Sist oppdatert 23. januar 2002 av UK
Kommentarer til denne siden.
UiB : Juridisk Fakultet : Studier : eksamen : oppgaver 2. avdeling
Sensorveiledning teorioppgave nr. 1
Sensorveiledning teorioppgave nr. 2
Oppgavetekst:
"Gje ei framstilling og samanlikning av kriteriet i "urimeleg
eller uturvande" i grannelova § 2, råderettslova § 2 og
sameigelova § 3."
Hovedlitteratur: Falkanger, Tingsrett 5 utg Oslo 2000
Det er krav om grundig kjennskap til (bl.a.): Innhaldet i eigedomsrett, sameige,
bruksrettar, særlege råderettar (servituttar) og allemannsrett
til ting. - Grenser for eigarrpådeveldet i høve til granneeigedom.
Oppgavens tema fordrer således grundig kjennskap - dog må sensorene
være obs på at mht rettskildematerialet, særlig avgjørelser
fra Høyesterett, så er en del av disse, spesielt fra naboretten,
ekspropriasjonsavgjørelser hvor (ofte) nabolovens tålegrense danner
bakgrunn for sakene - men vil ofte likevel være litt vanskelig tilgjengelig
for 2 avd studenter uten spesielle kunnskaper i den del av statsretten som
behandles på 4 avd.
Dette synes ikke å ha vært noe større problem for kand -
de fleste som kommer inn på rettspraksis (også de som ikke har
mye konkret rettspraksis å vise til) har godt kjennskap til "tålegrensen" og
problematikk derover.
Oppgavens tema er kriteriene "Urimelig eller uturvande" og således
ikke en fremstilling og sammenligning av hverken hele lovverket eller de enkelte
paragrafers samlede innhold.
Stort sett klarer de fleste å unngå en lengre og inngående
fremstilling av de tre lovene. Men de fleste sier noe generelt, hvilket selvsagt
er ok.Jeg gjengir for oversiktens skyld de tre aktuelle §§ fra lovdatabasen
(mine uthevinger) samt noen få Høyesterettsavgjørelser:
Granneloven § 2 lyder:
§
2.1 Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande
er til skade eller ulempe på granneeigedom.2 Inn under ulempe går òg
at noko må reknast for farleg.
I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva
som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller
avgrensa skaden eller ulempa.
I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det
er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som
plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.
Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast
som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av
brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa
krins av personar.
0 Endra med lov 16 juni 1989 nr. 67 .
1 Jfr. lov 11 nov 2000 nr. 82 §6 og lov 13 mars 1981 nr. 6 §7 , jfr. §10
.
2 Jfr. §§9 , 10.
Fra Høyesteretts praksis (ingressene):
Rt 1971 side 378:
To gårdbrukere, som lenge hadde drevet oppforing av slaktegris på tradisjonell
måte, bygget i 1964 nytt grisehus hvor de til enhver tid foret opp ca 500
griser. Tre naboer anla sak for å få driften stanset på grunn
av luktplagen, men fikk ikke medhold. Lukten fra bløtgjødselspredningen
vår og høst var uavhengig av grisehusets plassering på eiendommen
og hang sammen med en naturlig utvikling av landbrukets driftsformer. Lukten
fra ventilasjonspipen ble etter en konkret vurdering antatt ikke å overskride
tålegrensen etter granneloven §2.
Rt 1972 side 403:
Under ringnotfisket i 1960-årene ble strandområder i Egersund forurenset
av fettavfall. Eiere og brukere av strandeiendommene anla sak mot 5 sildoljefabrikker,
men erstatning ble ikke tilkjent. Erstatningsansvar måtte bygges på granneloven §2.
Antatt at tålegrensen ikke var overskredet for den del av forurensningen
som måtte tilskrives fabrikkene. Det ble lagt vekt på at Egersund
var en gammel fiskehavn, hvor sildoljeindustrien var etablert for mange år
siden. Store deler av strandområdene var nå regulert til industri.
Fabrikkene hadde etterhvert gjort det som med rimelighet kunne forlanges av dem
for å sikre mot forurensning. - Det ble antatt at havneloven §24 ikke
var anvendelig i det foreliggende tilfelle.
Servituttloven § 2 lyder:
§
2.1 Korkje rettshavaren eller eigaren må bruka rådveldet sitt over
eigedomen såleis at det urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe
for den andre.
I avgjerda om noko er urimeleg skal det leggjast vekt på kva som er føremålet
med retten, og kva som er i samsvar med tida og tilhøva.
1 Jfr. §17 .
Høyesterettsdom Rt 1973 side 229 (ingressen) om "urimeleg eller uturvande":
1) A hadde rett til å bruke en gårdsvei over naboeiendommen B. På en
del av veistrekningen ble det bygget en ny vei. Antatt at dette var en omlegging
av den gamle veiforbindelse, og at den bruksberettigede måtte ha rett til å bruke
den nye trasè. 2) A måtte etter omstendighetene kunne gi 8 utskilte
parseller rett til bruk av veien. B hadde ikke noe fortrinn fremfor A til å gi
utskilte parseller veirett, og bruken var ikke " urimelig eller uturvande " til
skade eller ulempe for B, jfr. servituttloven §2. Hvorvidt en ytterligere
utbygging medførte større belastning enn B pliktet å finne
seg i, måtte i tilfelle bli gjenstand for særskilt prøvelse
og vurdering, jfr. Rt-1968-750. 3) Etter forholdene fikk B rett til å holde
veien stengt med en låst bom mot at de bruksberettigede fikk nøkler
til låsen.
Sameieloven § 3 lyder:
§
3. Kvar av sameigarane har rett til å nytta sameigetingen til det han er
etla eller vanleg brukt til,1 og til anna som høver med tida og tilhøva.
Ingen må nytta tingen i større mon enn det som svarar til hans part,2
eller såleis at det uturvande eller urimeleg er til meins for nokon medeigar.3
1 Jfr. lov 29 mai 1981 nr. 38 §29 .
2 Jfr. §2 .
3 Jfr. §13 .
Høyesterettsdom Rt 1967 side 920 om "uturvande eller urimeleg":
I en større jordsameiestrekning i fjellet oppførte en ingeniør
(A) og noen gårdbrukere (B) en hytte på ca 43 m2 sammen med en del
av sameierne (C). A og hans livsarvinger fikk uten bestemt tidsbegrensning en
bruksrett til hytten som feriested, gårdbrukerne B fikk for sine gårder
en bruksrett i forbindelse med sitt sauehold i traktene, mens eiendomsretten
tillå sameierne C. En annen sameiergruppe (D) krevde hytten fjernet, men
fikk under dissens (4-1) ikke medhold. De utenforstående - særlig
A - var tillagt vidtgående rettigheter, men sameiergruppen C måtte
likevel i forhold til sameiergruppen D ha rett til å inngå avtalen,
som sikret C et påkrevet tilholdssted for sin sauedrift, sml. sameigeloven §3,
første ledd. Bruken ble ikke antatt å påføre D ulemper,
og området var heller ikke særlig egnet til ordinær hyttebygging.
Skulle forholdene endre seg, kunne sameiergruppen D ta saken opp på ny,
jfr. sameigeloven §3, annet ledd. Den dissenterende dommer mente at sameierne
C hadde gått utenfor den råderett de hadde.
***
Det vil nok falle naturlig for de fleste å begynne med å ta for deg
naboloven - om ikke fordi der finner man hos Falkanger mest stoff - og paragrafen
gir i seg selv en del momenter som ikke kan leses ut fra de to andre lovene.
Dette viser seg å være "standardopplegget" for flertallet
av kandidatene. Nabolovens kriterier behandles relativt inngående, mens
både servituttloven, og sameieloven - i alle fall i omfang - blir betydelig
kortere.
Hos Falkanger er "Urimelig eller uturvande" behandlet i lærebokens
side 338 - 365
Fremstillingsmessig har Falkanger følgende oppdeling vedr granneloven § 2
og grensene for det lovlige:
§
31.2 Det som er "uturvande" er ulovlig
§ 31.3 Praktisk viktigst: Det urimelige er ulovlig
§
31.31 Retningslinjene i § 2 annet til fjerde ledd
§
31.32. Hva er påregnelig?
§
31.33. Påregnelighet. Kasuistikk
a. "Vanlige" naboforhold
b. Industrivirksomhet og kraftledninger
c. Flyplass-støy m.v.
d. Veianlegg
e. Sammenfatning
§
31.34. Nærmere om tidsprioriteten
§
31.35. Utgangspunktet for påregnelighetsvurderingen påvirkes av den
løpende samfunnsmessige utvikling.
§
31.36. Det påregnelige og det sedvanlige: Andre momenter ved urimelighetsvurderingen
§
31.37. Det påregnelige og det sedvanlige er ikke alltid avgjørende.
Tålegrensen i medhold av § 2 fjerde ledd.
***
Falkangers fremstilling mht servituttloven og kriteriet "Urimelig eller
uturvande" i servituttloven § 2 er betydelig kortere enn den om granneloven.
Se Falkanger i læreboken side 189 - 191. I forbindelse med tolkingsproblemer
av servitutters innhold - kommer man lett inn på hvorvidt "Urimelig
eller uturvande"-kriteriet er overskredet. Falkanger særlig om tolking
av servitutter med henblikk på endrede omstendigheters betydning: side
197 - 207 (domskasuistikk).
***
Falkangers fremstilling mht sameieloven og kriteriet "Urimelig eller uturvande" i
sameielovens § 3 er om mulig ennå kortere - se læreboken side
130 - 131.
***
Dette (ovennevnte fra læreboken) viser at vi må forvente som nevnt
at kandidatene legger hovedvekten på fremstillingen av grannelovens kriterier "Urimelig
eller uturvande". Det er også det som er gjort hos de aller fleste
kandidatene - gode som mindre gode kandidater.
Det som kanskje byr på problemer er å få noe fornuftig ut av
sammenligning mellom de tre lovene på dette området. Her vil kand
kunne både vise rettskildemessig forståelse og kunnskap. Kand bør
se sammenhengen mellom lovene og at valget av kriteriet "Urimelig eller
uturvande" ikke er tilfeldig når det er sammenfallende. De fleste
kandidater er klar over dette og får frem disse poenger.
Fremstillingsmessig spør oppgaven ikke etter en sammenligning av de tre
lovene - ei heller om de tre §§ - men kun det spesielle kriteriet "Urimelig
eller uturvande". Det vil derfor trekke ned om kand prøver å gi
en generell oversikt over lovverket etc.
Oppgaven spør ikke direkte etter virkninger av brudd på plikten
til å holde seg innenfor de grenser kriteriene trekker. Men den gode kand
vil kunne si noe kort også om dette og påpeke forskjeller her. Mange
kandidater tar dette opp, men en del avgrenser uttrykkelig mot virkningene. Jeg
har for så vidt akseptert dette - men det forhold at virkningene er til
dels noe forskjellig ved overskridelse av "tålegrensen" er i
seg selv poenger å få med i en sammenligning.
Om kand gir en (kort) historisk bakgrunn for lovverket på området
er det ok bare det ikke glir ut. Det vil kunne gjøres som del av innledning
- men og i drøftelse av vilkårene.
Å
gå i dybden på virkeområdet (og prøve på en avgrensing
her) for lovene vil lett føre til at kand mister "tempo" eller "tid" og
ved det blir kjerneområdet for besvarelsen lett tynnere. Dog vil det være
nødvendig å si noe i tilslutning til tolkingen eller sammenligningen
mellom utrykkene i de forskjellige §§. Antagelig vil det bli mest naturlig.
De gode kand klarer relativt kort, gjerne i forb med en innledning, å vise
til virkeområdet. Men som nevnt går man i dybden her - noen gjør
det - så mister man antagelig tid/krefter som kunne vært brukt på oppgavens
kjerneområde.
Faren for kandidatene er at de egentlig kan en del om lovene og alle §§ i
lovene - og skriver seg bort slik at kjernen, kriteriet "Urimelig eller
uturvande" , nærmest drukner i kunnskap om andre tema enn hva som
strengt tatt hører til oppgaven. Vi får se hva som kommer. Dette
har i liten grad slått til - dvs de aller fleste klarer å holde seg
noenlunde til oppgavens tema.
Jeg vil anta at sammenligningsdelen (uansett hvordan den enkelte kandidat disponerer
oppgaven) blir den vanskeligste - og den som best skiller gode kand fra mindre
gode kand. Mht sammenligningsdelen - her har kand valgt to løsninger (stort
sett). Noen (majoriteten) fremstiller de tre lovenes kriterier, for så i
en del II i oppgaven å gi sammenligninger. Andre (mer enn bare noen få)
går først relativt grundig gjennom nabolovens Urimelig eller uturvande,
får så i forbindelse med gjennomgangen av servituttloven og sameieloven
- i den forbindelse - å foreta sammenligningen. Noen få tar sammenligningen
parallellt. I og for seg er alle tre opplegg akseptable - poenget er om man klarer
både å fremstille kriteriene og få frem en sammenligning.
Egentlig skaper ikke sammenligningsdelen som sådan problemer for kandidatene
- er kunnskap og forståelse tilstede spiller det mindre rolle hvilket opplegg
som nyttes.
(Jeg ser av en sensorveil fra 1986 - for en oppgave som hadde et lignende opplegg,
men betydelig videre i det hele §§ 2 eller 3 i hver av lovene skulle
fremstilles - der påpeker sensor at nettopp sammenligningsdelen var den
som skapte problemer for kandidatene).
Etter det nye karaktersystemet/skalaen tilsvarer A og B laudable karakterer,
mens C D og E er haud-delen og F ikke bestått.
For B må det være "meget god prestasjon som ligger over gjennomsnittet" (og
A Fremragende). Antagelig vil disse kand utmerke seg særlig på sammenligningsdelen
i forhold til de øvrige kandidatene. Basert på de siste signaler
og retningslinjer forstår jeg det slik at A sånn noenlunde tilsvarer "gamle" karakterer
ca 2,63 eller bedre. B får da et mindre område å dekke, dvs
opp til den gamle laudgrensen. C,D og E deler vel haudskalaen i tre, mens F blir
ikke bestått (og tilsvarende som før mht hva som skal til for å trekke
grensen bestått/ikke bestått).
Ikke bestått, eller F, vil som vanlig vise en kand som ikke klarer å fremstille
emnet, grove feil - og større utelatelser av viktige poenger.
Det er mye rettspraksis - se til dette i læreboken - og det vil være
nødvendig for kand å fremstille emnene ved å illustrere fra
praksis. Selv om det ikke kommer med så mye direkte rettstoff - så bør
det nyttes eksempler som da forutsetningsvis viser forståelse. De fleste
kand har med en del rettspraksis for å belyse problemstillingene.
De gode kandidater klarer å plassere rettspraksis og få frem poeng
ved dette.
Inntrykket av sensuren hittil (jeg har ikke hørt noe fra de øvrige
sensorene) er at kandidatene stort sett gjør det relativt bra. Det er
få som faller helt ut, og relativt mange synes ha bra kunnskaper på området
(Men vi skal ikke glemme at dette er tross alt meget sentralt stoff på den
statiske tingsrettens område - og ikke minst lovregulert, med en rekke "støttemomenter" gitt
direkte i lovteksten).
NB! Jeg har forutsatt at sensorene har læreboken for hånden - stoffet
er relativt samlet fremstilt under hver lov i læreboken - og det skulle
være unødvendig å gi et "referat" i veiledningen
av hva som fremgår av læreboken.
Deloppgave nr.1
Regress
I. Læringskrav og litteratur
Pengekrav er et 4 vekttalls (12 studiepoeng) fag på 2. avdeling etter studieordningen av 1997.
Det skilles mellom ”innføringslitteratur etter behov, hovedlitteratur og støttelitteratur”. Som hovedlitteratur er oppgitt:
• Trygve Bergsåker: Pengekravsrett (1994) med unntak av kapitlene
IV og V. Temaet behandles på sidene 138 – 170.
•
Kai Krüger: Pengekrav. Kompendium (2000 og senere utgaver) Del A NOU 1994:19
og Ot.prp nr. 41 Finansavtaler og finansoppdrag ( 1998/99). Av relevant stoff
nevnes det som står i NOU 1994:19 s. 83 og s.195 om kausjonistens tilbakesøkingskrav
mot låntaker.
De øvrige deler av Krügers kompendium samt Olav Torvunds ”Pengekravsrett” (1997) er oppgitt som støttelitteratur. Temaet er omtalt på s.140 – 143 og på s. 173 – 175 samt s. 270 i Torvunds bok.
Temaet er for øvrig behandlet i Kai Krügers ”Pengekrav” (1984) s. 289 – 304 samt i Carsten Smith ”Kausjonsrett” 3. utg. på s.100 – 107 og i ”Garantikrav og garantistvern” s. 270 – 285 hva angår garantist- og kausjonsregress. Sistnevnte litteratur kan ikke antas å være særlig kjent for kandidatene, med unntak av Krügers ”Pengekrav” som nok vil være kjent for en del av studentene. Krügers ”Pengekrav” gir en noe bredere vinkling på temaet enn Bergsåker idet Krüger eksemplifiserer flere hjemmelssituasjoner utenfor solidarskyldnertilfellene. Ytterligere er temaet regress behandlet i Nygaard ”Skade og ansvar” s. 398 – 409 hvor regress behandles i tilknytning til erstatningskrav og solidaransvar mellom skadevoldere og ansvaret utad i forhold til skadelidte og forsikringsselskap.
Eksamenskravet for dette temaet i faget Pengekravsrett er formulert som:
”Det kreves grundig kjennskap til rettsregler om betalingsforpliktelser i formuesretten, herunder betalingsansvar og former for heftelse ved personflerhet (solidarskyldforhold mv)...(…)... det kreves videre kjennskap til rettsregler om oppgjør og etteroppgjør av pengekrav..(..).”
Temaet ”regress” faller således i hovedsak inn under stoffet kandidatene skal ha ”grundig kjennskap” til. Bergsåker behandler temaet i tilknytning til emnet ”samskyld”. Dette må antas å prege en del av kandidatenes fremstilling av temaet.
II. Avgrensninger og presiseringer
Oppgaven lyder ”Regress” og favner svært vidt. Kandidatene må innledningsvis avgrense og presisere temaet for å få et hensiktsmessig omfang på oppgaven og tematisk sammenheng med det pensum som ligger til grunn for avdelingen. Oppgaven bør naturlig forstås som ”regress i pengekravsforhold”. Regresskrav ved oppgjør i naturalia kan tenkes i en del kontraktforhold – men disse situasjonene blir for så vidt spesielle og er ikke omtalt i hovedlitteraturen på en måte som gjør det naturlig å ta dette opp under denne oppgaven.
Oppgavens tema er hos Bergsåker i hovedsak behandlet under ett og samme kapittel. Temaet fordrer likevel at kandidatene har god oversikt over de ulike hjemmelsgrunnlagene et regresskrav kan bygges på. Oppgaven er således godt egnet til å skille kandidatene. Kandidater som kun behandler regress i samskyld eller solidarskyldforhold kan trolig ikke anses for å ha besvart hele oppgaven. Jeg antok at mange kandidater ville fokusere mye på samskyldtilfeller som følge av pensumfremstillingen og fikk rett i den antagelsen, men overraskende mange har vist vilje til å drøfte andre typetilfeller også – dog med vekslende hell.
Kandidatene ikke hatt konkursrett eller panterett og kandidatene kan naturligvis ikke forventes å trekke inn problemstillinger om regresshavers stilling i konkurs eller panteregress ved fellespant. Jeg har ikke sett noe som har nevnt dette, dog slik en del er kjent med regress etter selskapsloven.
Kandidatene bør videre avgrense mot krav på tilbakebetaling for uriktig erlagt betaling (”condictio indebiti”). De kandidater som trekker dette inn i oppgaven uten å nyansere dette mot regresskrav må trekkes for det. Jeg har kun at par kandidater som nevner dette. Få avgrenser mot det, men behandler det heller ikke og det må være greit nok.
Regelsett om tilbakesøkingskrav som bygger på gjensidig bebyrdende kontrakter faller tilsynelatende inn under temaet regress. Kandidatene bør etter mitt skjønn avgrense mot disse typer krav da de er kasuistiske og svært ulike. Disse kravene bygger i realiteten på kontraktens regler om ansvarsfordeling og utgiftsfordeling, herunder faller også tilbakesøkingskrav etter heving, ugyldighet eller mislighold generelt. Riktignok kan en del tilbakesøkingskrav i kontraktsforhold regnes som regresskrav og de behandles også slik i litteraturen. Reglene bygger imidlertid på spesialreguleringer tilpasset den enkelte kontraktstype. Et eksempel på en deklaratorisk bestemmelse om denne typen tilbakesøkingskrav finnes i veifraktloven av 20.12.1974 § 48, et annet er regress i forbindelse med dekningskjøp etter kjl.§ 34 (3). Min erfaring er at få om noen kandidater kommer inn på dette. En situasjon de beste kandidatene muligens kan se er regress i avtaleforhold som supplement til motpartens omfattende ansvarsfraskrivelser / ansvarsfrihet ved felles ansvar overfor tredjemann.
III. Plassering av oppgavens tema - oversikt
Foruten de nødvendige avgresninger nevnt innledningsvis – og fortrinnsvis i den anledning - bør oppgavens tema plasseres tematisk. Herunder kan kandidatene med fordel definere hva som menes med regress. Regress kan beskrives som et økonomisk etteroppgjør mellom på den ene siden den som har foretatt en pengeutbetaling - og den som etter det underliggende rettsforhold helt eller delvis skal dekke beløpet på den annen. De fleste kandidatene klarer å definere regress innledningsvis.
Hva kandidatene tar med i innledningen og hva som kommer senere i oppgaven kan i seg selv ikke være avgjørende. Poenget er at kandidatene evner å plassere temaet slik at leseren får en viss oversikt og forståelse for hva som er de viktigste problemstillingene denne oppgaven reiser.
Kandidatene bør raskt konstatere at regress involverer minst 3 parter – regresskreditor, regressdebitor og betalingsmottakeren (hovedkreditor). Regresskravet består mellom betaleren (regresskreditor) og regressdebitor (den helt eller delvis ansvarlige). Her kommer også forskjellen til condictio indebeti frem, hvor tilbakesøkingskravet rettes mot betalingsmottakeren. Betalingsmottakeren har i regressretten en varierende stilling, men står selv utenfor regresskravet. I skadeerstatningsretten har betalingsmottakeren ingen innvirkning på selve / det endelige regresskravet mellom flere skadevoldere eller mellom skadevolder og forsikringsselskap. I kausjonsforhold består det et kontraktsforhold mellom regresskreditor (kausjonist/garantist) og betalingsmottaker (långiver) som kan innvirke på regressretten, men selve hjemmelen for regresskravet verken kan eller må bygge på kontrakten mellom regresskreditor og betalingsmottakeren.
Kandidatene kan innledningsvis også gi en oversikt over ulike situasjoner hvor regresspørsmål kan oppstå – eksemplifisert med typetilfeller. Her kan den gode kandidat raskt dokumentere oversikt samtidig som det påvises at de ulike typetilfellene reiser til dels svært ulike rettslige problemstillinger.
De kandidater som tidlig påpeker det går et hovedskille mellom de tilfellene hvor betaleren utad har en rettslig plikt til å betale – alene eller sammen med andre (samskyld) og de tilfellene hvor betaleren ikke har noen rettslig betalingsplikt (skadelidte dekker f.eks egen skade, intervensjonsbetaling m v) må honoreres.
Kandidatene bør deretter for samskyldtilfellene skille klart mellom ansvarsforholdet utad overfor betalingsmottaker og ansvaret innad mellom de ansvarlige for betalingen. Her bør kandidatene få frem at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom det ytre og det indre ansvaret. Ansvar i regressomgangen (innad) kan også falle på den som ikke har noe ansvar utad, eksempelvis i sameieforhold jf. sameiel.§ 9. Noen kandidater er oppmerksom på skillet, men skriver uforholdsmessig mye om ulike heftelsesforhold (utad).
Kandidatene bør få frem at oppgavens tema ikke først og fremst dreier seg om de ulike heftelsesformene utad (solidaransvar, pro- rata ansvar, alternativt ansvar osv), men om regressoppgjør mellom flere som innad er ansvarlig – foranlediget av heftelsesforholdet utad. Menge skriver ukritisk om ulike heftelsesformer utad uten å knytte dette til regressretten. Disse bør trekkes for det. En annen sak er at heftelsesforholdet utad påvirker hvilke regressrettslige oppgjørsproblemer en får i etterkant. Her vil et solidaransvaret utad foranledige de fleste gjensidige regressrettslige spørsmål internt mellom (solvente) samskyldnere. Årsaken er at ansvaret innad her vil avvike fra betalingsansvaret utad. Dette kan prinsipielt også oppstå ved prorataansvar m v, men er mer sjeldent i og med at prorataansvaret innad ofte samsvarer med ansvaret utad. Dette angir også hvilke typetilfeller som bør danne tyngdepunktet for oppgavens del om regressoppgjøret. Hvor det er snakk om ensidig regress (f.eks kausjonists regress mot hoveddebitor, sameiers regress mot sameiere for utlegg eller intervensjonsbetalers regress mot hoveddebitor) er det først og fremst andre rettslige spørsmål som oppstår ved regressoppgjøret. De viktigste spørsmål her vil være cessio legis og subrogasjons virkninger. Kandidater som får frem disse sammenhengene bør honoreres.
Kandidatene bør så tidlige som mulig ta opp spørsmålet om hjemmelen for de ulike regresstypene og bør få frem at dette varierer med de ulike typetilfellene. Her kan det skilles mellom regress som hjemles i kontrakt og regresstilfeller utenfor kontrakt. Utenfor kontrakt vil ofte lov (selskapslovgivning, sameielov, finansavtalelov, skadeerstatningslov, folketrygdelov m v) og alminnelig ulovfestet erstatningsrett (culpa m v) være de dominerende hjemmelsgrunnlag, mens det i kontrakttilfeller ofte blir en fortolking av avtalen og dens forutsetninger evt supplert med lov, sedvane og reelle hensyn.
Det rettslig utgangspunkt på ulovfestet område kan tas i Rt 1997.1029:
«... det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger at den som har dekket en annens forpliktelse, normalt og som utgangspunkt, har et regresskrav i behold. Det er avskjæring av regress som krever særskilt hjemmel.» .
De fleste kandidater klarer å påvise ett eller flere hjemmelsgrunnlag for regress. Overraskende mange henviser til gbl. § 2.2.ledd som hjemmel for regressretten. De bedre kandidatene klarer å bruke dommen i Rt.1997 s.1029 i drøftelsene om de enkelte typer regress og stiller spørsmål ved betydningen av denne i forhold til tidligere rett.
VI. Hensyn bak regressinstituttet
Kandidatene kan innledningsvis kort få frem de ulike hensyn bak regressreglene. Igjen må kandidatene skille mellom samskyldtilfellene – først og fremst solidarskyldsituasjonene – og de andre regressituasjonene.
De fleste regler om solidaransvar er gitt for å gi kreditor bedre dekningsrett. For at solidaransvaret ikke skal få større konsekvenser enn den begrunnelsen det hviler på må det foretas et etteroppgjør slik at hovedkreditors ”tilfeldige valg” ikke skal bli avgjørende mellom de ansvarlige. Skulle hovedkreditors valg bli avgjørende kunne dette åpne for urettmessig påvirkning overfor hovedkreditor. Regressretten gjenoppretter balansen mellom de ansvarlige i henhold til det underliggende heftelsesforhold og reduserer gevinsten av å påvirke hoveddebitors valg. Kandidatene bør også få frem at regressretten kan ha kredittskapende effekt ved at den er et viktig redskap i skyldnerforhold hvor det er ønskelig å ha flere ansvarlige å holde seg til for å yte kreditt.
Utenfor samskyldtilfellene vil regressretten aktualiseres i forholdet mellom hoveddebitor og en ”uavhengig” betaler som i forhold til hoveddebitor ikke hadde noen rettslig plikt til å bære kostnaden i den endelige omgang. Årsaken til at denne har betalt kan være avtale eller ønske om å ivareta egne og eller hoveddebitors interesser. Også her vil regressrett gjenopprette balansen mellom betaler og skyldner etter det underliggende rettsforhold og dermed fremme samfunnsnyttige betalinger som bevarer verdier. Hvor det underliggende rettsforhold ikke er fremtredende eller gir noen løsning – først og fremst utenfor kontrakt og lovregulerte tilfeller - vil ønsket om å fremme de ovennevnte betalinger kunne begrunne regressrett i reelle hensyn, nødrettsbetraktninger, negotiorum gestio og prevensjonshensyn. At det ikke kreves et særlig avtalt eller lovhjemlet rettsgrunnlag for å kunne kreve regress må etter Rt.1997 s. 1020 være på det rene.
Den videre disponering av oppgaven kan se slik ut:
V. Hjemmel for regress – ulike typetilfeller
a) Regress ved utenkontraktsrettslige erstatningsoppgjør
•
Grunnvilkårene for erstatningsplikt utenfor kontrakt må være
tilstede
•
Særpreg: Betinget og modifisert regressadgang
•
Ikke erstatning ut over alminnelige erstatningsregler uten lovhjemmel
•
Spesialtilfeller i lov som innskrenker og eller kanaliserer regresskravet – eksempelvis
bal. § 12, sjøloven § 193 3.ledd og skl. §§ 4-2
jf. 4-3 §§2-3, 3-7 og 5-3 nr.2.
•
Samskyldtilfellene skl.§ 5-3
Kandidatene bør ha kjennskap til reglene om regress fra erstatningsretten hvor temaet er behandlet i pensum. Ved regress utenfor kontrakt i erstatningstilfellene er situasjonen at hjemmelen i stor utstrekning hviler på alminnelige erstatningsrettslige regler (ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng.) Dette bør påpekes uten at kandidatene trenger å uttype disse reglene nærmere. Regress i erstatningstilfellene preges av lovgivning som i stor grad kanaliserer regresskravet til visse ansvarssubjekter og begrenser adgangen til å kreve regress av skadevolder personlig ved at det kreves spesielle skyldformer hos debitor - grov uaktsomhet, forsett m v før regressansvar aktualiseres. I lovgivningen er det således mer vanlig at regressansvar som følger av alminnelige erstatningsrettslige ansvarsgrunnlag reduseres og begrenses, enn utvides. Et regresskrav i disse tilfellene preges således av å være betinget og modifisert. Det finnes en rekke eksempler på dette i lovgivningen, men det kan ikke kreves at kandidatene kommer inn på annet enn skadeerstatningsloven og evt bilansvarsloven. Svært få kandidater få frem det forhold at hjemmelsgrunnlagene i skl. begrenser og modifiserer den ubetingede og fulle regressen som følger f.eks av ulovfestet rett smh med gbl. § 2.2 ledd og skl § 5-3 nr.2. Mange gjengir skl § 2-3, § 4-2 osv uten å sammenholde disse med de ”alminnelige” regressregler. Dette gir e.m.m lite da reglene i seg selv er lite interessante dersom de ikke blir satt inn i en bredere regressrettslig sammenheng. En del av dette er at mange kandidater ikke ser forskjell på skl. § 5-3 nr.2 og de øvrige regresshjemlene i skl. Her bør det kreves at kandidatene ser hva som er ”hovedbestemmelse” og ”unntak”.
b) Regress i kredittforhold – kausjon og samskyld
•
Særpreg: Ubetinget og full regress
•
Kausjonists regresskrav hjemlet i avtale eller deklaratorisk sedvane – ensidig
regress – hoveddebitor ingen regressrett mot kausjonist
•
Ulike typer garanti - kausjon – simpel- , selvskyldnerkausjon – betydning
for når regresskravet utløses og muligheten for dekning i regressomgangen
•
Finansavtl. § 74 jf. § 71 – mellomform
•
Samskyldnere – gbl § 2 (ved gjeldsbrev) hjemler ansvar utad og oppgjørsregler
•
Samkausjonister – gbl. § 2 2. og 3.ledd tilsvarende jf. gbl. § 39
Regress i samskyld- og kredittforhold bør være det temaet hvor studentene går mest i dybden ettersom temaet er fyldig behandlet i pensum. Kandidatene kan ta utgangspunkt i Rt. 1997 s. 1029 og bevege seg over i de ulike typetilfellene. Kausjonstilfellene bør skilles ut – her vil det ofte foreligge en avtale mellom regressdebitor og regresskreditor. Finansavtaleloven bestemmelser for forbrukerkausjonister er her sentral. En del kandidater nevner denne – men få har særlig mye å si om loven i forhold til ”alminnelige ulovfestede regler”. Ved kausjon er det snakk om ensidig regress. Kandidatene kan også her sondre mellom ulike typer kausjon, simpel- og selvskyldnerkausjon og si litt om hvordan dette påvirker regresskravet. Betydningen av skille går på forfallstid og muligheten for dekning i regressomgangen. Kandidatene kan deretter gå inn på samskyldtilfellene og ta utgangspunkt i gjeldsbrevlovens i § 2 og 39 for regressoppgjøret i gjeldsbrevforhold – både for samskyldnere og samkausjonister og problematisere hjemmelsspørsmålet. Utenfor gjeldsbrevloven vil tilsvarende oppgjørsregler gjelder på bakgrunn av rettspraksis. Det er enighet i teorien om at gbl. § 2 og 39 ikke regnes som hjemmel for regressretten. Dette gjelder naturligvis også tilsvarende for enkle pengekrav. De kandidater som skriver om gbl bør få med spørsmålet om hjemmel. Mange bommer her eller er noe uklar. For oppgjørsmåten mellom solidarskyldnere må gbl.§ 2 ansees som hjemmel – også for enkle pengekrav. 2. og 3.ledd bør kandidaten kunne forklare og eksemplifisere. De fleste klarer dette.
c) Regress i sameie- og selskapsforhold
•
Særpreg: Beneficium ordinis – selskapet er primærdebitor
for selskapsforpliktelser
•
Hjemmel i selskapsavtalen eller selskl. § 2-5
•
Heftelsesforholdet utad – solidaransvar, avtalte ordninger selskl. § 2-4,
sjøloven § 40 – påvirker regressretten internt tilsvarende.
•
Sameieforhold – sameiel. § 9 jf. §§ 8 og 4 – ansvaret
utad – regress innad pro-rata / eierbrøk eierseksl. § 14
Studentene har ikke hatt selskapsrett på 2. avdeling. Det kan således ikke kreves at noen går inn på selskapsrettslig regress. Noen kjenner likevel sel. § 2-4 og § 2-5. I tingsretten har studentene vært i gjennom sameieloven og eierseksjonsloven slik at de gode kandidatene vil kunne få noe ut av dette. Det kan imidlertid ikke kreves at kandidatene kommer inn på sameieloven og eierseksjonsloven. De kandidatene som berører disse tema og klarer å trekke paralleller og linjer for ansvarsforhold og regressrett bør honoreres. Jeg har opplevelsen av at flere kjenner selskapslovens regresshjemmel enn sameieloven/eierseksjonsloven.
d) Regress ved overdragelse av fordringer – intervensjonsbetaling
•
Ved ”bonitas” ansvar gbl. §10 – regress etter sedvanerett
•
Tolking av salgsavtalen om bonitas eller kun veritas- ansvar
•
Sml selvskyldnerkausjonisten
•
Intervensjonsbetaler – regressrett avhengig av ”aktverdig grunn” eller
hjemmel i sedvane ?
Overdragelse av fordringer kan være en foranledning til et regressoppgjør, dersom cesjonar kan ansees for å ha garantert for kravets godhet ”bonitas”. Kandidater som behandler dette må få frem at ansvaret må være avtalt / klart forutsatt mellom partene og at det hele bunner i en tolking av cesjonsavtalen. Dersom bonitasansvar etter gbl.§ 10 er avtalt, må det avgjøres om det er snakk om et ansvar for debitors betalings vilje eller kun betalings evne, sml kausjonstypene ovenfor. Betydningen av dette i forhold til regressansvaret er som for ulike typer kausjoner nevnt ovenfor. Regressrett vil da kunne oppstå overfor debitor cessus. Regress oppstår normalt ikke ved veritasansvaret (ansvar for kravet eksistens, gyldighet), da dette er noe cesjonaren bærer risikoen for selv når han overdrar kravet. En del kandidater er inne på disse reglene.
Intervensjonsbetalerens regresskrav mot hovedskyldner har tidligere vært betinget av at betaleren har hatt en aktverdig grunn. Typisk en panthaver som betaler for å forhindre tvangssalg av panteobjektet. Etter Rt.1997 s.1029 skulle en tro at dette kravet er bortfalt. Dersom en ser nærmere på problemstillingen må en skille mellom kreditors plikt til å motta betaling uten å komme i mora og den etterfølgende regressretten for den innfriende betaler. Kreditors plikt til å motta betaling kan vanskelig sees påvirket av Rt.1997 s.1029. Men dersom kreditor de facto har akseptert betalingen, må den innfriende tredjemann ha regress mot hoveddebitor med hjemmel i de synspunkter som Rt.1997 s.1029 bygger på. Det er mulig at spekulative oppkjøptilfeller som er gjort i skadehensikt og hvor kreditor aksepterer betalingen vil kunne utgjøre et tilfelle hvor en har ”særskilt hjemmel” for å nekte regressrett. De kandidater som kommer inn på denne dommen her og som klarer å bruke den med fornuft og forstand i oppgaven må få god uttelling.
VI. Regressoppgjøret
a) Forholdet mellom regresskravet og hovedkravet
•
Kausjonisten kan ikke gjøre regress gjeldende mot hovedskyldner til
fortrengsel for hovedkreditor. Se skl § 5-4 som gir uttrykk for dette
prinsippet.
Dette utgangspunktet er sikker rett og kan være et greit utgangspunkt under gjennomgangen av regressoppgjøret. Det bør ikke trekkes dersom dette utgangspunktet ikke nevnes da jeg er usikker om dette har vært gjenstand for behandling på forelesningene.
b) Regresskravet – forfall og størrelse
•
Når kan kausjonist bli krevd se særregel i finansavtl. § 71
•
Når kan kausjonist kreve hoveddebitor –se særregel i finansavtl. § 74
•
Kausjonsregress utenfor samskyldtilfellene og finansavtaleloven – ved
enhver utbetaling
•
Ved samskyldtilfellene – når kan regress rettes mot sine medskyldnere
(overskuddsregress/ brøksdelsregress)?
•
Regresskravets størrelse – finansavtl. § 74 (1) - gbl. §§ 2
og 39 – prinsipalt proratisk, subsidiært solidarisk
•
Gbl § 2 jf. 39 gjelder analogisk i alle solidarskyldforhold jf. Arnholm
III s. 386 og Krüger s. 301.
•
Forståelsen av det subsidiære regressansvaret i gbl. §2 ”bytt
mellom alle hine” – teorien enig om at den subsidiære fordelingen
må skje etter det underliggende forhold – det forståes som
et solidarisk ansvar men fordelt etter partsforhold (solidarisk ansvar med
beneficium divisjonis)
Hovedtyngden av temaet ”regressoppgjøret” vil dreie seg om denne problemstillingen da forholdet er grundig behandlet i pensum. Kandidatene bør raskt komme inn på samskyldtilfellene når det gjelder spørsmålet om størrelsen på regresskravet og finne frem til gbl. § 2 jf. § 39. De som skriver om gbl. § 2 bør kjenne til systemet med ”prinsipalt proratisk , subsidiært solidarisk” ansvar i regressomgangen og at fordelingsregelen i gbl. § 2 3.ledd beror på en tolking / utfylling av bestemmelsen. De fleste behandler gbl. § 2 2. og 3.ledd. Ikke alle klarer å eksemplifisere reglene og det blir ofte noe knapt. Det bør kreves at kandidatene viser ved eksempler at de har forstått reglene i praksis.
Når det gjelder forfall for regresskravet i solidarskyldforhold er problemet om det kan kreves brøkdelsregress eller overskuddsregress. Kandidatene bør kunne skille mellom disse typene. Det mange kandidater som kjenner problemstillingen om overskudds- og brøkdelsregress og klarer å redegjøre for forskjellen.
c) Subrogasjonsvirkninger – cessio legis – legalcesjon
•
Hvor langt kan regresskreditor utnytte kravsegenskaper som knytter seg til
den innfridde fordring. Se finansavtl. § 70 (1), jfr. § 66. Fra rettspraksis,
se f.eks. Rt 1962.1089 og Rt 1995.1591
•
Veritasansvaret gbl. § 9
•
Negotiabilitets- og ekstinksjonsreglene gbl. §§ 14-15
•
Prioritet i konkurs for regresskrav dl. § 9-5
•
Eksigibilitet
•
Pantesikkerhet m v
De kandidater som tar opp dette spørsmålet bør honoreres dersom de får noe ut av det. Mange kandidater er inne på disse problemstillingen, men blander begrepene cessio legis og subrogasjon. Cessio legis er det forhold at en anser foringen som overdratt uten formell overdragelse i og med innfrielsen fra regresskreditor. Subrogasjon er virkningene av dette i forhold til overtagelsen av hovedkravets kravsegenskaper. Det kan ikke trekkes mye for den slags blanding for de middels kandidater. For å få uttelling bør kandidatene klare å presisere problemstillingen. Noen kandidater hevder at cessio legis er hjemmel for regressretten. Det kan ikke gi noen uttelling snarere trekk. De som får frem at regresskreditor som hovedregel trer inn i hovedkreditors sted og overtar visse kravsegenskaper knyttet til hovedfordringen må anses for å ha fått frem det vesentligst i denne sammenhengen. Dersom noen kandidater evner å sondre mellom ulike type rettigheter / rettsregler hvor subrogasjon kan inntre må klart gis uttelling for det. Noen kandidater vil vel være kjent med at regresskreditor trer inn i hovedkreditors sikkerheter / panteretter som nevnt i finansavtaleloven § 71 - hvilket er pensum.
VII. Avslutningsvis - bedømmelse
Avslutningsvis kan foreldelsesproblematikken nevnes – fl. §8. Regresskreditor gir her en ”dobbel” beskyttelse – han har både en egen foreldelsesfrist på 1 år for regresskravet fra innfrielse, men samtidig vil foreldelse aldri inntre tidligere enn for hovedkravet / hovedkreditor overfor medskyldnerene (subrogasjonsegenskap). Selv ved innfrielse etter foreldelse i forhold til sin medforpliktede, vil regresskreditor kunne kreve sine medforpliktede dersom han varsler dem inne rimelig tid etter at betaling er skjedd.
De som kommer inn på foreldelse og forstår § 8 bør honoreres for det. Det bør ikke trekkes for at foreldelse ikke er behandlet. Det er god del som nevner fell. §8 – det er varierende hvor mye kandidatene får ut av det.
Oppgaven må kunne sies å være krevende tatt i betraktning at det kun er en halvdagsoppgave. Kandidatene må ha en viss oversikt over flere rettsområder for å kunne skrive om ulike situasjoner hvor regress aktualiseres. For å få laud må det kreves at kandidaten definerer regress og avgrenser oppgaven mot / ikke skriver utkritisk om lignende men prinsipielt andre rettsregler som conditio indebiti, springende regress m v. Det bør videre kreves at den laudable kandidat sondrer mellom samskyldtilfeller og andre regrestilfeller og påviser de ulike hjemmelsgrunnlag for regressrett. Dommen i Rt.1997 s. 1029, gbl. § 2 jf § 39 finansavtaleloven samt skl. § 5-3 bør her være kjent for den laudable som bør kunne si noe fornuftig om betydningen av disse rettskildene for ulike typer regress. Videre bør det kreves at noen problemstillinger knyttet til regressoppgjøret også behandles, herunder spesielt oppgjørsreglene i gbl. §2 2. og 3.ledd og overskudds- og brøkdelsregress. Ellers vil nivået på lauden måtte bedømmes på bakgrunn av kandidatens evne til å se relevante problemstillinger, påvise hjemmelsgrunnlaget for sine løsninger og drøfte disse ved hjelp av foreliggende rettskildefaktorer. Selvstendige, forstandige og relevante rettskildemessige vurderinger må som alltid honoreres. For å oppnå ståkarakter bør det kreves at kandidatene klarer å få frem hva regress er, hensynet bak regressretten og at det er et spørsmål om hvor en skal hjemle regresskravet hvor de viktigste hjemmelsgrunnlagene for regress er påvist og forstått.
Deloppgave nr.2:
Redegjør for vilkårene for yrkesskade i forlketrygdlovens § 13-3 og 13-6. Arbeidsgiverbegrepet behandles ikke.
I. Læringskrav og litteratur
Som hovedlitteratur er oppgitt:
Asbjørn Kjønstad, Innføring i trygderett 3. utg. Oslo
1998
Nils Nygaard og Gudrun Holgersen, Trygderettslige emner Bergen 1998
Som støttelitteratur er oppgitt:
Asbjørn Kjønstad (red) Folketrygdloven med kommentarer Oslo
1998
Asbjørn Kjønstad, Folketrygdens uførepensjon 2. utg. Oslo
1992
Gundrun Holgersen, Sykdom som trygderettslig vilkår JV 1992 s. 225-252
Asbjørn Kjønstad (red) Kjennelser fra Trygderetten 2. utg. Olso
1989
Det kan nevnes at temaet er godt beskrevet og analysert i Nygaard og Holgersen ”Trygderett – lovforståelse analysemetode og begrep” 1994 på s.233 - 250, som riktignok behandler vilkårene etter 1976- loven, men gjennomgangen er likevel relevant for dette temaet. Boken er neppe kjent for studentene som leser forfatternes nye bok fra 1998.
Oppgavens tema er behandlet i Kjønstads bok på s.164 – 166.
Eksamenskravet for nærværende tema er beskrevet som:
Videre kreves det kjennskap til vilkårene for yrkesskadedekning. Generelt kreves det grundig kjennskap til rettskildesituasjonen i trygderetten.
II. Avgrensinger og presiseringer
Oppgaveteksten er formulert relativt presist. Oppgaveteksten avgrenser mot begrepet ”arbeidstaker” – som i seg selv kunne utgjort en halvdagsoppgave. Kandidater som likevel kommer inn på dette må få trekk. Jeg har ikke sett noen som bruker noe tid på dette. Ftrl. §13-6 henviser til dem som er ”medlemmer i trygden”. Kandidatene kan kort nevne dette vilkåret og henvise til lovens kap. 2 hvor medlemsvilkårene er gjengitt. Det bør etter mitt skjønn godtas at kandidater avgrenser helt mot reglene for å være medlem i folketrygden etter lovens kap.2 dersom dette begrunnes. Min erfaring er at kandidatene klarer å begrense seg til å kort nevne hovedpoengene uten å fortape seg i temaet på bekostning av det sentrale. Kandidatene må også avgrense mot særregler som gjelder for visse yrkessgrupper i §§ 13-7 flg. En del av eksamen er å vise at en kan prioritere de rettslig interessante problemstillinger innenfor oppgaven.
III. Plassering av oppgavens tema – oversikt
Kandidatene kan innledningsvis si noe kortfattet om yrkesskadedekningen og at denne gir en noe gunstigere dekningsgrad i de ulike kapitlene i loven enn ”vanlige” skader og sykdommer. Noen nærmere redegjørelse for dette er ikke nødvendig eller skjønnsomt. Det kan heller ikke falle innenfor oppgaven å gå nærmere inn på begrunnelsen for den gunstige yrkesskadedekningen i loven. Min mistanke om at svakere kandidater kan fristes til å ta opp en del om hensyn bak reglene da Kjønstad skriver en del om dette i pensumlitteraturen ble bekreftet under sensuren.
Kandidatene bør raskt komme inn på de konkrete vilkårene i §§ 13-3 og 13-6. Her bør kandidatene innledningsvis ta for seg kravet om ”personskade, en sykdom eller dødsfall” jf. § 13-3. Oppgaven inviterer imidlertid ikke til en lengre drøftelse av disse begrepene. Kandidatene bør imidlertid får frem at begrepet ”sykdom” i folketrygdloven er et koblingsord som skifter innhold med den enkelte trygdeform. Overraskende få ser dette og stuper ukritisk ut i drøftelse om symptom- og diagnoseteori m.m. De som kommer nærmere inn på sykdomsbegrepet bør nevne spørsmål om begrepet ”sykdom” har et selvstendig innhold etter kap.13 eller om den kun henviser til begrepets innhold i de øvrige kapitler hvor begrepet er et vilkår for ytelser. Etter § 13-1 er formålet med kapittel 13 kun å gi særfordeler til de som får en yrkesskade. Sykdomsbegrepet i kap.13 må således anses å være en henvisning til begrepets innhold i lovens øvrige kapitler. En nærmere gjennomgang av ulike godkjente ”yrkessykdommer” faller utenfor oppgaven. Disse er nærmere presisert i lovens § 13-4 og som ikke skal behandles. Kun få kandidater behandler dette.
Oppgavens hoveddel er å analysere lovens begrep ”yrkesskade” i § 13-3. Kandidatene bør innledningsvis kunne si noe om forholdet mellom de ulike vilkårene /bestemmelsene. Systemet er slik at yrkesskadedekning for arbeidstakere etter loven normalt krever en bestemt årsak til ”personskade, en sykdom eller dødsfall”. Dette årsakskravet er videre todelt. Det kreves en ”ulykke”, men dette er ikke nok. Det kreves at videre at denne ulykken kan klassifiseres som en arbeidsulykke. Hva som skal til for at noe er en arbeidsulykke, i motsetning til en hvilken som helst ulykke, beror etter loven på et situasjonskrav som er nærmere beskrevet i § 13-6. Her et det sentralt å få frem at loven ikke krever at arbeidet nødvendigvis skal være årsak til ulykken – kun at vedkommende var i ”i arbeid, på arbeidsstedet i arbeidstiden” mens ulykken inntraff. Normalt vil likevel arbeidet ofte være årsak til tilstanden som følge av situasjonskravet. Noen kandidater synes å tro at arbeidet må være den direkte årsaken til ulykke – men det blir for unyansert å postulere uten nærmere redegjørelse for hvordan.
Kravet om at skaden, sykdommen eller død må skyldes en arbeidsulykke, er nærmere beskrevet og presisert i § 13-3 2. og 3.ledd.
Dersom kandidatene innledningsvis klarer å ”rydde” i disse problemstillingene vil det blir tydelig at oppgaven i det følgende er todelt. Den videre besvarelse vil da bestå i å drøfte og presisere hva som ligger i a) situasjonskravet: ” i arbeid, på arbeidsstedet i arbeidstiden” og b) årsakskravet: ”ulykke”.
Den videre disponering av oppgaven kan se slik ut:
IV. Situasjonsvilkåret
a) På arbeidsstedet
•
Stasjonært / ambulerende arbeidssted
•
Transport til og fra hjemmet
•
Transport i arbeidsgivers regi
•
Transport som medfører vesentlig økt risiko for skade
•
Arbeidet er knyttet til selve bruken av bil ( også til/fra hjemmet) -
sak 28/68, 1772/82, 1380/83, 615/84 og 659/98
•
Ulykken ( til/fra hjemmet) står i nær sammenheng med arbeidet sak
1819/83
Kandidatene bør her problematisere grensetilfellene og tolke de interessante vilkårene i § 13-6 4.ledd: I praksis er det ulykkene som har inntruffet når arbeidstaker har vært på vei til eller fra sitt hjem som har voldt tolkingsproblemer. Lovens hovedregel er at dette er utenfor ”arbeidsstedet” og utenfor yrkesskadedekningen selv om selve kjøringen ”er foranlediget eller har en sammenheng med arbeidet”. Se Rt.2000 s.220 og Rt.2000 s.1028. Det er slik jeg forstår trygde-/rettspraksis 3 unntakssituasjoner bortsett fra de som er lovfestet i § 13-6 (2):
1) Dersom arbeidsoppgavene er knyttet til selve bilen omfattes turer til/fra
hjemmet (bilen som arbeidssted – ambulansepersonell/befordringsoppgaver
m.m).
2) Skaden/risikoen som oppstod (til/fra jobben) står i nær sammenheng
selve arbeidet
3) Arbeidstaker starter arbeidet hjemme før reisen eller fortsetter
arbeidet hjemme f.eks den som har hjemmekontor.
Hvorvidt arbeidstaker har firmabil, får kjøregodtgjørelse eller sogar lønn i denne perioden er ikke avgjørende. Ellers er det to lovfestede unntak – nemlig når transporten skjer ”arbeidsgivers regi” eller medfører ”vesentlig økt risiko for skade”. Kandidater som har praktiske eksempler på arbeidstakere med ambulerende arbeidssted, bilen som arbeidsplass o.l og klarer å få frem grensetilfellene bør honoreres. Kjører man innom jobben og starter derfra og kjører fra kunde til kunde er man naturligvis dekket – men det er ikke en del av ”til/fra hjemmet”- problematikken.
b) I arbeidstiden
•
Mat og hvilepauser – turer utenfor arbeidsområdet
•
Tid til personlig hygiene
•
På arbeidsplassen, men utenfor ordinær arbeidstid
•
Forretningsreiser
Igjen er det grensetilfellene som er interessant. I mat- og hvilepauser er man dekket av kap. 13, men dersom man forlater arbeidsstedet i lunsjen eller foretar utpregede private gjøremål er man ikke dekket. Kandidater som klarer å sondre mellom slike typetilfeller bør få uttelling. Dersom man kommer noe tidlig på jobb for å skifte til arbeidsklær m v bør en klart være dekket, på samme måte som overtidsarbeid også regnes som ”arbeidstid”. Forretningsreiser et er vanskelig tema og vi har kompliserte regler og grensedragninger knyttet til temaet. Noe kandidater kjenner ”Hotellbrann kjennelsen” fra Caledonien samt ”Søvngjener-kjennelsen” og klarer å trekke ut begrunnelsen for det ulike resultatet. Poenget her er om jobben i det konkrete tilfelle er årsak til at en blir utsatt for den aktuelle risikoen - utover det en ellers ville blitt.
c) I arbeid
•
Private gjøremål
•
Beruset på arbeidsplassen
•
Slagsmål
Kravet om å være i arbeid sies å ha liten selvstendig betydning ved siden av kravet om å være på arbeidsstedet og i arbeidstiden. Kandidatene bør se at vilkåret medfører at skader pådratt under private gjøremål i arbeidstiden på arbeidsstedet vil falle utenfor kap.13. Arbeidstakere som i arbeidstiden produserer noe til seg selv, eller skades under et slagsmål er eksempler på dette. Det er likevel eksempler i praksis på at skader etter slagsmål regnes som yrkesskade dersom det var selve arbeidet som var den direkte foranledningen til hendelsen – her sett fra den angrepnes side. En arbeidsformann ble slått av en ansatt da arbeidsformannen kritiserte arbeidet som var utført. Skaden ble regnet som yrkesskade.
d) Praksis ved grensetilfeller
•
RG 1958 s.182 – kollisjon på vei til kjøretime i arbeidstiden
etter pålegg fra arbeidsgiver y-dekket
•
Rt.1958 s.354 – skadd under ferjetur for å hente verktøy
for arbeidsgiver y-dekket.
•
Ankesak 1183/73 - sykepleier utsatt for trafikkuhell på vei fra sitt
hjem til første pasient – y-dekket
•
Rt.2000 s.220 og Rt.2000 s.1028 – skade fra hjemmet direkte på vei
til et arbeidsoppdrag ikke dekket (elektromontør + installasjonsinspektør)
Det kan ikke kreves at kandidatene husker en mengde konkrete dommer eller kjennelser.
Noen har antageligvis lest ”Kjennelser fra trygderetten” og vil
dra veksler på det ved eksempeltilfanget. Det må imidlertid kreves
at kandidatene bygger tolkingen av loven på praksis og vet at det her
hovedsakelig dreier seg om praksis fra trygderetten. Reglene må eksemplifiseres
for at leseren skal kunne kontrollere om kandidaten har skjønt poengene.
Min erfaring er at kandidater som har mange eksempler som regel er dem som
har forstått reglene – selv om det finnes unntak. Slike besvarelser
er også som regel de beste.
V. Kravet om arbeidsulykke
a) Tidligere rett knyttet til formuleringen i NOU 1976:16
•
”Ytre påkjenning eller belastning”
•
”Utenfor rammene for en ordinær arbeidssituasjon”
•
”Oppstått uventet eller uforutsett.. med en viss plutselighet”
•
Tidligere rettspraksis relevant ved tolkingen av § 13-3 som viderefører
denne – krav om ytre påkjenning er ikke alltid ansett å være
et selvstendig vilkår jf. Ot.prp nr. 29 (1995-96) s. 130.
Det er en ubetinget metodisk fordel for kandidatene som kjenner til at § 13-3 bygger på tidligere praksis ved tolkingen av begrepet arbeidsulykke. Dette kommer imidlertid bare indirekte til uttrykk i Kjønstads pensumbok.
b) Ytre påkjenning – klare typetilfeller
•
Flyhavari
•
Lynnedslag
•
Slagsmål
•
Ras
•
Påkjørsel
Kandidatene som problematiserer ordlyden i § 13-3 herunder begrepet ”ytre hending” bør få god uttelling. Som praksis viser er dette kravet tolket innskrenkende – se pkt V c) i veiledningen. Kjønstad skriver at også belastningsskader ved konkrete løft osv er godtatt som arbeidsulykke. Det finnes en del praksis knyttet til ”løftskadene” og de fleste kandidatene er kjent med at det er her en del praksis om temaet. Løfteskaden er også viktig i forbindelse med hva som anse som ”usedvanlig” i § 13-6. Ikke alle kandidater klarer å knytte den rette praksis til den rette problemstilling her.
c) I praksis er ofte temaet ”usedvanlig eller utenfor det normale i
arbeidssituasjonen” det avgjørende ”ulykkes” kriterium
•
Sjømannskjennelsen sak 1302/86 – illebefinnende fremkalt av forholden
omord på skipet - godtatt
•
Kjøkkenassistentkjennelsen sak 1628/86 – fall under bæring
av matfat og skadet kneet – muligens glatt gulv, dørstokker – årsak
uklart. Godtatt.
•
Lysestolpekjennelsen sak 138/68 – uheldig arbeidsstilling medførte
usedvanlig påkjenning og slet av en muskel i armen. Godtatt.
På den annen side har vi postmannkjennelsen hvor løfting av en tung postsekk ikke var usedvanlig for en postmann, finjustering og løft av en kontorpult på eget kontor m.m ikke var uvanlig for en kontorist ( LF-1999-00646) og løft av en tung sekk for en rengjøringsarbeider heller ikke arbeidsulykke (RG 2002 s.1007).
d) Dersom ingen klar ytre hendelse
•
Arbeidsprestasjonen i seg selv ofte godtatt som ”ytre påvirkning” – dersom
usedvanlig årsak eller skade.
•
Hjelpepleierkjennelsene sak 162/86, 2623/84 og 2176/86 - tunge løft
godtatt.
•
Stemmer overens med lovens beskrivelse ”konkret tidsbegrenset ytre påkjenning”.
Kandidater som kjenner noe praksis vil se at (belastnings)skader som skriver seg fra konkrete hendelser i praksis ofte er nok til at noe regnes som en ”ytre hending” dersom bare skadefølgende eller skadeårsaken er usedvanlig i forhold til den normale yrkeshverdagen for vedkommende. Slik også Rt.2000 s.220 og s. 1028. Mange kandidater er godt orientert om ”løfteskadene” som – dersom de gir en usedvanlig belastning for den konkrete arbeidstaker – godtas som ”ytre hendelse”. Ikke alle kandidatene klarer å få med betydningen av praksis knyttet opp til de relevante vilkår i loven. Det er en del som her trekker inn denne praksisen i forhold til 1. alt i § 13-3 (2) ”plutselig eller uventet” – det blir feil problemstilling.
e) Kravet om plutselig eller uventet ytre hendelse
•
Avgrenser mot slitasjeskader, sykdom oppstått over lengre tid og selvskade
•
Kravet er i praksis tolket som en konkret ”hendelse” – noe
avdempet ulykkeskrav
•
Dreiekjennelsen sak 457/86 – småskader over tid – deretter
en større skade -godtatt som arbeidsulykke.
Også her er kravet noe dempet ut fra det som følger av ordlyden. Poenget er imidlertid at de fleste skadene som ikke er ”plutselig eller uventet” faller inn under 2. alt i § 13-3 (2). Kandidatene bør de at begrepet avgrenser mot slitasjeskader og sykdom som har opparbeidet seg over tid, samt egenskader, selvmordforsøk osv. Få kandidater er særlig gode her og går raskt ovrer på 2. alt. Dette må godtas dersom noen avgrensninger er nevnt. Hva som kan kreves her er usikkert, men Kjønstad (på s.165) fremholder at det er ”små krav til ulykkesmomentet.”
VI. Årsakssammenheng
Ordlyden i oppgaven legger formelt opp til å drøfte kravet om årsakssammenheng jf. kravet om at tilstanden må ”skyldes arbeidsulykke”. Det kan imidlertid ikke kreves at kandidatene berører dette temaet i særlig grad i denne oppgaven. Oppgaven er en halvdagsoppgave og kravet om årsakssammenheng har ingen sentral plass i pensum. De kandidatene som tar opp spørsmål om årsakssammenheng og får noe ut av det bør honoreres. Noen kandidater nevner dette, men få, om noen får noe særlig ut av det. Noen henviser til erstatningsrettens årsakslærer /problemstillinger og er da inne på et rett spor. I praksis er dette et vanskelig men høyst aktuelt tema. En må her avgrense mot andre årsaker som kan ha innvirket på tilstanden, men som ikke er å regne som en del av arbeidsulykken og dermed ikke yrkesskadekvalifiserende. Her er hovedsynspunktet at en må foreta en fordeling mellom ulike selvstendig virkende årsaksfaktorer slik at en ofte kun får yrkesskadedekning for den prosentandel av den totale uførhet, sykdom, skade m v som skylds arbeidsulykke. Dersom arbeidsulykken har samvirket med andre faktorer og arbeidsulykken er årsak til at den totale skade inkludert de øvrige faktorene ble slik den ble, må hele tilstanden ofte regnes som yrkesskade. Kravet er imidlertid at yrkesskaden må ansees å være såpass vesentlig i årsaksbilde (hovedårsak) at det er naturlig å karakterisere skaden som yrkesskade. Se sak 710/71.
VII. Den samlede og avsluttende vurdering
For laud (B) bør det kreves at kandidaten ser sammenhengen mellom situasjonskravet og årsakskravet og evner å drøfte innholdet i de uilke vilkårene systematisk og klart med utgangspunkt i ordlyden og eksemplifiseringer fra praksis. Poenget må være om kandidaten har fått med seg hovedinnholdet i lovens ulike vilkår og evner å påvise grensetilfeller hvor praksis har trukket opp linjene. For den gode laud (A) bør det kreves at kandidaten går enda dypere inn i de enkelte bestanddelene av vilkåret arbeids og ulykke og analyserer disse ved hjelp av eksempler fra praksis. Kravet til årsakssammenheng bør også være nevnt av disse kandidatene.
For å bestå denne delen av oppgaven må det kreves at kandidaten ser sammenhengen mellom de ulike reglene i §§ 13-3 og 13-6 og klare å skille de ulike vilkårene fra hverandre. Kandidaten må videre kunne si noe av fornuft om innholdet i begrepene ”arbeidsulykke” og situasjonskravet utover å sitere momentene som fremkommer av loven.
Ved den samlede vurderingen antar jeg at oppgave 1 er noe mer krevende enn del 2, både innholdsmessig men også disponeringsmessig. Oppgave 1 fordrer noe mer selvstendighet hos kandidatene når oppgaven skal disponeres. Det er vanskelig å skulle angi vektingen mellom oppgavene, men det bør vel være et utgangspunkt at hver del teller likt. Dersom en av oppgavene er noe svak, bør ikke dette utelukke laud dersom kandidaten overbeviser på den andre delen. En god oppgave 1 og en noe svakere oppgave 2 bør gi noe mer slingringsmonn i så henseende enn motsatt - også pga tidshensyn. Dersom en av oppgavene ikke er besvart eller ligger i strykgrensen, kan det e.m.m uansett ikke oppnås laud samlet sett. Stryker kandidaten på en av delene vil kandidaten likevel klart kunne stå samlet sett ved å besvare den andre oppgaven, med da må det kreves at denne besvarelsen ligger på et nivå trygt unna strykgrensen. Ellers beror den samlede karakteren som vanlig på hvilket helhetsinntrykk kandidatene gir og hvor evnen til selvstendig tenkning og analyse vil være forhold som generelt trekker opp karakteren. Inntrykket etter 53 oppgaver er at de fleste har noe fornuftig å skrive om disse tema slik at de unngår E og F. Jeg har 35% på B og 45% på C og D. Kun 13% havnet på E og F hvorav kun 1 av 53 på F. Utfordringen blir å fastsette grensen mellom B og C når som dette skillet kanskje mer enn før fremstår som en ”terskel” på karakterskalaen for studentene. Jeg har gjennomgående vektet karakterene med + og – som en pekepinn for øvrige sensorer.
|
Sist oppdatert 23. januar 2002 av UK Kommentarer til denne siden. |