UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Studieordning av 1984
Studieordning av 1997

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1 (84-ordning)
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2 (84-ordning)

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1997
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave – høsten 1997 (studieordning av 1984)

I følge eksamenskravene kreves det "grundig kjennskap til ... reglane ... om dødsboskifte og samansett skifte". I den tilrådde litteratur (Lødrup: Arverett 3. utg. Oslo 1995) er reglene om naturalutlegg på dødsboskifte generelt behandlet på s. 319-328, og gjenlevende ektefelles naturalutleggsrett på sammensatt skifte etter § 63 på s. 335-339. Verdsettelse og skiftetakster behandles på s. 295-297. Med andre ord er det en sentral oppgave med brukbar dekning i så vel tilrådd som oppgitt tilleggslitteratur (Unneberg: Arveretten med dødsboskifte. Oslo 1990 s. 458-496 og s. 514-520). Emnet ble forelest over i vår. Sidehenvisningene nedenfor er til Lødrups lærebok om ikke annet fremgår.

- - - - - -

Oppgaven krever en "fremstilling" og en "vurdering". Besvarelser som ikke inneholder spor av vurderinger, vil ikke uten videre ligge i faresonen, men det må klart nok trekkes dersom kandidaten ikke engang har gjort et forsøk. Det kan likevel ikke forventes at kandidatene skal ha sett poenger som ikke noenlunde klart fremgår av læreboken - man kan finne enkelte momenter på bl.a. s. 320 (petit), s. 330 og s. 335-336. Gode kandidater som har forstått § 63 annet ledd annen setning, vil kanskje også knytte visse refleksjoner til denne.
    Det viktigste er likevel fremstillingen av reglene. Denne del av oppgaven kan sikkert med hell disponeres på flere måter, og det er som vanlig ikke besvarelsens fonn, men substans, som må antas å skille de gode fra de mindre gode. De regler som særlig skal behandles er hjemlet i skifteloven § 61 annet ledd annen setning - som gjelder for loddeiere generelt - og § 63, særlig annet ledd, som gjelder gjenlevende ektefelles rett til å få utlagt visse eiendeler avdøde eller begge ektefellene brakte inn i boet. Hovedvekten av fremstillingen bør ligge her, men kandidatene bør også påpeke sammenhenger i regelverket ved å trekke inn § 61 første og fjerde ledd og § 65, særlig første ledd. Etter min mening faller en fremstilling av § 62 samt bestemmelsene om verdsettelsen (§§ 66 og 125 første ledd) også inn under oppgavens ordlyd, men det må aksepteres om de behandles summarisk.

Jeg vil anta at mange vil disponere besvarelsen etter disse linjer: 

 Jeg vil nedenfor følge dette forslaget. Muligens vil noen ha en fremstilling av § 62 som et eget punkt, men bestemmelsen kan også trekkes inn under punktene 3-5. Noen vil dessuten antakelig ha et eget punkt med "vurderinger", mens andre vil foretrekke å foreta disse fortløpende.

1) Etter min mening kan besvarelsen med fordel innledes med en forklaring av "naturalutlegg". Det bør fås frem at det dreier seg om loddeieres rett til å få sin bos- og/eller arvelodd helt eller delvis oppfylt ved å overta (evt. beholde, jf. § 63 første ledd) aktiva som inngår i boet. Det vil i den sammenheng også være naturlig å forklare hva en "loddeier" er, men det kan eventuelt gjøres senere i besvarelsen. Uansett bør kandidaten vise at skifteloven § 124 første ledd (s. 268-269) er sett og forstått, herunder at også testamentsarvingen er loddeier, jf. annet ledd. Legatarers (se § 124 tredje ledd) rett til det testator har tilstått dem skal ikke behandles, utover at det hører innunder fremstillingen av reglene om naturalutlegg å redegjøre for hvordan lovgiver har løst konflikten mellom ulike krav om naturalutlegg og testamentariske bestemmelser, se under 5).

Begrepet "naturalutlegg" kan etter min mening vanskelig misforstås men det er tross alt ikke definert i loven, og en del kandidater har ikke fullt ut forstått hva oppgaven spør etter: Gjenstandslegater og forloddskrav behandles i varierende omfang. Legges det for dagen at man tror at dette er regler om naturalutlegg, kan det i alle fall ikke være meriterende. Hvorvidt det bør trekkes, må bero på fremstillingens innhold og omfang på disse punkter. Al. § 30 kan det derimot være et pluss å ha med, men det vil avhenge av hvordan. Det er forskjell på å ha den med som en begrensing i øvrige loddeieres rett til naturalutlegg, jf. sl. § 61 fjerde ledd, og i relativt ureflekterte avsnitt om arvelaters testasjonskompetanse, pliktdelsreglene generelt el.

Kandidatene bør innledningsvis også få frem at skillet mellom et sammensatt skifte og et ordinært dødsboskifte er at arvelater i førstnevnte situasjon var gift, og at ektefellene ikke hadde fullstendig særeie. "Sammensatt" er i denne sammenheng ment å betegne nettopp det forhold at dødsboet (avdødes formue) helt eller delvis inngår i en felleseieformue som derfor må skiftes som en integrert del av dødsboskiftet, sml. s. 329. Det kan også nevnes at gjenlevende kan avverge et skifte av dødsboet dersom vedkommende har rett til å overta felleseiet uskiftet, ekteskapsloven § 76 jf. arveloven § 9 første ledd. Jeg vil se det som en fordel dersom det kort gjøres rede for hovedtrekkene i beregningen av gjenlevende ektefelles boslodd, el. § 77 første ledd jf. § 58 (og § 59) - på den måten kan kandidaten vise at han/hun ser at gjenlevende ektefelle også kvantitativt har en annen stilling enn den rene arveloddeier dersom ektefellene hadde felleseie.

For ordens skyld presiserer jeg at korte og poengterte fremstillinger om forholdet til uskifte og av beregning av boslodd vil være meriterende, og det gir ikke grunnlag for trekk om dette ikke er med. Men enkelte som berører disse reglene, gjør det dessverre uten den helt store forståelsen. At avdødes arvinger ikke kan kreve skjevdeling er f.eks. en misforståelse enkelte legger for dagen, men det er jo i alle fall perifert i denne oppgaven. Det viser seg også at en del ikke vet hva et sammensatt skifte er. Enkelte synes å mene at det er det samme som et felleseieskifte mellom ektefeller, og tar derfor med reglene i el. kap. 13. Andre har uklare forestillinger om forholdet til uskifte; noen synes å oppfatte sammensatt skifte som det samme som et delvis skifte, andre som et skifte av uskiftet bo. Særregelen om naturalutlegg (sl. § 63) vil få anvendelse dersom det skiftes i lengstlevendes live, ellers ikke. Andre igjen synes å mene at sl. § 63 kan få anvendelse dersom gjenlevende overtar boet uskiftet. Igjen vil et eventuelt trekk bero på misforståelsens grovhet i form av hva som behandles, hvordan og hvor mye.

Behandling av "naturalkrav" som avgrenser delingsgrunnlaget, dvs. reglene om forloddsrett etter el. § 61 jf. § 77 første ledd og annet ledd a), faller etter min mening derimot utenfor det som skal behandles, se ovenfor. (Det er likevel ikke uten videre grunn til å trekke for dette, se veiledningen s. 11.) Det er heller ikke grunn til å gjøre rede for reglene som normalt ligger til grunn for størrelsen av den lodd arvingene har krav på (arvelovens regler om arv etter loven), og det bør trekkes dersom man gir en utførlig fremstilling av disse.

Så langt har jeg ikke sett noen som har gjort dette, men enkelte som berører reglene gjør det på en måte som ikke vitner om den helt store forståelsen, f.eks. at livsarvingers rett til arv generelt fremgår av al. § 29.

2) Kandidatene bør etter å ha klargjort oppgavens tema få frem at lovens utgangspunkt for oppgjøret mellom loddeierne er at hver av dem kan kreve boets eiendeler solgt, men retten er begrenset såfremt og så langt andre oppfyller de vilkår loven gir for naturalutlegg, jf. § 61 første ledd. Det er videre en fordel å få frem at reglene gjelder uavhengig av om det skiftes privat eller offentlig. Dette er uttrykt generelt på s. 267 om forholdet mellom offentlig og privat skifte, dessuten indikeres det av lovens, systematikk, sml. avsnitts- og kapitteloverskrifter i skiftelovens tredje del (og det fremgår av forarbeidene). - Svært få har så langt gått inn på dette, og det er helt i orden.

At skifteretten under offentlig skifte i mangel av enighet om fordelingen kan vedta salg i medhold av § 61 første ledd annen setning, kan for øvrig neppe oppfattes som at skifteretten kan unnlate å ta stilling til et krav om naturalutlegg, sml. s. 321 og 324, til tross for annen setning ikke inneholder samme forbehold som første. Antakelig ble dette oversett da arvelovkomitéens utkast ble endret. Jeg tviler på om særlig mange kandidater vil berøre spørsmålet, og det bør honoreres dersom det gjøres på en kort og poengtert måte. - Ut fra oppgavens ordlyd bør det trekke ned om kandidaten gir en lang utredning av reglene om fremgangsmåten ved salg, herunder reglene om forkjøpsrett; §§ 61 og 63, begges femte ledd, i alle fall dersom kandidaten dermed tror at dette er regler om naturalutlegg.

3) Den for så vidt selvsagte regel som er nedfelt i § 61 annet ledd første setning må være med. Skal imidlertid en kandidat honoreres på dette punkt, bør det kreves noe mer enn at regelen er sett, f.eks. ved at kand. klarer å stille gode og relevante spørsmål; hvilket selvsagt gjelder generelt. Det kan ikke ventes mye av eventuelle drøftelser her, og det vil også være en fare for å "skrive seg ut av oppgaven" om det gjøres for mye ut av dette.

F.eks. kan visse avtale- og/eller arverettslige aspekter i tilknytning til denne trekkes frem og problematiseres. Hvilken betydning har det f.eks. hvor enigheten ikke omfatter verdsettelsen, og taksten avviker vesentlig- fra loddeieres forutsetninger? Man kan også problematisere forholdet til arveloven §§ 44-45 hvor loddeierne før arvelaters død har blitt enige om fordelingen. Forutsatt at avtalen går klar av disse bestemmelser, kan man ikke under skiftet uten videre motsette seg at den kreves oppfylt. Problemstillingene er ikke uttrykkelig reist i læreboken, men en våken kandidat kan ha gjort seg visse refleksjoner, se s. 320 (jf. 259).

Hvor loddeierne ikke har kommet til enighet om fordelingen av aktiva, er § 61 annet ledd annen setning den sentrale og generelle naturalutleggsregel på det ordinære dødsboskifte (og på sammensatt skifte så fremt det ikke dreier seg om gjenlevende ektefelles krav på eiendeler som omfattes av § 63). Bestemmelsen er behandlet på s. 322-324. Her må kunne forventes en relativt inngående behandling av vurderingstemaene og sammenhengen mellom dem.

De fleste - men ikke alle - har sett og behandlet regelen, men det er et meget variabelt nivå. Kand. bør i det minste ha prøvet å få noe fornuftig ut av vilkårene gode grunner" og "rimelig grunn" for å passere, men for bare å bestå, kan det ikke kreves meget.

Noen kandidater husker at "gode grunner" - som er et grunnleggende vilkår - fra justiskomiteens side var ment som et noe svakere uttrykk enn - "sterke grunner", mens andre enkelt og greit ser dette (eller skriver at det følger av rettspraksis el.) Noen tenker nok på det samme, men sier at det er et noe svakere uttrykk enn "særlige grunner". Få har eksplisitt vært inne på at regelen er begrunnet i et ønske om å hindre støtende resultater som en ubetinget regel om rett til å kreve salg kan medføre - de som har fornuftige betraktninger her, bør honoreres for det.
    Gode kandidater har også - med eller uten forankring i rettspraksis - med momenter fra Høyesteretts tolking av bestemmelsen, som fremgår særlig klart i den første av de tre sentrale dommer (Rt. 1978 s. 1513):

Enkelte kandidater synes å mene at det er en ren rimelighetsvurdering, eller at en alminnelig intresseovervekt er nok. Selv uten kjennskap til rettspraksis bør man vel kunne utlede av lovens vilkår at så ikke er tilfellet - hvorvidt det bør trekkes, må vel bero på hvor svak lovforståelsen generelt er.

Det vil som regel antakelig ikke være vanskelig å dokumentere "gode grunner" (sml. s. 322), og kandidatene bør prøve å gi eksempler på slike. Det kan med fordel gjøres med eksempler fra rettspraksis, se Rt. 1978 s. 1513, Rt. 1981 s. 513 og Rt. 1984 s. 552 samt de avgjørelser fra lavere instanser som er nevnt på s. 324.

Som sagt kan det med fordel gjøres på denne måte, men fremstillingen på dette punkt kan selvsagt være meriterende om man på annen måte ved eksemplisering klarer å få frem hva regelen går ut på. Få har konkret brukt dommene, og det er for øvrig varierende hva kandidatene makter å få ut av lovteksten her.

På s. 323 trekkes frem behov og følelsesmessig tilknytning, men gode kandidater ser også at behov for en bestemt eiendel - som poengtert i læreboken - i seg selv ikke uten videre tilfredsstiller lovens vilkår, jf. Rt. 1978 s. 1513 (1518). Her vil det da bli spørsmål om andre momenter støtter opp om kravet, samt hvilken substans det er i andre loddeieres innvendinger. - Det er for øvrig nok at en av flere øvrige loddeiere har "rimelig grunn" til å motsette seg naturalutlegg. Det fremgår implisitt av nevnte dom s. 1517, men er ikke tatt opp i læreboken, og det kan ikke forventes at kandidatene kommer inn på dette (kun et par har så langt gjort det).
    Hva som er en "rimelig grunn" for andre loddeiere til å motsette seg kravet, bør også problematiseres. En tilnærmelsesmåte - som ingen kandidater så langt har brukt (hvilket er greit nok) - er å ta fatt i at disse som utgangspunkt kan kreve boets eiendeler solgt, og at unntaket om rett til naturalutlegg ved manglende enighet om fordelingen ble gitt for å hindre støtende resultater som følge av dette. Læreboken er heller knapp her, og det må gis uttelling dersom kandidaten vet (det er drøftet i forarbeidene) eller ser at en regel om ubetinget salgsrett kunne vært et urimelig sterkt pressmiddel for en loddeier som ønsket å overta bestemte eiendeler, gjerne verdsatt lavere enn deres reelle verdi. Det innebærer at man ikke kan motsette seg et krav om naturalutlegg fordi en selv ikke får det som en vil. Retten til å kreve salg er vel i første rekke begrunnet i at en loddeier ikke skal kunne påtvinges oppgjør i naturalia, men kan kreve penger. Men et ønske om realisasjon av den grunn kan heller ikke uten videre være nok til å motsette seg naturalutleggskravet, fordi dette enten kan fyldestgjøres gjennom salg av andre (om enn vanskeligere realiserbare) eiendeler eller gjennom den betalingsplikt som eventuelt oppstår for den som får medhold i sitt krav, jf. § 65.
    Rimelig grunn til å motsette seg en annen loddeiers krav om naturalutlegg vil en derimot kunne ha dersom en selv har mer eller mindre gode grunner for å ønske å overta eiendelen, sml. s. 323. Av lovens system følger at det ikke kreves at grunner og motgrunner er like gode. Gode kandidater kan i denne sammenheng påpeke muligheten for eksklusiv budrunde dersom det skiftes offentlig, jf. § 61 femte ledd annen setning.
    Et særskilt spørsmål som med fordel kan tas opp, og som enkelte med vekslende hell har gjort, er om det er en rimelig grunn at et salg på det åpne marked kan innbringe mer (dvs. gi en større lodd i kroner) enn naturalutlegg med tilhørende oppgjørsplikt. I forarbeidene ble det sagt at en reell mulighet for dette "i alminnelighet" ville være tilstrekkelig, se Lødrup s. 324. Men retten til naturalutlegg er knyttet til verdsettelse ved takst dersom loddeierne er uenige om verdien, jf. § 61 annet ledd fjerde setning. Etter at det først gjennom Høyesterettspraksis (bl.a. i Rt. 1981 s. 513 (516-517) og Rt. 1984 s. 552 (556)) og siden gjennom lovgivning (§ 125 første ledd annen setning) ble innskjerpet at skiftetakst skal tilsvare omsetningsverdien, kan argumentet etter min mening i alminnelighet ikke anses som en rimelig grunn. Slik må antakelig også Lødrup (s. 324) oppfattes.

- - - - - -

Noen kandidater vil som nevnt antakelig ha et eget punkt om § 62, men bestemmelsen kan også trekkes inn f.eks. under fremstillingen av § 61 annet ledd ved å vise at retten etter § 62 går foran ved eventuell konflikt, jf. § 61 fjerde ledd. Bestemmelsen er behandlet av på s. 325-326. Det kan ikke kreves at kandidaten skal ha noen videre forståelse av de underliggende regler i odelsloven, men at retten er knyttet til disse, vil det være en fordel å se. Det bør videre fås frem at retten etter § 62 kun gjelder fast eiendom ("jordegods"), og gode kandidater vil kanskje peke på at det dreier seg om odels- eller odlingsjord (se odl. § 51). Det hevdes for øvrige på s. 326 at den berettigede vil stå sterkt mht. å få utlagt tilknyttet løsøre etter § 61 annet ledd annen setning. Det kan selvsagt ikke forventes at kandidaten kjenner til odelslovens takseringsregler i §§ 56 og 49, eller det privilegium som fremgår av sl. § 109, selv om dette er nevnt i petitavsnittet på s. 327-328.

En del berører ikke § 62, og mange av de som gjør det, får ikke stort mer ut av den enn selve lovteksten. Herunder legger enkelte for dagen visse misforståelser mht. "takstsummen må innbetales [osv]", men da bestemmelsen ikke er videre sentral, vil det normalt neppe være grunn til å trekke for det.

4) Reglene om naturalutlegg på sammensatt skifte er de samme som på dødsboskifte, med de viktige unntak som følger av gjenlevende ektefelles rettigheter, særlig i § 63. Første ledd bør være relativt grei; gjenlevende ektefelle kan som hovedregel beholde aktiva vedkommende selv fullt ut eller for det vesentlige "har brakt inn i boet". Mange vil antakelig trekke paralleller til ekteskapslovens regler om naturalutlegg, som benytter uttrykket fullt ut eller for det vesentlige "eier", jf. el. § 66 første ledd - det er altså ikke helt identiske formuleringer.

Realiteten er likevel tilsynelatende den samme, skjønt det kan diskuteres om sl. § 63 første ledd - i motsetning til el. § 66 første ledd - gir rom for naturalutlegg av eiendeler som gjenlevende fullt ut (eller for det vesentlige) ervervet ("brakte inn"), men som senere er gjort til sameie mellom ektefellene. Prioriteringen av gjenlevende ektefelle på arvingenes bekostning kan tale for en slik tolking, men det kan ikke forventes at kandidatene går inn på denne mulige forskjell, og så godt som ingen har så langt gjort det.

Klart er det i alle fall at gjenlevende normalt kan beholde eiendeler som fullt ut tilhører vedkommende når det skal skiftes. Det ligger i dette at ektefellenes valg av formuesordning normalt ikke skal få innvirkning på gjenlevendes eierrettigheter kun på grunn av at felleseiet ("boet") må skiftes fordi avdødes formue skal fordeles. Noen har fått med seg det poenget, vilket de bør honoreres for. - Unntaket; at det etter forholdene vil være "åpenbart urimelig" at gjenlevende får beholde egne eiendeler, er ikke lett å gi eksempler på, og det er heller ikke gjort i læreboken. Enkelte har prøvd, og bør gis uttelling for det, med mindre eksemplene viser at regelen ikke er forstått. De som på en poengtert måte påpeker at "åpenbart" indikerer at det kreves kvalifisert urimelighet for at unntaket kan få anvendelse, bør kunne få uttelling for det. Noe mer praktisk kan unntaket kanskje være for eiendeler som gjenlevende "for det vesentlige" eier, dvs. eiendeler som var i sameie mellom ektefellene, men hvor avdødes brøk var markert lavere enn gjenlevendes, selv om det også her vil være vanskelig å finne eksempler. - En eksakt grense for når § 63 første ledd får anvendelse i sameietilfellene kan neppe gis, men ut fra at Lødrup i "Familieretten" (3. utg. 1997) s. 242 i tilknytning til el. § 66 antyder rundt 3/4, kan det antas at kandidater som tar dette opp vil antyde det samme her.

Det viser seg at noen har problemer med bestemmelsen, som for enkeltes vedkommende kan skyldes enten at man ikke ser at det er pga. felleseieordning, en regelen er der, eller muligens at felleseie ("boet") betyr sameie el. Misforståelsens grovhet bør være retningsgivende for hvorvidt og i hvilken grad det skal trekkes for dette.

Ved behandlingen av § 63 annet ledd bør kandidaten se at "på samme vilkår" er en henvisning til første ledds "når det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholda". Videre bør man se at "uten hensyn til hvem av ektefellene som har brakt eiendelene inn i boet" ikke bare omfatter eiendeler som førsteavdøde alene brakte inn, men også eiendeler som ektefellene i fellesskap har brakt inn. - Langt fra alle har med disse to poenger, hvilket det, vel, normalt bør trekkes for. - For så vidt omfattes også eiendeler som gjenlevende alene eller i det vesentlige har brakt inn av formuleringen, men slike kan gjenlevende kreve utlagt i medhold av første ledd. De begrensninger som fremgår av § 63 annet ledd annen setning kan med andre ord ikke gjelde dersom gjenlevende fullt ut eller for det vesentlige har brakt eiendommen inn, eller med andre ord: Annet ledd kan ikke oppfattes som en innskrenking av retten etter første ledd. Svært få har imidlertid sagt noe om forholdet mellom første og annet ledd. - Man bør videre kunne gjengi naturalutleggskravets gjenstand(er) etter annet ledd første setning uten at det blir et rent lovsitat. Enkelte har bare med "felles bolig" (og overser det løsøre bestemmelsen nevner) og behandler heller ikke annen setning. Dermed blir fremstillingen meget enkel på dette punkt. Men om kun næringsløsøret er oversett, bør det etter forholdene kunne passere uten "påtale".
    Første setning innbyr neppe til inngående drøftelser, selv om kandidaten med fordel kan si noe om vilkårene "bolig", "har tjent som ... felles bolig"/"har vært knyttet til" og "innbo". Flere har da også fått en del ut av bestemmelsen her, enten man trekker veksler på at vilkårene er de samme som i el. § 67 hhv. a) og b). eller ikke. Når det derimot gjelder "løsøre som har hørt til innbo i det felles hjem", er det til forskjell fra regelen i el. § 67 d) ikke et vilkår at innboet er "vanlig".
    Det vil også være et pluss dersom kandidatene kan gi eksempler på når utlegg kan være åpenbart urimelig, gjerne med utgangspunkt i Rt. 1985 s. 1291 (som er nevnt på s. 337).
    Dersom eiendommen også har vært brukt til ervervsvirksomhet eller andre formål, kan den kun utlegges gjenlevende etter annet ledd dersom dens hovedsaklige formål har vært å tjene som (felles) bolig. Dertil kreves at andre loddeiere ikke har rimelig grunn til å motsette seg dette, jf. annen setning. Noen overser som nevnt annen setning totalt, andre vilkåret "rimelig grunn til å motsette seg".

Hvilke "andre formål" det kan være tale om, er så vidt jeg kan se så vel forarbeidene som læreboken tause om, med mindre man vil se eksempelet om utleie av leiegård hvor ektefellene har bolig (s. 337) som noe annet enn ervervsvirksomhet. Klarer kandidatene å, komme med eksempler, er det et pluss. Rettslig sett er det likevel mindre viktig hvilke andre formål det dreier seg om, med mindre bestemmelsen her må tolkes innskrenkende: Etter bestemmelsens ordlyd vil ethvert annet formål enn boligformål kunne være til hinder for gjenlevendes utlegg.

Det sentrale er at bestemmelsen (i følge forarbeidene som vises til på s. 337) tar sikte på å avskjære naturalutlegg (etter § 63 annet ledd) hvor eiendommen har dannet næringsgrunnlaget for familien. Kandidater som ser dette, bør honoreres.

Det fremgår av forarbeidene at man særlig var opptatt av landbrukseiendommer som det knytter seg odels- eller åsetesrett til. Er det tale om landbrukseiendommer som tilfredsstiller vilkårene for odels- eller odlingsjord, var forutsetningen nettopp at denne ville være av en slik størrelse at den utgjorde det vesentligste næringsgrunnlaget for familien (i våre dager er det neppe uten videre slik). Gjenlevendes naturalutleggsrett skulle dermed ikke representere et vesentlig innhugg i odels- eller åsetesrett, og det var derfor ikke videre betenkelig at gjenlevendes rett gikk foran, jf. § 63 tredje ledd. Få har imidlertid sett dette poenget, hvilket er greit nok.

Har avkastningen ikke vært tilstrekkelig til å leve av, kan gjenlevende altså kreve eiendommen utlagt til seg dersom øvrige loddeiere ikke har rimelig grunn til å motsette seg det. Dreier det seg om en odels- eller odlingsjord, er det som nevnt ikke til hinder for gjenlevendes rett om noen av de øvrige loddeierne har odels- eller åsetesrett til denne, jf. § 63 tredje ledd. Men odels- eller åsetesrett vil kunne være et moment som enten gjør det "åpenbart urimelig" at gjenlevende får utlegg, og/eller som gir loddeieren "rimelig grunn til å motsette seg dette. - Jeg kan i farten ikke huske noen som har berørt dette.

Med bakgrunn i bestemmelsens forhistorie, kan man spørre om en vurdering av om ervervsvirksomheten har gitt det vesentligste næringsgrunnlag for familien er/bør være retningsgivende når man beveger seg utenfor landbruket. Bakgrunnen for bestemmelsen fremgår likevel ikke av læreboken, og det kan ikke forventes at kandidatene skal kjenne til denne. Derfor vil antakelig mange ha problemer med å få noe særlig ut av bestemmelsen, hvilket må aksepteres uten trekk.

Kandidatene bør videre ha sett regelen i § 63 annet ledd tredje setning: Gjenlevende kan få utlagt boligeiendom/løsøre som omfattes av annet ledd og tilhørte avdøde selv om den var hans/hennes særeie, men da kreves "særlige grunner", se nærmere s. 338. Gode eksempler vil som vanlig være et pluss, men ikke alle makter å gi det. For øvrig er det noen som synes å mene at § 63 annet ledd tredje setning gjelder generelt for hva avdøde måtte ha som særeie, og viser på den måten noe sviktende lovforståelse.

- - - - - -

Foranlediget av uttalelsen på s. 339, kan det tenkes at enkelte vil reise spørsmål om hvorvidt gjenlevende unntaksvis ikke vil ha krav på alle boets eiendeler, selv om han/hun verdimessig har krav på det hele som (boslodd og) minstearv. Det er vel en problemstilling som helst ligger utenfor oppgaven, og så langt er det ingen som konkret har gått inn på denne. Det bør ikke trekkes om den tas opp, bl.a. på bakgrunn av utsagnet om at minstearvregelen er en verdiregel som ikke gir "rett til naturalutlegg utover de ellers gjeldende regler om dette". Det slutter jeg meg til, men jeg er ikke enig i at avdødes slekt her kan ha krav på naturalutlegg etter § 61 annet ledd. Et slikt krav forutsetter at man er loddeier, som igjen forutsetter at man har krav på arv, hvilket man ikke har dersom gjenlevende (verdimessig) har krav på hele boet. Sammenligningen med gjenstandslegatarens rett er etter min mening ikke treffende.

5) Forholdet til testamentariske disposisjoner kan enten tas fortløpende, eller behandles felles for reglene om naturalutlegg. Av § 61 fjerde ledd fremgår det at retten til naturalutlegg bl.a. viker for bestemmelser i gyldig testament. Når et testament er "gyldig", bør neppe gjøres til gjenstand for inngående drøftelser. Om man kort påpeker arvelovens formkrav og pliktdelsregler, bør imidlertid det passere. En tilsvarende bestemmelse finnes ikke i §§ 62 og 63. Når det gjelder § 62, vil derfor testamentariske bestemmelser i strid med en odels- eller åsetesberettiget loddeiers rett etter denne bestemmelse ikke kunne opprettholdes. For gjenlevende ektefelles rettigheter etter § 63 er forholdet mer sammensatt. Testator kan naturlig nok ikke gyldig treffe testamentariske disposisjoner over eiendeler og rettigheter som tilhører den andre ektefellen, derfor vil gjenlevendes rett etter første ledd normalt være upåvirket av eventuelle testasjoner. Gjelder det testasjoner over egne eiendeler/rettigheter som faller inn under § 63 annet ledd, er det grunn til å peke på at det - med unntak av næringsløsøre og innbo utover "vanlig" - dreier seg om eiendeler som en ektefelles livsdisposisjonsrett over er begrenset i forhold og av hensyn til ektefellen, jf. el. §§ 32 og 33. Det gjelder ikke uttrykkelige begrensinger i sa måte med hensyn til dødsdisposisjoner, men testasjoner som går lenger enn det ektefellen hadde rett til vis-à-vis sin ektefelle i levende live, vil normalt ikke kunne opprettholdes. Testamentet vil med andre ord vanskelig kunne føre til at det er "åpenbart urimelig" at gjenlevende får overta eiendelen.

Kandidaten kan nevne at retten til naturalutlegg er knyttet til skiftet, selv om det synes innlysende, og så langt er det ingen som eksplisitt har berørt dette. Det fremgår relativt klart av § 62; for §§ 61 og 63 fremgår det av sammenhengen mellom kapittel 10 og § 60 første ledd. Poenget er at man ikke etter at skiftet er avsluttet kan fremsette krav med hjemmel i de omhandlete bestemmelser. Men retten kan være bortfalt på et tidligere tidspunkt, ut fra avtale- og passivitetsbetraktninger. Enkelte momenter finnes på s. 328 og 338.

Som nevnt hører en viss behandling av § 66 og § 125 første ledd etter min mening inn under oppgaven, og laudable kandidater vil normalt (ikke et ubetinget krav) vise at man har forstått

Også reglene i § 65 bør være med, i alle fall første ledd, og de fleste har da også nevnt denne: Den som overtar eiendeler hvis verdi overstiger den lodd vedkommende har krav på, skal betale det overskytende til øvrige loddeiere (samt (sum)legatarer) som på denne måten kan få fyldestgjort sine krav. Dette gjelder utlegg etter så vel § 61 som 62 og 63. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for den tvil som uttrykkes på s. 324 mht. spørsmålet om loddens størrelse setter grenser for retten til utlegg etter § 61 annet ledd annen setning. En summarisk og forstandig behandling av § 65 annet ledd første setning og tredje ledd vil være et pluss.

- - - - - - 

På s. 333-334 behandles sl. § 107 første ledd annen setning under overskriften "rett til å beholde egne eiendeler hvis avdøde var insolvent". Det må derfor aksepteres dersom enkelte kandidater har behandlet denne (så langt er det ingen som har gjort det), men etter min mening gir ikke bestemmelsen gjenlevende ektefelle rett til naturalutlegg slik begrepet tradisjonelt oppfattes. Bestemmelsen gir en regel for avgrensing av dødsboets aktiva når avdøde var insolvent og ansvaret for gjelden ikke er overtatt. At denne situasjonen medfører at gjenlevende i alle fall teoretisk sett kan komme bedre ut enn dersom arvinger overtar ansvaret for gjelden (se s. 334), gjør ikke bestemmelsen til en naturalutleggsregel. Også i sistnevnte tilfeller vil for øvrig gjenlevende normalt kunne beholde sine eiendeler, da etter § 63 første ledd, men oppgjørsreglene i § 65 vil indirekte kunne være til hinder for dette. Skjevheten ligger i tilfelle på den verdimessige siden av oppgjøret, skjønt skjevdelingsregelen i el. § 59, herunder tredje ledd, jf. § 77 første ledd, vil kunne bøte på dette. I følge ekteskapslovens forarbeider kan tredje ledd nettopp være aktuell ved den annens insolvens. - Det som her er sagt, har likevel en side til et spørsmål som kan være relevant for oppgaven, nemlig om naturalutleggsreglene også gjelder når avdøde var insolvent. Spørsmålet er indirekte berørt, men ikke direkte reist, på s. 338 (petit), og det kan ikke forventes at kandidatene skal ta dette opp (så langt har ingen gjort det). Skifteloven sondrer i s å måte ikke etter hvorvidt avdøde var insolvent eller ikke, men etter om gjeldsansvaret er overtatt eller ikke. Er ansvaret overtatt, er det uten betydning om det skiftes privat eller offentlig. Skifterettens salgsplikt etter § 109 gjelder bare hvor ansvaret ikke er overtatt, og bare så langt det er nødvendig for å dekke gjelden. Ut over det er det neppe noen grunn til at naturalutleggsreglene ikke skal gjelde. - Det kan heller ikke forventes at kandidatene tar opp problemet om § 67 innebærer en begrensing i reglene om naturalutlegg. Et par har likevel berørt § 67, og kan honoreres dersom de makter å si noe fornuftig om dette. Det hevdes på s. 304 at det "bare [er] boets midler som kan brukes til dekning eller sikring av avdødes gjeld", og det vil i tilfelle etter forholdene kunne innebære en innskrenkning i loddeieres rett til naturalutlegg. Men selv om "ingen kan forlange at arvingens egne midler trekkes inn", tviler jeg på at § 67 er til hinder for at en loddeier som ønsker å overta eiendeler som står i faresonen, kan avverge salg ved å dekke gjeld/stille sikkerhet. Ordlyden inneholder intet påbud om å bruke boets midler.

Foran er det enkelte steder nevnt at misforståelser mht. hva oppgaven spør etter kan gi grunnlag for trekk, bl.a. avhengig av omfanget. Jeg vil for ordens skyld presisere at dette i første rekke gjelder hvor klare feil kommer for en dag. Dersom man f.eks. har behandlet forloddskrav (el. § 77 annet ledd jf. § 61), er det - pga. at "naturalutlegg" savner en klar definisjon i så vel lov som lærebok (se dog s. 320) - ikke uten videre grunn til å trekke selv for relativt omfattende fremstillinger, så fremt innholdet er brukbart. Men faren vil jo her være at besvarelsen sett under ett blir ubalansert, slik at det oppgaven egentlig spør etter, behandles mer eller mindre stemoderlig, hvilket i seg selv vil gi grunnlag for trekk. Og det er nettopp de besvarelser som legger for dagen misforståelser på forskjellige nivåer, og som gjerne har et lavt presisjonsnivå i sin fremstillingsform med tynne, "tilfeldige" og vage "drøftelser" av de sentrale bestemmelser som vil ligge i faresonen. På feil side ligger man klart nok dersom man f.eks. ikke har klart å finne frem til hverken § 61 eller § 63 og kommer med stort og smått som i varierende grad har noe med arverett eller skifterett å gjøre.
    De laudable kandidater utmerker seg normalt med en brukbar forståelse av hva som skal behandles, og ikke minst i behandlingen av dette, f.eks. med gode og poengterte problemstillinger knyttet til reglene. For ordens skyld nevner jeg at lauden selvsagt ikke avhenger av om man "husker" dommer, forarbeider, teori osv., men ofte er det jo slik at de som har god forståelse for stoffet også har "positive kunnskaper" som kan gi ekstra uttelling om det trekkes inn på fornuftig måte.

Sensorrettleiing, endeleg utgåve
Andre avdeling juss
Haustsemesteret 1997
Teoretisk oppgåve nr. 2

Teorioppgåve – hausten 1997 (studieordning av 1984)

Del 1
Del 2

Del 1

Litteratur og undervisning:

Emnet for oppgåva er dekt i læreboka til Nygaard/Holgersen på s. 235 -244. Ot.prp. nr. 29 (1995-96) inneheld ikkje særleg om emnet, men ein kan finne mykje stoff i NOU 1990:20 "Forenklet folketrygdlov" på s. 574 flg.. Denne er imidlertid ikkje oppført på litteraturlista.
    Eg har fatt opplyst at det ikkje er halde undervisning siste året som rettar seg spesifikt mot "arbeidsulykke" - vilkåret. Dette skuldast at undervisninga har vore retta mot den nye studieordninga, og der er ikkje vilkåret ein del av lærestoffet. Emnet for oppgåva er imidlertid sentralt etter gjeldande eksamenskrav, og det er gitt fyldig omtale i tilrådd litteratur.
    Eg gjer merksam på at Trygderettens kjennelse av 2.9.70 (ankesak nr. 773/69) er relevant. Denne kan ikkje sjåast omtalt i læreboka, men er innanfor "tilrådd litteratur" då den er innteken i "Kjennelser fra Trygderetten" s. 30.

Oppgåva bør innleiast med å plassere vilkåret i lova sin samanheng.

Vilkåret kjem fram som ein del av legaldefinsjonen av "yrkesskade" i folketrygdlova § 13-3. Dette er eit vilkår for ytingar etter folketrygdlova kap. 13. Den som har skade som vert godkjend som yrkesskade har krav på ei rad særføremoner etter lova. Desse er opplista i § 13-2. Kandidaten kan for oversikta si skuld kort peike på dei viktigaste av desse. Medlemmet har i yrkesskadetilfella lempelegare vilkår for å oppnå ytingar, samt også krav på kvantitativt betre ytingar.
    Ein kan også kort seie noko om årsakssamanheng mellom arbeidsulukka og vedkomande personskade, sjukdom eller dødsfall, jfr. ordlyden "skyldes en arbeidsulykke". Ei lenger utgreiing om årsaksspørsmåla vil falle utanfor oppgava si ramme.
    Oppgåva inviterar ikkje til ei innleiing om generell trygderett, og utgreiingar om vilkåra for medlemskap m.v. må gjerast svært kort.

Nærare om vilkåret "arbeidsulykke"

Leddet "arbeids-" referererar seg til den situasjon medlemmet må vere i for å vere yrkesskadetrygda. Dei aktuelle situasjonsvilkåra kjem fram i §§ 13-6 til 13-13. Det er som utgangspunkt ikkje krav om at arbeidssituasjonen aktivt har årsaka skaden. Det er tilstrekkjeleg at skaden har skjedd "mens" eit av situasjonsvilkåra ligg føre, t.d. at hushjelpa vert råka av lynet medan han hengjer opp vasken.
    Mange kandidatar undergir situasjonsvilkåra, og særleg § 13-6 "…i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden", nærare handsaming. Det som kan tale for nærare handsaming er at situasjonsvilkåra ligg til grunn som ein del av omgrepet "arbeidsulykke".
    Det som særleg talar mot å drøfte situasjonsvilkåra er at dei kjem fram i andre reglar som oppgaveteksta ikkje refererar til. Vidare vil ei drøfting av vilkåra lett verte sal omfattande at ein gjeng utanfor den ramme ein har i ei halvdagsoppgåve. Ein må nok forutsetje at dersom det skulle vere meininga at situasjonsvilkåra skulle drøftast, så ville dette framgått klarare av oppgåveteksta.
    På denne bakgrunn er det forsvarleg, og e.m.m. truleg den beste løysinga, å avgrense mot meir inngåande drøfting av situasjonsvilkåra ut over ein generell omtale av systemet i reglane. Den som inngir seg på ei nærare drøfting av situasjonsvilkåra kan likevel ikkje utan vidare trekkjast for det. Ein kandidat som vel denne løysinga må relatere drøftinga si til tolkinga av leddet "arbeids-". Lausriven og generell omtale må føre til trekk. Heller ikkje ei meir poengtert framstilling av situasjonsvilkåra vil gi særleg utteljing dersom den er omfattande. Stoffet er lett, og det kan ikkje aksepterast at kandidatane utbroderar dette framfor stoff som ligg nærare oppgåva si kjerne.
    Begge variantar må altså aksepterast. Dette er i samsvar med retningslinjene som vart gitt då tilsvarande problem dukka opp ved tidlegare eksamenar (haust 1989, haust 1993 og vår 1996). E.m.m. er det eit poeng at sensorrettleiingane er konsekvente.
    Leddet "ulykke" hadde etter tidlegare rett fått presisering gjennom praksis og teori. I -NOU 1976:16 vert det stilt opp tre kjennemerke for ulukke: Ytre påkjenning eller belastning, utanfor ramma av ein ordinær arbeidsprestasjon, og det må ha skjedd uventa eller uforutsett.
    Desse kjennemerka finn ein i hovudtrekk att i folketrygdlova 1997 § 13-3, 2. ledd der omgrepet arbeidsulukke er definert. I følgje Ot. prp. nr. 29 (1995-96) svarar definisjonen til kva som tidlegare vart lagt til grunn i praksis.
    Kandidaten bør ta tak i kvart av vilkåra i definisjonen og gjere nærare greie for dei.
    Ein bør syne til praksis som illustrerar dei einskilde ledd i definisjonen.
    Kandidatane bør vite at etter tidlegare rett var det ikkje noko vilkårslaust krav om at ytre påkjenning måtte påvisast som årsaksfaktor når hendinga skjedde utanfor ramma av ein ordinær arbeidssituasjon. Sjå såleis ankesak 138/68 samanhalde med ankesak 773/69 og fleire etterfølgjande kjennelsar om hjelpepleiarar som løftar, som vel konsoliderar rettsoppfatninga i samsvar med den første ankesaka. Etter ordlyden i § 13-3, 2. ledd, 2. pkt. kan det sjå ut til at kravet om "ytre hending" no gjeld også ved skader som skjer utanfor ramma av den normale arbeidsprestasjon. Kandidatar som evnar å problematisere om det her har skjedd ei endring i gjeldande rett må få god utteljing.

- - - - - -

Synspunkt på karaktersetjinga:

Oppgåva er sentral etter gjeldande eksamenskrav. For å stå til eksamen må det krevjast at kandidaten kjenner omgrepet "arbeidsulykke" si plassering i systemet, samt får noko fornuftig ut av lova sin definisjon, ut over rein omskriving av lova sine ord.
    For å få laud må ein krevje at kandidaten har kunnskap om omgrepet, og kjenner til noko praksis som illustrerar omgrepet og dei einskilde delar av definisjonen. Dei gode har høve til å skilje seg ut ved å systematisere avgjerdene og trekkje slutningar om korleis omgrepet "arbeidsulykke" skal tolkast. Det er positivt om kandidaten er medviten den rettskjeldemessige status kjennelsane frå Trygderetten har.
    Røynslene frå sensuren syner at kandidatane ikkje får særleg tak på denne oppgåva. Det vert mykje om situasjonsvilkåra og mindre konkret tolking av det oppgåva spør etter. Svært få får særleg ut av tolkinga av § 13-3, 2. ledd, 2. pkt.

Del 2.

Litteratur:

Oppgåva må reknast som sentral. Emnet er godt dekt i tilrådd litteratur, sjå læreboka § 10 "Ektefellers råderett over egne eiendeler".
    Oppgåva bør ikkje skape store avgrensingsvanskar, men stofftilfanget som har tilknyting til emnet er nokså omfattande. Med tanke på ei forsvarleg handsaming av dei sentrale delar av
    I kandidaten føreta ei avgrensing mot tilgrensande områder. Når oppgåva stiller oppgåva må spørsmål om "eigne" eigedelar bør dette e.m.m. ikkje tolkast så snevert at sameigespørsmål ikkje vert handsama. Slik oppgåveteksten er formulert bør imidlertid ei reflektert avgrensing kunne aksepterast.
    Nedanfor følgjer ei oversikt over kva som kan vere med i ei god oppgåve. Framstillinga tek ikkje sikte på å vere uttømande.

1. Innleiingsvis bør kandidaten slå fast at ekteskapet som hovudregel ikkje medfører avgrensingar i den einskilde sin rett til å råde over eigne eigedelar, sjå E § 3 1, 1. ledd. Dette prinsippet gjeld uavhengig av om eigedelane er i felleseige eller særeige, og uavhengig av kva lagnad eigedelane vil få om ekteskapet vert oppløyst. I prinsippet kan såleis den eine ektemaken vere fattig og den andre rik i den tida ekteskapet varer.
    Regelen i E § 31 gjeld for dei eigedelar den einskilde ektemake åleine er eigar av. Grensa mellom hans og hennar eigedelar skapar vanskar av både faktisk (-kven betalte kjøpesummen?) og rettsleg art (-er tingen i sameige?, -har arbeid i heimen noko betydning?). Kandidaten kan for oversikta si skuld kort skildre aktuelle ervervsmåtar. Men ei lenger utgreiing av t. d. sameigespørsmåla og "Husmordommen", Rt. 1975 s. 220, bør det trekkjast for.
    Det bør gjevast ei oversikt over kva som ligg i råderettsomgrepet. Omgrepet omfattar både faktisk og rettsleg råderett. Kandidaten bør klargjere desse omgrepa, og gjeme illustrere dei ved hjelp av døme.
    Råderettsavgrensingar mellom ektemakar kan ha fleire ulike grunnlag i tillegg til reglane i ekteskapslova kap. 6. Dei kan t.d. byggje på sameigerettslege reglar eller på avtale. Reglane om underhaldsplikt i ekteskapslova kap. 7 kan t.d. seiast å medføre ei faktisk råderettsavgrensing. Det kan peikast på at det ein råder over er ulikt avhengig av om ein stend ovanfor ein livs- eller ein dødsdisposisjon. i det første tilfellet råder ein over sin råderettsdel av felleseiget, medan ein ved dødsdisposisjon råder over det som tilfell dødsbuet ved skifte med lengstlevande Det kan for oversikta si skuld kort peikast på desse tilhøva, men tyngda i framstillinga mål rette seg mot reglane i ekteskapslova kap. 6.
    Råderettsavgrensingane i E kap. 6 gjeld som utgangspunkt uavhengig av om eigedelane er felleseige eller særeige.

2. Eigedelar som er unnatekne frå den frie disposisjonsretten.

Fast eigedom - E § 32
Omgrepet "felles bolig" må tolkast. Naturleg forståing: Den stad ektemakane har sin heim/felles tilhaldsstad. Under omgrepet høyrer alle eigarbustadar. Dette kan vere ein einebustad eller ei sjølveigarleiligheit. Omgrepet omfattar også leigerett til bustad. Ein leigerett kan vere knytt til ein andel, obligasjon eller aksje, noko som medfører at desse ikkje kan omsetjast fritt Rett til bustad kan følgje som vilkår ved ein arbeidsavtale eller forpaktingsavtale. Oppseiing av ein slik avtale som medfører at bustadretten fell bort vert ikkje råka av E § 32.
    Reelle servituttar i tilknyting til den faste eigedomen må også vere omfatta av regelen.
    Fritidseigedomar vert som utgangspunkt ikkje omfatta.
    Unntaksvis vil ektemakane kunne tenkjast å ha to bustadar i lova sin forstand. Råderettsavgrensinga vil då gjelde begge. For at ektemakane skal reknast å ha to bustadar må det stillast krav om at eigedomen vert nytta vesentleg meir enn i helgar og feriar. Førearb. nemner som døme at ektemaken i ei årrekkje bur samanhengande over lenger tid på ein eigedom som er erverva som fritidseigedom.
    Etter ordlyden omfattar regelen berre den aktuelle bustad. Bustad som er ervervd med tanke på framtidig bruk vil då falle utanfor. Råderettsavgrensinga vil derimot vare ved dersom bustaden mellombels er ute av bruk. For personar som t. d. er tilsette i utanrikstenesta og oppheld seg i utlandet vil råderettsavgrensinga truleg vare ved inntil ektemakane eventuelt rar ny "felles bolig".
    Råderettsavgrensingane gjeld som utgangspunkt også når eigedomen er nytta både til bustadføremål og andre føremål. Ekteskapslovutvalet hadde her ei meir liberal innstilling til spm. i det ein gjorde framlegg om at råderettsavgrensinga berre skulle gjelde "i den utstrekning" eigedomen vart nytta som felles bustad. Synspunktet fekk ikkje tilslutnad under den vidare lovførehavinga.
    Det kan gjerast unntak frå dette utgangspunktet ved disposisjonar som berre omfattar ein del av eigedomen. Praksis etter gml. lov la vekt på hvor vidt disposisjonen i vesentleg grad endrar eigedomen sin karakter. Har t. d. salet av hyttetomter frå ein uproduktiv del av landbrukseigedomen ingen klar innverknad på drifta for øvreg kan disposisjonen godtakast.
Vanleg innbu m.v. - E § 33
Gjeld vanleg innbu i "det felles hjemmet". Omgrepet har same innhald som "den felles bolig" i § 32.
Kva omfattar "vanlig innbo"? - Dette vert ei vurdering der det vil vere tvil om grensespørsmåla. Kandidaten må skildre vurderingstemaet, og bør få fram føremålet med regelen som tolkingsfaktor. Det er eit poeng at kva som er vanleg innbu vil variere med tida og tilhøva. Framstillinga bør i høveleg grad illustrerast med døme.

3. Kva for disposisjonar er forbodne (utan samtykke)?

For fast eigedom framgår det av § 32 at ein ikkje utan samtykke kan "Overdra, pantsette, forpakte bort, eller inngå eller si opp ein leie- eller framleieavtale... ". Formuleringa må reknast å dekkje dei praktiske rettslege disposisjonar over ein fast eigedom.
    For aktuelt lausøyre gjeld det at ektemaken ikkje kan "overdra, leie bort eller pantsette". Forbodet må truleg gjelde tilsvarande for lån.
    Kravet om ektemakesamtykke gjeld berre dei rettslege disposisjonane som reglane dekkjer. Faktiske disposisjonar som ombygging o.l. fell utanfor. ønskjer ektemaken t.d. å setje fyr på, eller øydeleggje bustaden på annan måte, kan han gjere det. Kandidaten bør sjå dette tilhøvet. Eit pluss til dei som ogs å får fram noko om kvifor regelen er slik.

4. Nærare om samtykket.
§ 32 skriftleg samtykke.
§ 33 ikkje krav om skriftleg samtykke.

Kandidaten bør seie noko motivet for denne skilnaden.

Det kan ikkje stillast krav om spesifikk samtykkeerklæring. Samtykket er bindande når det kjem til ektemaken eller medkontrahenten sin kunnskap. Samtykkeerklæring kan også skje etter at avtale er inngått, t.d. ved avkall på å angripe disposisjonen, sml. § 35.
    Samtykket må som utgangspunkt kunne kallast attende fram til bindande avtale er inngått. Det er høve til å binde seg til ikkje å tilbakekalle eit samtykke. Ein kan også setje vilkår ved samtykket.
    Problem: Må eit førehandssamtykke avgrensast med omsyn til varigheit og disposisjonar? Etter eldre rett vart eit generelt førehandssamtykke rekna som ugyldig. Denne regelen finn ein no att i E § 37, 1. ledd. Ein god kandidat vil kunne drøfte kor vidt denne regelen femnar. Det kan ikkje vilkårslaust krevjast at samtykket gjeld ein konkret eller aktuell disposisjon.
    Etter 2. og 3. ledd kan slik generell avtale inngåast for særeige ved ektepakt. Det kan stillast spørjeteikn ved grunngjevinga for regelen og koblinga til særeige.
    For innbu er det som nemnt ikkje krav om skriftleg samtykke. Dermed må eit samtykke kunne skje ved konkludent åtferd eller passivitet.

5. Omstøyting av ulovlege disposisjonar - E § 35.

Innanfor ramma av ei halvdagsoppgåve kan ein ikkje vente nokon omfattande drøfting av dette emnet, men kandidaten bør skildre hovudinnhaldet i regelen. Ein god kandidat bør såleis få fram at regelen byggjer på motstridande omsyn: Omsynet til den forsmådde ektemaken, og omsynet fil medkontrahenten.
    Vernet er sterkare ved felles bustad enn ved lausøyre. Lausøyrekjøpar kan vinne rett dersom han er i god tru. Denne regelen er truleg ikkje særleg effektiv. Det skal nok mykje til for at ein lausøyrekjøpar kan seiast å ikkje vere i god tru ved kjøp av lausøyre frå ihendehavarektemake. Typisk situasjon her er garasjesal o.l. Kandidatar som syner skjønsemd i vurderinga her må få utteljing.
    Verknad av omstøyting: Disp. vert kjend ugyldig med tilbakeverkande kraft.

6. Særleg om eigedelar i sameige mellom ektemakane.

For eigedelar i sameige oppstår særlege spørsmål. E § 31 passar ikkje utan vidare. Rettshøvet mellom sameigarar er generelt regulert i sameigelova. I E § 36 har ein særskild regulering av einskilde spørsmål for ektemakar.
    Det kan ikkje ventast for mykje av kandidatane på dette området. Rettsreglane om sameige generelt er ikkje lærestoff før til 3. avdeling, men på den andre sida er problemstillingane høvevis grundig handsama i læreboka. Kandidatar som far fil ei forsvarleg drøfting av desse spørsmåla må få god utteljing.

- - -

Synspunkt på karakterfastsetjinga:

Temaet for oppgåva er dels detaljert lovregulert. Ein risikerer såleis å få ein del ukritisk "avskrift" av lovteksta. Pensumdekninga er god, og emnet er sentralt. Inneheld. oppgåvesvaret lite anna substans enn omarbeiding av lovteksta er ein straks i faresona. Det må vere eit minstekrav for å stå til eksamen kandidaten er medviten skilnaden mellom ektemakane sine råderettsdelar og kva som vil vere gjenstand for deling ved eit skifte, samt elles dokumenterer den grunnleggjande oversikt over kva oppgåva handlar om. Kandidaten bør også vite noko om tolkinga av sentrale omgrep som "felles bolig" og "vanlig innbo".
    For å få laud må ein syne innsikt i dei sentrale delar av emnet. Ein må også stille krav til disposisjon og framstilling. Som nemnt er stofftilfanget stort. Dyktige kandidatar vil kunne plukke poeng ved handsaminga av dei vanskelegare spørsmåla, som t.d. samtykke- og sameigespm.

Samla:

Del 2 kan seiast å vere noko, meir omfattande enn del 1. Eg finn det ikkje føremålstenleg å stille opp ein særskild brøk for fordelinga. Begge oppgåver treng avgrensing, og kandidatane bør få ein viss valfridom i avgr. spm., jfr. t. d. det som er sagt ovanfor om situasjonsvilkåra i høve til omgrepet "arbeidsulykke".

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1 (97-ordning)
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2 (97-ordning)

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1997
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave – høsten 1997 (studieordning av 1997)

Foreleser ved fakultetet er førsteamanuensis Tore Bråthen, og han har opplyst at oppgavens tema har vært behandlet i undervisningen.

III. Nærmere om oppgaven:

Hos Zimmer er oppgavens tema hovedsakelig behandlet på s. 318 -332. Det må kunne sies være en sentral oppgave i skatteretten. Sensorene bør merke seg at ikke hele kap. 13 om periodisering er pensum. De forventes ikke kjennskap til reglene om periodisering av inntekter og utgifter knyttet til regnskapspliktig næringsvirksomhet. Kandidatene kan avgrense oppgaven mot disse reglene.
    Oppgavens utforming gir en viss frihet med tanke på utforming av disposisjon. Det sentrale er at kandidatene i sin sammenliknende fremstilling evner å få frem de sentrale likheter og forskjeller.

1.0 Innledning

Innledningsvis bør kand. slå fast at periodiseringsreglene regulerer når - nærmere bestemt til hvilket inntektsår - en inntekt kommer til beskatning, og en utgift til fradrag. Periodiseringsreglene forutsetter med andre ord at det foreligger skatteplikt eller fradragsrett.
    Oppgaven skal avgrenses mot de såkalte "innvinningsreglene" som regulerer om en inntekt er skattepliktig eller en fradragspost er fradragsberettiget. Kand. som kommer nevner at realisasjonsprinsippet ikke må forveksles med "realisasjon" som innvinningskriterie viser oversikt og bør honoreres for dette.
    Kand. bør nevne at gunstige periodiseringsregler kan gi en skatteyter mulighet for utsatt beskatning av inntekter. Skattyter kan dermed bruke denne rentefrie likviditetsfordel til pengeplasseringer eller eventuelt til forbruk. Tilsvarende gjelder for regler som gir mulighet for fremskutt fradragsrett. Et av formålene ved skattereformen av 1992 var å begrense muligheten til å oppnå slik skattekreditt ved å stramme inn periodiseringsreglene.
    Kand. bør nevne at kontant- og realisasjonsprinsippet kommer til uttrykk gjennom reglene i skatteloven.
    Frem til skattereformen av 1992 var kontantprinsippet hovedregel i norsk rett. Etter reformen overtok realisasjonsprinsippet som den reelle hovedregel.
    Den nominelle hovedregel for periodisering er dog sktl. § 41 syvende ledd, 1.pkt. Denne innebærer at en inntekt skal periodiseres til det tidspunkt da fordelen "virkelig tilflyter" skattyter. Regelen gjelder imidlertid først og fremst inntekter innenfor skattyters egen økonomi, så som f. eks bruk av egne gjenstander. Med hensyn til det nærmere innhold av dette vises til Zimmer, s. 292. Inntekter som kommer fra andre må periodiseres etter realisasjons- eller kontantprinsippet. Det kan etter min mening ikke forventes at kand. behandler den nominelle hovedregel i full bredde.

2.0 Nærmere om realisasjonsprinsippet rettslig plassering

Realisasjonsprinsippet er altså hovedregelen om periodisering de lege lata. Hjemmel for realisasjonsprinsippet er sktl. § 41 [7] 2. pkt. for inntekter og § 41 [10] 1.pkt for utgifter. Det er positivt om kand. nevner at selve ordet "realisasjonsprinsippet" ikke kommer til uttrykk i lovens ordlyd.
    I motsetning til kontantprinsippet følger ikke realisasjonsprinsippet pengestrømmen. I stedet rettes oppmerksomheten mot om skattyter har fått et "ubetinget rett" til "pengebeløp eller annen ytelse" eller en "ubetinget forpliktelse" til å dekke en utgift.
    Det kan påpekes at både realisasjons- og kontantprinsippet tilstreber en symmetrisk skattelovgivning ved at inntekter og utgifter helst bør komme til beskatning på samme tid. Muligheten for utsatt beskatning eller framskutt fradragsrett er dog snevrere etter realisasjonsprinsippet enn etter kontantprinsippet.
    Kand. kan kort nevne at realisasjonsprinsippet avgrensens mot regnskapsprinsippet for regnskapspliktig virksomhet. Det ligger utenfor oppgaven å behandle problemstillinger rundt hva som regnes som regnskapspliktig virksomhet.

2.1 Nærmere om kontantprinsippet - rettslig plassering

Kontantprinsippet går i korthet ut på at inntekter og utgifter henføres til betalingsstrømmen. Inntekter periodiseres til det tidspunkt skattyter mottar pengene eller kravet forfaller. Utgifter kan kreves fradrag for når de er betalt. Dette medfører at kontantprinsippet gir større muligheter for skatteplanlegging ved at det f. eks avtales forfall langt frem i tiden.
    Hjemmel for kontantprinsippet er sktl. 41 [7] 4. pkt for inntekter og sktl. § 41 [10] 3. pkt for utgifter.

3.0 Anvendelsesområde for realisasjonsprinsippet

Realisasjonsprinsippets anvendelsesområde er ikke positivt avgrenset som ved kontantprinsippet. Realisasjonsprinsippet skal legges til grunn såfremt et annet periodiseringsprinsipp ikke kommer til anvendelse. Utgangspunktet er at realisasjonsprinsippet anvendes når inntekten/utgiften består i et "pengebeløp eller annen ytelse". I praksis gjelder dette først og fremst for kapitalinntekter og utgifter (ikke gevinst/tap) utenfor virksomhet.

3.1 Anvendelsesområde for kontantprinsippet

Kontantprinsippets anvendelsesområde er derimot positivt avgrenset til "arbeidsinntekter, pensjonsinntekter, underholdsbidrag, o.l. ". Bakgrunnen for dette er at slike inntekter bør beskattes samtidig med at skattyter har likvide midler tilgjengelig.

a) "arbeidsinntekter"

Vilkåret "arbeidsinntekt" må avgrenses mot "virksomhetsinntekter". Kun fysiske personer kan ha "arbeidsinntekt". Det må foretas en helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle, og sentrale momenter i denne vurdering er:

-         Oppdragets omfang og varighet,

-         Er oppdraget for egen regning og risiko, herunder om skattyters ansvar for resultatet?

-         Betalingsmåten,

-         Antall oppdragsgivere,

-         Er skattyter underlagt oppdragsgivers instruksjonsmyndighet?

Typetilfeller hvor grensegangen kan være uklar:

* Grensen mot "freelance oppdrag"

* Erstatning for tap i inntekt ved personskade.

Nærmere om dette i Zimmer, s. 372 flg.
Lovteksten nevner også inntekter ved avgiftspliktig salg av "egenproduserte kunstverk" skal periodiseres etter kontantprinsippet. De svakere kand. drøfter dette eksemplet fra lovteksten uforholdsmessig mye.
    Av hensyn til sammenheng i skattelovgivningen kan det ved tolkningen av vilkåret "arbeidsinntekt" finnes en viss veiledning i sktl. § 55 (om beregning av personinntekt) og § 44 [1] litra g) nr. 3 (om minstefradrag).

b) "pensjonsinntekter"

Utgangspunktet er at så vel offentlige som private pensjonsordninger omfattes. Alle former for pensjonsinntekter er omfattet. Det være seg arbeidsledighetstrygd eller sykepenger.
    Særspørsmål: Dersom "pensjon" inngår som en del av vederlaget ved salg av fast eiendom. Skattyter selger sin eiendom mot kårytelse eller en såkalt "stell og pleie" ordning.
    Hovedsynspunktet i den rettspraksis som foreligger synes være at dersom vederlaget/pensjonen løper tidsubestemt, uten øvre beløpsbegrensning, har slike ordninger blitt godtatt av Høyesterett som "pensjonsinntekt" i skattelovens forstand.
    Dersom "kjøpesummen/ pensjonen" skal innbetales i fastsatte terminer frem til en bestemt dato, uavhengig om kjøper lever eller ikke, vil pensjonen få en øvre ramme. I slike tilfeller har Høyesterett vært betydelig mer tilbakeholdne med å godkjenne dette som "pensjonsinntekt".
En del kand. nevner Rt. 1976 s. 1019:
Skatterett. En forretningseiendom ble i 1971 solgt fra far til sønn for 117.000 kroner. Kort etter overdro sønnen eiendommen videre mot en livsvarig, årlig utbetaling som i kontrakten ble betegnet "føderåd". Hvis selgeren døde før 1985, skulle utbetalingen fortsette som "barnepensjon" til hans den gang, 11 år gamle datter inntil hennes 25 årsdag. Etter at denne avtale var inngått, ble sønnen ilagt arveavgift i forbindelse med overdragelsen fra faren på grunnlag av en takst på 850.000 kroner. Høyesterett fant under dissens (3-2) at selgeren pliktet å betale inntektsskatt av de årlige ytelser i medhold av byskattelovens § 36, 1. ledd, hvoretter bl. a. "livrente", "føderåd" og "pensjon" skal regnes som inntekt i skatterettslig forstand.

c) "underholdsbidrag"

Kand. bør her nevne at regelen må sees i sammenheng med sktl. § 41 [10] som igjen viser til § 44 [1] litra e). Poengterte utredninger om dette bør gi uttelling, men mange glir her over i ukritisk gjennomgang av lovstoff.

4.0 Innholdet i realisasjonsprinsippet

a) periodisering av inntekter

Hovedregelen er at inntekter skal periodiseres til det tidspunkt "den skattepliktige ervervet en ubetinget rett til beløpet eller ytelsen", jf. sktl. § 41 [7] 2.pkt. Det sentrale er at kand. får frem at denne regel medfører at betalingsstrøm og forfallstidspunkt blir uten betydning.
    Kand. bør foreta en nærmere drøftelse av hva som ligger i vilkåret "ubetinget rett". Forarbeidenes utgangspunkt er at det vil stille seg forskjellig alt etter hvilket rettsgrunnlag som foreligger.
    Læreboken foretar en nærmere gjennomgang av de mest praktiske tilfeller for når det oppstår en "ubetinget rett" ved:

-         Gjensidig bebyrdende kontrakter: skattyter har oppfylt/presentert sin ytelse,

-         Leieforhold: leieobjektet stilles til disposisjon,

-         Aksjeutbytte: vedtak fattet av generalforsamlingen.

-         Erstatningskrav: skadetidspunkt? forarbeidene = "når skadens omfang er konstatert". Lovteksten regulerer ikke spørsmål. Usikkert de lege lata.

Mer om disse spørsmål i Zimmer, s. 323-325

Særspørsmål: Hva om skattyter ikke får sin motytelse ?

- fradragsrett som svarer til tap av motytelsen, jf. sktl. § 45 [1], jf. § 43 [2] litra b), 2.pkt. Kand. som nevner dette, og samtidig viser forståelse for disse meget kompliserte regler bør så avgjort gis et pluss.

b) periodisering av utgifter

Regelen er at utgifter skal periodiseres til det tidspunkt "da den skattepliktige har pådratt seg en ubetinget forpliktelse til å dekke dem", jf. sktl. § 41,[10] 1.pkt.
    Dette medfører at utgifter skal periodiseres til det tidspunkt vederlaget er ment gjelde for, og ikke selve betalingstidspunktet. Eksempelvis skal leieutgifter for desember periodiseres til denne måned selv om betalingen finner sted i januar året etter. Forskuddsbetaling gir dermed ikke framskutt periodisering.
    Med hensyn til periodisering av misligholdte renteutgifter reiser det seg særspørsmål som er nærmere regulert i forskrift av 24. juni 1992, jf. sktl. § 41 [10] 2.pkt. Spørsmålet om når misligholdte renteterminer i stedet skal periodiseres etter "kontantprinsippet" kan belyses nærmere. Kand. som viser oversikt og forståelse av disse reglene bør honoreres. Dette er behandlet i petitavsnitt i læreboken på s. 325 - 326, og det kan ikke forventes at alle kand. kommer inn på dette.

4.1 Kontantprinsippets innhold

Kontantprinsippets to sider kan kort forklares slik at det første alternativet knytter seg til når betaling mottas, og det siste til forfallstidspunktet. Felles for begge er at det ikke sees hen til når skattyter skal presentere sin ytelse. Det er som nevnt betalings- eller forfallstidspunktet som er det sentrale. I valget mellom de to alternativer skal det tidspunkt som gir tidligst periodisering legges til grunn.
    Utbetales forskuddslønn for et arbeidsoppdrag i 1997 som er beregnet å ta 3 år, periodiseres hele utbetalingen til inntektsåret 1997. (Forutsatt at det er tale om "arbeidsinntekt" etter sktl. § 41 [7], 4.pkt.)

Kand. bør foreta en nærmere analyse av dette vilkåret. Det sentrale kand. må nevnte er at skattyter faktisk mottar sitt vederlag, enten det består i kontanter eller naturalia. Eksempelvis vil en forskuddsbetaling periodiseres til betalingstidspunktet, og ikke til forfall. Skjer betaling enten før forfall - eller forfall er ubestemt - periodiseres altså inntekten etter kontantprinsippet.
    Særspørsmål: Arbeidstakeren mottar forskjellige former for aksjeopsjoner fra arbeidsgiver. Midlertidig salgsforbud utelukker ikke at vederlaget regnes som "erlagt" i relasjon til lovens vilkår. Nærmere om dette i Zimmer, s. 329 flg. Enkelte kand. vil trolig nevne Rt. 1984 s. 714 (Tveito):

[177-84] Skatteloven §§ 42, 1. ledd og 41, 1. og 6. ledd. En høyesterettsadvokat overtok i 1976 ni av femten aksjer i et aksjeselskap til pålydende. Overdrageren betinget seg pensjonsrett i selskapet for seg selv, hustruen og en funksjonshemmet datter. For inntektsåret 1976 ble advokaten inntektslignet for differansen mellom aksjenes virkelige verdi og pålydende. Det ble forgjeves gjort gjeldende at det ved beregningen av fordelen skulle vært gjort fradrag for hele enganesverdien av pensjonen og ikke bare halvparten, idet ligningsmyndighetene ved sitt skjønn hadde redusert engangsverdien som følge av skattemessige inntektsfradrag ved de årlige utbetalinger. - Den etablerte aksjeoverdragelse tilsiktet at advokaten skulle bidra til å sikre verdiene for nevnte datter. Det var så nær sammenheng mellom advokatens virksomhet som forretningsadvokat og aksjefordelen at den kunne anses skattbar etter skattelovens § 42 1. ledd. - Under dissens 3-2 fant Høyesterett at fordelen ikke kunne anses innvunnet i penger eller pengers verdi allerede i 1976. Det var etablert en forvaltningslignende ordning mellom klient og advokat som savnet ethvert preg av å være et skattemessig arrangement. Aksjene kunne ikke selges så lengde aksjeoverdrageren og hans familie var i live.

Særspørsmål II: Dersom skattyter overdrar sitt krav mot arbeidsgiver mot vederlag, regnes også inntekten som "erlagt" slik at periodisering finner sted. De kand. som nevner dette bør honoreres.

Dette knytter seg som allerede nevnt til "forfallstidspunktet". Dette må fastlegges ut fra en tolkning av det rettsgrunnlag som foreligger. Typisk en avtale eller en lovbestemt forfallsregel. Er forfall ikke avtalt gjelder "påkravsregelen" i gbl. § 5.
    En relevant problemstilling er om skattyter står fritt til å avtale forfall langt fram i tid. Utgangspunktet er at dersom forfallstidspunktet er valgt ut fra forretningsmessige hensyn, reises ingen problemer. Vanskeligere er det hvor forfallstidspunktet er fastsatt ut fra skattemessige motiver. Ut fra den teori og praksis som foreligger må også dette spørsmålet langt på vei besvares bekreftende. En sentral avgjørelse er her Rt. 1976 s. 1317 (Harnoll):

    Spørsmål om gevinstbeskatning etter landsskattelovens § 43 nest siste ledd. jfr. § 41, 6. ledd. A kjøpte en større eiendom av sin mor og solgte i de følgende år 4 tomter. Etter kontraktene skulle et beløp tilsvarende selgerens beregnede kostpris betales kontant, mens restbeløpene først forfalt til betaling etter selgerens død og da med 6 måneders oppsigelse. Restbeløpene var sikret med panterett i skjøtene, men pantobligasjoner var ikke utferdiget. A ble inntektsbeskattet av restkjøpesummene som salgsgevinst, men ligningen ble opphevet. Høyesterett fant at salgsvilkårene hadde en skattemessig motivering, men antok at dette ikke var tilstrekkelig for gevinstbeskatning i det foreliggende tilfelle. I relasjon til landsskattelovens § 41, 6. ledd kunne restkjøpesummene ikke anses som oppebåret allerede i salgsårene. Kravet mot tomtekjøperne kunne ikke likestilles med omsettelige pantobligasjoner eller lignende likvider. Heller ikke det forhold at selgeren i noen grad hadde nyttiggjort seg verdien av restkjøpesummene ved å gi sikringscession til bank for å få denne til å frafalle pant i de solgte tomter, kunne etter omstendighetene medføre at restkjøpesummene ble ansett som oppebåret. jfr. § 41, 6. ledd.

Poenget i dommen er at HR godtok skattyters valgrett med hensyn til forfallstidspunkt. At dette var gjort ut fra skattemessige hensyn kunne ikke endre på dette. Zimmer nevner at problemstillingen i dommen ikke ville oppstå i dag ettersom kapitalgevinster nå periodiseres etter realisasjonsprinsippet.
    En annen problemstilling er hva som skjer dersom "mislighold" inntrer. Det er i slike tilfeller sikker rett at det ikke finner sted periodisering etter kontantprinsippet ettersom det ikke er oppstått "adgang" til å få utbetalt ytelsen.

Særspørsmål I: Periodisering av naturalytelser - bonusreiser ved fly. Problemstilling: Når poengene er opptjent eller forbrukes? Ingen alminnelig regel. Ordlyden taler for at periodisering finner sted allerede ved opptjening. Konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.
    Enkelte kand. bringer inn eksempler ved bonuspoeng opptjent ved forskjellige former for "forbrukerkort", så som Dominokort. Fordeler ved bruk av slike kort er ikke "vunnet ved arbeid", og dermed ikke skattepliktig.

Særspørsmål II: Hva skjer dersom det mellom tidspunktet for innvinning og periodisering inntrer endringer på skattesubjekt siden?
    Eksempel: A gjør et arbeid for B, men dør før lønningsdag. Inntekten blir da skattefri for arvingene. Nærmere om dette og tilsvarende spørsmål i Zimmer, s. 92 og 332. Disse spørsmål retter seg dessuten også mot problemstillinger knyttet til innvinning og tilordning. Det kan derfor verken forventes eller kreves at dette drøftes noe nærmere.

c) Periodisering av utgifter under kontantprinsippet

Regelen er her at utgiftene i alminnelighet periodiseres til det tidspunkt "da utgiftene utredes", jf. sktl. § 41 [10] 3.pkt. Med andre ord er det betalingstidspunktet som er avgjørende uavhengig om dette skjer ved forfall eller ikke. Mislighold medfører ikke at utgiftene periodiseres.

5.0 OPPSUMMERING OG BEDØMMELSE

Etter å ha lest besvarelsene er inntrykket at kand. jevnt over har kommet brukbart fra denne oppgaven. Den "frykt" som var forbundet med å flytte skatteretten ned til 2. avd. har i mindre grad fått synbare negative resultater dette semester. Ved bedømmelsen har jeg lagt til grunn følgende hovedkriterier:

Stryk: Dersom kand. kun er i stand til å gjengi ordlyden i lovteksten befinner han/hun seg i faresonen. Videre dersom kand. verken kjenner formålet eller funksjonen til periodiseringsreglene. Det som kjennetegner en stryk-besvarelse er, som ellers, at den mangler disposisjon og framdrift. Det blir tilfeldige drøftelser av spørsmål som enten ligger på siden av oppgaven eller utenfor. Også oppgaver som innleder med 2-3 spalter med endeløse definisjoner av ord og uttrykk i oppgaveteksten er betegnende.

Haud: Mange besvarelser havner i området 2.80-2.95, og årsaken til dette er etter min vurdering manglende presisjon i fremstillingen. Dobbeltbehandling er en tendens. Grunnleggende hensyn nevnes i mindre grad. Den nominelle hovedregel nevnes heller ikke. Summarisk behandling av anvendelsesområdet for kontantprinsippet. Intet eller lite om rettspraksis. Mange får haud ikke pga. misforståelser, men av "huller og mangler" i fremstillingen.
    Den svake haud, 3.00 - 3.15, kjennetegnes med "mye prat om det norske skattesystem i sin alminnelighet". Drøftelser og juridisk metode er fraværende.

Laud: Gode poengterte drøftelser med fin framdrift. Kand. avstår fra generell "prat", og kommer tidlig i gang med oppgaven. Rettskildebruken er moden, og evnen til å stille gode problemstillinger er til stede. En del sentrale dommer nevnes gjerne. Gjennomgangen av anvendelsesområdet for kontantprinsippet er fyldig. Det samme gjelder fremstillingen av innholdet i begge prinsipper. Betydningen av forskuddsbetaling og mislighold nevnes. Den laudable kand. bør også kjenne til hovedtrekkene og begrunnelsen for endringen av periodiseringsreglene etter skattereformen av 1992.

De få kand. som dokumenterer solid forståelse av skatteretten bør honoreres markert. De fleste laudable besvarelser havnet i området 2.65 -2.75. Derimot er det enkelte k.f.l (eller bedre) i hver kommisjon!

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1997
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave – høsten 1997 (studieordning av 1997)

Oppgavens emne er behandlet i læreboken på s. 270 -287 (290).

For øvrig henvises til fremstillingene hos Augdahl, Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5. utg. 1978 s. 394 flg., Krüger Pengekrav, 2. utg. 1984 s. 309 flg. og Olav Torvund, Pengekrav 1997 s. 100 flg. Det finnes eksempler på at studenter har lest/er inspirert av i hvert fall de to sistnevnte fremstillingene.

Oppgavens innhold:

1. Innledning, avgrensninger, turnering av andre grunnlag enn condictio indebiti.

Slik oppgaven er formulert, omfatter den bare tilbakebetaling av penger som ikke skulle ha vært betalt. Læreboken behandler dette emnet som en del av problemet oppgjørskorreksjon, slik at spørsmål om tilleggsbetaling er med i samme kapittel. Oppgaveteksten avgrenser mot det sistnevnte emne, og det må også kandidatene gjøre - helst uten å si noe om det i det hele tatt.
    Læreren om condictio indebiti blir det sentrale i oppgaven, men oppgavetekstens formulering slår noe videre. Oppgavetekstens spørsmålsformulering innbyr nemlig til å presentere også andre rettsgrunnlag enn instituttet condictio indebiti som hjemmel for tilbakebetaling, f.eks. kontraktsrettens regler om restitusjon ved ugyldighet eller hevning.
    Noen kandidater skriver uten videre om disse andre grunnlagene og det må e.m.m. være en helt grei løsning. Andre kandidater avgrenser mot andre grunnlag, og konsentrerer oppgaven om reglene om condictio indebiti alene. Dette er etter mitt skjønn akseptabelt, men en slik tolkning av oppgaven bør begrunnes. Dersom man derimot går rett på condictio indebiti og ikke skriver noe om forholdet til andre grunnlag, røper man manglende årvåkenhet m.h.t. oppgavetekstens tolkningsproblem. Dette bør etter mitt skjønn ha negativ betydning i en helhetsvurdering av kandidatens prestasjon.
    Av de nevnte andre grunnlagene er det naturlig å nevne alminnelige erstatningsregler utenfor kontraktsforhold. Hvor betalingsmottakeren har lurt betaleren til å erlegge en pengesum, typisk ved bedrageri, vil han rammes av den alminnelige erstatningsrettslige skyldregelen. Betaler vil dermed kunne kreve erstatning for sitt økonomiske tap. (Strengt tatt er det ikke tilbakebetaling i dette tilfellet, men bare noen få av kandidatene har sett denne teoretiske nyansen. Den bør e.m.m. ikke få nevneverdig betydning for bedømmelsen av prestasjonene.)
    Et annet grunnlag er regler om restitusjon av betaling når en avtale er ugyldig. En ugyldig kontrakt kan nettopp være et grunnlag for en feilaktig tro om pengeforpliktelse. Etter alminnelige avtalerettslige prinsipper har den som har prestert i tillit til en ugyldig avtale krav på tilbakebetaling. Dette er et rettsgrunnlag som gjelder ved siden av reglene om condictio indebiti, men det er en glidende overgang mellom ren villfarelse og villfarelse som medfører at en avtale er ugyldig. For ugyldighet på grunn av svik, finnes en lovfestet tilbakebetalingsregel i avtalelovens § 31, tredje ledd. En annen relevant regel er vergemålslovens § 37.
    I læreboken behandles regler om betaling a konto som et særlig grunnlag for tilbakebetaling, og mange av kandidatene nevner også dette. Jeg tillater meg å presisere at det egentlige grunnlag for tilbakebetaling her er avtalen. Hvis avtalen inneholder en ordning med a konto betaling, har det formodningen for seg at den tolkes slik at det skal skje tilbakebetaling hvor for mye er betalt. Det kan imidlertid diskuteres om denne situasjonen ligger utenfor oppgaven: Den som betalte et a konto beløp "trodde" ikke positivt at han skyldte, hele beløpet, men betalte derimot under den forutsetning at noe av beløpet kunne bli betalt tilbake. Noen få kandidater er inne på denne observasjonen, og bør e.m.m honoreres for det. Det må imidlertid være akseptabelt å uten videre behandle a konto avtaler som et typetilfelle innenfor oppgavetekstens problemstilling.
    Oppgaveteksten omfatter regler om restitusjon ved misligholdt, kontrakt som grunnlag for betaling, men ikke uten nærmere presiseringer: En situasjon hvor betaling på forskudd og naturaldebitor senere misligholder faller eksempelvis utenfor oppgaven fordi forskuddsbetalingen ikke var "feilaktig" på betalingstidspunktet. Egentlig er det bare hvor betalingsmottaker allerede har misligholdt når betalingen skjer at misligholdsreglene gir hjemmel for tilbakebetaling av den typen oppgaven omhandler: Levering av varer med skjulte mangler, og derpå følgende hevning, vil kunne falle innenfor oppgavens ordlyd. Det kan vel neppe forventes at studentene ser disse problemene klart, og man bør vel ikke være alt for streng i forhold til presisjonen på dette punktet. De fleste nøyer seg med å påpeke at slike tilbakebetalingsregler finnes, og det vises gjerne til kjl. § 64 annet ledd som eksempel. Dette er greit, men ikke egnet til å løfte oppgaven i særlig grad. Noen nevner at tilbakebetalingen i disse tilfellene ikke skyldes villfarelsen, men misligholdet, og det synes jeg er et godt poeng.
    En del kandidater nevner også regler om prisavslag som grunnlag etter konstruksjonen ovenfor. Det blir noe mer omtrentlig i forhold til oppgaveteksten, men jeg synes det må aksepteres.
    Jeg nevner spesielt at kandidatenes prestasjoner hvor kontraktsrettslige spørsmål berøres, ikke bør bedømmes for strengt. Pengekravsretten er nå lærestoff på andre avdeling, mens kontraktsrett blir gjennomgått på tredje avdeling. Slik kan ikke studentene forventes å ha synderlig kjennskap til restitusjonsreglene og regler om ugyldighet og tilbakebetaling ved ugyldig avtale. Denne uvitenheten må det tas hensyn til ved karakterbedømmelsen.

2. Nærmere om behandlingen av reglene om condictio indebiti:

Kjernen i oppgaven blir å fremstille læren om condictio indebiti. Dette instituttet må oppfattes som et eget rettsgrunnlag for tilbakebetaling, en alminnelig formuerettslig regel utviklet og nærmere presisert gjennom rettspraksis. Noen hjemler denne regelen i sedvanerett, og det må etter min mening være akseptabelt.
    De fleste får frem at kjernen i regelen etter rettspraksis er at spørsmålet om tilbakebetaling skal avgjøres etter en konkret vurdering under hensyn til rimelighet.
    I læreboken blir de grunnleggende kryssende hensyn som må tas i betraktning ved tilbakebetalingsspørsmålet nokså enkelt presentert. Det hele fremstilles som en brytning mellom "oppgjørshensynet" og "korreksjonshensynet", (jfr. forøvrig også Torvunds lærebok på dette punktet). På denne bakgrunn må det aksepteres at kandidatene kort viser til disse hensynene, men flinke kandidater kan skille seg ut ved å utdype synsmåtene noe. Eksempelvis kan vel korreksjonshensynet forankres i en bredere anlagt rettferdighetsbetraktning. Oppgjørshensynet kan utdypes ved å vise til at betalingsmottaker har behov for å innrette seg etter at betalingen er endelig. Her kan linjer trekkes til andre regler om virkninger av passivitet i privatretten, så som foreldelsesreglene (som kand. skal kunne noe om) og reklamasjonsreglene i kjøpsretten (som er gjennomgått på første avdeling).
    Det bør nevnes at også lojalitetshensyn kan spille en viss rolle, særlig hvor betaling skjer innenfor avtaleforhold, jfr. den alminnelige kontraktsrettslige lojalitetsplikt.
    I visse tilfeller er løsningen m.h.t tilbakesøkning nokså uomstridt. Foreldelse og preklusjon medfører bortfall av en eksisterende forpliktelse, men står ikke sterkt nok som grunnlag for et tilbakesøkningskrav. Disse tilfellene skiller seg fra de øvrige ved at betaler i hvert fall på ett tidspunkt har vært forpliktet, og at en ren moralsk vurdering kan lede til at pengene tross alt bør betales. Unntak kan gjelde hvor det gjør seg gjeldende svikaktig opptreden hos betalingsmottaker. Videre kan man etter straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 fjerde ledd ikke kreve tilbake frivillig betalt spillegjeld "med mindre Betalingen er ydet i Uvidenhet om Fordringens ugyldighed ... ".
    Disse "sikre tilfellene" er summarisk beskrevet i læreboken, men den reflekterte kandidat bør kunne presentere noen tanker om hvorfor reglene er som de er.
    Når det forøvrig gjelder fremstillingen av læren om condidtio indebiti, er de fleste kandidatene noe "bundet opp" av momentene som er behandlet i læreboken s. 277-285 (partenes subjektive forhold, hvem bærer risikoen for objektive feil, betydningen av partenes profesjonalitet, betydningen av at betaler har tatt forbehold, betydningen av at betalingsmottaker har øvet press på betaler, betydningen av fordringens karakter, hvor lang tid som er gått osv.).
    Fremstillingen her er oversiktlig og grei, og jeg går ikke inn på disse punktene i detaljer.
    Uheldigvis er det mange studenter som ganske enkelt presenterer en huskeliste av momenter fra dette kapittelet. Mange fremstillinger av denne typen har et reproduktivt preg og mangler dybde. Et for bedømmelsen viktig skille går mellom slike besvarelser og fremstillinger som nevner noe fornuftig om hvorfor et moment trekker i den en eller den annen retning. Den sistnevnte kategori har gjerne også betraktninger om momentens vekt, selv om dette kan være vanskeligere å si noe generelt om. Det er videre fullt mulig å problematisere de enkelte punktene ved hjelp av eksempler og ved å trekke på nyanser i de dommene som gjelder condictio indebiti. Flinke kandidater skiller seg gjerne ut i så måte.
    Et eksempel på slike punkter som skiller kandidatene er deres behandling av teoriens oppfatning om at standardforbehold (rutinemessige forbehold) ikke bør tale for tilbakebetaling. Dette synspunktet står og faller med sin egentlige begrunnelse: Betalingsmottaker har ved slike forbehold svakere grunnlag for å regne med tilbakesøking, enn hvor forbeholdet er tatt spesielt for denne ene betaling. Når dette synspunktet presenteres uten begrunnelse, virker det hele ukritisk og preget av en "gjenfortellingsmentalitet".
    Et annet punkt som kan nevnes er at mange av kandidatene glemmer oppgaveteksten når de først begynner å skrive fra det de husker. En ukritisk gjengivelse av læreboken medfører at kandidatene overser at situasjoner hvor betaleren vet at han er uforpliktet ikke omfattes av oppgaveteksten, jfr. "trodde". Slik presenterer mange Rt. 1988 s. 556 Aktuell som et eksempel innenfor oppgaven, selv om betaleren i dette tilfellet visste at han ikke var forpliktet. Dommen kan imidlertid brukes i oppgaven, men da helst til å demonstrere betydningen av betalingsmottakers onde tro, og at det i særlige tilfeller kan godtas langt tidsrom mellom betaling og tilbakesøkning (ca. 2 1/2 år).
    Gjennom denne typen analyse av substansen i det som presenteres kan man ta stilling til i hvilken grad kandidaten forstår stoffet og i hvilken grad han bare har lært seg momentene. Jeg mener at spørsmålet om hvordan kandidaten plasserer seg mellom disse to punktene bør være av vesentlig betydning for karakteren.
    Av dommer av interesse kan nevnes Rt. 1927 s. 237 (Den Norske Amerikalinje), Rt. 1934 s. 33 (Arna), Rt. 1979 s. 61(Køff), Rt. 1985 s. 290 (Birgo), Rt. 1988 s. 556 (Aktuell) og Rt. 1995 s. 1641 (MS Torson). De fleste av dommene er nevnt i Bergsåkers materialsamling, som av forfatteren er anbefalt å lese ved siden av læreboken.
    Av dommene er nok Birgo Rt. 1985 s. 290 den mest sentrale, fordi den sier noe generelt, nemlig at vurderingen skal foretas konkret og under hensyn til rimelighet. Mange får også mye ut av Aktuelldommen, men merk dens forhold til oppgaveteksten, jfr. ovenfor.
    Mange nevner også dom av 24. mai 1996 i Borgarting Lagmannsrett (ankesakene 94-01442 A og 01443 A). Saken gjelder Christiania Bank og Kredittkasses tilbakesøkningskrav (til sammen stort kr. ca. 150 mill.) i forbindelse med innfrielse av et sertifikatlån utstedt av Feartiley & Eger A/S, som på betalingstidspunktet ikke hadde dekning for innfrielsen. Dommen er påanket til Høyesterett og gjør vel helst tjeneste som illustrasjon. (Idet jeg er gjennomgående sensor for alle oppgavene, viser jeg til mine løpende kommentarer vedrørende bruken av dommen).

3. Særlig om omfanget av tilbakebetalingen

Det er to spørsmål som reiser seg vedrørende omfanget av tilbakebetalingen.

Det ene er om det er berettiget å begrense betalingen til den berikelse betalingsmottaker har hatt, noe som er antatt i tradisjonell juridisk teori. Det bør helst komme frem at det er den godtroende betalingsmottaker som kan påberope seg en slik begrensning.
    Det kan være vanskelig å identifisere hva som er berikelse og man kan derfor ofte ikke operere med en slik begrensning. I læreboken er det derfor fremhevet at den "praktiske hovedregel" er at "alt eller ingen ting" tilbakebetales, jfr. s. 287. Dette bør imidlertid ikke lede til den misforståelse at det ikke kan bli aktuelt med berikelsesbegrensning i et konkret tilfelle, jfr. også læreboken som må oppfattes slik. Selv om deler av teorien er kritisk til en slik begrensning (Se Krügers antydning om at berikelseslæren bør "forkastes", s. 319), er ikke rettspraksis klar på dette punktet. Jeg nevner også lovreglene som hjemler en slik begrensning, i første rekke vergemålsloven § 37 siste punktum og folketrygdloven § 22-15 annet ledd siste punktum. Flinke kandidater kan utfolde seg på bakgrunn av den litt uavklarte rettstilstanden.
    Mange kandidater kommer imidlertid noe for raskt med "den praktiske hovedregel", slik at det forsømmes å si noe om hva berikelsesbegrensningen består i, og i hvilke tilfeller den kan påberopes de lege lata. De kandidater som illustrerer dette med eksempler, kommer etter min mening best fra det hele.

Det andre spørsmål vedrørende betalingens omfang er om det skal beregnes renter og når disse eventuelt skal beregnes fra. En tolkning av oppgaveteksten vil imidlertid helst lede til at spørsmålet om hvor mye som kan kreves tilbake, bare gjelder innenfor rammen av det som er betalt. Jeg viser til at oppgavetekstens "penger som han feilaktig trodde han skyldte" etter en alminnelig språklig forståelse ikke omfatter renter på de samme pengene. Slik forstått må spørsmålet om renteberegning helst holdes utenfor.
    Mange skriver imidlertid uten videre om rentespørsmålet, og dette kan vel aksepteres. Vi bør etter min oppfatning ikke legge opp sensuren slik at valg av denne typen tolkningsalternativer er avgjørende for karakteren. Jeg mener imidlertid at de som ser at behandlingen av rentespørsmålet er problematisk i forhold til oppgaveteksten bør få et pluss. Det samme gjelder de som rett og slett lar være å skrive noe om dette, med mindre dette fremstår som et rent hell.
    Hvis man først går inn på rentespørsmålene er det et hovedpoeng at det egentlig ikke finnes noen hjemmel. for renter ved den typiske c.i.-situasjon, jfr. at det alminnelige utgangspunkt er at renter må ha hjemmel i lov eller sedvane.
    Rentespørsmålene er derfor helst aktuelle hvis tilbakebetalingskravet misligholdes. I så måte kan det vises til forsinkelsesrentelovens § 2 første ledd annet punktum jfr. § 1 idet vi må forutsette at det er "pengekrav på formuerettens område" vi behandler. Hovedregelen må være at påkravsregelen gjelder. Det er et pluss om kandidatene får frem at det i enkelte tilfelle kan være aktuelt å beregne renten fra betalingstidspunktet, og kan begrunne denne løsningen. Slik renteberegning har en viss dekning i forarbeidene til forsinkelsesrenteloven. For vår oppgave er løsningen helst aktuell ved bedrageri fra betalingsmottakers side. Jeg viser til at Bergsåker antar at slik renteberegning vil kunne skje ved "uberettiget tilegnelse av kreditt/likviditet" på betalers bekostning, se lærebokens s. 288-89.

Bedømmelse:

For ståkarakter må kandidaten ha skrevet om det rettslige grunnlag condictio indebiti og fått med en del betraktninger om hvordan avveiningen skal gjøres.
    For laud kreves det at kandidaten viser forståelse utover en enkel oppregning av momentene, slik at deres betydning begrunnes og nyanseres. Det bør også legges vekt på om besvarelsen inneholder forstandig bruk av rettspraksis og eksempler til illustrasjon. I alminnelighet bør laudkandidaten ha noe kjennskap til rettspraksis.
    En indikasjon av betydning for karakteren ligger i kandidatenes grad av bevissthet i forhold til oppgavens avgrensningsspørsmål. En ukritisk "kapittelbesvarelse" trekker ned. Tilsvarende bør man premiere den som ser at oppgaven omfatter noen situasjoner innenfor emnet oppgjørskorreksjon, mens andre faller utenfor.
    Sensorveiledningen er naturlig nok utarbeidet uten noen innspill fra medsensorer. Jeg er derfor takknemlig for konstruktiv kritikk og kommentarer ellers. Med et begrenset antall sensorer, skulle det være muligheter for at eventuelle justeringer kan bli effektive.

Sist oppdatert 07. august 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.