten og synte til at By berre hadde rett til
1 meter brei veg over eigedomen. Men By meinte at kontrakten ikkje hadde noko
å seia slik tilhøva hadde utvikla seg.
Konflikten tilspissa seg etter som åra gjekk, og i august 2001 stengde
Kirkerud vegen over eigedomen fysisk, slik at ein ikkje kunne koma fram med
bil. Hjalmar By gjekk då til søksmål mot Kirkerud. Han kravde
dom for at han hadde rett til bilkøyring over eigedomen. Han hevda prinsipalt
at dette følgde av ei naturleg tolking av kjøpekontrakten. I denne
samanheng synte han også til servituttlova § 2.
Som alternativt grunnlag hevda Hjalmar By at rett til bilkøyring var vunne ved hevd. Han synte til at han personleg i god tru hadde køyrt over bnr. 50 i langt over tjue år, frå 1965 til begynnelsen av 1990-tallet. Bilkøyringa hadde heile tida etterlete synlege spor, og før 1990 var det aldri nokon som hadde protestert på køyringa hans.
Marte Kirkerud godtok ikkje dess grunnlaga. Ordlyden i kjøpekontrakten var etter hennar meining klinkande klar. Dersom det var meininga at ein skulle køyra med bil, ville dette ha stått i kontrakten. Hevd kunne det ikkje bli tale om så lenge høvet til bilkøyringa opprinneleg var ei veneteneste fra Lars Holm til Sverre By, noko ein hadde fått opplyst gjennom vitneutsegn frå Lars Holm si yngre søster. Bilspora kunne ikkje føra til at hevdstida berre var 20 år, og dessutan var ikkje bilkøyringa naudsynt så lenge ein hadde moglegheit til å gå til hytta slik det vart gjort før 1959. Parkeringsplassen på bnr. 50 skulle By få rett til å bruka.
Drøft og ta stilling til dei rettspørsmål oppgåva
reiser.
Klikk her for å se kartskisse.
|
Sist oppdatert 28. mai 2002 av bmt Kommentarer til denne siden. |