UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling

Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 2001
Teoretisk oppgave nr. 1

Oppgavetekst:
"Om tidfesting (periodisering) av inntekts- og fradragsposter i skatteretten. Reglene om tidfesting av inntekts- og fradragsposter i regnskapspliktig virksomhet skal ikke behandles."

(Veiledningen var opprinnelig skrevet i et annet tekstbehandligssystem, og det kan være at det kommer fram noen feil bokstaver eller tegn i konverteringen. Sammenhengen er forhåpentligvis klar likevel.)

Om læringskrav og anbefalt litteratur viser jeg til kopiene av studieplan m.v. som sensorene har fått tilsendt fra fakultetet.

Etter læringskravene skal kandidatene ha grundig kjennskap bl.a.: "...om periodiseringsreglene for arbeids- og kapitalinntekter og utgifter knyttet til slik inntekt..." Dette må sees i sammenheng med det som står foran i læringsplanen hvor formålet med skatterettsstudiet i 2. avd. er - kort referert - å gi basisinnsikt i noen angitte sammenhenger, og at studiet først og fremst er innrettet "mot sentrale begreper og prinsipper" særlig om personbeskatning og beskatning av kapitalinntekter.

Litteraturdekningen finnes spesielt i Zimmer Lærebok i skatterett, 3. utgave (1997). Som det står i studieplanen, dekker boken læringsmålene godt.

Nedenfor nevnes først noen generelle bakgrunnsforhold sensorene må være oppmerksom på og jeg kommer deretter inn på hva som kan/bør/må behandles i besvarelsen.

Periodiseringsreglene er nå samlet i 1999-skattelovens kap. 14, samtidig som de ble omdøpt til tidfesting fra de eldre betegnelser periodisering, skattemoden osv. Loven var i prinsippet en ren teknisk revisjon av reglene om skatt av formue og inntekt, og det var ikke tilsiktet noen realitetsendringer. Oppgaveteknisk vil den nye loven likevel føre til at temaet kan sies å være mer oversiktlig lovregulert enn før, både ved at reglene nå er samlet i eget kapittel mens de tidligere sto mer spredt i loven, samtidig som noen §§ i den nye loven gjelder forhold som tidligere enten var tatt inn i forskrift eller at det er tidligere praksis som nå er kodifisert. Det er uansett nødvendig med bakgrunnskunnskap ut over det som kan leses direkte fra loven, slik at det er vanskeligere å basere seg på ren lovgjengivelse her enn i mange andre oppgaver fra utpreget lovregulerte felt.

Endringen i lov innebærer at læreboken (hovedlitteratur) ligger forut for loven siden det er tredje utgaven fra 1997 av Zimmers lærebok som er pensum, og ikke fjerde utgaven som kom i år. Jeg vil tro at forholdet ikke har noen betydning, idet erfaringen så langt er at alle årets eksamenskandidater har fått med seg at det kom ny skattelov i 1999. Siden læreboken viser til eldre lov, må det aksepteres om det skulle være noen som holder seg til de gamle reglene.

Oppgaveteknisk følger disposisjonen av teoribesvarelser ofte en stram og skjematiske struktur hvor kandidaten starter med innledning med definisjoner og avgrensning, fortsetter med historisk oversikt, lovgivningspolitiske hensyn osv. Systematikken kan brukes her også, men det er ikke gitt at det er noen fordel slavisk å bruke denne stramme disposisjonen, dels ved at det ikke er like mye å si om alle de "faste postene" i den klassiske teorioppgavedisposisjonen, og dels at det er moment som like naturlig kan nevnes andre steder i besvarelsen. I det følgende skisseres hva som må/kan/bør være med, men slik at man får ha et åpent sinn for at andre løsninger også kan være fullt akseptable.

Tidfestingsreglene handler, for å referere læreboken, om når (hvilket tidspunkt) inntekt skal komme til beskatning og utgifter komme til fradrag. Reglene for regnskapspliktig virksomhet skal som nevnt ikke behandles, og det må aksepteres at kandidaten ikke nevner noe mer om hva som er regnskapspliktig virksomhet. Noen vil vel nevne en del om det, bl.a. det står noen holdepunkt i loven, jf. eksempelvis
§ 14-4 om virksomhet hvor det er fastsatt regnskapsplikt "..i eller med hjemmel i lov." Regnskapsloven, som er den sentrale her, kan det ikke forlanges innsikt i etter læringskravene, og selv om kandidater skulle ha det, kan det lett bli skjev besvarelse om det utpensles.

Kandidaten må klare å sette reglene om tidfesting inn i litt større sammenheng. Dette kan gjøres på mange måter, eksempelvis den elementære med at omfanget av et skattekrav som regel blir fastsatt som en bestemt prosent av et beregningsgrunnlag. Tidfesting er et av flere element i fastsettingen av dette beregningsgrunnlaget. Mange får fram hensyn bak reglene som forutberegnelighet, skatteevne, forholdet med skatteplanlegging etc., mens det er få som får noe ut av de interessante lovgivningspolitiske betraktninger i at tidfestingsreglene kan brukes aktivt til å oppnå bestemte hensikter ved å utsette beskatning av inntekt eller la utgifter komme tidligere til fradrag enn de skulle etter hovedregelen.

Oppgaven kan trolig lettest disponeres ved å dele den i en generell del først og deretter de materielle reglene. I den generelle delen kan kandidaten bl.a.:
- Sette tidfestingsreglene inn i større sammenheng,
- nevne litt om de forskjellige tidfestingsprinsipp,
- ta med betydningen av at "vilkårene" om tidfesting er oppfylt.
(Flere av disse momentene kan alternativt tas med senere i besvarelsen).

Det er flere kandidater som har med bakgrunnsstoff fra mer generell skatterett i innledningen. Det må aksepteres, men det bør ikke gjøres for langt, spesielt om det ikke bidrar til (senere) belysning av tidfestingens plass. Flere nevner mer om hva som er skattepliktig inntekt og relevante utgifter, men noen overdriver slik at det blir delvis skjev besvarelse. Flere får her forbilledlig fram forskjellen på innvinning og tidfesting, mens noen får trekk fordi de blander sammen de to begrepene.

I 99-loven er det egentlig fire tidfestingsprinsipp:
- "tilflyter skattyter.." (§ 14-2 første ledd første pkt.)
- realisasjonsprinsippet ( " " " " andre " )
- kontantprinsippet ( § 14-3)
- regnskapsprinsippet ( § 14-4).

Noen opererer bare med tre prinsipp (de tre siste over). Det kan passere såframt de får fram forskjellen mellom første og andre pkt. i § 14-2 første ledd, noe flere har vansker med.

Kandidaten bør få fram noe generelt om de forskjellige prinsipp, eventuell sammenligning. I kontantprinsippet følger tidfestingen kontantstrømmen ved at - kort og unøyaktig- inntekt beskattes mottas, mens fradrag kan kreves når betaling skjer. Regnskapsprinsippet kan, men behøver ikke nevnes slik oppgaveteksten er utformet. I skattereformen av 1992 ble realisasjonsprinsippet mer sentralt, dvs. når ubetinget krav og ubetinget forpliktelse har oppstått.

I framstillingen av de materielle reglene må kandidaten både få fram innholdet i den enkelte regel (lovtolkingen) og anvendelsesområde for den. Noen steder må gjennomgangen deles, slik at tidfesting av inntekter behandles for seg og utgifter for seg for at poengene skal komme fram, mens det andre steder kan være mer felles gjennomgang.

Jeg forutsetter at sensorene kjenner/ har tilgang til regelverket, slik at det ikke er nødvendig med noen fullstendig oversikt over relevante regler og problem. I det følgende nevnes mer hovedlinjer og noen særspørsmål.

De viktigste enkeltbestemmelsene som må drøftes, er e.m.m det som behandles i §§ 14-1 til 14-3 og rentebestemmelsen i § 14-20. Om det tas opp mer, ligger gjerne § 14-70 nærmest, men der er også andre enkeltbestemmelser som kan drøftes, men hvor det ikke er grunn til trekk om kandidaten har gått forbi dem i stillhet. Kandidaten kan med fordel knytte framstillingen til de enkelte begrep i disse bestemmelsene og supplere med det bakgrunnsstoff og de sammenhenger som er naturlige.

Inntektsperioden følger om hovedregel kalenderåret jf. § 14- 1, men der er noen unntak bl.a. i andre (og følgende) ledd. Det er få som får noe særlig ut av unntakene (dødsbo, selskapsstiftelser osv.) utover det som kan leses av lovteksten.

I tilknytning til §§ 14-2 flg. må kandidaten nevne noe mer om tidfestingsprinsipp dersom det ikke er gjort før. Ifølge læreboken er hovedtrekkene i dag at realisasjonsprinsippet er hovedregelen, men at kontantprinsippet fortsatt gjelder for visse inntekter og utgifter og at der også er noen særlige tidfestingsregler (i hovedsak basert på realisasjonsprinsippet). At regnskapsprinsippet som utgangspunkt gjelder for regnskapspliktig virksomhet kan som nevnt forbigås i stillhet.

Den nominelle hovedregel for inntekt finnes i sktl. § 14-2, første ledd første pkt. hvoretter tidfesting skal skje når "fordelen tilflyter skatteyteren", men som det nevnes i læreboken har loven særregler for de viktigste typer av skattepliktige fordeler. Det kan ikke kreves så mye drøfting her. "Tilflyter " er et lite presist uttrykk, og det kan ikke forlanges særlig drøfting av det. Det er viktigere at kandidaten får fram hovedanvendelsesområdet; inntekter som opptjenes innen egen økonomi, typisk fordel ved bruk av egen bolig, og får fram forskjellen til andre pkt. (realisasjonsprinsippet) hvor det er inntekt fra/ ytelse til andre.

Realisasjonsbestemmelsen i sktl. § 14-2 første ledd andre pkt. setter tidfestingen til tidspunktet skattyter "..får en ubetinget rett til ytelsen." dvs. at betalingsstrøm/ forfallstid ikke har betydning. Kandidaten bør kunne utdype "ubetinget rett til ytelsen", gjerne med kasuistikk. Klarlegging av når det er "ubetinget rett" må søkes i retts-/stiftelsesgrunnlag, og kasuistisk kan vises til gjensidig bebyrdende avtale, erstatning for tingsskade (når beløpet e fastsatt), aksjeutbytte (vedtak i generalforsamling) ete. Flere har vansker her; eksempelvis anfører noen at det er inngåelsen av avtale som er avgjørende, det sondres ikke mellom erstatning for tingsskade og for inntektstap osv. Den gode kandidat får også fram særproblem, eksempelvis hvor skattyter er beskattet for inntektspost som er realisert, men ikke mottar gjenytelsen (betalingsvansker hos debitor etc.). Etter sktl. § 9-4 m.v. får skattyter i tilfelle fradrag tilsvarende det inntektsførte. Det er flere som ikke er oppmerksom på at realisasjon også kan være innvinningskriterium, f. eks. om man er kommet så langt i kontraktsforhandlingene at bindende avtale er inngått eller ikke. Spørsmålet der er om det i det hele har oppstått en skattepliktig fordel, og ikke hvordan den i tilfelle skal tidfestes.

For kostnader er utgangspunktet for periodiseringen i sktl. § 14-2 andre ledd tidspunktet da det "oppstår en ubetinget forpliktelse for skattyter til å dekke eller innfri kostnaden." Også dette må kunne utdypes litt, om ikke annet ved gjentakelse om at faktisk betaling er uten betydning. Det kan da oppstå problem når kostnaden (betalingen) misligholdes. Misligholdet er i utgangspunktet uten betydning, men der er korrigeringsbestemmelser.

Kandidaten kan gjerne behandle særreglene i sktl. § § 14-20 flg. i tilknytning til realisasjons-prinsippet. De fleste har en heller referataktig framstilling, men noen får pluss fordi de makter å trekke linjer. Bestemmelsene fører til at det gjelder et direkte eller modifisert kontantprinsipp for renter nevnt der, eksempelvis slik at skyldner ikke kan få fradrag "i det uendelige" for påløpte renter som ikke betales, jf. § 14-20 andre ledd b.

I sktl. § 14-3 er en praktisk viktig bestemmelse som fastsetter kontantprinsippet for arbeidsinntekt, pensjonsinntekt, underholdsbidrag o.l. og for korresponderende utgiftsposter. Kandidaten bør nevne litt mer om hvilke typer inntekts- og utgiftsposter bestemmelsen regulerer, men det er flere som overdriver (trolig fordi eksempelvis grensedragningen mellom arbeids- og virksomhetsinntekt er velkjent fra andre deler av pensum.) Kandidaten bør også nevne lovgivers begrunnelse for kontantprinsippet her; at denne type skatteytere som regel vil ha behov for å ha fått hånd om inntekten for å kunne betale skatten og at det er typisk inntekt til livsopphold.

I sktl. § 14-3 nr. 1 er det to alternative kriterier for tidfesting etter kontantprinsippet; det som kommer først av betalingstidspunktet og forfallstidspunktet, mens etter nr. 3 er det -naturlig nok- betalingstidspunktet som er avgjørende for kostnadsfradrag, hva enten betalingen skjer før eller etter forfall.

Kandidaten bør kunne utdype en del i nr. 1. Om lovens kriterium "beløpet utbetales" dvs. at kreditor får oppgjør, kan det eksempelvis spinnes litt rundt naturaloppgjør, motregning etc. Forfalls-tidspunktet i det andre alternativet fastsettes med utgangspunkt i tolking av stiftelsesgrunnlaget, jf. også gbl. § 5. Kandidaten bør se at det avtalte forfall må respekteres, også hvor det er satt langt inn i framtiden av skattemessige årsaker (Rt 197611317). Et særproblem som bør nevnes er at ved betalingsmislighold fra debitor inntrer ikke tidfesting etter kontantprinsippet så lenge misligholdet består. Mange illustrerer sider av kontantprinsippet med eldre rettspraksis. Det er riktig, men det bør gis pluss til kandidater som poengterer at ellers har ikke disse avgjørelsene så stor interesse i dag fordi kontantprinsippet ikke lenger gjelder for den type inntekt/ utgift som var aktuell i flere av disse dommene.

De resterende reglene i skattelovens kap. 14 ligger i stor grad enten utenfor oppgaven (regnskaps-pliktig virksomhet) eller blir mer perifere. Det kan neppe ventes så mye utdypning om disse, og rent referat har liten verdi - utover å vise at kandidaten er klar over bestemmelsene.

--------------
Som nevnt innledningsvis kreves grundig kjennskap til periodiseringsreglene. Sensor må likevel huske på at kandidaten ikke har fått den juridiske modning som kommer f. eks., når formuesretten i tredje avdeling er gjennomgått. Det må derfor godtas mer preg av "momentavkryssing" enn den forståelse som kan ventes senere, men likevel slik at det selvsagt kreves forståelse/ fordypning langt utover "Knophs Oversikt-nivå."

I bedømmelsen må det tas hensyn til at det ikke er gitt hva som må og ikke må være med, men sensor må være obs. på om besvarelsen passer til oppgaven. Oppgaven spør om tidfestingsreglene, og andre deler av skatteretten som nevnes, må bidra til kartleggingen av dem. Flere skriver seg bort om deler som enten er helt perifere eller utenfor oppgaven, og det honoreres ikke samme hvor god framstillingen måtte være isolert sett.

Oppgaven er av den type som burde være relativt lett å bestå, men vanskeligere å få den helt gode karakter på. De strykbesvarelsene jeg har gått gjennom, er tydelig fra kandidater som har satset på at det ikke ble gitt skatterettsoppgaver dette semesteret (kunnskapssvikt). For å fa laud må kandidaten få fram forståelse for tidfestingens plass i systemet, utdype tidfestingsprinsippene, samtidig som det vises innsikt i de sentrale deler av regelverket. Jeg vil tro at den helt gode kandidat viser seg gjennom god oversikt og juridisk forståelse samtidig som framstillingen av de materielle regler suppleres både med eksempler og problematisering. Som tilfellet ofte er i oppgaver fra typisk lovregulerte felt, er det flere kandidater som har en framstillingsform som etterlater tvil om det er ren memorering eller om kandidaten har forstått det som skrives. Den laudable kandidat må evne på fjerne slik tvil.

I tidligere sensurering av skatterettsoppgaver har nivået vært bedre enn jeg ventet, men i min bunke nå er karakterfordelingen mer lik teoribesvarelser fra andre felt.

Sensorveiledning, endelig utgave
Andre avdeling juss
Høstsemesteret 2001
Teoretisk oppgave nr. 2

Oppgavetekst:
Gjør rede for hovedvilkårene for folketrygdens ytelser under yrkesrettet attføring

Læringskrav og litteratur:
Vedrørende læringskrav og litteratur viser jeg til kopi av studieplanen, som skal være tilsendt alle sensorer.

Det aktuelle problemområdet er omhandlet i Kjønstad, Innføring i trygderett, 3. utg., Oslo 1998 (heretter Kjønstad) primært s. 66-79 og i Gudrun Holgersen og Nils Nygaard, Trygderettslige emner, Bergen 1997 (heretter Holgersen/Nygaard) primært på s. 88-89, 97, 101-105 og 115-118.

Oppgavens innhold:
Oppgavetekstens uttrykk "yrkesrettet attføring" gjør det naturlig å sette fokus på folketrygdlovens kapittel 11, hvor uttrykket brukes i kapitteloverskriften. Av denne grunn er det mindre naturlig å behandle den temamessig beslektede medisinske rehabilitering og reglene om denne i kap. 10. Dersom noen på forstandig vis avklarer forholdet mellom kapitlene 10 og 11, vil imidlertid dette være akseptabelt og lett et pluss.

Det er også positivt om det skrives noe om legislative hensyn. Det er i denne forbindelse nærliggende å få med noe om "hjelp til selvhjelp" jfr. ftrl. § 1-1 tredje ledd. Kapittel 11 sikrer ytelser til livsopphold og til dekning av utgifter til attføringstiltak attføringstiltak jfr. § 11-1, jfr. hhv § 11-8 og § 11-7. Slik gis den trygdede mulighet for å komme ut av den situasjon som har gjort at han må leve på trygd. Et poeng ligger også i å fremheve at det å kunne arbeide for den trygdede er en verdi i seg selv, jfr. Kjønstad s. 78.

Mange velger å starte besvarelsen med en gjennomgang av vilkårene i §§ 11-2, 11-3 og 11-4 som gjelder tilknytning til det norske samfunnet og krav til alder. Dette er etter min oppfatning akseptabelt, om enn intet kjernepunkt i oppgaven. Erfaringen er nemlig at det er vanskelig å få noe ut av dette stoffet som kan løfte besvarelsen og få vesentlig innvirkning på karakteren. Jeg har for min del godtatt at noen kandidater behandler disse vilkår helt summarisk. Dette er etter min oppfatning mer skjønnsomt enn å bruke halve besvarelsen på disse mindre interessante vilkårene.

De mest sentrale vilkår for folketrygdens ytelser under yrkesrettet attføring fremgår av ftrl. § 11-5 og 11-6.

For at trygdeytelser skal utløses må den trygdedes ervervsevne være "varig nedsatt" og dette må ha skjedd "på grunn av sykdom, skade eller lyte", jfr. § 11-5 første ledd a). Når det gjelder varighetsvilkåret, gis det ikke klare holdepunkter i positivt kildemateriale (- selv om mange kandidater påstår dette). Det må foretas en skjønnsmessig vurdering med det utgangspunkt at det ikke kreves livsvarighet, samtidig som nedsettelsen av inntektsevnen ikke skal være av umiddelbart forbigående karakter. Det er mulig å slutte noe fra utgangspunktene som er nevnt i Holgersen/Nygaard s. 95. Her refereres bl.a. en uttalelse i forarbeidene til reglene om uføretrygd, om at varigheten av en funksjonsnedsettelse må være betydelig lenger enn to til tre år. Deduksjoner fra denne typen utgangspunkter i retning av to-tre år eller lignende er akseptabelt og et pluss.

Når det gjelder minstekrav til "nedsatt", er dette ikke problematisert i lærestoffet, men det er positivt dersom kandidatene tar opp spørsmålet. Det er nærliggende å slutte at det kreves mindre enn 50% som er kravet i relasjon til attføringspenger, se § 11-8. Det kan nevnes at rundskrivet til kap. 11 legger til grunn at nedsettelsen må være "ikke uvesentlig".

Årsakskravet "på grunn av " er heller ikke problematisert i lærestoffet, se Holgersen/Nygaard s. 97. Det er likevel mulig og i noen grad naturlig å stille spørsmålet om årsakskravet er like strengt som i kap. 12, hvor ordlyden er annerledes og strengere. Den alminnelige oppfatning er helst at det er tilstrekkelig at det er faktisk årsakssammenheng mellom sykdom og nedsettelse av inntektsevne og at sykdommen ikke er en uvesentlig årsaksfaktor. Denne forståelsen har støtte i rundskrivet til § 11-5.

Den trygdede må altså ha blitt rammet av sykdom, skade eller lyte. For de to sistnevnte begrepne anvender mange kandidater definisjonene som finnes i Holgersen/Nygaard på s. 75, og det må være helt greit. Når det gjelder grensen for "sykdom" er det en god del å spille på for kandidatene , blant annet ved å dedusere fra attføringskapittelets plassering mellom kap. 8 som gjelder sykepenger og kap 12 som gjelder uføretrygd. På dette punkt i lærestoffet viser også teorien til den pågående debatt om "symptomteori" og "diagnoseteori", se Kjønstad s. 68-70. Denne må anses høyrelevant for oppgaven , og etter min oppfatning bør den gode besvarelse helst ha med noe om dette. Dette er også et av de punktene i oppgaven hvor de gode kandidatene kan vise seg frem.

Grovt og upresist innebærer diagnoseteorien at spørsmålet om det foreligger "sykdom" i lovens forstand knyttes til legevitenskapens anerkjente diagnoser. Symptomteorien går ut på at spørsmålet bør løses ved å bygge på symptomenes art og grad. Kjønstad er en proponent for diagnoseteorien, mens Holgersen/Nygaard i sin fremstilling på s. 101 -104 fremmer den såkalte symptomteori. Den sistnevnte fremstillingen er primært knyttet til sykdomsvilkåret i relasjon til uførepensjon, men synspunktene har generell slagvidde. På bakgrunn av dekningen i lærestoffet må det forventes og aksepteres at kandidatene i noen grad går inn på denne teoretiske diskusjonen.

Analysen av reglene bør helst skille mellom § 11-5 alternativ a og b. Bokstav a gjelder nedsatt inntektsevne, mens bokstav b gjelder nedsettelse av valgmuligheter. Det siste alternativet omfatter dem som er født med lyte og dem som blir skadet før de går ut i arbeidslivet, men også andre tilfeller faller innunder bestemmelsen.

Det kan være naturlig for kandidatene å ta med noe om det vurderingstema loven foreskriver i § 11-5 annet ledd. Utfordringen blir her å levendegjøre vurderingstemaet, for eksempel ved å spørre om man kan kreve at en 60 år gammel landsens fisker skal flytte til byen for å omskolere seg. I forskriftene til forløperen til dagens regulering var det fastsatt at det skulle særlige grunner til å kreve at så gamle arbeidstakere flyttet, og denne praksis kan nok legges til grunn ennå.

For øvrig bør kandidatene skrive noe om kravene til at nødvendige og hensiktsmessige tiltak er gjennomgått, jfr. § 11-6. Det er positivt om kandidatene viser innebyrden i de to vurderingstema og hvordan momentene i § 11-5 annet ledd spiller inn også i forhold til denne vurderingen, jfr. § 11-6 annet ledd. Emnet her må holdes ut fra spørsmålet om gjennomført nødvendig og hensiktsmessig behandling, jfr. § 10-5 som er diskutert i Holgersen/Nygaard s. 91-94. Mens regelen i kap. 10 gjelder tiltak for å bedre den medisinske funksjonsevnen, gjelder kap. 11 tiltak for å bedre den trygdes muligheter til å få arbeid, eventuelt på tross av sin kroniske sykdom. Det typiske attføringstiltak er omskolering.

Noen kandidater anvender kjennelser de har fått presentert på forelesning og dette bør det honoreres for. Kjennelsene er avsagt i henhold til tidligere gjeldende regler, men det er ikke gjort realitetsendringer i forhold til det prinsipielle vurderingstemaet oppgaven berører. De hyppigst forekommende kjennelsene er som følger:

Ankesak 1353/92: En 22-åring søkte attføringshjelp til å gjennomføre jus-studiet. Retten la til grunn at han ville ha fått et høvelig arbeid ved å gjennomføre et treårig studium, men at denne trygdede med sin sykdom ville hatt behov for fire år. Etter dette fikk han attføringshjelp for fire år av jus-studiet, mens han måtte finansiere resten selv.

Ankesak 3804/91: En same som på grunn av ryggplager måtte oppgi sitt yrke om reingjeter ønsket å utdanne sg til helikopterfører. Idet de medisinske/fysiske krav til helikopterførere var meget strenge, fant trygderetten at slik utdannelse ikke var "hensiktsmessig" for trygdede og han fikk ikke medhold.

Ankesak 5530/92: trygdede hadde fått attføringshjelp til fire år på videregående skole, og søkte om hjelp for å gå ytterligere to år på en moteskole. Retten fant at dette var nødvendig og hensiktsmessig for at trygdede skulle skaffe seg høvelig arbeid. Det ble lagt en viss vekt på at trygdede hadde vist at hun behersket fagområdet.

I Kjønstad går fremstillingen av attføring etter hvert over i en vurdering av ulike former for praksis og holdninger i nemndene, se s. 73-76. Dette fremtrer som mindre relevant for vår oppgave slik den er formulert. Det samme gjelder strengt tatt de rettspolitiske vurderinger som presenteres på s. 77-79. Kandidatene kan imidlertid gjøre bruk av det sistnevnte stoffet dersom det knyttes til de legislative hensyn bak hovedvilkårene for attføring, jfr. det som ovenfor er nevnt om arbeidet som en egenverdi.

Bedømmelse:
Oppgaven er relativt enkel og grei å håndtere. Erfaringsmessig blir det lite stryk på slike oppgaver, mens det samtidig er vanskelig for den gode kandidat å skille seg ut. Bedømmelsen må etter mitt syn legge vekt på om det gis en ryddig og balansert fremstilling av de viktigste vilkår. Herunder kan det legges vekt på om relevante sondringer kommer klart frem og om kandidaten makter å problematisere noen av vilkårene i §§ 11-5 og 11-6, i første rekke sykdomsvilkåret.

Sett på bakgrunn av lærestoffet og oppgavens karakter, mener jeg at den som foretar en adekvat gjennomgang av de vilkår som kan forventes behandlet lett kan få laud, selv om besvarelsen ikke går så veldig dypt. Kravet må være at kandidaten viser teft for det juridisk interessante og makter å problematisere noen av vilkårene. Også sett på bakgrunn av oppgavens karakter, må en prestasjon være virkelig dårlig for at stryk skal bli aktuelt.

Oppgave nr. 2:

Om utvidet motregningsrett ved såkalt konnekse motkrav

Læringskrav og litteratur:
Vedrørende læringskrav og litteratur viser jeg til kopi av studieplanen, som skal være tilsendt alle sensorer.

Oppgavens emne er behandlet i hovedlitteraturen (Trygve Bergsåker, Pengekravsrett, Oslo 1994, heretter kalt Bergsåker) på s. 238-269 (særlig s. 248-249 og s. 258-265).

Oppgavens innhold:
Oppgavens emne er i seg selv relativt snevert, men kandidatene er indirekte avhengige av å ha oversikt over hele motregningsinstituttet. Noe av prøven er å plassere konneksitetstemaet i forhold til de alminnelige regler om motregning. Kravet til konneksitet er ikke et vilkår for motregning, men derimot et kjennetegn ved kravene som kan tale for å tillate motregning hvor dette ellers kunne være tvilsomt etter de alminnelige regler om motregning. I en slik innledende plassering kan det godt komme frem at spørsmålet om konneksitet aktualiseres i forhold til den tvungne motregningsrett.

Konneksitet innebærer kort beskrevet at to krav som motregnes mot hverandre springer ut av samme rettsforhold. Skoleeksempelet er at selgers krav på kjøpesum blir møtt med motregning med et krav på prisavslag som følge av en mangel ved salgsgjenstanden. Kandidatene bør får frem dette materielle innholdet i det rettslige begrepet konneksitet, og det er et pluss dersom det gjøres gjennom bruk av egenproduserte eksempler. Saken i Rt. 1992 s. 504 gir en viss veiledning, og det er positivt om kandidatene får noe ut av denne. Det som har interesse i vår sammenheng er at saken gjaldt to krav "knyttet til avtaler inngått på forskjellige tidspunkter, om ulike leveranser til to separate byggeprosjekter … uten … noe løpende forretningsforhold mellom partene" (dommen s. 507). Et slikt forhold mellom kravene kvalifiserte ikke for konneksitet.

Det viktigste legislative hensyn bak særreglene om konnekse krav ligger i rettferdighetsbetraktninger. Det vil lett kunne fremstå som urettferdig eller støtende dersom den som kan gjøre gjeldende et krav om prisavslag først må betale hele kjøpesummen for så å måtte kreve prisavslag. Fra en rent praktisk synsvinkel virker også en slik fremgangsmåte unødig komplisert. Hele motregningsinstituttet bygger dels på rettferdighetsbetraktninger. Det kan hevdes at slike er kvalifiserte i tilfeller hvor kravene er konnekse, slik at det er en prinsipiell sammenheng mellom grunnlaget for motregning generelt og grunnlaget for den utvidete motregningsrett ved konnekse krav.

Svært mange kandidater bruker betydelig plass på de alminnelige motregningsvilkår. Dette må etter min oppfatning aksepteres fordi det er nødvendig å berøre de alminnelige vilkår for å får frem poengene i forhold til konneksitet. Det er imidlertid viktig at denne fremstillingen ikke går på bekostning av oppgavens tema, den utvidede motregningsrett. Håndteringen av spennet mellom disse spesielle motregningsreglene og de generelle reglene er et punkt som skiller godt mellom kandidatene.

Som kjent gjelder det tre grunnvilkår for tvungen motregning: Komputabilitet, gjensidighet og det forhold at motkravet er forfalt mens frigjøringstiden for hovedkravet er inntrådt.
Konneksitet har særlig interesse i forhold til gjensidighetsvilkåret. Utgangspunktet er at hovedkrav og motkrav må bestå mellom de samme parter for at motregningsretten skal kunne gjøres gjeldende, mens det på visse vilkår kan foretas motregning mellom debitor cessus og cesjonar etter cesjon.

For enkle gjeldsbrev reguleres motregningsretten av gbl. § 25 , jfr. § 26. Den sistnevnte bestemmelse setter visse vilkår for motregning etter overdragelse av hovedfordringen. Debitor cessus har motregningsrett mot cesjonar hvis han er blitt eier av motkravet før han fikk "noen tanke" om overdragelsen av hovedfordringen. Videre må hans motkrav senest forfalle samtidig med hovedkravet, jfr. gbl § 26 hhv. første og annet punktum. Poenget med denne regelen er at debitor cessus bare skal ha motregningsrett mot cesjonaren så langt han hadde en berettiget forventning om å kunne motregne overfor cedenten.

Hvis hovedkrav og motkrav er konnekse, faller imidlertid disse begrensningene i motregningsretten bort, jfr. Bergsåker s. 261, hvor også Rt. 1992 s. 504 tas til inntekt for dette standpunktet (se dommen s. 507).

De ovennevnte regler er praktisk viktige fordi reguleringen i gbl. kap. 3 (og 1.) etter forarbeid og rettspraksis får analogisk anvendelse på enkle fordringer. Gode kandidater bør få med denne implikasjonen.

Hvis hovedkravet er knyttet til et omsetningsgjeldsbrev, er utgangpunktet at motregningsretten faller bort når hovedfordringens overdras med mindre særlige vilkår er oppfylt. Kravet er at cesjonaren vet at cessus har et krav og at han måtte skjønne at cessus vil lide tap dersom motregningsretten faller bort, se gbl. § 18 første ledd.

Disse strenge vilkårene lempes imidlertid betydelig dersom hovedkrav og motkrav er konnekse. Dette fremgår av § 18 annet ledd og henvisningen til gbl. § 15. Etter § 15 femte ledd første punktum vil motregningsretten være i behold så lenge cesjonaren kjenner eller burde kjenne grunnlaget for motkravet. Slik er det bare den cesjonar som er i aktsom god tro som er vernet mot motregning. De færreste kandidater makter å få frem nyansen mellom reguleringen i § 18 første ledd og reguleringen i § 18 annet ledd jfr. § 15. Presisjonsnivåeet her gir en indikasjon som er nyttig for å skille de gode kandidatene fra de ganske gode.

På dette punkt nevner jeg at kap. IV i Bergsåker, som omhandler overdragelse av pengefordringer, er unntatt fra lærestoffet. Stoffet som gjelder tredjemannsproblemer henskytes nemlig til tredje avdeling. Vi må derfor ta i betraktning at studentene ikke kan forventes å være så godt inne i reglene i gbl. kap. 2 og implikasjonene av at man har med et omsetningsgjeldsbrev å gjøre. Jeg synes det riktigst å nevne dette forholdet til tross for at kandidatene har vist en overraskende god kontroll på gbl. §§18 jfr. 15.

Utover det ovennevnte, kan kandidatene trekke på en viss kasuistikk når det gjelder utvidet motregningsrett ved konneksitet. Her er det naturlig å behandle foreldelseslovens § 26 b) og finansavtalelovens § 29. Begge bestemmelser gir eksempler på at et ellers gjeldende forbud mot motregning suspenderes så lenge det er tale om konnekse krav. Bestemmelser av lignende karakter finnes også i FAL § 8-3 og § 18-3 og i kredittkjøpslovens § 8 a. De ovennevnte bestemmelser er bare helt summarisk nevnt i lærestoffet, og finansavtaleloven ble vedtatt lenge etter at Bergsåker kom ut. Det er derfor tilsvarende positivt om kandidatene får noe ut av disse.

Bedømmelse:
Hvilken karakter som skal gis besvarelsene vil antagelig avhenge av hvor presist studentene klarer å presisere spørsmålet om konneksitet og hvor fyldig de klarer å skrive om det som er kjernen i oppgaven jfr. punktene som er gjennomgått ovenfor. Hvis kandidatene gir en adekvat beskrivelse av motregningsinstituttet og samtidig plasserer den utvidete motregningsrett på riktig måte i bildet er grunnlaget for laud langt på vei lagt. Forutsetningen er imidlertid at det ovennevnte følges opp med en viss kasuistikk om den utvidete motregningsrett, jfr. bestemmelsene og temaene som er nevnt ovenfor i denne veiledning. Fyldigheten og presisjonsnivået bestemmer den ytterligere gradering av karakternivået.

Hvis noen av de ovennevnte elementene ikke er representert, skal det som skrives være godt for å kvalifisere for laud. Mange kandidater avslører misforståelser eller manglende orientering om forholdet mellom gjeldsbrev og enkle krav etc. Slike forhold vil raskt stenge for en laudabel karakter og flytte prestasjonen et stykke ned på haudintervallet.

Den som avslører manglende oversikt over motregningsinstituttet eller ikke vet hva konneksitet er, ligger an til å stryke på denne del-oppgaven.

---

Etter å ha rettet ca. 50 oppgaver kan jeg konstatere at nivået er ganske godt. De fleste kandidater gjør en hederlig figur på trygderettsoppgaven, og mange har også god kontroll på pengekravsretten. Det blir relativt få stryk, men også relativt få virkelig gode prestasjoner

Sist oppdatert 23. januar 2002 av BMT Kommentarer til denne siden.