Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Praktikum – høsten 2004
Oppgaven er hovedsakelig tingsrett, men med noen innslag fra andre disipliner.
Læringskrav, litteratur etc. står i de utdrag som skal være sendt sensorene, og finnes for øvrig på http://org.uib.no/jur/studier/Reglementer/cand.jur. Det er krav om ”grundig kjennskap til tema i oppgaven.
Områdene for oppgaven er gjennomgående godt dekket i pensumlitteraturen, men som det går fram nedenfor, er der deler som stiller krav til selvstendighet og evne til assosiering.
Hovedkomponentene i oppgaven er knyttet til innholdet i eier- og bruksrettigheter; ved opprettelsen og senere endringer, og i hvilken grad det er anledning til å overdra rettighetene.
Oppgaven er av den klassiske typen hvor det er viktig å ha oversikt for å få presis nok rettslig problematisering, men hvor det skulle være mulig å få til en del fornuftig også uten ”fugleperspektiv.” Spesielt i første del vil kandidaten være godt hjulpet ved å knytte drøftelsen til kriterier i lovteksten i hevds- og servituttloven, men den gode kandidaten må uansett inn på en del mer generelle betraktninger.
Spesielt i de to første delene er det nødvendig å ha klart for seg hvilken type rett det er tale om i de forskjellige relasjoner. Var eksempelvis Tibuds rett leie av areal eller begrenset bruksrett, og i hvilken egenskap var det egentlig at frk. Blücher ga samtykke om bruk av blomsterbedet. Det vil være til god hjelp om kandidaten husker Falkangers systematikk om de forskjellige typer rettigheter, f. eks. i § 2.44 ”Litt om begrensede rettigheter.” Han viser til at i sondringen mellom totale og begrensede bruksretter, er kjennetegn på de første gjerne besittelse (fysisk rådighet) som må være total, eller ”i det minste dominerende i forhold til eierens.” Hvor bruken ikke er total, vil det være partiell bruksrett; positiv servitutt.
Hevds- og servituttloven er sentrale i oppgaven, og kandidaten bør få fram det deklaratoriske elementet. Det er ikke nok kun å drøfte etter de enkelte bestemmelser i lovene, men kandidaten må også reflektere om her kan være avvik fra loven, eksempelvis etter avtale.
BLANK – KOMMUNEN.
Hoveddelen er hevd av servitutt, og stikkordene er hvorvidt Tibud har hevdet rett til parkering og om retten i tilfelle kan overdras.
Blank baserer sin rett på Tibuds rettigheter, og slik oppgaven er utformet blir det sentrale hvilken rett Tibud hadde da han solgte. Blanks eget forhold er egentlig ikke problematisk i denne sammenheng. Drøftelsen kan metodisk knyttes til den enkelte relevante § i hevdsloven, som § 2 jfr. § 8 om hevdstid for bruksrett osv., men den kan også gjøres kronologisk med en del om Tibuds rettigheter og en ”rettsetterfølgerdel” om hva som ”følger med” ved overdragelse, betydning av erverves forhold osv.
Siden Tibud ikke hadde avtale med rette eier, må parkeringsadgangen som nevnt evt. baseres på hevd. Man kan eksempelvis starte med det Falkanger drøfter i § 25.4 ”Hvilken rett kan hevdes?”, konkret alternativene eiendomsrett og bruksrett i hevdl. § 1. Flere har vansker med hevd av bruksrett, bl.a. det Falkanger er inne på i § 27.4 om ”Virkningen av fullført brukshevd,” og spesielt hvilken konkret bruk det er hevdet rett til.
Når man ser på hvilken rett Tibud hadde, tas utgangspunkt i situasjonen i 1977. Da var kommunen eier. Arten av Blüchers rettighet var mer diffus, men formentlig var det nærmest en tålt bruksrett. Flere kandidater drøfter om hun hadde hevdet eier-/bruksrett til parsellen, men emm. gir ikke oppgaven foranledning til å drøfte det, og uansett er det for få opplysninger til å kunne avgjøre det. Selv om det ikke trekkes for slik drøftelse isolert sett, blir det likevel gjerne minus fordi kandidaten da går glipp av mer relevant problematisering.
Etter oppgaven hadde ikke Tibud tenkt på spørsmålet eie/bruksrett, men det bør være forholdsvis enkelt å konkludere med at han i tilfelle ikke i aktsom god tro kunne ha ansett seg som eier allerede fordi så mange av kjennetegnene ved eierovergang manglet; som fradeling, skjøte, vederlag etc. Konklusjonen så langt bør være at det eventuelt var en bruksrett Blanck hadde.
Det blir så spørsmål om hvilken type bruksrett det kan være aktuelt å hevde. Utgangspunkt kan tas i hvilken type rett Tibud mente å ha fra eier av nr. 21. Total bruksrett kan drøftes, men det er mer sentralt med drøfting av begrenset rett, og da først omfang/ type bruksrett, spesielt sondringen personlig eller realservitutt og den betydning det har for adgangen til overdragelse. Drøftingen knyttes gjerne mot råderettsl. § 9. Den er til stor hjelp, men i bedømmelsen bør man se litt hen til om det virker som kandidatene behersker stoffet eller om det er ufordøyd referat av det som står i loven. Det bør nevnes litt om forskjellen på de to typene servitutter, og stikkord som om det er avbøting av mangel ved eiendommer vil vel bli brukt. Hovedvekten er tolking av stiftelsesgrunnlaget, men senere bruk kan vise hvordan partene oppfattet det osv. Kandidaten får bruke de opplysninger som finnes. Eksempelvis taler bakgrunn med bekjentskap fra menighetsrådet mest for at det var en personlig rett biskopen fikk. At det var parkering i tilknytning til bolig, og nødvendig for i det hele å få kjøre til boligen, kan tale for realservitutt, men på den andre har ikke alle boliger i en bykjerne muligheter for parkering eller kjøring fram til eiendommen. Tibuds og Blüchers oppfatning går i hver sin retning.
Emm. taler det meste for å anse Tibuds rett som parkeringstillatelse for ham personlig, men det må også forsvares om rettigheten sees å ligge til eiendommen. Uansett må kandidaten makte å få fram betydningen av den konklusjon man kommer til.
Både for rett til hevd og for hevdstiden er det en viktig forskjell etter hvorvidt det er synbar og ikke synbar servitutt i den forstand at den viser seg av fast ”tilstelling” eller ikke. Skiltet Blanck satte opp er tilstrekkelig til at synbarhetskravet er oppfylt, men hva med situasjonen før det? Falkanger behandler problemet hovedsakelig på side 287 flg og i ett avsnitt på side 307 og der hovedproblematiseringen er om det er tilstrekkelig at innretningen, eksempelvis en vei, er der hele tiden, eller om det også er krav at den brukes. Etter oppgaveteksten var plassen asfaltert, men den var i umiddelbar tilknytning til selve gaten. Synbarhetskravet gjelder rette eiers oppfordring til eventuelt å gripe inn, og for kommunen bør det være tilstrekkelig synbart at det her var asfaltering, parkering, som ikke sprang ut av kommunens rettigheter. Det er imidlertid et vanskelig tema, spesielt i forbindelse med denne type bruk, og her får man vise fleksibilitet i vurderingene.
Godtrokravet i h § 4 må drøftes, og for Tibud er det interessante mer om han hadde noen oppfordring til ytterligere undersøkelser enn hva han ville ha funnet ved forespørsel her eller der. Ellers kan man nevne de vanlige momenter som at det gjerne er en objektiv vurdering mer enn hva den enkelte person subjektivt har forstått eller ikke, forholdet rettsvillfarelse – faktisk villfarelse osv.
Strengt tatt kan man drøfte også § 5 om at den som har rett til å sitte med tingen ikke hevder. Det kunne tenkes at det bare var en tålt bruk fra kommunen så lenge den ikke hadde bruk for arealet selv, og bruk som blomsterbed er i den sammenhengen ikke vesensforskjellig fra parkeringsformål. Slik oppgaven er formulert, kan det ikke kreves at dette problemet behandles. Flere kortslutter og trekker inn Blüchers samtykke her. Jeg mener det er trekk om kandidaten ikke har klart for seg problemstillingene med at det er bruk mot kommunens rett, og at Blüchers forhold har interesse i annen sammenheng; spesielt til å belyse hvilken rett Tibud selv mente å ha.
Kandidaten kan nevne de spesielle problem ved hevd som kan oppstå ved overdragelser, og det kunne tenkes at de relevante vilkår som bruk, god tro osv. må ha vært til stede både hos Tibud og Blanck. Men slik oppgaven er, kan drøftelsen av Blancks forhold gjøres kort da det uansett er Tibuds forhold som er det sentrale. Har Tibud hevdet en overdragelig rett, er Blancks forhold likegyldig.
Som konklusjon mener jeg at Blanck får medhold, men igjen; motsatt konklusjon er akseptabel, og uansett er det drøftelsen mer enn konklusjonen som er interessant i bedømmelsen.
Man får vise fleksibilitet i vurderingen av hvordan besvarelsen legges opp. Generelt er kandidaten allerede langt på vei til akseptabel besvarelse dersom man har klart for seg de overordnede problemstillingene som er nevnt foran. Omvendt kan mye god detaljkunnskap bli hengende i luften dersom den ikke kommer inn i fruktbar nok sammenheng. Som nevnt er det erfaring at det er lettere å behandle eierhevd enn den begrensede bruksrett.
SLAGVOLD – KOMMUNEN.
Her vil utfordringen hovedsakelig være å finne mulige rettslige hjemler. Stikkord er avtaletolkning om hvem som var berettiget og om skifte er overdragelse i avtalens forstand. Det kan gjøres noen betraktninger om skifte av felleseie, og det må også aksepteres om kandidaten har selvstendig drøftelse av overdragelse av servitutt. Flere drøfter også avtalerevisjon etter avtl. § 36, men emm. er det så opplagt at det grunnlaget ikke fører fram, at det kan sløyfes.
I kontraktsdelen er hovedelementet hvilken rett Blanck egentlig fikk etter avtalen, og her kan man komme inn på moment fra sondringen personlig servitutt og realservitutt. Kan det tenkes at Slagvold var medberettiget etter avtalen selv om han ikke var nevnt, ved at avtalen må forståes slik at det var ”familien Blanck” som hadde bruksretten, og ikke bare hun selv (tredjemannsavtaler) etc. Man kan selvsagt nevne en del om de generelle hovedregler om adgangen til å overdra den ene og den andre type servitutt, men etter oppgaveteksten er det ikke nødvendig. Det er neppe tvilsomt at det kommunen aksepterte var parkeringsformål for eiendommen, men at rettigheten ikke fulgte med om eiendommen eksempelvis ble solgt til utenforstående.
Spørsmålet er videre om det her er overdragelse i avtalens forstand. Flere trekker med fordel analogi til andre bestemmelser hvor det uttrykkelig står at endringer ved skifte ikke er overdragelse i de lovenes forstand. Selv om det avgjørende skulle være hva som er lagt i uttrykket i avtalen, kan man med fordel komme litt inn på problematisering med felleseie/ rådighetsdel/sameie.
I deloppgaver hvor det er et hovedelement å funne mulige rettslige hjemler, er det vanskelig å angi eksakt hva som bør eller ikke bør være med. Man får være fleksibel i bedømmelsen. Det viktigste er at kandidaten ser avtaletolkingen.
SLAGVOLD - REVHEIM.
Dette er problemer som Falkanger drøfter i kap VIII ”Rivning og erstatning ved uberettiget bruk av annenmanns faste eiendom” Problemstillingene som er aktuelle i oppgaven, er ikke drøftet direkte, men det skulle ikke være vanskelig å finne moment, spesielt i det Falkanger behandler i § 36 ”Problemet” og § 38 ”A tilegner seg avkastningen av Bs eiendom.” Det er tale om bruk som er vanlig for rette eier/rettighetshaver og som ville ha vært grei dersom tillatelse forelå. Når det ikke er tillatelse til bruken, er det naturlig nok ikke avtale om vederlag heller, og spørsmålet er om det kan kreves vederlag på annet grunnlag.
Falkanger sondrer drøftelsen i grunnlag for kravet og omfanget. Grunnlaget kan knyttes til lov om hendelege eiegedomshøve (av10 04 1969 nr. 17), spesielt § 15 andre avsnitt og § 18. Det sondres mellom hvorvidt bruker er i aktsom god tro eller ikke mht. retten. Her var skiltet privat parkering og Revheim visste at han ikke hadde noe særskilt hjemmel for parkering, slik at det nok bør konkluderes forholdsvis enkelt med at han ikke var i aktsom god tro. Da er det, bl.a. etter Trollheim-dommen i Rt. 1981 1215, grunnlag for vederlag svarende til bruken. Flere andre dommer kan nevnes. Etter oppgaveteksten bør kandidaten konkludere med at det er grunnlag for Slagvold å kreve betaling for bruken.
Om omfanget av vederlaget nevnes at etter Trollheimdommen trenger det ikke knyttes til noe tap for rettighetshaver. Det naturlige svaret her er nok markedsleie på kr. 3.000,- som Slagvold selv betalte, men det kan anføres høyere også. Falkanger er inne på hensynet med at det ikke skal lønne seg å ta seg til rette, og han nevner at i enkelte andre land er det av den grunn system med dobbel eller tredobbel erstatning. Det er tryggest å konkludere med kr.3000,-, men høyere kan forsvares. Om kandidaten godtar kr. 6.000,- er det akseptabelt om begrunnelsen over er med, men det ikke gir særlig utbytte om det kun begrunnes i rimelighet.
I denne vederlagsdelen er det riktigste at kandidaten får plassert problemstillingene, og det honoreres om kandidaten makter å få fram forskjeller og likheter til naborett og skades-erstatning. Det er et felt som kandidaten enten kan eller ikke kan, og det er vanskelig å reflektere seg fram til så mye fornuftig om man ikke husker det grunnleggende problemet fra læreboken. Etter gjennomgangen kan det konstateres at de fleste ikke behersker det, og da får man være lempelig i trekk. På den andre side sitter A langt inne om kandidaten ikke behersker temaet. Mange drøfter erstatningsrett eller analogi i naboretten som mulig hjemmel, og selv om det ikke er treffende, får man være positiv hvor kandidaten har vist fornuftig søk etter mulig rettslig grunnlag.
--------------------
Oppgaven er mindre omfangsrik enn det som har vært vanlig for praktikumsoppgaver de senere semestre, men det er ikke dermed gitt at den er enklere. For det første er det hoved-saklig tingsrett, og dermed få redningsplanker for den som ikke har sin styrke i tingsretten. I omfangsrike oppgaver blir kandidaten gjerne godskrevet at mangelfull drøfting skyldes tidsmangel også hvor det i praksis var manglende kunnskap som gjorde at temaet ikke ble berørt. Den muligheten i formildende retning mangler nå.
Det er fortsatt gjenganger med svak metode hos mange kandidater. Uspesifisert henvisning til rettskilder, av typen jfr. Rettspraksis eller etter juridisk teori, kan passere en gang eller to, men er det systematisk gjennomført, må kandidaten finne seg i at det blir bedømt som et munnhell uten korresponderende detaljkunnskap.
Hoveddelen er knyttet til forholdet Blanck – kommunen. Det er fra sentrale deler og kandidaten kan i tillegg få så god hjelp fra lovtekst at her bør kandidaten i det minste få fram sammenhengene. Generelt for besvarelsen vil mye være gjort dersom kandidaten ser sammenhengene problemene skal plasseres i, og detaljkarakteren avhenger av hvor godt detaljene drøftes utover det. Slik oppgaven er utformet, vil jeg tro at stryk er forbeholdt kandidater med kunnskapsmangel. Skal kandidaten få A eller B bør det legges for dagen både oversikt og fornuftig detaljdrøftelse i samsvar med det som er nevnt over. Som vanlig hvor oppgaven er fra tema som også kunne ha vært gitt som teorioppgave, må det legges vekt på hvor god besvarelsen er som praktikum.
|
Sist oppdatert 31. mars 2007 av TEG Kommentarer til denne siden. |