UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1999
Teoretisk oppgave nr. 1

Teorioppgave(1) – høsten 1999

Vedrørende læringskrav og litteratur for faget trygderett viser jeg dokumenter tilsendt sensorene.

Det er avholdt forelesninger og seminarer i trygderett. Manuduksjoner er holdt de siste to semester.

Oppgavens hovedinnhold: 

Som en innledende oversikt nevner jeg at vilkårene for uførepensjon grovt skissert er fordelt på seks paragrafer. Av disse kan tre behandles nokså summarisk; §§ 12-2, 12-3 og 12-4, mens tre paragrafer; §§ 12-5,12-6 og 12-7 bør drøftes noe grundigere. Parentesen i siste del av oppgaveteksten medfører etter mitt skjønn at § 12-8 og § 12-9 faller utenfor oppgaven. Dersom noen behandler § 12-18 om vilkår for uførepensjon ved yrkesskade, må dette aksepteres på bakgrunn av oppgavens ordlyd. Materielt er imidlertid denne bestemmelsen perifer i forhold til oppgavens tyngdepunkt, og den kan derfor også trygt utelates. Slik oppgaveteksten er formulert, må en vesentlig del av plassen vies en utdypning av rettsvilkåret «sykdom», jfr. § 12-6 første ledd.
        I forhold til §§ 12-2 - 12-4 er det vanskelig å utdype reglene i særlig grad, og det kan for så vidt vises til at behandlingen i hovedlitteraturen (Kjønstad, Innføring s. 125-127) ikke bringer særlig mye stoff utover det som kan leses ut av lovteksten. Kravene til besvarelsene må tilpasses disse forhold. Vilkår for pliktig medlemskap i trygden, jfr. Ftrl. § 2-1, kan godt nevnes, men det bør gjøres kort.
        Rettsvilkåret «gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring», jfr. § 12-5 første ledd bør utdypes og drøftes. Metodisk kan kandidatene med fordel tolke vilkårene «hensiktsmessig behandling og attføring» i første ledd på bakgrunn av reglene i annet ledd.
        Vurderingstemaet er i realiteten hvor mye man skal kreve av oppofrelser fra trygdedes side før han tilstås uføretrygd. I denne forbindelse er det et pluss å trekke inn § 21-8, som foreskriver at ytelser kan nektes utbetalt dersom trygdede «uten rimelig grunn» unnlater å medvirke til behandling. HolgersenlNygaard s. 91-94 viser til en del kjennelser som er illustrerende for problematikken. Disse avgjørelsene er alle nærmere tretti år gamle, men kjennelsene er nok likevel retningsgivende for dagens rettstilstand. Dog bør det helst nevnes at kravene til attføringstiltak på 90-tallet har blitt skjerpet, se Kjønstad, Innføring s. 129-130. Et positivt holdepunkt for den noe strengere rettstilstanden er det implisitte kravet til geografisk mobilitet som fremgår av § 12-5 annet ledd siste punktum.
        Det er positivt dersom kandidatene får frem det tosporede systemet som ligger i at trygdede etter § 12-5 første ledd må gjennomgå «behandling» (jfr. medisinsk rehabilitering, jfr. kap. 10) og/eller yrkesmessig «attføring» (jfr. kap. 11). Retningslinjene som er angitt i annet ledd kan anvendes i begge disse relasjonene, men mange får ikke frem denne tosidigheten i problematikken. For både behandling og yrkesmessig attføring kan «hensiktsmessig» tolkes som en avveining mellom på den ene side byrdene for trygdede og på den annen sideproduktet av sannsynligheten for bedring og graden av potensiell bedring.
        Når det gjelder vilkåret i § 12-7, kan kandidatene med fordel gå inn på en redegjørelse for hvordan bestemmelsen skal tolkes, jfr. problemstillingene som nevnes i Kjønstad, Innføring s. 130-131. Det bør komme frem at det er inntektsmulighetene i kroner og øre før og etter uførheten som matematisk skal sammenlignes. Slik kommer man frem til en brøk som enten er større eller mindre enn halvparten av opprinnelig inntekstevne. Det er positivt dersom kandidatene viser forståelse for regelen gjennom eksempelbruk.
        I og med at retningslinjene som er angitt i § 12-7 annet ledd annet punktum ligner dem som står i § 12-5 annet ledd, er det mange som skriver at vurderingen i de to bestemmelsene «blir tilsvarende», eller «viser til tidligere drøftelse» e.l. Etter min oppfatning er dette en omtrentlighet som ikke taler til kandidatenes fordel. For det første er det visse nyanser i ordlyden i de to bestemmelsene. For det annet er vurderingstemaet i de to lovstedene nokså forskjellige. Etter § 12-5 er det mulighetene for bedring av inntektene som skal undersøkes, mens vi ved anvendelse av § 12-7 står i en situasjon hvor tanken på bedring av den ervervsmessige situasjonen er oppgitt. Spørsmålet er dermed ikke om evnene kan bedres, men hva evnene kan måles til slik de er. De kandidatene som ser forskjellen , eller i hvert fall formulerer seg mer presist enn eksemplene ovenfor, bør krediteres for dette.

Når det gjelder årsaksvilkåret i § 12-6 tredje ledd, har regelen gjennomgått en viss utvikling, se fremstillingen hos Holgersen/Nygaard s. 97-98. I 1991 ble det i forbindelse med en innstramming av vilkårene for å få uførepensjon formulert et nytt årsakskrav i loven. Ved lovendringer ble kravet «på grunn av sykdom» endret til «i vesentlig grad skyldes sykdom», og deretter til dagens formulering. I forarbeidene er det for å presisere årsaksvilkåret inntatt et sitat fra boken «Folketrygdens uførepensjon» av Asbjørn Kjønstad. Sitatet er også tatt med i Holgersen/Nygaard på s. 98. Flinke kandidater kan score på å foreta en selvstendig analyse av rettstilstanden på bakgrunn av utviklingen som er nevnt ovenfor. Særlig positivt er det om man forsøker å presisere om «hovedårsak» jfr. § 12-6, 3. ledd anviser en streng eller mild variant av hovedårsakslæren. Er det f.eks. nok at sykdommen ikke kan sjaltes ut som uvesentlig, eller innebærer regelen et krav om at sykdommen utgjør mer enn halvparten av årsaksbildet? Forarbeidenes retningslinjer gir nok rom for ulike tolkningsmuligheter, se f.eks. varianten som er nevnt i Kjønstad, Innføring s. 129, øverst. Forhistorien knyttet til ønsket om å stramme inn vilkårene for å uførepensjon taler etter mitt skjønn for en streng fortolkning av kravet til at funksjonsnedsettelsen utgjør «hovedårsaken», jfr. § 12-6 tredje ledd.
        Noen kandidater vil antagelig ta med at årsaksvilkåret i § 12-6, 3. ledd egentlig består av to ledd i og med at den medisinske lidelsen må ha ført til en «varig funksjonsnedsettelse» som igjen må ha vært hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen, jfr. lovtekstene. Dette er verd å nevne , men realiteten i regelen blir like fullt at den medisinske lidelse må være en hovedårsak til nedsettelsen av ervervsevnen, slik også Holgersen/Nygaard s. 96-97. Jeg viser også til at Kjønstad i sin fremstilling rett og slett hopper over mellomleddet «funksjonsnedsettelse», se Kjønstad, Innføring s. 128, siste avsnitt.

En vesentlig del av besvarelsen bør konsentreres om sykdomsbegrepet. Her er det ganske mye å skrive om, og en del av prøven blir nok å fremstille dette stoffet på en ryddig måte, og slik at juridiske poeng kommer frem. Slik lovteksten er bygget opp, er det naturlig å først skrive noe om kravet til «varig sykdom», jfr. § 12-6 første ledd. Mange presiserer innholdet i «lyte» og «skade», og sier noe om forholdet mellom disse kriteriene og hovedvilkåret «sykdom». Dette er på sin plass, forutsatt at det hele gjøres kortfattet. Vedrørende dette punktet i besvarelsen viser jeg til redegjørelsen i Holgersen/Nygaard s. 84-85. Ikke alle tilstander av helsemangel som faller inn under begrepet sykdom i alminnelig språkbruk, vil kvalifisere for sykdom i relasjon til § 12-6. Alminnelige folkesykdommer som forkjølelse eller influensa er ikke interessante i vår sammenheng. Mange påpeker at dette er en konsekvens av at sykdomsbegrepet er relativt, og det må være et akseptabelt poeng i oppgaven.

Når det gjelder varighetskravet, presiserer forarbeidene dette slik at prognosen for sykdommens varighet bør være «betydelig lenger enn to-tre år», mens teorien og RTV's rundskriv av 1997 s. 50 angir 7 år «som retningslinje». Jeg viser ellers til den nærmere redegjørelse for varighetskravet i Holgersen/Nygaard s. 95.

Når det gjelder avgrensingen mot sosiale og økonomiske problem, jfr. § 12-6 annet ledd annet punktum, bør kandidatene ha med noe om utviklingen bak dagens rettstilstand. Forarbeidene til folketrygdloven opererte med fem utestengte grupper av tilstander som ikke kvalifiserte for uføretrygd. Samtidig ble det gitt uttrykk for at sykdomsbegrepet i kap. 12. (tidligere kap. 8) til en hver tid skulle legge til grunn legevitenskapens sykdomsbegrep, en presisering som nå er kommet inn i loven, jfr. § 12‑6 annet ledd første punktum. Ettersom legevitenskapens sykdombegrep endret seg, oppstod det snart motstrid mellom forarbeidenes utgangspunkter fordi noen av de utestengte gruppene etter hvert fikk status som sykdom. En nærmere analyse vil lede til at bare to av de fem grupper nå kategorisk kan holdes utenfor uføretrygden.

For alkoholisme bør kandidatene komme til at dette er anerkjent som sykdom. Dette bør i første rekke begrunnes ut fra kjennelse 595/75. Kandidatene bør helst ha med noe av begrunnelsen for trygderettens standpunkt her. Hovedsynspunkter er bl. a. at det kreves rettskildefaktorer av stor tyngde for å begrunne en innskrenkende tolkning av lovens ordlyd til ugunst for trygdede, at forarbeidenes forutsetninger om et rehabiliteringsapparat for alkoholister ikke hadde slått til og at likhetsbetraktninger taler for at alkoholister omfattes av trygden. Kjennelsen må helst tolkes slik at det bare er den kvalifiserte alkoholisme som kan gi grunnlag for uføretrygd. Denne tolkningen er fulgt opp i Rikstrygdeverkets rundskriv. I forlengelsen av dette kan eventuelt nevnes de to kjennelser som er referert på s. 108-109 i Holgersen/Nygaard.

For narkomani må det i hvert fall kunne sluttes at forarbeidenes utgangspunkter i noen grad er forlatt. Det er et særlig poeng at narkomani i legevitenskapen er anerkjent som sykdom. Et annet poeng ligger i trygderettens utsagn om at diagnosen ikke er avgjørende, men at spørsmålet om "sykdom" foreligger må avgjøres på bakgrunn av "symptomenes art og grad".

Psykopati er gjerne definert som varig karakteravvik i form av mangelfull utvikling og kontroll av følelseslivet. Grensene for diagnosen er diffus, og særlig mot området for karakternevrose som er anerkjent som "sykdom" , jfr. kap. 12. Dette har skapt rettstekniske og rettsikkerhets­messige problemer. Klassifiseringen psykopati brukes nå sjelden i trygderettslig sammenheng. Derimot anvender man kriteriet «personlighetssvikt og psykososial svikt».
        Vedrørende psykopati har det oppstått en lignende situasjon som for narkomani. Også her er forarbeidenes utgangspunkt langt på vei forlatt. I praksis har man lagt vekt på at psykopati er anerkjent som sykdom i internasjonal legevitenskap. Det foreligger kjennelser som legger vekt på at diagnosen ikke er avgjørende, og som baserer sitt resultat på symptomenes art og grad, se f. eks. kjennelse 1167/71

Noen bruker bestemmelsen i § 12-5 tredje ledd om særlig strenge krav til attføringstiltak for unge rusmisbrukere og/eller andre med psykososiale problemer som et tolkningsmoment for rettsvilkåret «sykdom « etter § 12-6. Det er etter min oppfatning et akseptabelt poeng å nevne at bestemmelsen indirekte anerkjenner at rusmiddelbruk og psykososiale problemer kan føre til uføretrygd. Mange kandidater trekker imidlertid dette poenget for langt i retning av at lovgiver fullt ut har akseptert de tre første utestengte gruppene gjennom vedtagelsen av § 12-5 tredje ledd. Spørsmålet om hvor nyansert det ovennevnte poenget presenteres kan si noe om kandidatens nivå.

Kriminalitet og sosial misstilpasning er ikke akseptert som sykdom av legevitenskapen. Men tilstedeværelsen av disse problemene er likevel ikke diskvalifiserende, så lenge man på annet grunnlag kan komme til at "sykdom" foreligger, se til dette Holgersen/Nygaard, s. 114­115.

Generelt vil spørsmålet om hvor nyansert kandidatene håndterer rettstilstanden vedrørende de fem gruppene være en god indikator på nivået. Noen skriver f.eks. uten videre at narkomani og psykopati etter «prinsippkjennelser» er godtatt på lik linje med alkoholisme, men dette er etter min oppfatning for unyansert, særlig fordi kjennelsene som er referert i Holgersen/Nygaard gjerne bygger på sammensatte premisser.

Kandidatene bør ha med noe om forholdet mellom (Holgersens) symptomteori og (Kjønstads) diagnoseteori, se Holgersen/Nygaard s. 115-118 og Kjønstad, Innføring s. 68-70. Diskusjonen kan sammenfattes slik at den førstnevnte posisjonen innebærer at spørsmålet om rettsvilkåret «sykdom» er oppfylt avgjøres ved primært å vurdere om sykdomstilstandens symptomer er tilstrekkelig kvalifiserte. Etter den andre teorien avgjøres spørsmålet ved primært å fokusere på om tilstanden kan gis en anerkjent diagnose. Det er verd å påpeke at ikke alle deler av denne debatten er relevant i relasjon til uføretrygd, og her bør den gode kandidat vite å utelate irrelevant stoff (f.eks. diskusjonen om «fyllesyke»). Det kan i denne forbindelse vises til at Kjønstad, (Innføring s. 127) differensierer slik at han kompromissløst står på diagnosesynspunktet i relasjon til uføretrygd, mens han er noe mer åpen for symptomtilnærmingen i forhold til de andre kapitlene. (Dette synspunktet er nylig imøtegått av Gudrun Holgersen i hennes anmeldelse av Kjønstad, Innføring, se TfR 1999 s. 479‑488 (på s. 485‑486). Dette kan det selvsagt ikke forventes at kandidatene kjenner til. Jeg finner det likevel naturlig å nevne denne polemikken, fordi den viser at debatten er aktuell og pågår fremdeles.)

Bedømmelse:

Oppgaven inviterer til bruk av en oversiktlig lovtekst, og det bør derfor være relativt lett å skrive om emnet på en ryddig måte. På denne bakgrunn bør besvarelser som utelater sentrale vilkår, bedømmes noe strengere enn hvor oppgavene har en høyere vanskelighetsgrad.
        En del besvarelser gjenforteller til en viss grad lærebøkene, men dette er ikke så lett å unngå slik oppgaven og lærestoffet er lagt opp. Derfor bør kandidatene etter mitt skjønn få uttelling for kunnskapsstoffet, om enn en rendyrket refererende stil setter grenser for hvor god karakteren kan bli. Fokus bør etter min oppfatning settes på spørsmålet om hvordan kandidaten anvender de kunnskapene hun har. Vi bør honorere kandidater som makter å problematisere stoffet og gjøre det levende, fortrinnsvis gjennom eksempler.
        Med alle forbehold for at det kan foretas konkrete avvik på grunn lag av mer udefinerbare skjønnsmessige avvenninger, presenterer jeg et forslag til retningslinjer for bedømmelsen:
        Karakteren laud forutsetter normalt at kandidaten har med en tilfredsstillende behandling av helt sentrale punkter, så som de fem utestengte gruppene og diskusjonen om sykdom- og diagnoseteori. Det bør i denne forbindelse nevnes at læringskravene mht. sykdomsbegrepet er at det kreves «grundig kjennskap», se studiehåndboken s. 53. I tillegg bør det være noe substans i behandlingen av § 12-5, 12-7, og kandidaten må ikke indirekte vise manglende forståelse for lovens system. Kandidatene håndtering av de andre punktene som er nevnt i sensorveiledningen, utgjør ytterligere indikatorer for nivået.
        I faresonen for stryk ligger kandidater som har en mangelfull behandling av sykdomsbegrepet, og som i tillegg svikter i behandlingen av andre viktige vilkår, så som § 12-5 og § 12-7. Så langt er det svært få kandidater som ligger an til stryk, noe som bekrefter at oppgaven er relativt enkel å bestå.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 1999
Teoretisk oppgave nr. 2

Teorioppgave(2) – høsten 1999

Det er berre mindre endringar i denne endelege versjonen. Nokre plassar er det litt omredigering, og nokre stader tilleggskommentarar etter røynslene ved gjennomgang av oppgåvesvara.

Eg viser til den skriftlege orienteringa sensorane har fått om overgangen frå eksamenskrav til læringskrav. Etter mitt syn ligg oppgåva innanfor både dei gamle og dei nye krava. Det er krav om grundig kjennskap til emnet både etter dei gamle eksamens- og dei nye læringskrava.

Hovedlitteratur er Falkanger Tingsrett, 4. utg. 1993 med unntak for nokre kap. og §§ som ikkje er aktuelle her. Servituttar er drøfta i kap. IV. Det mest aktuelle for oppgåva står på side 167 flg. og side 186 flg., men også stoff frå andre delar må vere med. Det er nok grundigare stilling av området for første enn for siste del av denne oppgåva.

Oppgåva er todelt. Råderettslova § 2 er tolkingsregel om innhaldet i den eksisterande servitutten, medan §§ 5-7 gjeld vilkåra for endring av denne rettstilstanden. Første del av oppgåva er klar nok, medan eg vil tru at mange kandidatar kan vere meir usikre på kva som er tema for samanliknings­delen. Emm. er hovedpoenget der, kort og upresist, at også i § 2 er det heimel for ei viss endring i høve til måte og omfang rådveldet har vore nytta på før, og kandidaten må m.a. få fram når endra rådvelde kan seiast å vere "innbakt" i servitutten og når ein må bruke endringsreglane i §§ 5 flg.
        Oppgåva har ein framstillings- og ein samanlikningsdel. Etter røynslene frå liknande type oppgåver vil eg tru at dei fleste disponerer nokså slavisk etter denne systematikken, men oppgåva kan disponerast på andre måtar.
        I innleiinga kan kandidaten gjerne plassere emnet inn i litt større samanheng. Dei fleste vil vel nemne kva ein servitutt er osv. og ein kan godt ta med litt frå § 1, spesielt at det er tale om særrett (dvs. at retten har særskild heimel) og at lova er deklaratorisk. Nokre vil vel ha med ein historisk del tidleg i oppgåvesvaret, men det kan eigentleg like gjerne nemnast i samanlikningsdelen. Det same gjeld presisering av det kandidaten meiner oppgåva spør om, spesielt fordi det er klårt kva som er tema i framstillingsdelen og at det truleg er lettare å presisere tema for samanlikningsdelen i drøftinga der.
        Jamvel om det berre er spørsmål om nokre §§, bør kandidaten likevel ha med - eller i det minste vere klar over - meir enn det som direkte står i den einskilde § som er nemnt i oppgåva. Etter oppgåvegjennomgangen er det grunn til å streke under at kandidaten spesielt bør sjå samanhengen i regelverket, som at lova er deklaratorisk, at § 2 gjeld innhaldet i servitutten, og at §§ 5 flg. gjeld vilkåra for endringar. Om kandidaten nemner t.d. § 8 om avkall av retten til endring m.v. og § 17 om konsekvensane av rådvaldsmisbruk, bør det vere for å illustrere sider av det oppgåva spør om. Rein oppramsing av slike reglar har liten verdi.

I §§ 5-7 er det som nemnt generell heimel for å kunne endre rettstilhøvet mellom eigar og rettshavar. Det er ein "progressiv" systematikk ved at § 5 gjeld vilkåra for dei minst inngripande endringane, medan dei største (avskiping) er i § 7. Den gode kandidat bør også få med samanhengen mellom § 5 og § 6, ved at § 5 gjeld dei meir kurante tilfella der endringa ikkje fører til meir ulemper for parten, medan § 6 går lenger, men der vilkåra er strengare. Nokre vil vel også få med at medan § 5 langt på veg er i samsvar med tidlegare rett, går § 6 lenger enn det var heimel for før lova. Kandidaten bør også få med grunngjevinga for reglane; spesielt trongen for å kunne bruke eigedom og rett på tidhøveleg og forsvarleg måte, og ikkje vere låst til forelda bruk.
        Det skulle ikkje vere trong for å ha med fullstendig framtilling av §§ 5-7 i sensorrettleiinga sidan det meste kan lesast nokså direkte ut frå lovteksten. Eg tek med hovedpunkta og nokre sider som bør nemnast.

Det kan i hovedsak nyttast same systematikk i gjennomgangen av dei tre §§ med ei skjematisk tredeling i kva endringane kan gå ut på, vilkåra for endring og kven som kan krevje endring.

I § 5, der både eigar og brukar kan kreve endring, er det tre endringsalternativ: å få bruken flytta, nærare fastlagd eller omskipa på annan måte, men berre så langt at retten ikkje vert av eit anna slag enn før (tredje ledd.) Det er inga skarp grense mellom dei tre alternativa, men det må likevel nemnast litt om kvar av dei, helst illustrert med døme. Mange vil vel bruke Falkanger sine døme om flytting av vegrett, som å flytte vegtraseen vekk frå husa på den tenande eigedomen, at det kan vere aktuelt med flytting til offentleg veg eller til og med delvis flytting til servitutthavaren sin eigedom. Dei to andre alternativa (nærare fastlagd/omskipa på annan måte) er m.a. aktuelle der omfang eller utnyttingsområde kan vere usikkert eller upraktisk. Falkanger nemner å få lagt hogstrett til mindre område enn før, og Rt. 1979/1669 der hytteeigar sin rett til båtplass kom i konflikt med eigar sine planar om marina.
        Det er vanskeleg å nemne så mykje konkret om innhaldet i tredje ledd; at retten ikkje må verte av eit anna slag enn før. Men også dette bør kunne utdjupast litt, om ikkje anna med rettsavgjerda nemnt i læreboka om at "Rett til bedehustomt er ikkje av same slaget som rett til brunn."
        Vilkåra for endring etter § 5 er at ingen avgjerande grunn er imot, at den nye ordninga vert minst like god som den tidlegare for motparten og at den som krev endringa må betale dei eventuelle utgiftene ved endringa dersom ikkje begge partar har nytte av omskipinga (andre ledd). Ider bør det spesielt skrivast litt om "avgjerande grunn er i mot". Det er såleis ikkje vilkår etter lova at den som krev flytting må ha ein rimeleg grunn for kravet. Poenget er om den som endringskravet vert retta mot kan grunngje at endring ikkje bør skje. Formuleringa "avgjerande grunn" tyder også på at det ikkje er nok at det er ulemper ved endringa, men meir at det er konkrete grunnar med ei viss vekt.
        Fleire kandidatar meiner at § 5 berre gjeld for positive servituttar ut frå formuleringa å få "bruken" flytt osv. Eg har ikkje funne heimel for slik innskrenkende tolking. Rett nok er det vel ikkje så praktisk med endring etter § 5 av negative servituttar, ideen det er ei anna sak.

Råderettslova § 6 går lenger i rett til endring enn § 5 både ved at det er høve til større endring, og at det ikkje er krav at den nye ordninga skal vere like god for motparten som den gamle, men på strengare vilkår enn i § 5. Både eigar og brukar kan kreve endring etter § 6.
        I § 6 er det ikkje sagt direkte kva endringa kan gå ut på. Det kan vere same type endring som i § 5, men der den regelen ikkje kan nyttast t.d. fordi det ikkje er råd å finne ei ny ordning som er like god for motparten som den gamle. I § 6 er det heller ikkje avgrensing som i § 5 tredje ledd, slik at retten kan verte av anna slag enn før. Ordlyden "omskiping" set likevel ei grense. Ein kan t.d. ikkje få ei rein kvantitativ utviding som beiterett for 200 sauer i staden for 100 som ein har rett til før. Den gode kandidat ser kanskje også at dei strenge vilkåra for å bruke § 6 i praksis lett set grenser for kva omskipinga kan gå ut på.

Som Falkanger viser til, minner desse krava mykje om prinsippa for oreigning. Det fører til at det første vilkåret må vurderast objektivt (ein ser vekk frå den subjektive interessa hjå parten). Ved vurderinga av dei økonomiske interessene i (2) skal interessene til den som krev endring vurderast objektiv, medan ein skal legge vekt både på dei subjektive og objektive interessene for motparten. Det kan ikkje krevjast så mykje utdjuping av dette frå kandidaten, men det er pluss for den som t.d. ser at desse vilkåra kan sette grense for kva type eller omfang omskiping som er aktuell.
        Etter tredje ledd i § 6 skal den som krev omskiping gje vederlag til motparten. Det skal minimum vere det tapet motparten har, men kandidaten bør få med at vederlaget gjerne kan vere større. Det er same prinsipp som i nabolova § 10. Falkanger nemner som døme at endringa utøser etter måten store verdiar som partane kan vere like nær til å nyte godt av. Det er såleis skilnad frå vanlege skadebotreglar ved at motparten ikkje berre skal ha vederlag for sitt eige tap, men også kan fa del i vinsten til den som krev endring. Ein annan skilnad er at vederlaget ikkje treng å vere pengar.
Jamvel om § 6 er ein kan-regel, er det i praksis ein skal-regel dersom dei andre vilkåra er oppfylte.

Servituttlova § 7 er den endringa som går lengst ved at det kan verte sett strek over heile servitutten. ­Det er berre eigaren som kan kreve endring etter § 7 - og ikkje begge partane som i § 5 og § 6. Kandidaten kan godt nemne at rettshavaren i prinsippet ikkje har bruk for ein regel som § 7 sidan han kan seie frå seg retten, eller la vere å bruke den, dersom servitutten ikkje er aktuell for han lenger.
        I § 7 er det berre eit alternativ for kva endringa kan gå ut på. Vilkåra er (1) at retten klårt er til meir skade enn gagn, (2) at ein ikkje kan få tilfredstillande ordning ved omskaping etter §§ 5 og 6 og (3) at det skal svarast vederlag. Vurderingstema og -prinsipp er her mykje det same som i § 6, og det må godtakast at kandidaten viser til drøftinga der. Det er positivt om kandidaten maktar å vise litt oversikt over regelverket her, som t.d. at når det i § 6 er heimel for så stor omskaping, avgrensar det i realiteten området for § 7. Kandidaten bør heller ikkje "kortslutte" ved å bruke § 7 på rådvalds­rettar som alt har falle bort av andre grunnar, t.d. dei som er nemnde i Falkanger § 16 "Opphørs­grunner for servitutter". Også § 7 har eit klårt oreigningspreg.

Den andre delen av oppgåva er samanlikning. Direkte er temaet drøfta relativt kort hos Falkanger, m.a. på side 168, slik at ein nok må bruke moment frå forskjellege delar av servituttkapittelet. Det stiller krav om oversikt. Etter gjennomgangen av oppgåver er røynslene at enten kan kandidaten samanlikningsdelen eller så kan han ikkje temaet. Ein bør vere romsleg i vurderinga, og gjerne meir honorere det positive som er med enn å trekkje for feil og manglar.
        Det bør vere vidt spelerom for korleis kandidaten disponerer samanlikningsdelen, men dei fleste vil tene på å legge det opp relativt elementært. Poenget er uansett at oppgåva gjeld samanlikning, og ikkje ei sjølvstendig framstilling av § 2.
        Det er lettast om kandidaten startar med å sette § 2 inn i nærare samanheng. Her kan ein gjerne bruke Falkanger sin systematikk om alminnelege tolkingsprinsipp i fastsetting av innhald i og omfang av ein servitutt, som grunnlaget for stiftinga av råderetten, seinare bruk, endring "etter tid og tilhøva" osv. Kandidaten kan gjerne nemne det deklaratoriske, og at det ikkje er trong for tolking der innhaldet i servitutten er klart nok etter stiftingsgrunnlaget. Det er aktuelt spesielt ved nokre typar negative servituttar. Det er i tilfelle der ein ikkje finn eit klart tolkingsresultat etter desse prinsippa at § 2 kjem inn. Falkanger nemner at i slike tilfelle har rettspraksis vist "..en utpreget tendens i retning av å ville nå frem til resultater som er rimelige i dag; partene må lempe seg etter kvarandre og finne seg i endringer som tiden og forholdene medfører. Og dette er forsøkt kodifisert i servituttl. § 2...."
        Kandidaten må nemne ein del om innhaldet i § 2, men ein treng ikkje same detaljdrøfting som for §§ 5-7. Det bør likevel ikkje føre til trekk i seg sjølv om kandidaten skulle ha for detaljert framstilling av § 2, men det vert på den andre sida pluss berre i den grad slik detaljrikdom vert nytta i samanlikninga. § 2 er ein s.k. rettsleg standard som fastset prinsippet om at eigar og rettshavar er likestilte og måta omsyn til kvarandre sine interesser, og ein kan gjerne vise til at regelen er bygd opp på same måte som nabolova § 2. Den delen som spesielt ber utdjupast er alternativet "urimeleg" og rettleiinga i andre ledd. Poenget er at partane har rett til det rådvelde som er rimeleg, m.a. i samsvar med tida og tilhøva. Rådveldet kan seiast å vere relativt.

Det vil vere nyttig i samanlikningsdelen at kandidaten kjenner litt til rettstilstanden før servituttlova. Det var også då enkeltregler om endring av servituttar, t.d. snikhevdlova § 3, men endringsheimelen var mindre enn no.

Ein måte å starte samanlikning på kan vere å ta utgangspunkt i at innhald i, og omfang av, ein råderett som regel ikkje er statisk. Så langt det i § 2 er heimel for endringar t.d. i pakt med tida og tilhøva, treng ein ikkje bruke endringsreglane i §§ 5 flg. Kandidaten kan så drøfte kor langt "relativiteten" i § 2 rekk. Her kan ein gjerne dra inn "rettshistoriedelen" med at sidan det før servituttlova var avgrensa omskipingsheimel, var det då heller "fri" tolking av innhaldet for å komme fram til eit rimeleg resultat. Slik tolking er det ikkje trong for etter at ein har fått endringsreglane i §§ 5 flg. Det er pluss for den kandidat som får fram at dette nok har ført til at innhaldet i mange råderettar i realiteten er "snevrere" no enn det var før råderettslova. Dei kandidatane som viser til rettspraksis frå før servituttlova, får stort sett ikkje med at resultatet ikkje treng verte det same i dag.
        Drøftinga kan verte lettare om kandidaten deler opp i kasuistikk og illustrerar med døme. Ein kan gjerne bruke Falkanger si skjematiske oppdeling av innhaldet i ein servitutt med ein kvalitativ del for kva type rådvelde det gjeld (vegrett, fiskerett osv) og ein kvantitativ del om kor omfattande råderetten er (kor intensivt ein kan nytte veg- eller fiskeretten). Det er vanskeleg å seie kva som bør, eller ikkje ber, vere med her, men som typetilfelle kan visast til at den som fekk vegrett då ein brukte hest og kjerre, i dag kan bruke bil med heimel i § 2 utan at han treng kreve omskiping etter §§ 5 eller 6.
        Fleire kandidatar er inne på spørsmålet om prinsippet i § 2 set skrankar for kva endring eiter §§ 5 flg. kan gå ut på, t.d. at ein ikkje kan få omskiping som vert urimeleg til skade for den andre. Det går stort sett hus forbi at det i tilfelle er vilkåra i §§ 5 flg., og ikkje i § 2, som eventuelt set stopp for slik endring/omskiping.

Det er fleire moment som kan nemnast i samanlikningsdelen, men eg ser det vanskeleg å sette nokon mal for kva som bør, eller ikkje bør, vere med. Ein får som nemnt ha ei romsleg vurdering, men det må uansett vere slikt som har interesse for samanlikninga. Ei lang og lausriven framstilling utan samanlikning kan trekke ned alt fordi kandidaten då lett viser ikkje å ha forstått oppgåva.

- - - - - -

Om vurderinga skreiv eg i den førebels versjonen:

"Første del av oppgåva er lett, medan samanlikningsdelen må seiast å vere heller krevjande. Eg vil tru at strykkarakter i første rekke er aktuell for kandidatar som ikkje har lese emnet godt nok, dvs. kunnskapsmangel. Som vanleg i oppgåver frå typisk lovregulerte felt er det ikkje nok å referere lova i omskriven form. For å stå må kandidaten i det minste fa fram litt samanhengar i reglane. Om kandidaten manglar samanlikningsdelen er det ikkje automatisk stryk, men ein må då vise brukbar oversikt og forståing i framstillinga av §§ 5-7. Etter røynslene frå liknande oppgåver kan ein vel frykte at fleirtalet hamnar i "den store grå sekken" ved at det vert mykje lovomskriving og heller fragmentarisk utdjuping og oversikt. Det vil då lett verte ein middels haud (i beste fall). Den gode kandidat vil truleg særleg vise seg ved å ha god oversikt og forståing. Er kandidaten innom det meste som er nemnt i denne rettleiinga skulle lauden vere sikra med god margin. For å få laud bør kandidaten, ved sida av brukbar framstilling av reglane, få fram nokolunde samanhengen i, og forståing av, regelverket".

Eg ser ikkje grunn til å endre særleg på dette etter oppgåvegjennomgangen. Som nemnt er det i samanlikningsdelen meir slik at enten kan ein temaet eller så kan ein det ikkje. Jamvel om ein ser med velvilje også der det berre er tilløp" til samanlikning, er det vanskelig å få laud dersom kandidaten ikkje har samanhengen mellom § 2 og §§ 5 flg. nokolunde klårt for seg.

Sist oppdatert 27. juli 2001 av TEG Kommentarer til denne siden.