UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1998
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave(1) – høsten 1998

I.

Av annen aktuell litteratur bør særlig nevnes Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (Oslo 1995), særlig s. 112-177 og s. 214-244.

II. Oppgavens innhold

Generelt:

Oppgaven befinner seg innenfor de sentrale delene av lærestoffet i erstatningsrett, men er relativt vanskelig å disponere. Det vanskelige ligger i at det er tre ansvarsgrunnlag som skal sammenlignes i relasjon til to observasjoner; likheter og forskjeller. Oppgaven spør dermed etter (minst) seks emner. Det faller ikke helt enkelt å finne en ramme som får frem alle disse, og nyansene de representerer.
        Etter min oppfatning gir oppgaven rom for et vidt spekter av løsningsmåter. Samtidig er det mulig å velge uhensiktsmessige opplegg som hindrer at substansen kommer frem. Det å finne en fornuftig disposisjon kan anses som en del viktig av prøven.
        Den følgende presentasjon av innholdet i oppgaven er knyttet opp til tre av de vanligste disposisjonsvariantene. Dette gjør jeg fordi det kan være nyttig for sensorene å kjenne til variantenes fremstillingstekniske fordeler og ulemper. Hovedinnholdet vedrørende det materielle presenterer jeg under alternativ tre.

Alternativ 1.

Kandidaten presenterer suksessivt egenhetene vedrørende de tre ansvarsgrunnlag i forhold til visse gjennomgripende tema.

De vanligste slike sammenligningspunktene er eksempelvis historikk, legislative hensyn, tilknytning, risiko, krav til skyldvurdering. Noen av disse variantene fungerer brukbart, særlig hvor de gjennomgående sammenligningspunktene er velvalgte. A sammenligne ut fra f.eks. «krav til alternativ handling» fungerer mindre godt.
        Disposisjonsvarianten avhenger av at kandidaten har innsikt nok til presentere, nyansene på en måte som nettopp viser likheter og forskjeller. Mange kandidater viser gode kunnskaper om historikk (særlig hentes stoff fra Nygaard s. 179 og s. 257), men en ureflektert gjengivelse av historikken har mindre verdi i forhold til oppgavens emne. Bare noen få bruker kunnskapene konstruktivt til å sammenligne, og dette bør gi god uttelling. Noe av det samme problemet gjør seg gjeldende vedrørende legislative hensyn: Siden mange hensyn går igjen for alle tre ansvarsgrunnlagene, ligger poenget helst i å få frem hensynenes ulike vekt og nyanser, f.eks. forholdet mellom prevensjon og økonomisk prevensjon. Her svikter gjerne presisjonen.
        Godt orienterte kandidater kan med den nevnte innfallsvinkelen få anledning til å vise dyp innsikt. Eksempelvis kan man få mye ut av teoriens krav til risikoen i de ulike relasjonene: Dette faller relativt enkelt vedrørende culpa og objektiv ansvar. (Culpa: Grad, art og nærhet i utslagstidspunkt og typisitet. For objektivt ansvar: Stadig, typisk og ekstraordinær risiko.) Men å skrive noe presist om risikoens betydning for arbeidsgiveransvaret og trekke (sammenlignende) linjer mellom ansvarsgrunnlagene, krever virkelig innsikt. Et annet tema som krever forståelse og presisjon, er ansvarsgrunnlagenes krav til «tilknytning» .
        Mange kandidater henfaller dessverre til en form for «endimensjonale» (Med uttrykket «endimensjonal» mener jeg alminnelige fremstillinger av ett ansvarsgrunnlag uten noen innslag av sammenlignende vurdering.) fremstillinger, hvor ansvarsgrunnlagenes særtrekk presenteres ved siden av hverandre uten noen egentlig sammenligning. Jeg savner ofte en påpekning av hva som er likt og hva som er ulikt, og helst noe om hvorfor. Slike fremstillinger kan etter min oppfatning ikke få full uttelling etter som et vesentlig punkt i oppgavens instruks - sammenligning - ikke er fulgt opp. (Nærmere om bedømmelsen av slike oppgaver nedenfor under pkt. III.)

Alternativ 2:

Kandidaten presenterer skyldansvaret relativt grundig, for så å forsøke å sammenligne med de andre ansvarsgrunnlag - enten underveis eller etterpå.

Også denne fremstillingsmåten kan fungere, dersom kandidaten er økonomisk mht. hva han tar med, og fokuserer på å presentere poeng som inneholder en sammenligning. Problemet for mange kandidater er imidlertid at de fortaper seg i en grundig redegjørelse for innholdet i skyldregelen og til tider også det ulovfestede objektive ansvar. Fremstillingene av ansvarsgrunnlagene blir ofte langt mer omfattende enn nødvendig for å vise likheter og forskjeller.
        Etter min oppfatning kan ikke slike fremstillinger oppnå en spesielt god karakter, selv om redegjørelsen for skyldregelens innhold er aldri så glitrende. Sensuren har nemlig et ansvar overfor de kandidatene som også kunne ha skrevet slik, men som har tatt oppgaven mer på ordet og holdt seg til det oppgitte emne. Nærmere om karakterbedømmelsen for slike oppgaver nedenfor i punkt. III.

Alternativ 3.

Å sammenligne to og to ansvarsgrunnlag inntil alle tre er sammenlignet med de to øvrige.

Etter min oppfatning er dette den mest hensiktsmessige disposisjon. Med utgangspunkt i denne varianten blir eksempler på naturlig substans i besvarelsen som følger:

Sammenligning mellom skyldansvar og arbeidsgiveransvar.

Likhetene her er først og fremst at culpanormen inngår i begge ansvarsgrunnlag. Dersom en arbeidstaker ikke reagerer adekvat på en synbar risiko, vil hans arbeidsgiver kunne rammes av arbeidsgiveransvaret, mens han selv rammes av skyldansvaret.
        Forskjellene består for det første i at skyldansvaret forutsetter at den ansvarlige utviser skyld, mens arbeidsgiveransvaret er objektivt for den ansvarlige, arbeidsgiveren.
        For det annet omfatter arbeidsgiveransvaret forhold som ikke kvalifiserer for skyldansvar. Dette gjelder særlig ved anonyme og kumulative feil. Her vil ingen arbeidstakere fylle vilkårene for skyld.
        For det tredje vil culpanormen når den anvendes som del av regelen om arbeidsgiveransvar kunne skille seg noe fra den alminnelige anvendelse på grunn av passusen «idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt», jfr. § 2-1 nr. 1 første pkt. i.f. Vurderingstemaet åpner for at det i bedømmelsen av om en arbeidstakers handling er uaktsom skal tas hensyn til at den er utført i profesjonell sammenheng og f. eks. for en virksomhet som må håndtere for bransjen typiske faremomenter.
        Noen kandidater hevder at skyldvurderingen i § 2-1 skiller seg fra den alminnelige ved at arbeidsgiver ikke kan frifinnes på grunn av subjektive unnskyldningsgrunner (jfr. Nygaard s. 215-222). Denne oppfatningen strider mot den alminnelige lære, som sier at også arbeidsgiver kan påberope seg arbeidstakerens unnskyldningsgrunner, se Nygaard s. 243. For min egen del vil jeg imidlertid se det som positivt at spørsmålet problematiseres, og i hvert fall hvor kandidatens synspunkt er fornuftig begrunnet.
        En nyanse mellom ansvarsgrunnlagene vedrørende menneskelige forutsetninger ligger forøvrig i at arbeidsgiver må svare for barn og sinnssyke uavhengig av reglene i § 1-1 og § 1-3, jfr. Nygaard s. 228 og s. 243.
        For det fjerde vil en ansvarsbetingende uaktsom handling fra en arbeidstaker ikke nødvendigvis rammes av arbeidsgiveransvaret. Det kreves nemlig at handlingen skjer i tjenesten og ikke ligger utenfor det som «er rimelig å rekne med», jfr. § 21 nr. 1 annet punktum. Her har kandidatene ofte kjennskap til relevant rettspraksis, så som f.eks. læreguttdommen Rt. 1959 s. 849.

Likheter og forskjeller mellom skyldansvar og ulovfestet objektivt ansvar.

En grunnleggende forskjell mellom ansvarsgrunnlagene er som følger: Skyldregelens hovedinnhold er at den påstått ansvarlige hadde plikt til å eliminere risikoen for skade, mens hovedinnholdet i det objektive ansvaret at påstått ansvarlige er nærmest til å bære risikoen når skade engang skjer.
        Likhetene består i at begge ansvarsgrunnlag opererer med en tålegrense for hvilke handlinger eller innvirkninger skadelidte må finne seg i. For begge ansvarsgrunnlag er det også sentralt å se hen til hvilken risiko den påstått ansvarliges aktivitet representerer.
        Videre har man for anvendelsen av det ulovfestede objektive ansvaret i flere saker har trukket inn culpaorienterte argumenter, typisk en påpekning av at skaden kunne vært unngått ved enkle midler. Jeg nevner her epileptikerdommen Rt. 1970 s. 1192 og kabelfergedommen Rt. 1988 s. 1003. Skyldansvaret er mildere enn det objektive ansvaret, og argumenter i retning av at et forhold kvalifiserer for skyld kan dermed forsterke grunnlaget for å pålegge objektivt ansvar. I Nygaards fremstilling er slike dommer behandlet under overskriften «Objektivt ansvar for uforsvarleg ordning» (s. 280 flg.).

Sammenligning mellom arbeidsgiveransvaret og ulovfestet objektivt ansvar.

Likheter: Begge ansvarsgrunnslag bygger for en stor del på synspunkter om driftsrisiko. Den som i egen interesse driver en profesjonell virksomhet, er nærmest til å bære de skadelige følgene av virksomheten. Synspunktet økonomisk prevensjon kan også få anvendelse for begge ansvarsgrunnlag. En likhet ligger videre i at begge ansvarsgrunnlag lett kan få anvendelse hvor en virksomhet etter sin art innebærer faremomenter.
        Likhet kommer kanskje klarest til syne i tilfeller som ligger på grensen mellom de to ansvarsgrunnlagene så som ved anonyme og kumulative feil. Her er virksomheten som helhet ikke godt nok sikret mot skadeforvoldelse, og dette betinger ansvar (jfr. også «de krav skadelidte med rimelighet kan stille», jfr. § 2-1 nr. 1 1. pkt.). I slike tilfeller vil det nok være mulig å begrunne ansvar etter begge ansvarsgrunnlag jfr. som eksempler epileptikerdommen Rt. 1970 s. 1192 og gulvlukedommen Rt. 1991 s. 1303 (se særlig mindretallets votum s. 1509). I den sistnevnte dommen påla flertallet objektivt ansvar, mens mindretallet ut fra samme bevisvurdering anvendte arbeidsgiveransvar for anonyme og kumulative feil.
        En forskjell mellom ansvarsgrunnlagene ligger i at arbeidsgiveransvar i normaltilfellene forutsetter at en arbeidstaker kan pålegges skyldansvar, mens dette ikke kreves for objektivt ansvar. En annen forskjell ligger i at objektivt ansvar kan ramme andre ansvarlige enn arbeidsgivere. Også en som f. eks. eier en gjenstand med iboende faremoment kan rammes av ansvaret, jfr. som eksempel gesimsdommen Rt. 1939 s. 766.

Andre materielle poeng i oppgaven:

Svakheten ved dette disposisjonsalternativet er at det ikke gir rom for en sammenligning av alle tre ansvarsgrunnlag samtidig. Det skulle imidlertid være mulig å bake inn også denne innfallsvinkelen i fremstillingen, jfr. det som ovenfor er nevnt om f.eks. risiko og tilknytning. I denne forbindelse nevner jeg spesielt et par punkter:
        Det kan være relevant for oppgaven å peke på særtrekk som skiller det ene ansvarsgrunnlag fra de to andre. Et eksempel er at det ulovfestede objektive ansvaret er det eneste ansvarsgrunnlag som ikke forutsetter skyld, et annet er at bare arbeidsgiveransvaret er lovfestet. Personlig synes jeg ikke alltid at denne type observasjoner er spesielt interessante, men noen av dem kan være egnet til å dokumentere oversikt. Mange nevner f.eks. at det bare er skyldansvaret som kan resultere i oppreisningsansvar, jfr. ordlyden «den som» i skl. §§ 3-5 og 3-6, mens noen fremhever at bare arbeidsgiveransvaret er personelt begrenset. Dette viser god materiell orientering og bør honoreres.
        Det kan selvsagt også presenteres relevant utover det som er nevnt ovenfor. Det materielle stoffet burde imidlertid være kjent for sensorkorpset, og derfor ser jeg ikke behov for å gi en innføring i rettsområdet utover punktene ovenfor.

III. KARAKTERBEDØMMELSEN

Jeg understreker at sensorene bør ha et åpent sinn både mht. valg av disposisjon og hva som tas med. Det er viktig for denne typen oppgaver å evaluere den materielle kvaliteten - av og presisjonen i det kandidaten nå en gang har skrevet - enten opplegget er det ene eller det andre. De materielle punktene ovenfor bør ikke styre sensuren inn i et bestemt spor, men ses som et uttrykk for naturlige poenger som kan være med.
        Oppgaven er relativt enkel å bestå, samtidig som den virkelig gode kandidat har anledning til å briljere. I og med at emnet ligger sentralt i lærestoffet, skal man være nokså dårlig orientert for ikke å ha noe å skrive om.
        Nivået på de rettede besvarelser er brukbart, idet de aller fleste kandidater har en viss materiell kontroll på emnet. De øvrige sensorer melder om meget få strykbesvarelser, og det samme gjelder undertegnedes bunke. Kandidater som avslører grunnleggende misforståelser har lett havnet i sjiktet ned mot stryk. Et eksempel er en kandidat som hevder at skyldansvaret bare rammer grov uaktsomhet i en oppgave som ellers er akseptabel, men nokså tynn materielt sett.
        Når det gjelder laudkravet, er et utgangspunkt at kandidaten bør ha en disposisjon som fungerer i forhold til oppgavens spørsmål etter likheter og forskjeller. I tillegg bør en vesentlig del av punktene som er nevnt ovenfor være berørt. En god indikasjon på kandidatens nivå ligger i håndteringen av skyldvurderingen i og utenfor arbeidsgiveransvaret, jfr. § 2-1 nr. 1 første punktum i.f. og det særlige krav til at uaktsomheten må ha skjedd i tjeneste jfr. også begrensingen i annet punktum. Laudkandidaten bør helst se at dette er et relevante problem for oppgaven og bringe noen poeng i denne sammenheng. Dog er dette ingen nødvendig forutsetning for laud. Om slikt sentralt stoff mangler, bør imidlertid det øvrige som er presentert være tilsvarende godt.
        Mange kandidater bruker mye plass på en egentlig unødvendig gjennomgang av alle teoretiske punkter vedrørende culpanormen, mens noen gjør tilsvarende operasjon i forhold til det ulovfestede objektive ansvar. Jeg viser til det som ovenfor er nevnt om endimensjonale fremstillinger, jfr. redegjørelsen for de to første disposisjonsvariantene ovenfor. Disse besvarelsene har vært vanskelige å bedømme. Etter konferanse med to av de øvrige gjennomgående sensorer, har jeg nådd tilnærmet konsensus om følgende retningslinjer:
        Hvis endimensjonalt stoff er ryddig og presist presentert, bør stoffet tas til inntekt for generelt god kunnskapsmessig orientering, men ikke gi full uttelling i forhold til karakteren. Slikt stoff ligger ikke i oppgavens kjerne, og balanseringsvalget bør trekke ned dersom slikt stoff presenteres på bekostning av egentlige sammenligningspoeng.
        Hvis fremstillingen ikke inneholder poeng som med rette kan falle innunder presentasjon av «likheter og forskjeller», skal den ikke ha laud selv om kandidaten viser gode erstatningsrettlige kunnskaper. Hvis slike besvarelser i tillegg inneholder klare svakheter i presentasjonen av det materielle stoffet, plasserer dette prestasjonen i faresonen for stryk.
        Hvis besvarelsen derimot er fokusert på å sammenligne og er poengtert i så måte, bør det for karakteren laud ikke settes alt for store krav til presentasjonens omfang og dybde.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1998
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave(2)  – høsten 1998

II.   NÆRMERE OM OPPGAVEN

I likhet med forrige gang jeg var gjennomgående sensor på skatteretten var nivået på besvarelsene overraskende bra. Jeg vil anta at oppgaven er noe over middels vanskelig, og ettersom lovteksten i skatteloven gir liten veiledning skiller oppgaven godt.
        Det fremgår uttrykkelig av oppgaveteksten at kapitalgevinster ikke skal behandles. Det er etter min vurdering forsvarlig om kandidatene kort nevner og forklarer- forskjellen mellom kapitalgevinster og -inntekter.. Lengre generelle utredninger om kapitalgevinster bærer derimot ingen frukter.
        Innledningen bør ikke bli for lang og generell. Det beste er at kand. tidlig kommer i gang med oppgaven uten unødig spalteplass på perifert stoff uten interesse.

III.   SENTRALE PROBLEMSTILLINGER

Oversikt over hovedspørsmål og problemstillinger som kan behandles:

1.   Hjemmel for kapitapinntekt.

Utgangspunktet er sktl. § 42 første ledd, 1. pkt. "fordeler [..] vunnet ved [..] kapital". En sentral problemstilling blir å klargjøre hvilke inntekter som omfattes av denne bestemmelsen.
Det bør nevnes at kapitalinntekt er en bruttoinntekt og inngår i beregningsgrunnlaget for alminnelig inntekt.
En klargjøring av det skatterettslige kapitalbegrep kan være på sin plass. Nærmere om dette i Zimmer på s. 149-150.

Zimmer understreker at renteinntekter og fordel vunnet ved eiendom er undergrupper av den mer generelle regel om fordel vunnet ved kapital, og har derfor ikke selvstendig rettslig betydning, jf. s. 147.
Videre bør kand. komme inn på grensedragningen mot andre inntektsformer herunder:

2.   Fordeler og innvinningsmåter.

Nærmere om disse spørsmål i Zimmer s. 150-151.

3.   Hovedprinsippene for boligbeskatning og skattlegging av aksjeutbytte.

Det sentrale er at kand. får frem de bærende hensyn bak reglene for boligbeskatning. Det bør nevnes hva som er motstykket til prosentligning- direkte ligning. Disse spørsmål behandles av Zimmer på s. 220-221 og s. 229-230.
Hvilke eiendommer som skal prosentlignes behandles på s. 222 flg.

4.   Forholdet til personinntekt.

5.   Hvem kan ha kapitalinntekt – skattesubjekt.

6.   Skattesatsen for kapitalinntekt - og begrunnelsen for denne.

7.   Periodisering av kapitalinntekter.

8.   De lege ferenda - lovendringer?

IV.   BEHANDLING AV OPPGAVEN I UNDERVISNING

Foreleser i skatterett er professor Tore Bråten, og jeg legger ved hans disposisjon fra forelesningen. Av denne fremgår hvilke spørsmål som var behandlet i tilknytning til oppgavens tema. Mange kand. vil ventelig disponere oppgaven etter denne.

V.   BEDØMMELSEN

Etter å ha lest et representativt utvalg av besvarelsene synes det som om de fleste er kommer rimeligvis brukbart fra oppgave. Oppgavers skiller godt og det er relativt lett å se hvem som har jobbet med faget. Ved sensuren må det tas høyde for at kand. på 2. avdeling ikke er like godt trent metodisk.
        De fleste besvarelsene er på under 20 spalter, men det trenger ikke være noen svakhet om den er kortere. En kort og poengtert drøftelse av oppgavens hovedspørsmål på 15 spalter er nesten å foretrekke.
        Det er en klart tendens at de som kommer best fra besvarelsen bygger på Tore Bråthens forelesningsdisposisjon. Oppgaven er en typisk oversiktsoppgave hvor det gjelder å få frem en rekke hovedpoenger, og ikke fortape seg i detaljer rundt f. eks. boligbeskatningen.
        For å bestå oppgaven er det et minimum at kand. finner frem til riktig hjemmel og utgangspunkt. De som blander sammen kapitalgevinster og -inntekter lever farlig. Særlig all den tid det fremgår av oppgaveteksten at det avgrenses mot disse spørsmål. At spørsmål rundt boligbeskatningen overses bør ikke medføre i.b, men derimot et markert trekk.
        Den haudable besvarelse kjennes igjen ved at de fleste spørsmål er sett, men evnen til å reise gode problemstillinger eller se relasjoner er variabel. Det er også en gjennomgående svakhet at hensyn ikke nevnes. Ofte "mye ord", og vekslende presisjon i det som behandles.
        Den laudable kand. merker seg ut med en ryddig disposisjon. Oppgavens forskjellige hovedspørsmål sees i sammenheng, og hensyn nevnes. Ryddig og poengtert om boligbeskatning. Spørsmål rundt periodisert og tilordning nevnes. Dersom kand. utmerker seg med solid oversikt og forståelse er det etter min mening ingen grunn til å "holde igjen".

Vedlegg:

DEL C

Sist oppdatert 27. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.