UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1995
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave – høsten 1995

Som heldagsoppgave kan dette neppe være en særlig omfattende oppgave. Teksten gjelder vederlagskrav ved det økonomiske oppgjøret - dermed er det klart at § 73 som omhandler særeie også skal behandles. Videre gjelder oppgaven kun separasjon/skilsmisse. Vederlagskrav ved sammensatt skifte skal ikke behandles.

I.

Emnet for oppgaven blir således E § 63 og § 73.

II.

E § 63. 

Kanalisering av felleseiemidler til erverv av midler som ikke er gjenstand for deling.

§ 63 første ledd omhandler tre forskjellige tilfeller. Felles for disse er at de gjelder bruk av felleseiemidler. Dette betyr midler som er gjenstand for likedeling slik at bruk av felleseiemidler som er gjenstand for skjevdeling faller utenfor.
a) Ett alternativ er bruk av felleseiemidler til å erverve rettigheter som omhandles i § 61 bokstav C. Her bør man kort kommentere denne bestemmelse og gi eksempler på slike rettigheter, se Lødrup s. 211. § 63 har her liten selvstendig betydning idet man i § 61 bokstav c har en egen hjemmel for å tilkjenne et beløp til den ektefelle som blir urimelig dårlig stillet.
b) Et annet alternativ er erverv av rettigheter som nevnt i § 61 b - dvs. forskjellige forsikrings- og pensjonsrettigheter. Vederlagskrav er her betinget av at utgiftene overstiger det som må anses som rimelig. Dette innebærer nødvendigvis en høyst skjønnsmessig vurdering. Det dreier seg her om erverv av rettigheter som beror på en frivillig disposisjon fra ektefellens side. Vederlagskrav er dermed ikke aktuelt ved obligatorisk medlemskap i en pensjonsordning eller hvor premien er betalt av ektefellens arbeidsgiver. § 61 b nevner også rettigheter i offentlige trygdeordninger. At man har opptjent rettigheter etter folketrygdlovens regler gir ikke grunnlag for vederlagskrav. § 63 gjelder bare når man "erverver" rettigheter.
    Et eks. finnes i RG 1985 s. 774. Mannen hadde betalt 30.000 kroner i premier over 21 år. Hustruen fikk et vederlagskrav på nesten halvparten. Samlet felleseie var på 242.000 kroner.
    RG 1992 s. 704. Hustruen fikk vederlagskrav på 1/5 av innbetalte premier. Mannen hadde under ekteskapet innbetalt 162.000 kroner i premier for private forsikringer. Det ble lagt vekt på at mannen hadde høy inntekt (400-450.000), at boets netto aktiva var forholdsvis betydelig (ca. 1.2 mill) og hustruens situasjon etter separasjonen
c) Fellesmidler brukes til å øke verdien av eget særeie.
    Vederlagskrav etter denne regel forutsetter at man i visse tilfeller uten ektepakt kan føre midler fra felleseie til sitt særeie. Denne regel tilsvarer tidligere Ef. § 19. Det typiske eksempel på vederlag etter denne regel er realisjon av felleseiemidler for å bygge på en særeiehytte eller betale fremføring av vann/kloakk til en hytte. Vederlagskrav kan også være aktuelt hvor det er løpende inntekter som er brukt til å øke særeiet
    § 63 kan ikke anvendes hvis man bruker felleseiemidler til å øke verdien av skjevdelingsmidler. Her kan man bruke § 59 som kun gjelder "formue som klart kan føres tilbake til" ete.
    I § 63 brukes uttrykket "øke verdien" av særeiet. Bruker man felleseiemidler til vanlig vedlikehold øker man i og for seg ikke verdien av særeie - man forhindrer en verdireduksjon. Om vederlagskrav kan gis her er tvilsomt.

III. 

Utilbørlig svekkelse av delingsgrunnlaget.

Regelen i § 63 andre ledd tilsvarer tidligere Ef. § 18 og har liten praktisk betydning. Vederlagskrav etter § 63.2 kan ses i sammenheng med § 57 første ledd bokstav c og § 58 bokstav b i.f. Man kan neppe forvente at kandidater nevner denne sammenheng.
    Vilkår for vederlagskrav etter § 63.2 er at det skal ha skjedd en a) vesentlig reduksjon av delingsgrunnlaget og b) at dette har skjedd på en utilbørlig måte.
    Ved vurderingen av om det er skjedd en vesentlig svekkelse må man se på ektefellenes samlede formuesstilling samt vurdere forbruk mot erverv. Unnlatelse av å spare kan ikke gi grunnlag for vederlagskrav. Vanskjøtsel og ødeleggelse er eks. på utilbørlig adferd. Gaver kan rammes hvis de gis kort før separasjon/skilsmisse og motiv er å redusere delingsgrunnlaget. Utilbørlig reduksjon av den andres formue kan gi grunnlag for vederlagskrav, men da kan det alternativt være aktuelt med erstatningskrav.
    Vi har lite rettspraksis om § 63,2 (Ef. § 18). Rt. 1974 s. 856 gjaldt tidligere Ef. § 13, Mannen overførte en eiendom til barna kort tid før separasjon. Dette ble vurdert som en utilbørlig disposisjon.
    Gulating lagmannsrett 1982. Hustruen overførte en eiendom vederlagsfritt til barna. Hovedhensikten var å holde eiendommen utenfor et forestående felleseieskifte. Mannen fikk medhold i vederlagskrav.
    RG 1977 s. 516. Overføring av 12.000 kroner til en sønn var ikke utilbørlig adferd.
    RG 1986 s. 782. Mannen hadde unnlatt å fornye kaskoforsikring på bilen. Hustruen fikk ikke vederlagskrav for dette. Derimot fikk hun vederlagskrav fordi mannen hadde underslått 32.000.

IV. 

Visse fellesregler.

a) Lødrup hevdet tidligere at § 63 var en "kan" regel - dvs. at retten skjønnsmessig vurderte om kravet skulle tas tilfølge. På s. 242 uttrykkes nå tvil, forhistorien taler for at man har krav på vederlag hvor vilkårene er oppfylt.
b) Vederlagsreglene er av utpreget positivrettslig karakter. Man skal være forsiktig med analogisk anvendelse, jfr. Rt. 1971 s. 34.
c) Hvis det ikke er dekning for vederlagskrav ved oppgjøret, kan det ikke gjøres gjeldende senere (§ 63.4). Hvis felleseiet ikke strekker til kan den krenkende kreve halvparten av det overskytende fra den annens særeie - eller skjevdelingsmidler. 
d) Det kan bestemmes at vederlag etter § 63 skal betales i avdrag, 63 siste ledd.

V. 

Ektefellen medvirker til å øke den annens særeie.

§ 73 er den vederlagsregel som ubetinget har størst praktisk betydning. Regelen tilsvarer den tidligere Ef. § 25 annet ledd. Tidligere rettspraksis er derfor fortsatt av betydning. En oversikt over rettspraksis finnes på s. 248 i Lødrup. Viktige dommer er særlig Rt. 1990 s. 1226 og Rt 1982 s. 1269.
    § 73 kan sees i sammenheng med et par andre regler. Etter E § 50 må gaver mellom ektefeller skje ved ektepakt for å være gyldige. Hvis mannen bruker flere hundretusen kroner for å modernisere landstedet til konen kan dette betraktes som en gave som blir ugyldig uten ektepakt. En betydelig innsats fra den ene ektefelle kan gi grunnlag for medeiendomsrett eller øke en eksisterende sameieandel. Vederlagskrav etter § 73 kan således være et alternativ som vurderes mot sameierett. Et eksempel er her Rt. 1982 s. 1269.

Vilkår:

a) Innsats må være "bidrag til familiens underhold, ved arbeide eller på annen måte". Dette er en svært vid formulering slik at arten av innsats er av liten betydning. Det kan være en arbeidsinnsats eller tilskudd av kontanter. Arbeid i hjemmet - indirekte innsats - er også relevant. Her ser man sammenhengen mellom sameierett og vederlagsfri.
b) Innsatsen må ha medvirket til verdiøkningen. Det må altså være en faktisk årsakssammenheng mellom innsatsen/arbeid fra ektefellen og verdiøkningen av den annens særeie.
c) Innsats må i "vesentlig" grad ha medvirket til verdiøkningen. Det er ikke noe vilkår at verdiøkningen av særeiet har vært betydelig.
d) Dersom vilkårene er oppfylt kan retten tilkjenne et vederlagskrav. § 73 er således en "kan"-regel. Om vederlag skal tilkjennes og vederlagets størrelse fastsettes skjønnsmessig av domstolene. 

Hvis eiendommen har øket i verdi etter den tid da innsatsen ble ytet bør vederlagskravet oppjusteres. Om renter, se Rt. 1990 s. 1226 og Lødrup I. s. 251 § 75 finnes frister for krav etter § 73.

VI.

Dette er skrevet før jeg har lest noen besvarelser. Jeg ville anta at de fleste besvarelsene er forholdsvis korte. Et viktig moment må være at kandidatene får frem at det er § 73 som er av stor praktisk betydning.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1995
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave – høsten 1995

Del 1
Del 2

Deloppgave 1:

Oppgaven kan sies å være todelt: Først spørres etter en redegjørelse av kriteriene for at en trygdet faller innenfor et av alternativene i hhv. ftl. § 3-4 første ledd a), b) eller c); herunder den nærmere avgrensing mellom de tre grupper. Dernest spørres det etter en oversikt og sammenligning av hovedreglene for gruppenes rett til sykepenger. Dette synes som en fruktbar måte å disponere besvarelsen på, og det må antas at mange kandidater vil følge denne. Den første delen synes å være den mest krevende, og vil antakelig være den som skiller best mellom kandidatene, selv om det ikke dermed er sagt at den er den mest omfattende. Forøvrig må selvsagt også andre måter å disponere stoffet på kunne aksepteres om besvarelsen for øvrig er tilfredsstillende.
    Innledningsvis vil antakelig gode kandidater prøve å plassere emnet i en større sammenheng, f.eks. ved å vise at de arbeidsrelaterte begreper § 3-4 første ledd omhandler (eller tilsvarende begreper) går igjen som vilkår i regelsett andre steder, både utenfor og innenfor trygderettens område, se nærmere s. 92-99. Her vil det være et pluss om man ser at det i andre sammenhenger normalt legges til grunn en todeling; ved at andre regelsett enten regulerer spørsmål som angår "arbeidstaker" el. eller "(selvstendig) næringsdrivende" el. Det er visstnok bare i ftl. kap. 3 at en tredeling egentlig har rettslig betydning, i den forstand at det er gitt særskilte regler som kun gjelder for gruppen "oppdragstakere" (sml. § 3-4 første ledd c". Det betyr bl.a. at innholdet i "i annens tjeneste" i ftl. § 3-4 første, ledd a) ikke nødvendigvis vil være det samme som når f.eks. "arbeidstaker" inngår som vilkår i hhv. skl. § 2-1 og ftl. § 11-1 nr. 1 a). Likevel vil kandidater som ser at arbeidsrelaterte begrep har betydning også i andre sammenhenger også se at man kan trekke veksler på praksis og teori omkring disse f.eks. på arbeids- og erstatningsrettens område, i det kjerneinnholdet er det samme i de ulike relasjoner begrepene forekommer. Det bør man i tilfelle honoreres for. Man kan gjerne også helt kort si noe om hvilken sammenheng § 3-4 første ledd inngår i; bestemmelsen regulerer inntektsgrunnlaget for fastsettelse av sykepenger for de tre grupper, og det er således et av flere kumulative vilkår for å ha rett til sykepenger etter ftl.'s regler at man oppfyller kriteriene i et av alternativene. Det kan også være en fordel om man ser at vilkårene i § 3-4 første ledd er såkalte latente vilkår (posisjonsvilkår), og ikke utløsende vilkår.
    Behandlingen av de nærmere momenter i de ulike alternativer er i utgangspunktet en lovtolkningsoppgave, som imidlertid byr på visse metodiske problemer. Med hensyn til begrepenes kjerneområde kommer man nok et, stykke på vei ved en alminnelig språklig forståelse samt tolking av tjenestebegrepet i rettspraksis og teori på rettsområder det er "nærliggjande å samanlikna med" (s. 109), men dette gjelder ikke i samme grad for avgrensingsspørsmålene. Nygaard/Holgersen sier lite eller intet om bestemmelsens forarbeider, og rettspraksis som direkte gir veiledning (dvs. tolker selve ftl. § 3-4 første ledd) finnes meg bekjent ikke.
    Men som nevnt finnes dommer fra andre områder; noen er gjennomgått på forelesningene, og noen er nevnt i læreboken. Av dommer som så vidt jeg kan se ikke er gjengitt i læreboken, men som noen kandidater benytter seg av, kan nevnes Rt. 1968 s. 725 ("Antatt at en hjemmearbeiderske i skotøybransjen var å anse som "arbeidstaker" i relasjon til {den gamle} ferielovens § 1 og derfor hadde krav på feriegodtgjørelse etter lovens § 6"); Rt. 1984 s. 1044 ("Krav om feriepenger og lønn i oppsigelsestiden fra selger som også hadde vært gruppeleder, ved omsetning av plast- og kjøkkenartikler av merket "Tupperware"" - ikke tatt til følge) og Rt. 1973 s. 1136 (spørsmål om "Hybelboernes forening" som arrangerte regelmessige danseaftener pliktet å svare arbeidsgiveravgift og foreta skattetrekk av godtgjørelse utbetalt de orkestre som spilte. Høyesterett fant at musikerne måtte anses som selvstendige næringsdrivende).
    Trygdeetatens praksis og eventuell praksis fra Trygderetten på dette punkt kan heller ikke forutsettes kjent av kandidatene. Læreboken viser derimot i stor utstrekning til skattedirektørens praksis (nedfelt i rundskriv) i tilknytning til reglene om trygde- og arbeidsgiveravgift, og presiserer (f.eks. på s. 110) at denne må stå sentralt. Begrunnelsen finnes på s. 27, og har med sammenhengen i regelverket å gjøre. De kandidater som klarer å få noe fornuftig ut av rettskildesituasjonen (utover lovteksten) her, bør honoreres for det. Særlig dyktige kandidater vet - og forstår gjerne også - hvorfor bare rundskriv før eller etter en gitt dato vil ha betydning i forskjellige sammenhenger, se her s. 102-103.
    Stort sett blir det imidlertid til at lovbestemmelsene nevnes, og så kommer de tradisjonelle momentene. Det er heller ikke uvanlig å ha med enkelte dommer om feriepenger eller arbeidsgiveravgift, men uten å si hva dommene dreier seg om, eller et par kjennelser fra Trygderetten som angår yrkesskadetrygd uten at man ser det. Men kanskje er det bedre enn ikke å prøve å forankre drøftelsene av begrepene i rettskildefaktorer i det hele tatt.
    Man skal heller ikke se bort fra at enkelte kandidater vil støtte seg til §§ 3-22 - 3-24 i utkast til ny folketrygdlov (NOU 1990: 20), hvor selve lovutkastet er tillatt hjelpemiddel til eksamen. Om man bør trekkes eller honoreres for dette, avhenger i tilfelle av hvordan man trekker utkastet - som foreløpig ikke har blitt fulgt opp med noen proposisjon - inn i drøftelsen. Det virker som om endel henter momenter derfra, men uten å oppgi sin kilde. Da blir jo besvarelsene sjelden "feil" så langt lovutkastet brukes, men det er jo heller ingen elegant metode.
    Under behandlingen av de momenter som vektlegges i vurderingen av hvorvidt arbeidsforholdet er av den ene eller annen kategori, kan det ikke kreves at man har kjennskap til mer enn de momenter som behandles i Nygaard/Holgersen for å få en rimelig god uttelling. Med hensyn til hvordan drøftelsen nærmere legges opp, må man godta flere måter. Noen vil gjerne prøve å gi en mest mulig uttømmende behandling av de tre alternativer hver for seg, mens andre vil angi "kjernemomenter" for når en er innenfor det ene eller annet alternativ og deretter gi eksempler på grensetilfeller. Denne siste fremgangsmåte er vel den som ligger nærmest lærebokens tilnærming til stoffet, og vil vel gjerne være den som har best forutsetninger for en hensiktsmessig behandling. Hva angår avgrensningen, kan man med fordel benytte eksempler som fremgår av de rundskriv som er gjengitt i læreboken om man husker noen av disse. Det som etter min mening under enhver omstendighet vil være viktig å få frem, er at man i det konkrete tilfellet må foreta en helhetsvurdering, selv om det i praksis oftest vil være på det rene hvilken gruppe man faller innenfor. Klarer kand. å få frem hva som kan være utslagsgivende for at man i et grensetilfelle faller ned på det ene eller det annet standpunkt, bør det honoreres for dette.
    Kjerneinnholdet i "i annens tjeneste" bør vel ikke volde store problemer; det er at man personlig stiller (sine kvalifikasjoner og) sin arbeidskraft til rådighet for en annen. Det er videre et vilkår at arbeidet ytes for lønn el., og det er karakteristisk at rett til vederlag i prinsippet er uavhengig av arbeidsprestasjonens resultat. Det vil også være naturlig å nevne at forholdet normalt vil være av en viss varighet og et visst omfang, at arbeidsgiver normalt har styringsrett og stiller lokaler, redskaper o.a. materiell ol. til den ansattes rådighet; holdepunkter i arbeidsavtale, medlemskap i yrkesorganisasjon osv.
    Behandlingen av gruppen i § 3-4 første ledd b), kan nok tenkes å by på større problemer. Bestemmelsen omfatter trygdete med "ervervsinntekt som nevnt i § 6-4, jf skatteloven § 55 første ledd nr. 3, 4 og 5". Ftl. § 6-4 blir man i denne sammenheng ikke vesentlig klokere av; den viser kun til at personinntektsbegrepet i sktl. § 55 legges (med enkelte unntak) til grunn som pensjonsgivende inntekt. Og sktl. § 55 nr. 3, 4 og 5 viser til at inntekt fra hhv. enmannsforetak, deltakerlignet selskap og aksjeselskap på nærmere vilkår kan bli regnet som personinntekt. Det som her er av betydning, er at eier/deltaker/aksjonær deltar aktivt i virksomheten/driften, jfr. sktl. §§ 56, 57 og 58. Dette er også presisert på s. 100. Den aktive utøvelsen er dermed et vilkår for å ha rett til sykepenger. Det er det ytterst få som sier med rene ord, men som regel fremgår det av besvarelsene at dette likevel må være forstått. De ulike bestemmelser omhandler altså de som samlet kan karakteriseres som aktivt utøvende "(selvstendig) næringsdrivende", men selve begrepet er ikke brukt i noen av disse bestemmelsene. Kandidatene bør likevel se at det er denne gruppen som omhandles i ftl. § 34 første ledd b), og helst bør man komme frem til dette via "lovhenvisningseksersisen". Det kan imidlertid ikke kreves mye av kand. til 2. avdelingseksamen mht. forståelsen av skattelovens bestemmelser.
    Når det gjelder de nærmere kriterier for å bli ansett som selvstendig næringsdrivende, bør kand. ha med at man her ikke trenger å stille sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og at man normalt har ansvaret for resultatet av sitt arbeid. Videre kan det bli lagt vekt på registrering(splikt), at man har den økonomiske risikoen for virksomheten (hvilket dog kan avhenge av selskapsform), at man har fast forretningssted osv.
    Enkelte kand. har gått inn på forskrift/rundskriv ifb. med næringsbegrepet innen byggebransjen vedr. mva-plikt, se s. 129-130. Disse forskrifter ble opphevet med virkning fra 1. 1. 1987, og rundskrivet er derfor erstattet. Det kan naturlig nok ikke kand. forventes å vite, og det er for så vidt positivt om man retter forstandig kritikk mot rundskrivet og den konsekvens dette fikk for Trygderettens praksis. Men om kand. tar opp problematikken, bør man se at rundskrivet hadde betydning for spørsmålet om man skulle anses som næringsdrivende eller arbeidstaker etter kap. 11, og at det ikke uten videre kan legges til grunn at man dermed også ble ansett som næringsdrivende etter § 3-4 b). Et par av de som har berørt dette, har med varierende hell prøvd å flette dette inn via § 3-17, som det forøvrig ikke kan forventes at man tar opp til drøftelse.
    Gruppen som omhandles i § 3-4 c), benevnes i § 3-18 A som "oppdragstakere". Karakteristisk her er at man er faglig sett kyndig i relasjon til de(t) oppdrag det er tale om; oppdragene er normalt avgrensete og av en relativt kort varighet og gjerne mot en på forhånd avtalt pris, og man holder normalt arbeidsredskap mv. selv. Samtidig tar man ikke oppdrag i en slik utstrekning at man av den grunn blir å anse som næringsdrivende, og man er heller ikke registrert som sådan. Tvert i mot er man gjerne ansatt i faget på annen kant. "Freelancere" vil kanskje endel nevne som eksempel, men det er vel i seg selv heller intetsigende. Merk forøvrig at i RT. 1958 s. 1229 - som riktignok gjaldt feriepenger - ble to freelance skuespillere ansett å være "i tjeneste" for Nationaltheatret under sceneinstruktøroppdrag.
I enkelte besvarelser har kand. i sin redegjørelse for hvem som omfattes av § 3-4 c) nevnt at vedkommende (gjerne) er ansatt annetsteds (jfr. s. 114-115). Deretter har man gjerne brukt Trygderettskjennelser som angår yrkesskadetrygd for å illustrere grensetilfeller mellom arbeidstaker og oppdragstaker. Særlig gjelder dette ankesak nr. 1018/1970, se s. 126-127. En ting er at disse kjennelsene gjerne er brukt ukritisk i forhold til oppgaven. Det jeg imidlertid har funnet grunn til å påpeke, er dersom kand. finner at vedkommende i relasjon til "ekstrajobben" er å anse som oppdragstaker, og derfor ikke har krav på sykepenger før 15. fraværsdag. Man har mao. ikke sett at vedkommende uansett ville hatt krav på sykepenger fra 1. dag (og da de første 14 dager fra sin arbeidsgiver) pga. sitt ordinære ansettelsesforhold (forutsatt at vilkåret i § 3-6 nr. 1 er innfridd). På den annen side er ikke dette utførlig presisert i læreboken, og det er derfor neppe grunn til å slå "hardt" ned på dette. Noe annet er at slike "tilleggsoppdrag" antakelig kan medføre at man kan få sykepenger på grunnlag av både det ordinære arbeidsforhold, og (fra og med 15. dag?) sine oppdrag, jfr. ftl. § 3-4 annet ledd. Jeg har imidlertid ikke funnet det bryet verdt å se hva gjeldende forskrifter nærmere går ut på, da dette uansett er ganske perifert ift. oppgaven.

Den andre delen av oppgaven er å gi en oversikt over og sammenligning av de tre gruppers rett til sykepenger. Hovedvekten bør her legges på å få frem forskjellene mellom de tre grupper. Dette bør ikke falle særlig vanskelig, men det er nok - til tross for oppgavens ordlyd - en fare for at enkelte vil fordype seg i detaljer, eller at man går litt i surr i lovens bestemmelser. Svakere kandidater vil kanskje utbrodere hva som ligger i "trygdet". Her bør det være nok med en henvisning til de relevante bestemmelser i ftl. kap. l; hvorvidt det bør trekkes for de som gjør mer ut av dette, må avhenge av innhold og omfang.
    Så langt har jeg imidlertid ikke funnet noen som gjør uforsvarlig mye ut av dette. Derimot er det et par som har skrevet seg litt ut mht. sykdomsvilkåret og vært inne på avgrensningen mot de "uønskede tilstander", sml. s. 178 flg. Det vil lett føre for langt; pclas. må det kunne forsvares å nevne presiseringen i § 3-2 nr. 1 annet punktum (som er av relativt ny dato) så fremt man ikke begynner å drøfte denne.
    Man kan videre innledningsvis - om dette ikke er gjort tidligere - kort si noe om de grunnleggende utløsende vilkår for rett til den kompensasjon kontantstønaden sykepenger er: At man har tapt (pensjonsgivende) arbeidsinntekt pga. sykdom, jfr. § 3-1 nr. 1 første ledd, og som hovedregel bare når man er helt arbeidsufør og at dette klart skyldes sykdom, jfr. § 3-2 nr. 1 første ledd.
    Felles for alle gruppene er vilkåret om 14 dagers ventetid i § 3-3 nr. 1 første ledd. Her har enkelte kanskje kommentarer knyttet til terminologien, sml. s. 118. Ellers vil det være viktig å få frem forskjellene mht. dekningsgrad (100 % vs. 65 %). En del kandidater prøver å begrunne forskjellen, og kommer rimelig bra fra det. Andre viser imidlertid til at dersom selvstendig næringsdrivende skulle få 100 %, ville det påført trygden meget store utgifter, fordi denne gruppen tjener så godt el.. En ting er at dette er unyansert, en annen er at man da antakelig ikke har sett Ftl. § 3-4 fjerde ledd, som gjelder alle gruppene. Da har jeg gjerne påpekt det. På den annen side kan det ikke forventes at denne bestemmelsen trekkes inn i en kort oversikt over hovedreglene, men det er et pluss om den kort nevnes.
    Det vil videre være viktig å få frem forskjellene mht. når retten til sykepenger begynner å løpe (fra 1. eller 15. (syke)fraværsdag). Også her har mange med en begrunnelse for forskjellen, og lykkes bra med det. Også muligheten til å tegne frivillig trygd bør nevnes, hvilket de fleste gjør. De nærmere regler fremgår av §§ 3-5 - 3-6, 3-10 og 3-18 A. Forøvrig nøyer jeg meg her med å vise til s. 104-107. Det er videre en fordel om man har med hvor lenge man kan tilstås sykepenger, jfr. § 3-12 A, men det er ikke uten videre grunn til å trekke om man ikke har dette med. Det er en del, men langt fra alle, som har dette med. En del tar imidlertid feil mht. hvor lenge sykepengene for arbeidstakergruppen kan løpe; man mener at det også for disse er 250 dager (50 uker), dvs. man overser i denne sammenheng arbeidsgiverperioden el..
    Det vil også være noe å hente på s. 116-123, bl.a. mht. arbeidsgiverperioden for sykepenger til gruppen i § 3-4 første ledd a).
    Her er det forøvrig mange som synes å legge til grunn at sykepengene først begynner å løpe fra 15. dag dersom man ikke har vært ansatt hos arbeidsgiveren i minst 14 dager, jfr. § 3-6 nr. 1. Dette er så vidt jeg forstår ikke riktig: Enten er de 14 dagene sammenfallende med de i § 3-3 nr. 1, og da har man ikke rett til sykepenger i det hele tatt (med mindre unntaket i § 3-3 nr. 1 annet ledd får anvendelse), eller så er de 14 dager etter § 3-3 nr. 1 innfridd, men man har ikke vært ansatt hos vedkommende arbeidsgiver i 14 dager og har derfor ikke krav på sykepenger fra første dag fra ham/henne. Da har man likevel krav på sykepenger fra 1. dag fra trygden, jfr. s. 118.
    Videre kan man der hente noe om legeerklæring som vilkår for rett til sykepenger (gjelder samtlige grupper, jfr. § 3-12) samt unntaket herfra i form av egenmelding de tre første dagene for § 3-4 første ledd a)-gruppen, jfr. § 3-12 nr. 2 første ledd (som dog forutsetter at visse vilkår er oppfylte). Legeerklæring/egenmelding bør vel nevnes, men det er ikke uten videre grunn til å trekke om dette unnlates. Forøvrig bør man som nevnt ikke gå for mye i detaljer her.
    Det viser seg at en del er temmelig knappe når det gjelder fremstilling/sammenligning av hovedreglene. Disse har gjerne kun med forskjellene på dekningssatsene og når utbetalingen av sykepengene starter samt muligheten for frivillig trygd. Hos mange blir det ikke stort mer enn lovavskrift, hvilket jo som regel vanskelig kan føre til gale konklusjoner, men som pdas. ikke kan anses videre meriterende. Presishet mht. lovhenvisninger er det også så som så med. Enkelte kandidater finner ikke § 3-18 A, hvilket det bør trekkes for. Mest bør det da trekkes for de som legger til grunn at sykepengene her er som for selvst. næringsdrivende; minst for dem som likevel "husker" de rette reglene, men henviser til at dette er stilt opp i teorien el..

Oppgaven sett under ett kan vel ikke anses som spesielt vanskelig, men den krever oversikt over et omfattende og til dels sammensatt regelverk. For å bestå deloppgave 1 isolert sett bør det normalt kreves at man evner å identifisere de tre grupper ut fra begrepene i lovteksten og skrive noe fornuftig om deres kjernekjennetegn. Videre bør man kjenne til forskjellene på gruppenes rett til sykepenger mht. dekningsgrad og inntreden. Den laudable kandidat vil i tillegg ha et forstandig opplegg på sin besvarelse, ha med de fleste av momentene som er nevnt i læreboken innenfor kjerneområdene, vise en brukbar kjennskap til rettskildebildet og gjerne se enkelte situasjoner hvor avgrensningen reiser problemer. Den riktig gode kandidat vil utmerke seg med et relativt høyt presisjonsnivå bl.a. mht. drøftelsenes rettskildemessige forankring (dog naturligvis ikke slik at han/hun skal huske rundskrivnr. el.!) og tidvise tilløp til selvstendig analytisk behandling og stillingtaken til tvilsspørsmål. Videre vil en slik kandidat f.eks. gjerne på en kort og grei måte redegjøre for hvorfor det er forskjeller mht. dekningsgrad/starttidspunkt. Forøvrig er det jo generelt slik at nyanseringen på hele karakterskalaen vil avhenge av innsikt, dybdekunnskap og fremstillingsmessig presisjonsnivå.

Deloppgave 2:

Innledningsvis vil jeg peke på to viktige forhold av vesentlig betydning for det nivå som bør legges til grunn: For det første er oppgaven en deloppgave, hvor hovedvekten skal legges på deloppgave 1. For det annet er eksamenskravene på vanlig måte utformet som et krav om grundig kunnskap om gjeldende rett. Det kan med andre ord ikke forventes særlig mye mht. en kritisk holdning til dagens regler. Det er dertil etter min mening krevende for studenter på dette stadium å skulle gi en kritisk vurdering av gjeldende rett. Erfaring tilsier at det store flertall av studenter har sin fulle hyre med å lære seg/forstå reglene som de er. Disse forhold tilsier at det ikke kan stilles for strenge krav til besvarelsen av denne del, verken med hensyn til innhold, struktur eller omfang. På den annen side vil jeg anta at oppgaven er godt egnet til å skille mellom kandidater som har et reflektert syn på reglene, og de som kommer med en mer ufordøyd fremstilling.
    For at en kritisk vurdering av disse reglene skal kunne bli vellykket, vil jeg tro at besvarelsen må inneholde et minstemål av redegjørelsen for reglene slik de faktisk er. Dette trenger selvsagt ikke å være et eget punkt i besvarelsen, og kanskje er det også mest hensiktsmessig å foreta en fortløpende kritisk vurdering. De lege lata bør de kvantitative sider av reglene ikke by på problemer (med et visst forbehold for enkelte sider av pliktdelsreglenes beløpsgrenser, som man imidlertid ikke skulle trenge å gå (noe særlig) inn på i denne oppgaven), jfr. hhv. al. § 29 første ledd og § 6 første ledd annet og tredje punktum. Hva angår minstearvsreglene, ser jeg ikke bort fra at enkelte vil illustrere disse med noen talleksempler, og nevner i den forbindelse at folketrygdens grunnbeløp (G) fra 1. mai 1995 er kr. 39.230. Bestemmelsene ble forøvrig gitt ved lov nr. 40 1990, i kraft 1.1.91.
    Et fellestrekk som det er viktig å se, er reglenes karakter av skranker for arvelaters testasjonsfrihet, jfr. hhv. al. § 29 annet ledd og § 7 i.f. En viss andel av arveformuen er altså reservert for hhv. arvelaters livsarvinger og ektefelle, og store deler av den kritiske vurdering må vel være knyttet nettopp til dette. For pliktdelsreglene er innskrenkningen av testasjonsfriheten pga. båndene mellom arvelater og hans livsarvinger selve hovedbegrunnelsen, mens reglene om ektefellers minstearv har som en vel så viktig funksjon å prioritere ektefellen på slektsarvingenes, herunder livsarvingenes, bekostning.
    Noen kandidater berører imidlertid knapt at minstearvreglene også har front mot arvelaters testasjonsfrihet, hvilket også bør være en (viktig) del av vurderingen. For øvrig er det mange kand. som avslører en mangelfull forståelse av reglene slik de er; f.eks. regnes også ektefellens ordinære legalarv som minstearv; noen synes sågar å sette likhetstegn mellom livsarvingenes pliktdelsarv og deres legale arv. Det er generelt vanskelig å si hvor mye man bør trekke for slike misforståelser; dette er jo ingen de lege lata-oppgave. Pdas. kan det vanskelig bli særlig fornuftige/treffende vurderinger dersom man ikke har forstått reglene som de er.
    Det kan kanskje også være hensiktsmessig å si noe om reglenes kvalitative vern, hvor hovedregelen hva angår pliktdelsreglene fremgår av al. § 29 annet ledd, mens det ut fra lovteksten må antas at minstearvreglene ikke setter noen kvalitativ skranke for testasjonsretten, hvilket også synes å være den rådende oppfatning i den juridiske teori. Ytterst få har imidlertid tatt dette direkte opp. Hva og hvor mye som bør tas med av en fremstilling de lege lata, er det vanskelig å si noe generelt om. Det er imidlertid viktig at dette stoffet ikke eser ut På bekostning av det oppgaven uttrykkelig spør etter, nemlig en kritisk vurdering.
    Når det gjelder vurderingen av pliktdelsreglene, henviser jeg til Lødrups kritikk på s. 97-102, som jeg vil anta at de fleste kandidater kjenner til hovedinnholdet i, og noenlunde greit vil gjengi. Men en virkelig god besvarelse på dette punkt bør ikke være rent reproduktiv; man bør mao. honoreres dersom man klarer å gjøre stoffet til sitt "eget", og gjerne også komme med tilleggs- eller motkritikk. F.eks. kan det være et argument for pliktdelsregler at når en viss andel uansett skal gå til barna (normalt til lik fordeling, jfr. al. § 1 annet ledd), kan man unngå tvister om testasjoner til fordel for et eller flere av barna (eller andre), og som man ellers gjerne måtte ha angrepet med støtte i al. §§ 62 eller 63. En slik prosess vil nok for de fleste ikke bare fremstå som ubehagelig, men også bevismessig vanskelig og økonomisk risikofylt. Når størstedelen av arven likevel skal fordeles i medhold av lovens regler, vil vel en del slå seg til ro med det.
    Slik oppgaven er formulert, og hensett til oppgavens vanskelighetsgrad og den begrensete tid som står til rådighet, må det være forsvarlig å avgrense seg til en vurdering for og mot pliktdelsregler som sådan. Har kand. i tillegg forstandige kritiske synspunkter mht. reglenes utforming og nærmere innhold, bør det honoreres for det. Her kan man f.eks. ta opp pliktdelsbrøkens størrelse (2/3), beregningsgrunnlag (netto arveformue vs. den enkelte livsarvings lodd), beløpsgrensereglene og den kvalitative skranke reglene setter for testasjonsfriheten. F.eks. har kanskje enkelte kandidater synspunkter på om det er fornuftig at arvelater er avskåret fra en testamentarisk gjenstandsfordeling utover den adgang han i dag har etter al. § 29 jfr. § 30 (og § 33), så lenge livsarvinger sikres en verdimessig andel av arven. det er imidlertid få som berører disse sider.
    Når det gjelder reglene om ektefellers minstearv, kan disse som et ledd i vurderingen av hvilket behov det er for disse, med fordel ses i lys av andre regelsett som ivaretar gjenlevende ektefelles interesser, se for en oversikt Lødrup s. 55-57. Særlig viktig er naturlig nok uskifteinstituttet, som innebærer at reglene om minstearv vil ha sin største betydning når avdøde helt eller delvis hadde særeie (jfr. al. § 9 annet ledd) som gjenlevende ikke har rett til å overta uskiftet, eller - det som kanskje er viktigst - når avdøde etterlater seg særkullsbarn, jfr. al. § 10. Her ser man at reglene om minstearv de facto medfører en forskjellsbehandling mellom særkullsbarn og fellesbarn - de sistnevnte må finne seg i at gjenlevende overtar boet uskiftet, men vil på den annen side normalt være sikret sin arv når lengstlevende en gang faller fra (om ikke før). Særkullsbarna kan altså på sin side fremtvinge et skifte straks arvelater dør, men risikerer da å bli stående uten arv, også i boer som ikke er av direkte liten størrelse. Dersom kandidatene ser denne (av lovgiver bevisste) forskjellsbehandling, og har noe fornuftig å si om dette, kan det gi grunnlag for honorering.
    Noen vil kanskje gå inn på vurderinger i tilknytning til minstearvens størrelse. Her vil det være en fordel om kandidaten ser at ektefellens arv beregnes av alt arvelater etterlater seg, dvs. av halvparten av ektefellenes samlede netto likedelingsmidler og av midler arvingene kan kreve skjevdelt, jfr. el. §§ 77 jfr. 58 og 59, samt evt. særeiemidler. Gjenlevende skal på sin side - i tillegg til minstearven - naturligvis ha sin boslodd (inkl. evt. skjevdelingsmidler) og sitt evt. særeie. Her vil det være et pluss om kandidaten kjenner til og har forstandige betraktninger om forholdet til den såkalte "skiftefordel" i sl. § 64 annet ledd som minstearven iflg. forarbeidene "erstattet", som var på 2 G inkludert gjenlevendes bos- og arvelodd og evt. særeie.
    Det er videre et tankekors som enkelte kandidater kanskje kjenner til, at minstearvreglene ble innført nærmest som en sideeffekt av hensynet til å avlaste domstolene med skifteoppgjør, og uten at det ble foretatt en egentlig vurdering av behovet for slike regler, eller hvordan de nærmere burde utformes. Det ville f.eks. vært naturlig å vurdere reglene i lys av nyere endringer til fordel for gjenlevende ektefelle, i første rekke i den da nylig vedtatte forsikringsavtalelov av 1989, jfr. her § 15-1 annet ledd. Videre burde ønskeligheten av å innskrenke testasjonsfriheten ytterligere vært vurdert, noe arbeidsgruppen som foreslo regler om minstearv forøvrig ikke foreslo. Her kjenner noen kanskje til at spørsmålet om ektefellens legalarv burde utstyres med pliktdelsvern ble vurdert ved forberedelsen til arveloven, noe man altså den gang ikke fant grunn til. Endelig kan det påpekes at reglene har skapt uklarhet i forhold til uskiftereglene, f.eks. forholdet til uskifter etablert før 1.1.91, til delvis (u)skifte osv. Heller ikke disse spørsmål ble berørt under lovforberedelsen. Dette er i tilfelle forhold som det må honoreres om tas opp; det kan på ingen måte forventes at kandidatene har gjort seg noen tanker om dette, eller at man får tid til å berøre dette. Så langt har jeg vel ikke sett noen som direkte har gått inn på dette.
    I det hele tatt er det grunn til å tro at kandidatene vil føle seg mer hjemme med en kritisk vurdering av livsarvingers rett til pliktdelsarv enn av ektefellers rett til minstearv, og det bør godtas uten særlig trekk om hovedvekten av denne oppgaven legges på vurderingen av pliktdelsreglene.

Etter å ha vært igjennom ca. 40 besvarelser, har jeg funnet en som ganske klart har misforstått oppgaven. Den er nærmest tolket som en (kritisk) vurdering av ektefellers rett til minstearv på bekostning av livsarvingenes rett til (pliktdels)arv. Dvs. at pliktdelsreglene ikke underkastes en kritisk vurdering som skranke for testasjonsfriheten (og for så vidt heller ikke minstearvsreglene i denne forstand). Etter min mening gir ikke oppgavens ordlyd rom for en tolkning hvoretter man ikke behøver å foreta en vurdering av pliktdelsreglene, og en slik besvarelse vil derfor etter min mening vanskelig kunne passere isolert sett. Her bør derfor nivået på del 1 avgjøre om besvarelsen som helhet kan passere eller ikke, se nedenfor, og om den da passerer, må det i alle fall foretas et relativt kraftig trekk for at del 2 ikke er tilfredsstillende besvart. Men her kan det kanskje være rom for delte meninger?
    For å bestå denne del av oppgaven isolert sett, bør det vel kreves at kandidatene i det minste har prøvet å vurdere reglene. En ren de lege lata-fremstilling kan vanskelig passere. Den laudable kandidat har en noenlunde grei fremstilling som uten større vanskeligheter kan følges, gjør re for i alle fall noen av de momenter som tradisjonelt trekkes frem ved vurderingen av pliktdelsreglene, og har tilløp til visse forstandige tanker omkring minstearvreglene. De riktig gode besvarelser vil utmerke seg med en kritisk og selvstendig analyse som gjerne evner å løft de prinsipielle spørsmål opp på et høyere nivå, hvor man f. eks. ser disse skranker i testasjonsfriheten i lys av råderetten inter vivos, eller har forstandige betraktninger om minstearvreglene utover det som man noenlunde klart kan lese seg til av læreboken.
    Til slutt noen ord om den samlede vurdering. Etter oppgaveteksten skal "hovedvekten" legges på del 1. Det er derfor klart at denne bør telle noe mer enn del 2, dog selvsagt uten at man kan legge til grunn noe matematisk snitt f.eks. i forholdet 2: 1. På den annen side kan vel et slikt forhold være et slags utgangspunkt for den samlete vurdering. Det vil forøvrig ha fremgått at del I etter min mening er lettere å besvare enn del 2, og også av den grunn bør del 1 telle forholdsmessig mer. Om en kandidat isolert sett bedømmes til stryk på en av delene, bør ikke det automatisk føre til stryk for oppgaven som helhet. Det er likevel klart at man i tilfelle må ha besvart den annen del desto bedre for å bestå. Derfor vil det etter mitt skjønn være vanskelig å bestå dersom man har strøket på del 1, men ikke nødvendigvis om man stryker på del 2.

Forøvrig minner jeg om at karakterskalaen er til for å brukes, og etter min mening har vi i dette tilfellet en oppgave som er godt egnet til å skille virkelig gode besvarelser fra de "ordinære" laudable besvarelser.

Sist oppdatert 02. august 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.